HR-2017-2015-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-10-23 |
| Publisert: | HR-2017-2015-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder samvær mellom foreldre og barn etter omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-19. Den reiser særlig spørsmål om betydningen av svært liten tilknytning mellom foreldrene og barnet. |
| Saksgang: | HR-2017-2015-A, (sak nr. 2017/614), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | I. A (advokat Torhild Holth – til prøve) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Tomasz Edsberg – til prøve) II. B (advokat Øystein Storrvik) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Tomasz Edsberg – til prøve) |
| Forfatter: | Berglund, Endresen |
| Lovhenvisninger: | barnevernloven § 4-19, tvisteloven § 36-10, straffeloven § 242, straffeloven § 219, grunnloven § 102, grunnloven § 104, barnevernloven § 4-1 |
NORGES HØYESTERETT
Den 23. oktober 2017 avsa Høyesterett dom i
HR-2017-2015-A, (sak nr. 2017/614), sivil sak, anke over dom,
I.
A (advokat Torhild Holth – til prøve)
mot
Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo
v/advokat Tomasz Edsberg – til prøve)
II.
B (advokat Øystein Storrvik)
mot
Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo
v/advokat Tomasz Edsberg – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Berglund: Saken gjelder samvær mellom foreldre og barn etter
omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-19. Den reiser særlig spørsmål om
betydningen av svært liten tilknytning mellom foreldrene og barnet.
(2) A, født 00.00.1993, og B, født 00.00.1990, er samboere og foreldre til C, født 00.00.2014.
(3) Under en rutinekontroll på helsestasjonen 3. juli 2014, da C var seks uker gammel, fikk
helsesøster mistanke om at gutten hadde vært utsatt for grov fysisk mishandling. Han ble
derfor samme dag undersøkt på Akershus universitetssykehus HF (Ahus), hvor det ble
påvist minst nitten ribbensbrudd. Mor og barn fikk umiddelbart opphold ved X
barnevernsenter. Som følge av jobbforpliktelser ønsket ikke far å være med. 2
(4) En uke senere ble foreldrene pågrepet av politiet, og det ble fattet et akuttvedtak om
plassering av gutten i beredskapshjem. Begge foreldrene ble deretter begjært
varetektsfengslet, mistenkt for overtredelse av straffeloven 1902 § 219 første ledd om
vold i nære relasjoner. Verken tingretten eller lagmannsretten fant skjellig grunn til å
mistenke mor for forholdet, mens far ble varetektsfengslet. Han satt fengslet i 17 dager.
(5) Etter at de ble løslatt, ble først mor, og så også far, gitt samvær med sønnen én time
annenhver uke, under tilsyn.
(6) Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus traff 16. oktober 2014
følgende vedtak:
"1. Oslo kommune, Y barneverntjeneste overtar omsorgen for C, født 00.00.2014.
2. C plasseres i fosterhjem.
3. C og hans foreldre, A og B, har rett til samvær med hverandre en time en
gang i året.
4. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene."
(7) A, og senere også B, reiste sak for Oslo tingrett med begjæring om rettslig overprøving av
Fylkesnemndas vedtak om samvær. Begge foreldrene aksepterte vedtaket om
omsorgsovertakelse.
(8) Oslo tingrett avsa 25. februar 2015 dom med slik domsslutning:
"A og B skal ikke ha samvær med C, født 00.00.2014."
(9) Tingretten la til grunn at samvær mellom C og foreldrene ville innebære en risiko for
retraumatisering av gutten, og at det ikke ville være til hans beste å bli utsatt for slik fare.
Det ble videre lagt vekt på at foreldrene ikke hadde den nødvendige forståelsen for
guttens situasjon, og til at de ikke tok ansvar for det som hadde skjedd.
(10) A anket til Borgarting lagmannsrett, mens B gjorde partsrettigheter gjeldende.
Lagmannsretten tillot anken fremmet, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd, bokstav d.
(11) Under saksforberedelsen i lagmannsretten ble psykologspesialist Eva Steinbakk oppnevnt
for å vurdere foreldrenes samværskompetanse.Hun avga en skriftlig erklæring til
lagmannsretten 21. april 2016.
(12) Den 16. oktober 2016 avsa Oslo tingrett dom i straffesaken mot foreldrene. Far ble dømt
for å ha påført sønnen en rekke ribbensbrudd ved å klemme hardt rundt guttens brystkasse
ved minst to anledninger, jf. straffeloven 1902 § 219 annet ledd, og for å ha unnlatt å
sørge for at C fikk nødvendig legehjelp, jf. straffeloven § 242 første ledd, jf. andre ledd.
Mor ble frifunnet for overtredelse av straffeloven § 219, men ble dømt for overtredelse av
straffeloven § 242. Frifinnelsen er rettskraftig. Foreldrene har anket domfellelsene til
lagmannsretten, hvor ankeforhandlingen er berammet til november 2017.
(13) Den 23. januar 2017 forkastet Borgarting lagmannsrett foreldrenes anke i barnevernsaken.
Lagmannsretten la til grunn at det var et åpent spørsmål om samvær kunne føre til
retraumatisering av C, men la vekt på at det var en faktisk usikkerhet rundt dette. Det ble 3
også sett hen til at samvær kunne medføre at han tidligere enn ønskelig fikk kjennskap til
sin forhistorie, samt at han ikke hadde noen tilknytning til foreldrene utover den
biologiske relasjonen. Etter lagmannsrettens syn hadde ikke gutten behov for samvær. Det
ble videre lagt vekt på risikoen for at rett til samvær kunne bli benyttet av foreldrene som
begrunnelse for et senere krav om tilbakeføring av omsorgen.
(14) Både A og B har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. As anke gjelder
rettsanvendelsen, mens Bs anke gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
(15) Psykologspesialist Eva Steinbakk har avgitt en kort tilleggsuttalelse for Høyesterett. For
øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.
(16) Ankende part nr. 1 – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(17) Lagmannsretten benyttet riktig rettslig norm da den tok som utgangspunkt at det må
foreligge spesielle og sterke grunner for å avskjære samvær mellom foreldrene og sønnen.
Det gjelder ikke andre vilkår der tilknytningen mellom foreldrene og barnet er begrenset.
De strenge vilkårene for å nekte samvær er imidlertid ikke oppfylt. Det er i barnets
interesse å kjenne sitt biologiske opphav også når tilknytningen til foreldrene er svak.
Selv om saken er alvorlig, har barnet ikke fått varige skader. Det er heller ingen
holdepunkter for at samvær vil kunne føre til retraumatisering. Verken grunnlaget for
omsorgsovertakelsen eller omsorgsplasseringens lengde er avgjørende for om det skal
være samvær. Mor har akseptert omsorgsovertakelsen, og hun vil ikke benytte samvær
som et middel til å kreve omsorgen tilbakeført. Det er heller ikke forhold som tilsier at
gutten vil få kjennskap til sin forhistorie på et for tidlig tidspunkt dersom samvær
gjennomføres. Hensynet til guttens og foreldrenes rett til familieliv tilsier at det bør være
samvær av et visst omfang. Det aksepteres at det føres tilsyn under samværene.
(18) A har lagt ned slik påstand:
"C, f. 00.00.14, skal ha samvær med A fastsatt etter Høyesteretts skjønn."
(19) Ankende part nr. 2 – B – har i det vesentlige sluttet seg til As anførsler. Han har i tillegg
gjort gjeldende:
(20) Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at skadene på gutten er påført av far. Far har
akseptert at barnet er påført skader av én av foreldrene, men han erkjenner ikke skyld for
dette.
(21) Det er en svakhet ved lagmannsrettens dom at det biologiske prinsippet ikke er drøftet
nærmere. Dette er et bærende og tungt prinsipp i saker som gjelder forholdet mellom
foreldre og barn.
(22) B har lagt ned slik påstand:
"B skal ha samvær med sin sønn C, fastsatt etter Høyesteretts skjønn."
(23) Ankemotparten – Oslo kommune – har i korte trekk gjort gjeldende: 4
(24) Lagmannsrettens resultat er riktig, men rettsanvendelsen er feil. I drøftelsen har
lagmannsretten lagt til grunn et for strengt rettslig vilkår ved vurderingen av om det er
grunnlag for å nekte foreldrene samvær.
(25) I et tilfelle som det foreliggende, hvor det ikke er noen tilknytning mellom gutten og
foreldrene, må spørsmålet om samvær alene løses ut fra hva som er til beste for barnet.
Det kan da ikke oppstilles et særlig vilkår om at det også må foreligge spesielle og sterke
grunner.
(26) Subsidiært, dersom Høyesterett mener at vilkåret om spesielle og sterke grunner gjelder,
anføres det at lagmannsretten korrekt har kommet til at vilkåret er oppfylt. Både
bevisbedømmelsen og rettanvendelsen er, under denne forutsetningen, riktig.
(27) Ut fra bevisene i saken er det sannsynlighetsovervekt for at far har påført gutten de
omfattende skadene, og for at ingen av foreldrene skaffet nødvendig legehjelp. Det er
ingen feil at lagmannsretten har lagt vekt på den usikkerheten som knytter seg til hvordan
gutten vil tåle samvær. Ved den fremtidsrettede vurderingen kan det ikke oppstilles et
krav om sannsynlighetsovervekt for at samvær vil være skadelig for barnet. Det er
tilstrekkelig at det foreligger en viss risiko for negative virkninger. Etter kommunens syn
er det en reell fare for at gutten vil bli retraumatisert ved samvær. Han har vært utsatt for
meget alvorlig vold, og foreldrene har vist seg særlig uskikket. C har i dag ikke behov for
samvær. Tilknytningen mellom gutten og foreldrene ble brutt da han var spedbarn, og
verken det biologiske prinsippet eller foreldrenes rett til familieliv kan begrunne samvær i
denne saken. En gjennomføring av samvær vil videre fremskynde tidspunktet hvor gutten
må forholde seg til hva foreldrene har utsatt ham for, noe som vil være uheldig. Det må
også tas hensyn til at samvær kan føre til et senere krav om tilbakeføring.
(28) Etter kommunens oppfatning er det til barnets beste at det ikke gjennomføres samvær i
tiden fremover, og dette må være avgjørende for om samvær skal gjennomføres.
(29) Dersom retten beslutter at det skal være samvær, bør dette være svært begrenset. Det må
føres tilsyn under samværet, og det er viktig at fosterforeldrene gis anledning til å være til
stede.
(30) Oslo kommune har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Ankene forkastes.
Subsidiært:
Barnverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn og fosterforeldrene tillates å
være til stede under samvær."
(31) Jeg er kommet til at ankene fører frem.
(32) Slik jeg ser det, gir ikke bevisførselen for Høyesterett grunnlag for å fravike
lagmannsrettens bevisvurdering. Jeg finner det likevel hensiktsmessig å gå noe nærmere
inn på faktum, før jeg ser på de rettslige spørsmålene som saken reiser.
(33) Jeg ser først på tilknytningen mellom gutten og foreldrene. 5
(34) Oslo kommune overtok omsorgen for C da han var syv uker gammel. Etter å ha vært i to
forskjellige beredskapshjem, flyttet han, åtte måneder gammel, til det fosterhjemmet han
nå bor i. C er i dag knappe tre og et halvt år gammel. Det er enighet om at forholdene i
fosterhjemmet er gode, og at gutten blir godt ivaretatt der.
(35) Mens C var i beredskapshjem, ble det gjennomført syv samvær av til sammen åtte timer. I
tiden etter januar 2015, da han flyttet til fosterhjemmet, har det kun vært gjennomført ett
samvær. Dette fant sted i mars 2016 og ble gjennomført for at den rettsoppnevnte
sakkyndige for lagmannsretten kunne observere samspillet mellom barnet og foreldrene.
(36) Under henvisning til det begrensede samværet som var gjennomført, la lagmannsretten til
grunn at det nå er svært liten, om noen, tilknytning mellom gutten og foreldrene. Det er i
dommen vist til at foreldrene er som fremmede for ham, og at han møter dem på samme
måte som andre mennesker han ikke kjenner. Lagmannsretten viste også til at
omsorgsovertakelsen vil være langvarig.
(37) Jeg er enig med lagmannsretten i at tilknytningen mellom gutten og foreldrene, utover
den biologiske bindingen, er minimal. Dette innebærer at et eventuelt samvær ikke vil ha
som formål å vedlikeholde kontakten mellom foreldre og barn, men å legge et grunnlag
for senere formidling av hvem som er hans biologiske foreldre.
(38) Det er på det rene at C i løpet av sine seks første leveuker ble påført alvorlige fysiske
skader i sin omsorgsbase. Jeg finner ikke grunn til å ta stilling til hvem som har utøvd
volden, eller til å sondre mellom foreldrene ved avgjørelsen av samvær. Begge var kjent
med at gutten hadde vært utsatt for vold, uten at noen av dem søkte legehjelp til ham før
de møtte på en rutinemessig kontroll som allerede hadde vært utsatt en uke.
(39) De omfattende fysiske skadene C ble påført, var ikke av varig karakter. Han er imidlertid
svært sårbar. Både i de to beredskapshjemmene og den første tiden i fosterhjemmet, var
han svært urolig og krevde mye av sine omsorgsgivere. Det fremgår av lagmannsrettens
dom at situasjonen siden den gang har bedret seg vesentlig fordi han er i et fosterhjem
hvor han ivaretas på beste måte. Samtidig har han ifølge dommen behov for "ro, trygghet
og forutsigbarhet som langt overstiger det andre barn i samme aldersgruppe trenger". I sin
tilleggserklæring for Høyesterett har den sakkyndige, psykologspesialist Eva Steinbakk,
vist til at selv små belastninger kan føre til negativ utvikling hos C.
(40) Selv om C nå har en omsorgssituasjon som ivaretar hans behov, er hans sårbarhet et
særlig forhold som det må tas hensyn til når et eventuelt samvær med foreldrene skal
vurderes.
(41) De samværene som har vært gjennomført, har forløpt relativt greit. C har noen ganger hatt
reaksjoner i etterkant, men det er ikke konkrete holdepunkter for at reaksjonene skyldes at
det er foreldrene han har møtt.
(42) Den sakkyndige har vurdert om samvær vil være retraumatiserende for C. Vurderingen er
basert på hans forhistorie, sårbarhet og reaksjoner ved samvær, samt hans situasjon i dag.
Det fremgår av rapporten at vurderingen har vært vanskelig, men at hun ikke finner
grunnlag for å fastslå at samvær med foreldrene vil være retraumatiserende så lenge dette
foregår i rammer som gutten oppfatter som trygge. I oppsummeringen uttaler hun
imidlertid at samvær med de biologiske foreldre vil kunne skape en generell utrygghet for 6
gutten, også på sikt. Den sakkyndiges erklæring bygger blant annet på den usikkerhet som
kan oppstå som et resultat av foreldrenes ønske om tilbakeføring.
(43) Jeg går så over til de rettslige problemstillingene saken reiser.
(44) Det er barnevernlovens regler om samvær og om barnets beste som er utgangspunktet for
den vurderingen som skal foretas. Saken må imidlertid ses i sammenheng med det
overordnede rettslige rammeverket.
(45) Et vedtak om omsorgsovertakelse og regulering av samvær innebærer en betydelig
svekkelse av de familiemessige båndene. Vedtaket griper inn i både foreldrenes og
barnets rett til respekt for sitt familieliv, en rett som er beskyttet etter Grunnloven § 102
og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. For barnets del må det
også ses hen til FNs konvensjon om barnets rettigheter, barnekonvensjonen, artikkel 16
og artikkel 9 nr. 3 om et barns rett til familieliv etter at det offentlige har overtatt
omsorgen.
(46) Bestemmelsene i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 har et sammenfallende innhold,
jf. blant annet HR-2016-2554-P (Holship) avsnitt 81 med videre henvisning til
Rt-2015-93 (Maria) avsnittene 57 og 60. Spørsmålet om det kan gjøres inngrep i retten til
familieliv, beror etter begge bestemmelsene på om begrensningen har hjemmel i lov,
forfølger et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn – altså om
inngrepet etter en bredere vurdering er forholdsmessig. Det er denne
forholdsmessighetsvurderingen som er omtvistet i saken.
(47) Ved forholdsmessighetsvurderingen må Grunnloven § 102 ses i sammenheng med
Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, hvor det fremgår at
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved avgjørelser som berører barn. Det
følger av Rt-2015-93 (Maria) avsnitt 60 at de to grunnlovsbestemmelsene er
komplementære, og barnets interesser er derfor tungtveiende ved
forholdsmessighetsvurderingen etter Grunnloven § 102.
(48) Det er i langvarig praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) lagt til grunn
at hensynet til barnets interesse kan begrunne inngrep i familielivet, slik dette er vernet av
EMK artikkel 8. Den grunnleggende avgjørelsen, som det ofte vises til i EMDs egen
praksis, er dommen 7. august 1996 Johansen mot Norge. EMD uttalte her at tiltak i
barnevernsaker ikke må skade barnets helse og utvikling. Dersom et tiltak ikke er i
samsvar med et mål om gjenforening mellom foreldre og barn, kan det bare anvendes i
"ekstraordinære tilfeller", og bare dersom det er motivert av et "dominerende hensyn til
barnets beste", jf. avsnitt 78. Synspunktene er fulgt opp i senere praksis, blant annet i
dommen 22. oktober 2015 Jovanovic mot Sverige, avsnittene 74 og 77 og dommen
7. september 2017 M.L. mot Norge.
(49) Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for sin forståelse av EMDs praksis. Jeg
nøyer meg her med å vise til dommen i Rt-2014-976 avsnittene 36 og 37, hvor
førstvoterende innledningsvis bemerker at vurderingen av samvær skal skje etter en bred
skjønnsmessig vurdering, der det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til
beste for barnet. Hun fremhever deretter at avgjørelsen må være i samsvar med EMK
artikkel 8, slik bestemmelsen er praktisert av EMD. Etter en gjennomgang av tidligere 7
rettspraksis fra Høyesterett og EMD, hvor det blant annet redegjøres for
Johansen-dommen, heter det videre:
"… Med utgangspunkt i EMDs avgjørelser har Høyesterett lagt til grunn at det kreves
spesielle og sterke grunner for å nekte samvær, se blant annet Rt-2002-908 på side 913
og Rt-2004-1046 avsnitt 49.
(37) I vår sak har kommunen pekt på en nyere dom fra EMD, R. og H. mot
Storbritannia 31. mai 2011 [EMD-2006-35348], hvor EMD i avsnitt 73 uttaler at 'in all
decisions concerning children, their best interest must be paramount'. Men EMD
fortsetter med å sitere sin egen dom Neulinger og Shuruk mot Sveits fra 2010
[EMD-2007-41615], hvor det heter at barnets interesser har to sider – 'two limbs'. På
den ene siden må barnets bånd til familien bare brytes 'in very exceptional
circumstances'. På den annen side er det også klart i barnets interesse å sikre dets
utvikling i et sunt miljø, og foreldre kan ikke ha rett etter artikkel 8 til tiltak som skader
dets helse eller utvikling. Jeg kan ikke se at det som her sies, gir anvisning på noen
annen norm enn den Høyesterett til nå har lagt til grunn. Denne normen er etter mitt
syn også i tråd med Grunnloven § 102 og § 104 jf. § 92."
(50) Etter mitt syn er denne oppsummeringen fremdeles dekkende.
(51) Jeg går så over til å se på de aktuelle bestemmelsene i barnevernloven.
(52) Barnevernloven § 4-19 første og annet ledd lyder:
"Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.
Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til
omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke
skal være samvær. Fylkesnemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til
å vite hvor barnet er."
(53) Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnevernloven § 4-1, hvor det fremgår at det
skal "legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet".
(54) Ved vurderingen av samvær skilles det mellom midlertidig plassering og
langtidsplassering, jf. Rt-2012-1832 avsnitt 31. Ved en langvarig plassering av barnet er
formålet med samvær at barnet skal ha et kjennskapsforhold til de biologiske foreldrene,
som kan gi en "kognitiv/intellektuell forståelse" av hvem disse er, ikke å skape eller
opprettholde en følelsesmessig tilknytning, jf. sitater fra forarbeidene som er gjengitt i
dommen.
(55) Uttalelsene tar sikte på hyppigheten av samvær, mens denne saken gjelder spørsmål om
samvær i det hele tatt skal gjennomføres. Etter min vurdering er imidlertid hensynene
som trekkes frem, også relevante i et tilfelle som dette.
(56) Som fremhevet i Rt-2014-976 avsnitt 36, kreves det spesielle og sterke grunner for å
nekte samvær. Jeg oppfatter dette som en parallell til EMDs kriterium "very exceptional
circumstances", som jeg har redegjort for.
(57) Oslo kommune har anført at kravet ikke skal anvendes i saker med svak eller ingen
tilknytning mellom foreldrene og barnet. Samvær skal etter kommunens syn i slike
tilfeller alene avgjøres ut fra hensynet til barnets beste. Kommunen hevder at nyere
praksis fra EMD kan tolkes i denne retningen, spesielt dersom foreldrene har vist seg 8
uskikket. Kommunen har videre vist til at gutten ikke har noen egeninteresse i å
opprettholde kontakten, og til at det biologiske prinsippet ikke kan tillegges vekt dersom
den sosiale relasjonen mellom barn og foreldre mangler.
(58) Jeg kan ikke se at det er holdepunkter i høyesterettspraksis for at vilkåret om spesielle og
sterke grunner ikke skal anvendes i saker hvor tilknytningen mellom barn og foreldre er
svak. Også i avgjørelser som gjelder små barn, hvor Høyesterett har drøftet eller kommet
til at det ikke bør være samvær, er det lagt til grunn at det må foreligge spesielle og sterke
grunner for å nekte samvær. Jeg viser her til Rt-2014-976, Rt-2004-1046 og Rt-2002-908,
hvor barna i alle sakene var under halvannet år ved omsorgsovertakelsen.
(59) Også formålet med samvær etter omsorgsovertakelse som vil kunne bli langvarig, tilsier
at kravet om spesielle og sterke grunner kommer til anvendelse i saker som den
foreliggende. Selv der tilknytningen er svak ved tidspunktet for omsorgsovertakelsen, vil
det ha selvstendig verdi at barnet får en forståelse av hvem de biologiske foreldrene er.
Ved den konkrete vurderingen av samværsspørsmålet, vil imidlertid manglende eller svak
tilknytning være et moment, se blant annet Rt-2012-1832 avsnitt 41.
(60) Bestemmelsene i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om retten til familieliv taler også
mot at det skal benyttes en annen norm der tilknytningen er svak.
(61) Til støtte for sitt syn om at det gjelder en annen norm der det ikke er noen tilknytning
mellom foreldre og barn har kommunen særlig vist til dom 28. oktober 1998 Söderbäck
mot Sverige, dom 16. juli 2002 P., C. og S. mot Storbritannia, avvisningsavgjørelse
21. oktober 2004 I. og U. mot Norge, dom 28. oktober 2010 Aune mot Norge, dom
21. januar 2014 Zhou mot Italia, dom 22. oktober 2015 Jovanovic mot Sverige og dom
7. september 2017 M.L. mot Norge.
(62) Jeg finner grunn til å påpeke at med unntak av de siste to dommene, forelå disse
avgjørelsene da Høyesterett i Rt-2014-976 foretok en grundig gjennomgang av EMDs
praksis og konkluderte med at intern norsk rett er i samsvar med våre internasjonale
forpliktelser på området, se avsnitt 37 og Rt-2012-1832 avsnitt 32. I de to seneste
avgjørelsene – Jovanovic mot Sverige og M.L. mot Norge – har EMD opprettholdt sin
tidligere praksis. Jeg kan ikke se at de avgjørelsene som er påberopt av Oslo kommune,
eller øvrig praksis fra EMD gir anvisning på en annen norm enn den Høyesterett frem til
nå har benyttet i saker som dette.
(63) Jeg går så over til den konkrete vurderingen av om det foreligger spesielle og sterke
grunner for fortsatt å nekte kontakt mellom C og foreldrene.
(64) Ved akuttvedtaket 10. juli 2014 ble det grepet inn i et etablert og reelt familieliv mellom
barnet og foreldrene. Dette familielivet hadde imidlertid bare vart i syv uker, og det ble
avsluttet som følge av fysisk mishandling i hjemmet. I dag foreligger det ikke noe
familiefellesskap. C kjenner ikke foreldrene fordi det ikke har vært jevnlig kontakt på
flere år. Fortsatt samværsnekt vil derfor for C innebære en opprettholdelse av status quo.
(65) Jeg finner grunn til å presisere at det ikke er snakk om å åpne for et samvær med sikte på
å reetablere familielivet. En fremtidig tilbakeføring av gutten til foreldrene er urealistisk.
Ved vurderingen av om det skal være samvær, er det utelukkende tale om å åpne for et 9
helt begrenset samvær for å sikre en viss minimumskontakt, slik at han gis anledning til å
få et kjennskapsforhold til foreldrene, og de med ham.
(66) Kommunen har vist til tre ulike forhold som den mener tilsier at det ikke bør åpnes for
samvær.
(67) For det første er det anført at gjennomføring av samvær vil innebære en risiko for
retraumatisering, ettersom C ble utsatt for alvorlig og smertefull vold da foreldrene hadde
omsorgen for ham.
(68) Ved vurderingen av om det foreligger en slik risiko, tar jeg utgangspunkt i at
retraumatisering er en prosess som skjer når personer som tidligere har opplevd et
traumatisk forhold, gjenopplever hendelsen. Dette vil kunne skje hvis minnene aktiverer
sterke emosjonelle reaksjoner uten at personen har metoder for å håndtere disse følelsene.
Det er ikke tvilsomt at dersom en slik reell og aktuell risiko foreligger, vil det kunne være
viktig for spørsmålet om samvær.
(69) Det fremgår av lagmannsrettens dom at C etter den sakkyndiges observasjonssamvær var
urolig på nattestid, og han kunne våkne opp med panikkskrik. Dette avtok etter hvert.
Hans reaksjon kan isolert sett tale for at samvær ikke vil være til hans beste. Det fremgår
imidlertid av den sakkyndige vurderingen at C generelt er usikker på fremmede, og at han
viser den samme uroen etter møter med andre personer han ikke kjenner – eksempelvis
etter at en tilsynsfører har vært på besøk i fosterhjemmet. Det er også opplyst at
fosterforeldrene klarer å roe ham, og at hans evne til å møte fremmede blir stadig bedre.
Foreldrene er som fremmede for ham. Det er derfor ikke grunnlag for å anta at et møte
med foreldrene vil skape en større utrygghet enn et møte med andre, eller at belastningen
ved samvær vil være av en slik styrke at det gir varige skader eller blir uforholdsmessig.
(70) Lagmannsretten har, etter å ha vurdert den sakkyndiges skriftlige rapport og hørt hennes
forklaring for retten, lagt til grunn at spørsmålet om retraumatisering er åpent, uten et
sikkert svar. Slik jeg oppfatter den sakkyndiges tilleggserklæring for Høyesterett, gir
heller ikke denne grunnlag for å konkludere med en reell og aktuell fare for
retraumatisering. Etter mitt syn kan derfor ikke dette hensynet begrunne at samvær ikke
skal finne sted. Jeg vil imidlertid fremheve at den sakkyndiges vurderinger av guttens
generelle sårbarhet og behov, må tillegges vesentlig betydning ved fastsettelsen av antall
samvær og gjennomføringen av disse.
(71) Kommunen har videre vist til at iverksettelse av samvær vil eksponere C for sannheten
om hans første leveår, før han er moden nok til å håndtere dette. Også dette kan være et
relevant hensyn, spesielt der det har vært utøvet vold mot barnet. Jeg har imidlertid
vanskelig for å se at utfordringene ved dette er større her enn i andre saker hvor det
offentlige må overta omsorgen for små barn. Av særlig betydning er det at det i denne
saken kun kan være aktuelt med et svært begrenset samvær, at den sakkyndige har funnet
at begge foreldrene har samværskompetanse og at barnevernet skal gi foreldrene og
fosterforeldrene veiledning om hvordan eventuelle samvær skal gjennomføres, slik at C
sikres aldersadekvat informasjon.
(72) Som en tredje innvending mot samvær har kommunen vist til risikoen for at foreldrene vil
bruke samvær som grunnlag for senere krav om tilbakeføring av omsorgen. Dette er også
vektlagt av lagmannsretten og den sakkyndige. Stadige tvister om tilbakeføring vil være 10
uheldig for den positive utviklingen C er inne i. Etter mitt syn er det imidlertid ikke lenger
holdepunkter for en slik bekymring. En tilbakeføring av omsorgen fremstår som lite
sannsynlig, noe begge foreldrene nå har gitt uttrykk for at de er innforstått med. De har
heller ikke tidligere angrepet omsorgsovertakelsen.
(73) Lagmannsretten har vist til at C verken kjenner foreldrene eller har noen tilknytning til
dem, slik at han derfor ikke har behov for samvær. Det samme har den sakkyndige lagt til
grunn i sin uttalelse til Høyesterett. Slik jeg ser det, kan dette ikke være avgjørende. Det
fremgår uttrykkelig av lovforarbeidene til barnevernloven at det også i slike tilfeller vil
være en fordel for barnet å ha et visst kjennskap til sitt biologiske opphav, og at det
biologiske prinsippet også må tillegges vekt der relasjonen mellom barnet og foreldrene
er svak. Lovgiver har således vektet disse forholdene noe annerledes enn den sakkyndige
og lagmannsretten.
(74) Det skal etter dette fastsettes en nærmere samværsordning for C og foreldrene. Sett hen til
formålet med samvær, hans alder og sårbarhet, bør samværet etter mitt syn begrenses til
ett felles samvær med en varighet på én time, én gang i året, slik Fylkesnemnda fastsatte.
Samværet skal skje under tilsyn av barneverntjenesten. Videre må samværet tilpasses
barnets behov, slik at fosterforeldrene gis anledning til å være til stede dersom
barneverntjenesten mener det vil være til beste for C. Det anses ikke nødvendig å ta dette
inn i domsslutningen.
(75) Jeg stemmer for denne
D O M :
Fylkesnemndas vedtak, punktene 3 og 4, stadfestes.
(76) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(77) Dommer Bårdsen: Likeså.
(78) Dommar Høgetveit Berg: Det same.
(79) Justitiarius Øie: Likeså.
(80) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Fylkesnemndas vedtak, punktene 3 og 4, stadfestes. 11
Riktig utskrift bekreftes: