HR-2017-1776-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-09-15 |
| Publisert: | HR-2017-1776-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling ved domfellelse for to tilfeller av grov korrupsjon begått i utlandet.2) I mars 2004 ble gjødselvirksomheten i Norsk Hydro ASA skilt ut som et eget selskap. Det nye selskapet, Yara International ASA |
| Saksgang: | HR-2017-1776-A, (sak nr. 2017/674), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helene Bærug Hansen) |
| Forfatter: | Arntzen, Kallerud, Bull, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 62, straffeloven § 128 |
NORGES HØYESTERETT
Den 15. september 2017 avsa Høyesterett dom i
HR-2017-1776-A, (sak nr. 2017/674), straffesak, anke over dom,
A (advokat Arild Dyngeland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helene Bærug Hansen)
G I V N I N G :
1) Dommer Arntzen: Saken gjelder straffutmåling ved domfellelse for to tilfeller av grov
korrupsjon begått i utlandet.
2) I mars 2004 ble gjødselvirksomheten i Norsk Hydro ASA skilt ut som et eget selskap. Det
nye selskapet, Yara International ASA (Yara), har hovedkontor i Oslo. Selskapet er notert
på Oslo børs, og den norske stat eier 36,2 prosent av aksjene.
3) A var juridiske direktør i Yara fra oppstart og frem til han gikk av med pensjon sommeren
2008.
4) Den 15. januar 2014 ble A og tre andre i konsernets ledelse satt under tiltale av Økokrim
for to tilfeller av aktiv grov korrupsjon, jf. straffeloven 1902 § 276a, jf. § 276b. Det ene
forholdet gjaldt tilbud om 4,5 millioner USD til en offentlig tjenestemann i Libya, mens
det andre forholdet gjaldt tilbud om 3 millioner USD til en offentlig tjenestemann i India.
5) Oslo tingrett avsa dom 7. juli 2015. A ble dømt i samsvar med tiltalen til fengsel i to år og
seks måneder.
6) Også de øvrige tiltalte ble dømt – den ene til fengsel i tre år og de to andre til fengsel i to
år.
7) Både de domfelte og påtalemyndigheten anket til Borgarting lagmannsrett, som avsa dom
17. januar 2017 med slik domsslutning vedrørende A. 2
"A, født 0.0.1945, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 276a, jf. § 276b,
jf. straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 7 – sju – år.
Til fradrag i straffen kommer 3 – tre – dager for utholdt varetekt."
8) De øvrige tiltalte ble frifunnet.
9) Det store spriket i straffutmålingen mellom tingretten og lagmannsretten kan i hovedsak
tilskrives ulikt syn på betydningen av at bestikkelsene fant sted overfor tjenestemenn i
korrupsjonsutsatte land. Tingretten la også vekt på at straffutmålingen for denne typen
korrupsjon bør være gjenstand for en gradvis opptrapping.
10)A anket over lagmannsrettens saksbehandling, lovanvendelse og straffutmåling.
Høyesteretts ankeutvalg har tillatt anken over straffutmålingen fremmet basert på det
faktum som er lagt til grunn av lagmannsretten.
11)Mitt syn på saken
12)Saken behandles etter bestemmelsene i straffeloven 1902, jf. HR-2016-1834-A avsnitt 15.
13)Det skal utmåles straff for to tilfeller av aktiv grov korrupsjon eller medvirkning til slik
korrupsjon. Med "aktiv" korrupsjon menes det å gi eller tilby en utilbørlig fordel, i
motsetning til "passiv" korrupsjon, som innebærer å kreve, motta eller akseptere tilbud
om en slik fordel.
14)Korrupsjonen som fant sted i Libya, gjelder avtale om overføring av et beløp tilsvarende
27 millioner kroner etter datidens valutakurs, hvorav en tredjedel faktisk ble utbetalt.
Dette forholdet er beskrevet slik i tiltalens post a:
"I perioden 2004 til 2009 forhandlet Yara med det libyske statlige oljeselskapet National
Oil Corporation (NOC) om et samarbeid (joint venture) om gjødselsproduksjon i Libya.
En gang, trolig på nyåret 2007, inngikk A på vegne av Yara avtale om å betale USD
4,5 millioner eller mer til B, sønn av C. C var på det tidspunktet i praksis oljeminister i
Libya og styreleder i NOC. Avtalen hadde sammenheng med Yaras forhandlinger med
NOC og Cs rolle der.
Deler av det avtalte beløp, USD 1,5 millioner, ble overført til en konto i Sveits som ble
disponert av B. Dette skjedde på følgende måte: Det sveitsiske selskapet Nitrochem
Distribution AG (Nitrochem) ble bedt om å forskuttere beløpet for Yara, noe Nitrochem
gjorde ved å overføre USD 1,5 millioner til den avtalte kontoen 29. mars 2007. Yara
refunderte deretter Nitrochem via Yaras deleide selskap i Sveits, Balderton Fertilizer
SA (Balderton). Tilbakebetalingen ble skjult gjennom overfakturering av flere ordinære
ammoniakkleveranser fra Nitrochem til Balderton, i perioden oktober 2007 til mai 2008.
De aktuelle ammoniakkleveransene ble videresolgt fra Balderton til Yara Switzerland
SA (Yara Switzerland), til en pris som også dekket inn den overpris Balderton hadde
betalt for råvarene. I realiteten var det således Yara Switzerland som dekket betalingen
til B.
Betalingen ble foretatt samtidig som Yara og NOC var i sluttforhandlinger om 'Heads
of Agreement' (HoA), som ble undertegnet i april 2007."
15)Domfellelsen bygger på at A ved inngåelsen av avtalen med B om fremtidige utbetalinger
på tilsammen 4,5 millioner USD, i realiteten tilbød faren, C, en utilbørlig fordel. Fordelen 3
ble tilbudt i anledning Cs verv som styreleder i det statlige libyske oljeselskapet NOC. På
det aktuelle tidspunktet fungerte NOC som Libyas olje- og energidepartement etter at
daværende leder Muammar al-Gaddafi hadde "kansellert" olje- og energidepartementet.
Ved utbetalingen av 1,5 millioner USD til sønnen, fikk C en utilbørlig fordel.
16)Korrupsjonen som fant sted i India, gjelder avtale om overføring av beløp tilsvarende
18 millioner kroner etter datidens valutakurs, hvorav en tredjedel faktisk ble utbetalt.
Dette forholdet er beskrevet slik i tiltalens post b:
"I perioden fra desember 2006 til våren 2008 forhandlet Yara International ASA (Yara)
med Krishak Bharati Cooperative Limited (KRIBHCO) om et samarbeid (joint
venture) innen gjødelssektoren i India. Den indiske stat eide 67% av KRIBHCO som
administrativt var underlagt Ministry of Chemicals & Fertilizers.
I april 2007 tilbød A og D på vegne av Yara å inngå en avtale med E, sønn av F. F var
på det tidspunkt Additional Secretary and Financial Adviser i Ministry of Chemicals &
Fertilizers og styremedlem i KRIBHCO på vegne av departementet.
Avtaletilbudet med E hadde sammenheng med Fs stilling.
Avtaletilbudet ('Representative Engagement Letter') som ble fremsatt overfor E,
innebar blant annet utbetaling av et engangsbeløp på USD 250 000 samt et tilbud om at
han på nærmere bestemte betingelser skulle få USD 0,50 per metrisk tonn av alle
gjødselprodukter som Yara ville komme til å selge i India. Et vilkår for avtalens
varighet var at avtalen mellom Yara og Kribcho kom i stand. I et senere avtaleforslag
fra Yara ble engangsbeløpet erstattet med et beløp på USD 3 millioner, som skulle
utbetales med USD 1 million pr år i perioden 1. januar 2007 til 31. desember 2009.
Den 16. oktober 2007 betalte Yara USD 1 million på grunnlag av en faktura oversendt
fra E fra det libanesiske selskapet CYC s.a.r.l. Beløpet ble i stedet, og etter forespørsel
fra E, overført fra Yara til en konto i Hong Kong tilhørende selskapet Krystal Holdings
& Investments Limited (British Virgin Islands), et selskap i navnet til ektefellene til F og
E."
17)Domfellelsen bygger på at A ved inngåelse av avtalen med E om fremtidig betaling av til
sammen 3 millioner USD, i realiteten tilbød faren, F, en utilbørlig fordel. Fordelen ble
tilbudt i anledning Fs stilling som Additional Secretary and Financial Advisor i det
indiske Kjemikalie- og gjødselsdepartementet og hans verv som styremedlem i
kooperativet Krishak Bharati Cooperative Limited (Kribhco). Ved utbetalingen av
1 million USD til sønnen, fikk F en utilbørlig fordel.
18)Saken gjelder grenseoverskridende korrupsjon, og et sentralt spørsmål er om
straffutmålingen skal være mildere fordi bestikkelsene skjedde overfor tjenestemenn i
korrupsjonsutsatte land.
19)Bestemmelsene om korrupsjon i §§ 276a og 276b, som er videreført i straffeloven 2005
§§ 387 og 388, ble sommeren 2003 tilføyd straffeloven 1902 kapittel 26 om bedrageri,
utroskap og korrupsjon. Tidligere ble korrupsjon regnet som en egen kategori av utroskap
("utroskap ved korrupsjon") under straffeloven §§ 275 og 276. Lovendringen bygger på
en utredning fra Straffelovrådet, NOU 2002: 22. Av mandatet framgår det at arbeidet med
nye bestemmelser om korrupsjon i stor grad var foranlediget av det internasjonale
samarbeidet som Norge har vært involvert i på området. I mandatet står blant annet
følgende om dette: 4
"Korrupsjon er ofte vanskelig å etterforske, særlig over landegrensene. Internasjonalt
samarbeid i form av koordinert straffelovgivning og gjensidig juridisk bistand er derfor et
viktig ledd i kampen mot korrupsjon. Gjennom deltakelse bl.a. i Europarådet og OECD har
Norge vært med på å utarbeide og forpliktet seg til å følge internasjonale regelverk mot
korrupsjon."
20)Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon av 4. november 1998 ble
ratifisert av Norge 29. august 2003. I henhold til konvensjonens artikkel 5 forplikter
statene seg til å straffesanksjonere aktiv og passiv bestikkelse som involverer offentlig
tjenestemann fra en annen stat. Konvensjonen omfatter også bestikkelser i privat sektor,
jf. artikkel 7 og 8. I henhold til artikkel 19 skal statene "fastsette effektive,
forholdsmessige og forebyggende sanksjoner og tiltak, herunder straff" for slike
overtredelser.
21)OECDs konvensjon om bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser av utenlandske
offentlige tjenestemenn i forbindelse med internasjonale forretningstransaksjoner av
21. november 1997 ble ratifisert av Norge 4. desember 1998. Konvensjonen forplikter
statene til å straffesanksjonere aktiv korrupsjon og bestikkelse av utenlandsk offentlig
tjenestemann, jf. artikkel 1. I henhold til reaksjonsbestemmelsen i artikkel 3 skal
straffesanksjonene ikke bare være "effektive, forholdsmessige og avskrekkende", men
også "sammenlignbare med dem som benyttes for korrupsjon og bestikkelser overfor
partenes egne offentlige tjenestemenn" (min utheving). Foranlediget av denne
konvensjonen ble korrupsjon begått overfor blant annet utenlandsk offentlig tjenestemann
gjort straffbar i 1999 gjennom tilføyelsen av andre ledd i straffeloven § 128.
22)Norge deltok også under utarbeidelsen av FNs konvensjon mot korrupsjon av
31. oktober 2003, som ble ratifisert 9. juni 2006.
23)Oppfølgningen av det internasjonale samarbeidet mot korrupsjon er viet en sentral plass i
forarbeidene til de nye straffebestemmelsene om korrupsjon. I Ot.prp. nr. 78 (2002–2003)
kapittel 1 om hovedinnholdet i proposisjonen står det eksempelvis dette om de mer
overordnede hensyn:
"Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for at korrupsjonskriminalitet, som ofte
foregår på tvers av landegrensene, skal kunne bekjempes på en effektiv måte. Flere
mellomstatlige organisasjoner har i de senere år lagt ned et omfattende arbeid i å
utvikle konvensjoner og andre virkemidler som tar sikte på å bekjempe korrupsjonen
og dens skadevirkninger.
Korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettighetene og
sosial rettferdighet, og kan også hindre økonomisk utvikling og virke
konkurransevridende. Norske myndigheter prioriterer derfor høyt å delta aktivt i det
internasjonale samarbeidet mot korrupsjon. Det er også sentralt å sikre effektive
virkemidler for å motvirke korrupsjon nasjonalt."
24)Justiskomiteen sluttet seg til at det av disse grunner var "viktig at korrupsjon effektivt og
aktivt bekjempes, både nasjonalt og internasjonalt", jf. Innst. O. nr. 105 (2002–2003)
kapittel 1. I forlengelsen av dette uttalte komiteen følgende om oppfølgningen av Norges
internasjonale forpliktelser:
"Mellomstatlig samarbeid og tiltak for å bekjempe korrupsjon er høyt prioritert
internasjonalt. Komiteen vil derfor at Norge følger opp sine forpliktelser om tiltak mot
korrupsjon i henhold til konvensjoner inngått med OECD, Europarådet og FN. Det er
etter komiteens syn viktig at vi på nasjonalt nivå har et regelverk som klart angir hva 5
som er straffbar korrupsjon. Komiteen ønsker at Norge skal være et foregangsland
innen kampen mot korrupsjon på alle nivå, og at vårt lovverk på området kan være
normdannende internasjonalt."
25)Så langt konstaterer jeg at den nye korrupsjonslovgivningen ikke bare tok sikte på å
ivareta interesser på nasjonalt nivå. Et sentralt formål med å bekjempe
grenseoverskridende korrupsjon var å bidra til den samfunnsmessige og økonomiske
utviklingen også i andre land. Dette perspektivet er senere fulgt opp i St.meld. nr. 35
(2003–2004) "Felles kamp mot fattigdom", der det i kapittel 3.8 blant annet står dette om
korrupsjonsbekjempelse:
"Det følger av tenkningen om sammenheng i politikken og av norsk engasjement og
forpliktelser i utviklingspolitikken, at en fra norsk side til en hver tid har en aktiv politikk
mot korrupsjon. En streng lovgivning og en robust håndheving er nødvendig for å redusere
risikoen for at norske aktører, bevisst eller ubevisst, bidrar til å skade offentlig finanser og
politisk kultur i andre land."
26)Det er ingen holdepunkter i forarbeidene for at korrupsjon skal straffes mildere når den er
begått overfor en tjenestemann i et korrupsjonsutsatt land. Den omstendighet at selve
utilbørlighetsvurderingen under skyldspørsmålet vil kunne være avhengig av bedrifts-
eller forvaltningskulturen i ulike land – jeg viser særlig til omtalen av "facilitation
payments" i Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) side 35–36 – rokker ikke ved dette. Når det først
er konstatert en straffbar overtredelse, tilsier lovens formål at ellers like tilfeller behandles
likt. En relativisering av det strafferettslige vern avhengig av hvilket land som er berørt av
korrupsjonshandlingen, er det etter mitt syn ikke rettskildemessig dekning for.
27)Jeg går så over til å vurdere straffutmålingsmomentene i saken opp mot Høyesteretts
praksis i tilknytning til straffeloven 1902 § 276b, jf. § 276a.
28)Strafferammen for grov korrupsjon ble i 2003 hevet fra fengsel i seks til ti år.
Korrupsjonshandlingene A er dømt for skal bedømmes som to selvstendige straffbare
forhold etter straffeloven § 62 første ledd. Strafferammen utvides da med det dobbelte.
Bestemmelsen er også førende for utmålingen av den felles frihetsstraffen innenfor den
utvidede strafferammen, jf. Rt-2008-1473 avsnitt 33.
29)Som påpekt i Rt-2011-477 avsnitt 23 og i HR-2016-1834-A avsnitt 27, vil de
individualpreventive og de allmennpreventive hensynene kunne variere fra sak til sak. De
allmennpreventive hensyn gjør seg imidlertid normalt sterkt gjeldende ved
straffutmålingen for både aktiv og passiv korrupsjon. Det dreier seg om en form for
"gjensidig" økonomisk kriminalitet som vil kunne være vanskelig å avdekke – ikke minst
i land med en utbredt korrupsjonskultur. I tillegg kommer at slik kriminalitet ofte gjelder
betydelige økonomiske verdier.
30)I likhet med Straffelovrådet la departementet i Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) kapittel 7.3.2
til grunn at "grove korrupsjonshandlinger kan fremstå som mer straffverdige enn de fleste
andre grove formuesforbrytelser". Dette illustreres av Rt-2012-243 der straffenivået for
passiv korrupsjon på halvannen millioner kroner ble angitt til fengsel i "noe over tre år"
(avsnitt 43), mens straffen for utroskap på over åtte millioner kroner ble angitt til fengsel i
"mellom to år og seks måneder og tre år" (avsnitt 47).
31)Den avgjørelsen som ligger nærmest forholdene i vår sak i omfang, er straffutmålingen
for en av de domfelte i HR-2016-1834-A. En salgssjef i et privat selskap hadde gjort seg 6
skyldig i medvirkning til aktiv grov korrupsjon overfor ledelsen i et heleid kommunalt
selskap (Unibuss). Under henvisning til at det offentliges oppgaver strekker seg lenger
enn offentlig myndighetsutøvelse i tradisjonell forstand, ble forholdet bedømt etter den
strengere normen som gjelder for korrupsjonshandlinger overfor offentlig tjenestemann,
jf. avsnitt 34. Salgssjefen ble ansett som "en liten brikke i et stort korrupt system", selv
om han "over flere år [var] en helt sentral person for den korrupsjonen som skjedde i
Norge", jf. avsnitt 54. Høyesterett tok utgangspunkt i en straff på rundt fem års fengsel for
medvirkning til utbetalinger på nærmere 7,4 millioner kroner. Domfelte hadde selv
mottatt drøye 242 000 kroner i personlig vinning. Ved straffutmålingen ble det tatt hensyn
til at drøye 2,2 millioner kroner gjaldt utbetalinger som fant sted før de nye
korrupsjonsbestemmelsene trådte i kraft, og som følgelig ble bedømt etter en "noe
mildere" norm om grov utroskap til korrupsjon.
32)Med dette som bakteppe går jeg over til å behandle korrupsjonshandlingen i Libya.
33)Korrupsjonen er begått overfor en høytstående offentlig tjenestemann. Jeg minner om at
C var styreleder i det statlige oljeselskapet NOC, som i følge lagmannsretten "utvilsomt"
fungerte som Libyas olje- og energidepartement på det aktuelle tidspunkt. Den
omstendighet at bestikkelsen skjedde overfor en tjenestemann med en så vidt fremskutt
posisjon – i realiteten på ministernivå – gjør i seg selv forholdet svært alvorlig.
34)A var på sin side juridisk direktør og medlem av Yaras konsernledelse. Han hadde derved
en fremtredende posisjon i selskapet, og dessuten en helt sentral rolle i planleggingen og
gjennomføringen av korrupsjonshandlingen. Lagmannsretten fant riktignok ingen
holdepunkter for at han på eget initiativ besluttet å inngå avtaler om å betale bestikkelser.
Han kunne imidlertid i kraft av sin posisjon ha nektet å medvirke til de straffbare
handlingene uten risiko for at dette ville få negative konsekvenser for egen stilling. Til
forskjell fra den domfelte salgssjefen i HR-2016-1834-A mente lagmannsretten at A ikke
var "en liten brikke" i et stort korrupt system. Det var han som hadde kontakt med B, og
som utarbeidet den utilbørlige "konsulentavtalen". Det var også han som bestemte at
avtalen skulle inngås muntlig, og som tok initiativet til å foreta utbetalingen av det første
avdraget på halvannen millioner USD gjennom et eksternt, utenlandsk selskap.
Fremgangsmåten ble valgt for å holde forholdet til B og hans far skjult. Dette viser at
forholdet var grundig planlagt med et fast forsett om å gjennomføre
korrupsjonshandlingene.
35)Det er videre av helt sentral betydning for straffutmålingen at det dreier seg om et så vidt
stort beløp. Avtalen gikk ut på overføring av et samlet beløp tilsvarende 27 millioner
kroner. All den stund det foreligger en fullbyrdet korrupsjonshandling i det øyeblikk det
fremsettes tilbud om en utilbørlig fordel, kan det ikke tillegges særlig vekt at beløpet som
faktisk ble utbetalt begrenset seg til 9 millioner kroner. Også tilsagn om fremtidige
utbetalinger skaper bindinger og bidrar til den "smøring" som lagmannsretten har funnet
bevist. At det senere ble satt en stopper for de videre avdragsbetalingene, kan heller ikke
tilskrives A, som på det tidspunktet hadde nådd pensjonsalderen og sluttet i selskapet.
36)Jeg mener etter dette at Libyaforholdet isolert sett kvalifiserer for en straff på rundt seks
års fengsel. Det dreier seg om et betydelig høyere beløp enn i HR-2016-1834-A, og både
A og C hadde langt mer fremskutte posisjoner enn de involverte i den saken. I vår sak er
det riktignok ikke snakk om personlig vinning, men hele forholdet skal til gjengjeld
vurderes i tråd med den noe strengere normen som ble etablert ved lovendringen i 2003. 7
37)Jeg går så over til å behandle korrupsjonshandlingen i India.
38)Korrupsjonen er begått overfor en sentral offentlig tjenestemann. Som jeg allerede har
vært inne på, tjenestegjorde F som sekretær og finansrådgiver for det indiske Kjemikalie-
og gjødselsdepartementet. Han var dessuten styremedlem utpekt av regjeringen i Kribhco,
hvor den indiske staten hadde en betydelig eierandel. I følge lagmannsretten lyttet de
øvrige styremedlemmene "ekstra nøye" til styremedlemmer utpekt av regjeringen.
39)Lagmannsretten la til grunn at A var den "operasjonelle aktøren" på Yaras side. Det var
han som forhandlet med E, Fs sønn, om betingelsene i "oppdragsavtalen". Jeg er enig med
lagmannsretten i at også denne korrupsjonen bærer preg av å være "godt planlagt", noe
som understreker forholdets alvor.
40)Korrupsjonshandlingen gjelder videre et betydelig beløp tilsvarende 18 millioner kroner
fordelt over tre år. Etter at F gikk over i annen virksomhet sommeren 2007, besluttet
konserndirektøren i Yara at avtaleforholdet med sønnen skulle avsluttes. Den
omstendighet at de resterende avdragene ikke ble utbetalt kan på denne bakgrunn ikke
tilskrives A. A sørget senere for at 1 million USD ble utbetalt som endelig oppgjør for
ytet bistand. Beløpet ble overført til et selskap på De britiske jomfruøyer, som var eiet av
en trust med ektefellene til F og E som benefisienter.
41)Jeg mener etter dette at Indiaforholdet isolert sett kvalifiserer for en straff på rundt fem
års fengsel. Sammenlignet med HR-2016-1834-A dreier det seg om et langt høyere beløp.
På den annen side mottok A ikke noen personlig vinning eller fordel.
42)Forsvarer har gjort gjeldende at ingen av de to korrupsjonshandlingene har hatt noen
påviselige negative konsekvenser eller skadevirkninger. Forhandlingene i Libya hadde
utviklet seg ensidig i NOCs favør til tross for korrupsjonshandlingen, mens
samarbeidsavtalen mellom Yara og Kribhco ble skrinlagt sommeren 2008. De
underliggende samarbeidsavtalene om produksjon av Yaras kunstgjødsel var dessuten av
potensiell stor samfunnsmessig betydning for både Libya og India.
43)Jeg finner ikke grunn til å legge særlig vekt på disse momentene i formildende retning.
Hensikten med å tilby og betale bestikkelser til C i Libya og til F i India var å sikre seg
deres velvilje – og derved bedre Yaras stilling med hensyn til muligheten for å få realisert
de aktuelle samarbeidsprosjektene. Som det fremgår av HR-2016-1834-A avsnitt 38, er
det risikoen for skade som er avgjørende etter de aktuelle korrupsjonsbestemmelsene, jf.
også Rt-2012-243 avsnitt 41 og Rt-2010-1624 avsnitt 25. Dette har blant annet
sammenheng med at skadevirkningene av korrupsjon kan være vanskelige å måle.
Skadene begrenser seg heller ikke til de direkte økonomiske virkningene, men omfatter
også mer indirekte skadevirkninger som tillits- og omdømmetap. Som jeg allerede har
vært inne på, vil grenseoverskridende korrupsjon dessuten kunne bidra til å opprettholde
en korrupsjonskultur i vedkommende land med de skadevirkninger det innebærer. Jeg
peker eksempelvis på risikoen for at investeringsviljen i korrupsjonsutsatte land
undergraves. Det har naturlig nok heller ingen betydning for straffutmålingen at
korrupsjonen ble begått i "den gode saks tjeneste" i den forstand at de underliggende
samarbeidsavtalene kunne vært av stor betydning for de to landene.
44)De straffbare handlingene ble begått i 2007, men det er ikke dokumentert liggetid under
etterforskningen eller i domstolene. Tidsforløpet kan da ikke tillegges vekt ved
straffutmålingen, jf. Rt-2012-243 avsnitt 50. 8
45)Lagmannsretten fastsatte straffen for de to korrupsjonshandlingene til fengsel i sju år. Ved
straffutmålingen ble det på samme måte som i HR-2016-1834-A hvor
korrupsjonshandlingene hadde rammet samme selskap, tatt utgangspunkt i
korrupsjonshandlingenes samlede beløp. I vår sak dreier det seg imidlertid om to klart
atskilte straffbare forhold begått til ulik tid hvor personer uten noen forbindelse med
hverandre var mottakere av bestikkelsene. I tråd med straffeloven § 62 skal det da som
allerede nevnt, foretas separate vurderinger av straffenivået for det enkelte forhold før det
fastsettes en samlet straff. Etter mitt syn tilsier en slik vurdering her en straff i området
fengsel i åtte til ni år, jf. Matningsdal, Kommentarutgave til Straffeloven 2005, side 752
og 753, med henvisning til straffutmålingspraksis ved domfellelse for flere straffbare
forhold (realkonkurrens).
46)Når jeg likevel finner at anken bør forkastes, har det sammenheng med at
påtalemyndigheten ikke påsto straffen skjerpet i forhold til lagmannsrettens dom, og at
det heller ikke fra Høyesteretts side ble gitt signal om en mulig straffskjerpelse.
47)Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
48)Dommer Kallerud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
49)Dommer Bårdsen: Likeså.
50)Dommer Bull: Likeså.
51)Dommer Matningsdal: Likeså.
52)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: