HR-2017-2352-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-12-08 |
| Publisert: | HR-2017-2352-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder krav om erstatning for tapte inntekter fra salg av seksuelle tjenester. Spørsmålet er om kravet har erstatningsrettslig vern. |
| Saksgang: | HR-2017-2352-A, (sak nr. 2017/691), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | I. A B C D E F G (advokat Karoline Henriksen) mot H (advokat Øystein Storrvik) I J K (advokat Øivind Sterri – til prøve) II. H (advokat Øystein Storrvik) mot C D E F A B G (advokat Karoline Henriksen) III. I (advokat Øivind Sterri – til prøve) mot 2 B A G (advokat Karoline Henriksen) IV. J (advokat Øivind Sterri – til prøve) mot A B (advokat Karoline Henriksen) V. K (advokat Øivind Sterri – til prøve) mot E F (advokat Karoline Henriksen) |
| Forfatter: | Matheson, Falch, Indreberg, Berglund |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 316, skadeserstatningsloven § 3-1 |
NORGES HØYESTERETT
Den 8. desember 2017 avsa Høyesterett dom i
HR-2017-2352-A, (sak nr. 2017/691), sivil sak, anke over dom,
I.
A
B
C
D
E
F
G (advokat Karoline Henriksen)
mot
H (advokat Øystein Storrvik)
I
J
K (advokat Øivind Sterri – til prøve)
II.
H (advokat Øystein Storrvik)
mot
C
D
E
F
A
B
G (advokat Karoline Henriksen)
III.
I (advokat Øivind Sterri – til prøve)
mot 2
B
A
G (advokat Karoline Henriksen)
IV.
J (advokat Øivind Sterri – til prøve)
mot
A
B (advokat Karoline Henriksen)
V.
K (advokat Øivind Sterri – til prøve)
mot
E
F (advokat Karoline Henriksen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matheson: Saken gjelder krav om erstatning for tapte inntekter fra salg av
seksuelle tjenester. Spørsmålet er om kravet har erstatningsrettslig vern.
(2) H, K, J og I ble ved Oslo tingretts dom 25. august 2016 domfelt for flere grove ran. K og
J ble også dømt for andre forhold. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet ble endelig
avgjort ved tingrettens dom.
(3) Domfellelsen for ran gjaldt fire grove tilfeller som var begått av ulike konstellasjoner av
de domfelte. De fornærmede var i alt åtte kvinner, som alle var prostituerte. Kvinnene ble
ranet i sine boliger eller på sine hotellrom. I tre av tilfellene skaffet de domfelte seg
adgang til de fornærmedes oppholdssted ved å inngå avtale om kjøp av seksuelle
tjenester.
(4) For tingretten krevde syv av de fornærmede erstatning for det økonomiske tapet de hadde
lidt ved at de i en periode etter ranene ikke kunne selge seksuelle tjenester. Dette skyldtes
de skader og traumer som ranshandlingene hadde påført dem. Tapet var skjønnsmessig
beregnet til 50 000 kroner for hver av de fornærmede og skal tilsvare to ukers inntekter.
(5) Tingretten tilkjente ikke erstatning for inntektstapet, fordi den mente kravene ikke har
erstatningsrettslig vern. Retten viste blant annet til Norske Lov 5-1-2 og til 3
systembetraktninger med utgangspunkt i at kjøp av seksuelle tjenester er en straffbar
handling. Kvinnene ble imidlertid tilkjent oppreisningserstatning og erstatning for
kontanter og gjenstander de ble ranet for.
(6) De fornærmede krevde ny behandling av erstatningskravene, jf. straffeprosessloven
§ 434. Borgarting lagmannsrett kom i dom 1. februar 2017 til at inntektstapet har
erstatningsrettslig vern. Partene var enige om at det individuelle tapet var 50 000 kroner
dersom erstatning skulle utmåles. Lagmannsretten fant imidlertid at det i mangel av
bevisføring ikke var sannsynliggjort noe tap ut over 15 000 kroner for hver av kvinnene.
(7) H, K, J og I har anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse ved
avgjørelsen av at kravet har erstatningsrettslig vern. I begjærte oppfriskning mot
oversittelse av ankefristen. Ankeutvalget tok ved kjennelse 29. juni 2017 begjæringen til
følge.
(8) C, D, E, F, A, B og G har på sin side anket lagmannsrettens rettsanvendelse og
saksbehandling knyttet til erstatningsutmålingen.
(9) Høyesteretts ankeutvalg tillot ved beslutning 29. juni 2017 ankene til H, K, J og I
fremmet. Ankene til C, D, E, F, A, B og G ble tillatt fremmet for så vidt gjelder
spørsmålet om lagmannsretten var bundet av enighet mellom partene om størrelsen på en
eventuell erstatning.
(10) De ankende partene H, K, J og I har i korte trekk gjort gjeldende:
(11) Det følger av Rt-1999-203 (steriliseringsdommen) at bare de interesser som nyter
erstatningsrettslig vern, kan kreves erstattet. Lagmannsretten tar derfor et uriktig
utgangspunkt når den legger til grunn at det kreves et særskilt rettsgrunnlag for at en
interesse ikke skal kunne anses erstatningsrettslig vernet.
(12) Vurderingstemaet er om den aktuelle interessen bør gis vern i lys av en bred
interesseavveining.
(13) Salg av seksuelle tjenester er ikke ulovlig. Straffeloven 2005 § 316 som forbyr kjøp av
seksuelle tjenester, viser imidlertid at prostitusjon er sterkt uønsket fra samfunnets side.
Det samme gjør straffeloven 2005 § 315 som forbyr hallikvirksomhet og utleie av lokaler
man forstår skal benyttes til salg av seksuelle tjenester. Lovgiver har i forarbeidene til
straffelovens forbud mot kjøp av slike tjenester tydelig gitt uttrykk for at prostitusjon er
grov utnyttelse av en sårbar gruppe og må bekjempes.
(14) Et erstatningsvern for tap av prostitusjonsinntekter er ikke forenlig med dette. Det ville
innebære en indirekte anerkjennelse av en fremtidig, sterkt uønsket virksomhet som
forutsetter en straffbar handling fra kjøperens side.
(15) I helhetsbildet hører også at avtaler om kjøp av seksuelle tjenester vil stride mot Norske
Lov 5-1-2 om at avtaler som "er imod Loven, eller Ærbarhed", ikke er bindende.
Hensynet til sammenheng i rettssystemet må føre til at tap av inntekt som springer ut av
slike forhold, ikke gis vern. 4
(16) Denne systembetraktningen endres ikke av at prostitusjonsinntekter er både skatte- og
avgiftspliktige på linje med andre tjenesteinntekter. I praksis oppgis disse inntektene
heller ikke til beskatning.
(17) Det totale fravær av rapportering av inntektene for en svært uensartet gruppe, gjør
dessuten de bevismessige utfordringene knyttet til en eventuell utmåling, store.
(18) I HR-2016-2491-A kom Høyesterett til at bakmenn måtte restituere opptjente
prostitusjonsinntekter som de hadde tatt fra de prostituerte. Dette medfører imidlertid ikke
at også fremtidig inntektstap har vern. Høyesterett holdt uttrykkelig dette spørsmålet
åpent.
(19) Dersom kravene skulle anses erstatningsrettslig vernet, er det imidlertid enighet om at
kvinnenes individuelle tap er 50 000 kroner.
(20) H har nedlagt slik påstand:
"H frifinnes for samtlige ankende parters krav om erstatning for tapt
arbeidsfortjeneste."
(21) K, J og I har nedlagt slik påstand:
"1. K frifinnes.
2. J frifinnes.
3. I frifinnes."
(22) De ankende partene, C, D, E, F, A, B og G har i korte trekk gjort gjeldende:
(23) Norsk erstatningsrett verner et bredt spekter av interesser. Tapet som kreves erstattet, har
sin årsak i integritetskrenkelser som har ført til nedsatt ervervsevne og bortfall av
inntekter. Den personlige integritet og ervervsevne har et sterkt erstatningsvern. Det må
kreves særskilte grunner for å unnta slike solid forankrede interesser fra det tradisjonelle
vernet. Slike grunner foreligger ikke.
(24) Lovgiver har ved å kriminalisere kjøp – og ikke salg – av seksuelle tjenester, tatt et
indirekte standpunkt om at prostitusjonsinntekter er lovlige inntekter. Slike inntekter er
dessuten skatte- og avgiftspliktige. Et unntak fra erstatningsvernet er ikke forenlig med de
rettslige rammene for slike inntekter.
(25) Straffebudet vedrørende kjøp av seksuelle tjenester er ingen morallov, men skal
vanskeliggjøre at en sårbar gruppe havner – eller forblir – i prostitusjon. Kjøp av
seksuelle tjenester var like uønsket forut for vedtakelsen av straffebudet, som det er i dag.
Virksomhetens uønskede karakter kan ikke legge føringer for erstatningsvernet. Et vern
vil heller ikke kunne fremme prostitusjon i strid med straffebudets formål.
(26) Den økte forståelsen for prostituerte som en sårbar gruppe, har ført til en endring i
oppfatningen av deres situasjon. I dag knyttes oppfatninger om prostitusjonens manglende
ærbarhet først og fremst til kjøperen av seksuelle tjenester, og ikke til selgeren. Dette er 5
også en internasjonal trend. De prostituertes sårbarhet og behov for sosial beskyttelse
tilsier at deres tapte inntekter etter skade gis et alminnelig erstatningsrettslig vern.
(27) En annen løsning vil være støtende. Det er ingen grunn til at en skadevolder skal slippe et
økonomisk ansvar han ellers ville hatt overfor en skadelidt, bare fordi den skadelidte er en
prostituert. Dersom inntektstapet voldes ved kriminelle handlinger, vil manglende
erstatningsrettslig vern kunne føre til økt kynisme fra gjerningspersoner og bakmenn
overfor prostituerte, slik vår sak er et eksempel på.
(28) Selv om utmåling av erstatning for tapte prostitusjonsinntekter kan by på bevismessige
utfordringer, er ikke utfordringene større enn ved erstatningsutmålinger flest. Vanlige
bevisbyrderegler vil gjelde, og mulige utfordringer kan ikke begrunne løsningen på
spørsmålet om selve interessen er vernet.
(29) Dersom prostituertes inntekter ikke skulle ha erstatningsrettslig vern, vil det innebære et
verdivalg som vil måtte bygge på at ikke alle mennesker har krav på samme likeverd og
rettsvern for sine interesser.
(30) C, D, E, F, A, B og G har nedlagt slik påstand:
"1. H betaler til C erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med kr. 50.000,-.
2. H betaler til D erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med kr. 50.000,-.
3. H og K in solidum betaler til E erstatning med kr. 50.000,-.
4. H og K in solidum betaler til F erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med
kr. 50.000,-.
5. H, J og I in solidum betaler til A erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med
kr. 50.000,-.
6. H, J og I in solidum betaler til B erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med
kr. 50.000,-.
7. H og I in solidum betaler til G erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med
kr. 50.000,-."
(31) Mitt syn på saken
(32) Jeg ser først på noen generelle utgangspunkter for vurderingen av det erstatningsrettslige
vernet for prostitusjonsinntekter.
(33) Etter rettspraksis er det et grunnvilkår for erstatning at den interessen som kreves erstattet,
har et erstatningsrettslig vern. Dette fremgår blant annet av Rt-1999-203
(steriliseringsdommen) og Rt-2013-1689 (fostervannsdiagnostikk), hvor Høyesterett i
begge sakene kom til at den skadde interessen ikke hadde et slikt vern.
(34) Som fremhevet i steriliseringsdommen, er spørsmålet altså ikke om det er grunner til å
gjøre unntak fra vern. Det gjelder selv om erstatningsplikten følger av bestemmelser i
loven. I dommen på side 206 heter det: 6
"A har gjort gjeldende at erstatningsplikten følger av bestemmelsene i
skadeserstatningsloven, og at et unntak fra lovens regler krever en særlig begrunnelse.
Jeg er ikke enig i dette. Skadeserstatningsloven løser ikke alle spørsmål knyttet til hvilke
tap som er erstatningsrettslig vernet. Tap av den art saken gjelder, er ikke omtalt i
lovforarbeidene. Spørsmålet om erstatning må avgjøres uavhengig av loven."
(35) Jeg kan ikke se at det er noe ved skadens art i vår sak som gjør at dette utgangspunktet
ikke skal gjelde. I Rt-2013-1689 (fostervannsdiagnostikk) ble den psykiske skaden ikke
ansett erstatningsrettslig vernet. Tilsvarende må gjelde for fysiske skader.
(36) Den overordnede problemstillingen er etter mitt syn om interessen fortjener rettsordenens
beskyttelse, jf. også Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett (2015) side 48.
(37) Hvorvidt en interesse har erstatningsrettslig vern er i de nevnte dommene avgjort etter en
bred helhetsvurdering. Også erstatningsvernet for prostitusjonsinntekter må avgjøres etter
en slik helhetsvurdering. Den vil måtte bero på en konkret bedømmelse av hensynet til de
skadelidtes og samfunnets interesser vurdert generelt.
(38) Jeg peker på at vår sak gjelder erstatningssituasjonen ved et kortvarig tap av
prostitusjonsinntekter – det vil si et tap av forbigående karakter. Hva situasjonen vil være
ved langvarige tap av ervervsevnen, tar jeg ikke stilling til. Men helt generelt bør likevel
nevnes at det ved tap av ervervsevne over lengre tid ikke nødvendigvis vil måtte legges til
grunn at den som selger seksuelle tjenester på skadetidspunktet, for alltid vil prostituere
seg. Ved langvarige skader kan det ikke utelukkes at mer generelle vurderinger av
betydningen av tapt ervervsevne vil komme i forgrunnen og kunne begrunne et
erstatningsrettslig vern også for fremtidstapet etter alminnelige kriterier.
(39) Jeg går så over til den konkrete vurderingen av erstatningsvernet for
prostitusjonsinntekter.
(40) For meg er det naturlig å ta utgangspunkt i at kjøp av seksuelle tjenester er straffbart,
jf. straffeloven § 316 første ledd bokstav a. Straffen er bot eller fengsel inntil 6 måneder
eller begge deler. Salg av seksuelle tjenester, derimot, omfattes ikke av
gjerningsbeskrivelsen. I lovforarbeidene er det dessuten uttrykkelig uttalt at den som
selger slike tjenester, ikke rammes av det alminnelige medvirkningsansvaret i
straffeloven, jf. § 15, jf. Ot.prp. nr. 48 (2007–2008) side 14. Salg av seksuelle tjenester er
følgelig lovlig.
(41) Departementets begrunnelse for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester er i
proposisjonen gjort svært kort. Den lyder i sin helhet slik, jf. proposisjonen side 8:
"Departementet foreslår å videreføre høringsnotatets forslag om et generelt forbud mot
kjøp av seksuell omgang eller handling. I likhet med et klart flertall av
høringsinstansene mener departementet at det er nødvendig med et generelt forbud mot
kjøp av seksuelle tjenester for å kunne ramme kjøp av seksuelle tjenester fra ofre for
menneskehandel. Et generelt forbud vil også kunne bidra til å svekke rekrutteringen av
nye kunder, og dermed hindre at prostitusjonsmarkedet stadig øker."
(42) Både på side 7 og på side 16 i proposisjonen heter det at kriminaliseringen må ses i
sammenheng med andre tiltak rettet mot menneskehandel og hjelpetiltak mot dem som
allerede er i prostitusjon. Man ville følge forbudets virkninger nøye, både med hensyn til 7
hvordan loven blir håndhevet, og hvordan den ser ut til å påvirke mulighetene for sosiale
tiltak blant prostituerte.
(43) Ved Justiskomiteens behandling av lovforslaget ble det fremhevet at "menneskehandel er
vår tids slaveri", jf. Innst. O. nr. 3 (2008–2009) side 5. Videre heter det:
"… Komiteen vil ikke akseptere en stadig mer omfattende internasjonal handel med
mennesker. Dette er alvorlig organisert kriminalitet som innebærer grove krenkelser av
ofrenes menneskerettigheter. Mennesker er ikke en handelsvare.
…
Komiteen viser til at PRO-sentret har anslått at det er ca. 2 500 prostituerte i Norge. Det
er grunn til å anta at mange av disse er ofre for menneskehandel. I Norge foregår
prostitusjon på gata og innendørs, med både utenlandske og norske prostituerte.
Menneskehandel er forbudt ved norsk lov. Det er også kjøp av seksuelle tjenester fra
noen under 18 år og hallikvirksomhet. Dette er ikke nok i seg selv. Politi- og
påtalemyndighetenes innsats må økes. Det er i dag altfor få saker som kommer opp for
rettssystemet i Norge."
(44) I komitéinnstillingen side 5 flg. pekes det fra ulike flertallsfraksjoner på at prostitusjon er
et sosial problem og må bekjempes med et bredt spekter av tiltak, at prostituerte er en
uensartet gruppe og at tiltakene må favne bredt. Det heter videre at de som har havnet i
prostitusjon, har krav på vår solidaritet og må gis mulighet til å skape seg et annet liv. Et
flertall uttaler dernest:
"Så lenge kjøp av seksuelle tjenester er tillatt, vil Norge etter komiteens flertalls, …
oppfatning være et ettertraktet mål for menneskehandel og trafficking av utenlandske
prostituerte for kriminelle nettverk. Flertallet støtter derfor et lovforbud mot kjøp av
seksuelle tjenester og mener det er et riktig virkemiddel for å endre holdninger,
redusere etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon, og forsterke arbeidet mot
menneskehandel. Et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester vil kunne bidra til å
endre og bevisstgjøre sex-kjøperens holdninger. På denne måten viser vi at vi som
samfunn tar avstand fra at menneskers kropp skal kunne kjøpes. Flertallet
understreker imidlertid at kampen mot prostitusjon ikke vinnes av enkelttiltak alene.
Derfor må det legges opp til en bred innsats med mange virkemidler for å redusere
menneskehandel, hjelpe ofre for trafficking og hjelpe prostituerte ut av en vanskelig
situasjon."
(45) Forarbeidsuttalelsen viser at forbudet i § 316 blant annet er begrunnet med de
prostituertes sårbarhet og deres verne- og hjelpebehov. Begrunnelsen gir samtidig et klart
budskap om at prostitusjon er sterkt uønsket av kriminal- og sosialpolitiske grunner.
Dagens prostitusjonsmarked settes utvetydig i direkte sammenheng med bakmenn,
menneskehandel og kriminelle nettverk.
(46) Prostitusjonens uønskede karakter kommer også til uttrykk gjennom det strenge
strafferettslige ansvaret for virksomhet som har tilknytning til salg av seksuelle tjenester.
Straffeloven 2005 § 315 setter blant annet straff for den som fremmer andres prostitusjon
– hallikvirksomhet.
(47) Bestemmelsen setter også straff for den som leier ut lokaler og forstår at de skal brukes til
prostitusjon "eller utviser grov uaktsomhet i så måte". Straffen er bot eller fengsel i inntil
6 år. 8
(48) Den strenge sanksjoneringen av slik utleie kommer til uttrykk i Rt-2011-868. Saken gjaldt
inndragning av inntekter ved utleie til prostituerte. En mann som hadde leid ut flere
leiligheter der det foregikk prostitusjon, var blitt frifunnet for overtredelse av
straffeloven 1902 § 202, som svarer til straffeloven 2005 § 315, blant annet på grunn av
manglende skyld. Høyesterett kom likevel til at frifinnelsen var uten betydning for
adgangen til å inndra leieinntektene så lenge det var tale om utbytte fra en ellers straffbar
handling. I avsnitt 22 heter det:
"… Det er heller ikkje slik at utleige til nokon som driv prostitusjon er lovleg så lenge
ikkje vedkomande huseigar 'forstår dette'. Objektivt sett er det eit ulovleg tilhøve frå
bruken til prostitusjon tek til."
(49) Straffeloven 1902 § 34, svarende til straffeloven 2005 § 67, som slår fast at "[u]tbytte av
en straffbar handling skal inndras", kom derved til anvendelse.
(50) Prostitusjon anses altså som klart uønsket fra samfunnets side, og lovgivningen
kriminaliserer bredt handlinger som kan knyttes til slik virksomhet. Når salg av seksuelle
tjenester ikke er straffbart, er det av hensyn til de prostituerte selv, som anses for å være
en svak og utsatt gruppe. Dette taler etter mitt syn mot at tap av fremtidige inntekter fra
prostitusjon skal ha et erstatningsrettslig vern.
(51) Det er ved vurderingen etter min oppfatning sentralt at inntektstapet forutsetter fremtidige
kjøp av seksuelle tjenester. Selv om et erstatningskrav for tapte, fremtidige
prostitusjonsinntekter ikke direkte gjelder oppfyllelse av en avtale med ulovlig eller
støtende innhold, jf. Norske Lov 5-1-2, vil et erstatningsrettslig vern måtte bygge på en
forutsetning om at et slikt kjøp ville blitt gjennomført uten skaden; noe som ville
innebære at den som skulle ha betalt for tjenesten, måtte ha begått en straffbar handling.
Det er ut fra sammenhengen i rettssystemet vanskelig å bygge et rettskrav på et slikt
utgangspunkt.
(52) Dette utgangspunktet endres etter mitt syn ikke av at det er lagt til grunn at
prostitusjonsinntekter er skattepliktige, jf. Zimmer, Lærebok i skatterett (2014) side 139.
Skattelovgivningen bygger på andre hensyn enn erstatningsretten. I praksis oppgis
dessuten ikke prostitusjonsinntekter til beskatning.
(53) Hensynet til den skadelidtes dekningsbehov tilsier et erstatningsrettslig vern for et
forbigående tap av prostitusjonsinntekter. Tapet kompenseres riktignok ikke på det
tidspunkt den skadelidte kanskje trenger det mest. Rent praktisk er erstatning noe som
først betales etter lengre tid. Der den skadevoldende handling er straffbar som i vår sak,
ville dette vanligvis først kunne skje etter domfellelse og/eller etter at søknader til
offentlige erstatningsordninger er innvilget. Jeg legger her dessuten vekt på at
erstatningssituasjonen ved mer langvarige skader vil kunne være en annen, slik jeg har
antydet innledningsvis.
(54) Et annet hensyn som taler for erstatningsrettslig vern, er at det vil være en tilfeldig fordel
for skadevolderen om han skulle slippe ansvar for tapet han har voldt. Så lenge det dreier
seg om en skadevolder fra prostitusjonsmiljøet eller annet kriminelt miljø, vil jeg
imidlertid anta at dette har liten praktisk betydning. Det er sjelden erstatningskrav mellom
aktørene her løses rettslig. Jeg går ut fra at det heller ikke er vanlig at de gjøres opp
direkte. 9
(55) Et slikt manglende vern vil også av noen kunne oppfattes som støtende og bidra til økt
utrygghetsfølelse for en allerede sårbar gruppe. Etter mitt syn vil det likevel i praksis være
samfunnets samlede innsats for å hjelpe og støtte prostituerte som har størst betydning
her.
(56) De hensyn til behovet for reparasjon jeg har trukket frem, må på et felt der disse står i et
spenningsforhold til samfunnets overordnede interesse, etter mitt syn veies mot hvilke
virkninger et erstatningsvern vil få for prostituerte som en utsatt gruppe.
(57) Jeg tar her utgangspunkt i at kriminaliseringen av kjøp av seksuelle tjenester har hatt som
formål å begrense markedet. I Rapport 2014/30 fra Vista Analyse om "Evaluering av
forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester", utført på oppdrag fra Justis- og
beredskapsdepartementet i 2014, heter det på side 178:
"Vi konkluderer med at det er litt tidlig å si helt klart at sexkjøpsloven har bidratt til at
folk flest har fått et mer negativt syn på kjøp av sex. Loven må virke lenger før en klart
kan konkludere. Likevel har vi klare indikasjoner på at nordmenn, spesielt unge, har et
mer negativt syn på kjøp av sex enn eldre. Akkurat som i Sverige kan det gi færre
debutanter i sexmarkedet og dermed dempe etterspørsel på sikt."
(58) Videre heter det på side 180:
"Vår konklusjon er at sexkjøpsloven har bidratt til mindre prostitusjon; færre
prostituerte, færre bakmenn, et redusert tilbud, og lavere etterspørsel i forhold til
hvordan det hadde vært i dag uten sexkjøpsloven."
(59) Dessuten heter det på samme side:
"Vår konklusjon er at loven har bidratt til mindre prostitusjon i Norge. Dårligere
inntjening i prostitusjonsmarkedet kan også ha økt motivasjonen for å delta på tiltak og
å finne alternative inntektskilder. Loven har dermed en dempende effekt på
rekrutteringen til det norske prostitusjonsmarkedet."
(60) Etter min oppfatning vil et erstatningsvern for prostitusjonsinntekter kunne bidra til en
alminneliggjøring av sterkt uønsket virksomhet og motvirke de dempende effekter
kriminaliseringen av slike kjøp synes å ha hatt på etterspørselen etter seksuelle tjenester.
(61) I tillegg kommer at prostitusjonsmarkedet synes å dreie mot de steder der rammevilkårene
er best. Jeg viser her til rapporten fra Vista Analyse, der det på side 179 heter:
"I 2008 ble verden rammet av en finanskrise. Markedene for sex ble også påvirket.
Etterspørselen sank, og også prisene. Norsk økonomi klarte seg langt bedre enn andre
lands økonomier. Uten sexkjøpsloven er det all grunn til å anta at flere utenlandske
prostituerte hadde kommet til Norge. Betalingsevnen til nordmenn og
arbeidsinnvandrere til Norge har holdt seg høy i forhold til andre land. Akkurat som
arbeidsinnvandring er drevet av muligheter for jobb og/eller bedre betalte jobber enn i
utlandet, kan prostituerte, og ikke minst bakmenn som styrer de prostituerte, bli
tiltrukket av inntektsmuligheter i det norske markedet. I dag er prostitusjonen i Norge
dominert av kvinner fra Afrika og Øst-Europa. Det er også en relativt stor gruppe
kvinner fra Thailand og Sør-Amerika med permanent opphold i Norge som følge av
ekteskap med norske menn. På tross av fallende priser og reduserte
inntjeningsmuligheter i Norge, framstår det norske markedet fremdeles som lukrativt
sammenliknet med eksempelvis markedene i Spania og Italia. For kvinner og menn uten
rettigheter i Norge i form av arbeidstillatelse eller tilsvarende rettigheter i andre land i
Europa, framstår prostitusjon ofte som den eneste inntektsmuligheten. En dempet 10
etterspørsel som følge av kjøpsforbud og høyere kostnader som følge av håndheving av
hallikparagrafen bidrar til å gjøre Norge til et mindre attraktivt land for prostitusjon."
(62) Jeg ser det alt i alt slik at prostitusjonsmarkedets karakter overskygger de negative
konsekvenser et manglende vern får for den enkelte skadelidte. Risikoen for at et
erstatningsvern har negative sider for de prostituerte som gruppe, overskygger også at det
kan virke støtende at en skadevolder ikke skal måtte gjøre opp for den prostituertes
forbigående tap av fremtidsinntekter. Jeg peker igjen på at erstatningssituasjonen ved mer
langvarige skader vil kunne være en annen. Med i totalbildet hører også at det som en
prostituert blir fratatt, har alminnelig erstatningsrettslig vern.
(63) Jeg er etter dette kommet til at anken fører frem.
(64) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. H frifinnes.
2. K frifinnes.
3. J frifinnes.
4. I frifinnes.
(65) Dommer Falch: Jeg er kommet til at de fornærmede – heretter også omtalt som kvinnene
– har krav på den erstatningen de har krevd. Jeg har et annet syn enn førstvoterende både
på det rettslige utgangspunktet og på den konkrete vurderingen av om tapte
prostitusjonsinntekter har erstatningsrettslig vern.
(66) Kvinnene ble ranet og påført fysisk og psykisk skade. De har da krav på å få dekket sine
økonomiske tap fra de respektive skadevolderne. Dette følger av skadeserstatningsloven
§ 3-1, hvor det fremgår at erstatning for skade på person blant annet "skal dekke lidt
skade" og tap i fremtidig erverv. For meg er derfor utgangspunktet dette: Det følger av
loven at den personskadelidtes individuelle ervervstap har erstatningsrettslig vern.
(67) Konsekvensen er at det må oppstilles et unntak fra § 3-1 dersom kvinnene ikke skal få
sine tap erstattet. Jeg er enig med førstvoterende i at ikke alle tapsposter har
erstatningsrettslig vern uten videre. Dette følger blant annet av steriliseringsdommen, som
han har gjennomgått. Men Høyesteretts praksis byr på få slike eksempler. Jeg mener på
denne bakgrunn at et slikt unntak fra § 3-1 krever en særskilt begrunnelse.
(68) Unntak må etter min mening søkes med utgangspunkt i lovgivningen for øvrig.
(69) Av særlig betydning her er at kjøp av seksuelle tjenester ble straffbart fra 2009, slik
førstvoterende har redegjort for. Også visse handlinger som tilrettelegger for eller
profiterer på andres prostitusjon, er straffbare. Men salg av seksuelle tjenester ble ikke
gjort straffbart, og selgeren kan heller ikke straffes som medvirker til kjøp. Lovgivers
valg bygger her blant annet på at de prostituerte er en sårbar gruppe som, ifølge et 11
stortingskomitéflertall, "har krav på vår solidaritet og må gis mulighet til å skape seg et
annet liv", se Innst. O. nr. 3 (2008–2009) side 5 til 6.
(70) Av dette utleder jeg, som førstvoterende, at inntekt fra prostitusjon er lovlig inntekt på
den prostituertes hånd. Inntekten kan ikke inndras av myndighetene, og den er, som andre
inntekter, undergitt skatte- og avgiftsplikt. Mitt syn er da at sammenhengen i
lovgivningen tilsier at tap av denne inntekten må kunne kreves erstattet av en
skadevolder. Aksepteres inntekten, er det grunn til også å akseptere tapet av den. Mitt syn
er dessuten at denne lovgivningen bygger på en grunntanke om at de prostituertes
rettsstilling ikke skal rammes av at andre begår lovbrudd i forbindelse med at
prostitusjonen foregår.
(71) Straffelovens regulering gir derfor ingen begrunnelse for å unnta tapte
prostitusjonsinntekter fra erstatningsrettslig vern. Jeg mener tvert om at denne
reguleringen trekker i retning av at slikt tap er vernet.
(72) Det har med utgangspunkt i Norske Lov (NL) 5-1-2 vært lagt til grunn at avtaler om
prostitusjon er "imod … Ærbarhet", og derfor ugyldige. Tankegangen synes å ha vært at
det strider mot alminnelige moralnormer å gjøre seksuallivet til gjenstand for
kommersialisering. Slike avtaler vil dessuten ofte innebære en utilbørlig utnytting av den
prostituerte. Fordi utviklingen de siste tiårene har gått i retning av å legge større klander
på kunden, er det mulig at ubetalt vederlag for allerede utførte prostitusjonshandlinger
kan inndrives i domstolene. Jeg viser her til Hauge, Ugyldighet ved formuerettslige
disposisjoner, 2009, sidene 442 til 447.
(73) Det er for meg ikke nødvendig å ta standpunkt til rekkevidden av NL 5-1-2. Den gir ikke
noe entydig svar på hvilket rettsvern den prostituerte i dag har i avtalesituasjonen. Jeg kan
uansett ikke se at den regelen gir en begrunnelse for at tapte prostitusjonsinntekter er
unntatt fra erstatningsrettslig vern.
(74) Jeg er enig med førstvoterende i at prostitusjon anses uønsket i vårt samfunn.
Straffelovens regulering og de lovforarbeidene både han og jeg har referert til, viser det.
For meg er det imidlertid vesentlig at det å tilkjenne erstatning som krevd, ikke i seg selv
bidrar til å fremme prostitusjon. Erstatningen tvinger ikke igjennom noen
prostitusjonshandling, og den forutsetter heller ikke at en slik handling skal finne sted.
Det eneste som vil skje, er at det gjøres en økonomisk beregning av et hypotetisk
hendelsesforløp.
(75) Partene har på ulike måter argumentert med virkningene av at erstatning for tapte
prostitusjonsinntekter tilkjennes eller ikke, herunder hvordan dette vil påvirke
holdningene til prostitusjon. Jeg mener at et unntak fra skadeserstatningsloven § 3-1 ikke
kan bygges på slike virkninger, særlig fordi de vil være usikre, til dels svært usikre. Jeg
peker likevel på følgende:
(76) Synet på prostitusjonens aktører har i vårt samfunn gjennomgått en utvikling de siste
tiårene. I vår tid omtales de prostituerte, blant annet i de lovforarbeidene jeg viste til, som
en sårbar gruppe som påkaller samfunnets solidaritet, beskyttelse og hjelp. Slik har det
ikke alltid vært. Når det derimot gjelder kundene, er kritikken mot dem blitt forsterket,
muligens også etter lovendringen i 2009. I den evalueringen som Vista Analyse gjorde for
Justis- og beredskapsdepartementet i 2014, og som førstvoterende har sitert, uttrykkes på 12
side 178 at det er "klare indikasjoner" på at nordmenn, spesielt unge, i de senere årene har
fått et mer negativt syn på kjøp av seksuelle tjenester.
(77) En avgjørelse i kvinnenes favør vil etter min mening føye seg inn i denne utviklingen. De
prostituerte vil få en form for beskyttelse – en rettsbeskyttelse – dersom unntak ikke
gjøres fra skadevoldernes plikt til å erstatte deres ervervstap. Prostituerte er særlig utsatt
for vold og annen utnytting fra kunder, bakmenn og andre, noe denne saken er et
eksempel på. Skulle tapte prostitusjonsinntekter mangle erstatningsrettslig vern, blir
konsekvensene av å skade prostituerte færre enn av å skade andre. Det kan, som
førstvoterende nevner, bidra til å øke deres utrygghet. For meg står derfor hensynet til
denne gruppens særlige behov for rettsvern sentralt. Det tilsier at deres inntektstap har
samme erstatningsrettslig vern som andres inntektstap.
(78) I et slikt lys har jeg vanskelig for å se at prostitusjon vil alminneliggjøres eller lettere
tolereres i samfunnet dersom erstatningen ytes. Det er etter min mening liten grunn til å
tro at holdningene til prostitusjon blir mer positive dersom også prostituerte som har vært
utsatt for vold, får dekket sine ervervstap av skadevolderen.
(79) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at det ikke er grunnlag for å unnta tapte
prostitusjonsinntekter fra erstatningsrettslig vern.
(80) Partene er enige om at hver av de fornærmede kvinnene har lidt et ervervstap på
50 000 kroner.
(81) Jeg stemmer etter dette for at hver av de fornærmede tilkjennes 50 000 kroner fra sine
respektive skadevoldere. Betalingsplikten er solidarisk for de skadevoldere som har vært
sammen om skaden.
(82) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Falch.
(83) Dommer Berglund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Matheson.
(84) Justitiarius Øie: Likeså.
(85) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. H frifinnes.
2. K frifinnes.
3. J frifinnes.
4. I frifinnes.
Riktig utskrift bekreftes: