Hopp til innhold

HR-2017-2425-U

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse
Dato: 2017-12-21
Publisert: HR-2017-2425-U
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder spørsmål om ankegjenstandens verdi, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.
Saksgang: HR-2017-2425-U, (sak nr. 2017/1989), sivil sak, anke over beslutning
Parter: Fana Bilforretning AS (advokat Thor-Eirik Lodtz) mot Frank Ove Nilsen (advokat Per A. Sætersdal)
Forfatter: Tønder, Matheson, Noer
Lovhenvisninger: tvisteloven § 29-13, tvisteloven § 17-2, tvisteloven § 17-5, tvisteloven § 20-2


                                               NORGES HØYESTERETT




         Den 21. desember 2017 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Tønder,
         Matheson og Noer i

         HR-2017-2425-U, (sak nr. 2017/1989), sivil sak, anke over beslutning:


         Fana Bilforretning AS                           (advokat Thor-Eirik Lodtz)

         mot

         Frank Ove Nilsen                                (advokat Per A. Sætersdal)




         avsagt slik



                                              K J E N N E L S E :


(1)      Saken gjelder spørsmål om ankegjenstandens verdi, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.

(2)      Bergen tingrett avsa 22. mai 2017 dom i sak mellom Frank Ove Nilsen og Fana Bilforretning
         AS om hevingskrav i forbindelse med et bruktbilkjøp. Dommen hadde slik slutning:


               "1.      Fana Bilforretning AS v/styrets formann betaler til Frank Ove Nilsen 146 860
                        – etthundredeogførtisekstusenåttehundredeogseksti – kroner mot tilbakelevering
                        av bil BMW 118 D M-tech, registreringsnummer ZZ 15573.

                2.      Fana Bilforretning AS v/styrets formann betaler forsinkelsesrente av 246 860
                        kroner fra 4. juni 2013 til betaling skjer.

                3.      Fana Bilforretning AS betaler Frank Ove Nilsen sakens kostnader med 79 063
                        – syttinitusenogsekstitre – kroner."

(3)      Fana Bilforretning AS anket tingrettens dom til Gulating lagmannsrett. Etter at anken ble

         inngitt, solgte Frank Ove Nilsen, i samråd med Fana Bilforretning AS, den bilen som tvisten
         gjaldt. I anketilsvaret ble det anført at ankegjenstandens verdi, etter salget av bilen, var mindre
         enn 125 000 kroner, og at samtykke til å fremme anken etter tvisteloven § 29-13 første ledd
         ikke burde gis. Lagmannsretten skrev til partene og ba om nærmere opplysninger om
         ankegjenstandens verdi, og begge parter innga prosesskriv om dette.

(4)      Lagmannsretten traff deretter 3. oktober 2017 beslutning med slik slutning:

                "1.       Det gis ikke samtykke til å fremme anken til ankeforhandling.

                 2.       Fana Bilforretning AS betaler kroner 5 000 – femtusen – til Frank Ove Nilsen
                          innen 2 – to – uker fra forkynnelse av beslutningen."

(5)       Lagmannsretten fant at ankegjenstandens verdi var under 125 000 kroner, og at samtykke til å
          fremme anken ikke burde gis, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Avgjørelsen ble truffet under
          dissens, i det en av dommerne mente at saken kunne ha prinsipiell betydning, og derfor ville
          gi samtykke til ankebehandling.

(6)       Fana Bilforretning AS har i rett tid anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett. Det er i
          hovedsak gjort gjeldende:

(7)       Lagmannsretten har tatt feil når den har kommet til at ankegjenstandens verdi er under
          125 000 kroner. Beregningen av kravet inneholder feil, er vanskelig å følge, og det er tatt feil
          utgangspunkt ved beregningen. Verdien skulle vært satt til forskjellen mellom resultatet i
          underinstansen og ankende parts krav når anken erklæres, jf. tvisteloven § 17-2. Ved et
          hevingsoppgjør må ankegjenstandens verdi for den ankende part ses i sammenheng med at
          avtalen blir kansellert. Ankegjenstandens bruttoverdi er her på 246 800 kroner, som var
          avtalesummen ved det opprinnelige salget av bilen til Nilsen. Det er bruttoverdien av
          ankegjenstanden som skal legges til grunn. Det er derfor uriktig når lagmannsretten har gjort
          fradrag for vederlaget som ble oppnådd ved salget av bilen.

(8)       Det er nedlagt slik påstand:

                "Prinsipalt

                 1.       Gulating lagmannsretts beslutning av 3. oktober 2017 i sak nr.
                          17-137566ASD-GULA/AVD1 oppheves.

                 2.       Fana Bilforretning AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av
                          rettens gebyr.

                 Subsidiært

                 1.       Anke over Bergen tingretts beslutning [feilskrift for dom] av 22. mai 2017 i sak nr.
                          16-143296TVI-BERG/3 tillates fremmet for Gulating lagmannsrett.


                 2.       Fana Bilforretning AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av
                          rettens gebyr."

(9)       Frank Ove Nilsen har inngitt tilsvar, og i det vesentlige gjort gjeldende:

(10)      Det er riktig, slik lagmannsretten har lagt til grunn, at det skal gjøres fradrag for det beløp som
          ble oppnådd ved salget av bilen, ved fastsettelsen av ankegjenstandens verdi. Lagmannsrettens
          beskrivelse av tallene nederst på side 2 er noe misvisende, men det er ikke åpenbart uriktig,
          jf. tvisteloven § 17-5, når lagmannsretten, etter fradrag for summen som ble oppnådd ved
          salget av bilen, har kommet til at tvistegjenstandens reelle verdi er 98 993 kroner.

(11)      Det er nedlagt slik påstand:

                "1.       Lagmannsrettens beslutning i sak 17-137566ASD-GULA/AVD1 fastholdes.

                 2.      Fana Bilforretning AS v/styrets formann betaler Frank Ove Nilsens omkostninger
                         for Høyesterett."

(12)     Høyesteretts ankeutvalg bemerker:

(13)     Ankeutvalgets kompetanse er etter tvisteloven § 29-13 femte ledd begrenset til å prøve
         lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens verdifastsettelse kan dessuten prøves
         innenfor rammen av tvisteloven § 17-5 første ledd, jf. blant annet Rt-2010-915, avsnitt 18. Det
         innebærer at verdivurderingen kan settes til side dersom den er i strid med reglene i
         kapittel 17.

(14)     Etter tvisteloven § 29-13 første ledd kan anke over dom i en sak om formuesverdier ikke
         fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn
         125 000 kroner. I tvisteloven § 17-2 første ledd første punktum er det fastsatt at verdien skal
         settes til "den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn". Ved anke
         følger det av tredje punktum i samme bestemmelse at verdien skal settes til "forskjellen
         mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres".


(15)     På side 2 i lagmannsrettens beslutning er ankegjenstandens verdi beregnet slik:

                "Ankegjenstandens verdi må da settes til differansen mellom bilens verdi da den ble kjøpt,
                nemlig kroner 246 800 og det beløp ankemotparten har fått etter salg av bilen, dvs. kroner
                90 527 med tillegg av rente, til sammen kroner 98 993, slik ankemotparten har anført."

(16)     Dette regnestykket inneholder feil og uklarheter som gjør det vanskelig å se hvilket grunnlag
         lagmannsretten har bygd på ved verdifastsettelsen. Sett i sammenheng med ankemotpartens
         anførsler for lagmannsretten, fremgår det imidlertid at det lagmannsretten må ha gjort, er å ta
         utgangspunkt i beløpet som Nilsen ble tilkjent ved tingrettens dom, og trekke fra summen som
         Nilsen oppnådde for bilen etter at anken var inngitt. Deretter synes det som lagmannsretten
         har lagt til forsinkelsesrentene som ble idømt ved tingrettens dom, beregnet fram til datoen for
         anken.

(17)     Lagmannsretten har dermed ikke tatt utgangspunkt i forskjellen mellom resultatet i
         underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres, jf. tvisteloven § 17-2, men
         derimot i ankemotpartens nettokrav etter at bilen ble solgt. Det er den ankende parts krav, ikke
         ankemotpartens, som skal danne utgangspunktet for verdifastsettelsen.

(18)     Bilen ble solgt etter at anken ble inngitt. Salget av bilen er imidlertid i det hele tatt
         uvedkommende for beregningen av den ankende parts krav, som etter rettspraksis og teori er
         et bruttokrav, jf. blant annet Rt-2006-667, Rt-2012-1852 og Rt-2013-901. I Skoghøy,
         Tvisteløsning, 3. utgave, heter det på side 347, med videre henvisninger til rettspraksis:

                "Når søksmålet gjelder rett til et formuesgode, er det bruttoverdien av formuesgodet som
                danner tvistegjenstandens verdi. På tilsvarende måte skal det ved tvist om hva selgeren skal
                betale ved et hevingsoppgjør, ikke gjøres fradrag for verdien av den gjenstand som skal
                leveres tilbake."

(19)     Når det ikke skal gjøres fradrag for verdien av gjenstanden som skal leveres tilbake – bilen –
         er det heller ikke riktig å gjøre fradrag for den pris som ble oppnådd for denne gjenstanden.
         Ankegjenstandens verdi, når den beregnes i henhold til reglene i tvisteloven § 17-2 første ledd
         tredje punktum, overstiger da 125 000 kroner. Det var derfor ikke grunnlag for å treffe
         beslutning om ikke å tillate anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 første ledd.

(20)     Lagmannsrettens beslutning må etter dette oppheves.

(21)     Anken har ført fram, og den ankende part har krevd sakskostnader med kroner 17 000, som
         tilkjennes, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. I tillegg kommer rettsgebyr med kroner 6 294.

(22)     Kjennelsen er enstemmig.

                                               S L U T N I N G :

         Lagmannsrettens beslutning oppheves.


         I sakskostnader for Høyesterett betaler Frank Ove Nilsen 23 294
         – tjuetretusentohundreognittifire – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne
         kjennelsen.



               Wilhelm Matheson                   Bård Tønder                   Ragnhild Noer
                      (sign.)                        (sign.)                        (sign.)


         Riktig utskrift: