HR-2017-333-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-02-09 |
| Publisert: | HR-2017-333-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder utmåling av ekspropriasjonserstatning for salgsverdi etter vederlagsloven § 5. |
| Saksgang: | HR-2017-333-A, (sak nr. 2016/894), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Karen Mellingen – til prøve) mot Knut Kirkenes Marit Taarud Kirkenes Amund Amundsøn Lo Axel Petter Kongsli (advokat Jo-Are Aamodt Brænden – til prøve) |
| Forfatter: | Berglund, Ringnes, Normann, Noer, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | vederlagsloven § 5, vegloven § 50, skjønnsprosessloven § 4, grunnloven § 105, skjønnsprosessloven § 38, vederlagsloven § 6, tvisteloven § 30-3, skjønnsprosessloven § 54 |
NORGES HØYESTERETT
Den 9. februar 2017 avsa Høyesterett dom i
HR-2017-333-A, (sak nr. 2016/894), sivil sak, anke over dom,
Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten
v/advokat Karen Mellingen – til prøve)
mot
Knut Kirkenes
Marit Taarud Kirkenes
Amund Amundsøn Lo
Axel Petter Kongsli (advokat Jo-Are Aamodt Brænden – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Berglund: Saken gjelder utmåling av ekspropriasjonserstatning for salgsverdi
etter vederlagsloven § 5.
(2) I forbindelse med bygging av ny E6 fra Frya til Vinstra i Gudbrandsdalen, en strekning på
18 kilometer, ble det nødvendig å ekspropriere grunn og tilhørende rettigheter til
anlegg/utbedring, vedlikehold og drift av veien.
(3) Med hjemmel i vegloven § 50 traff Statens vegvesen ekspropriasjonsvedtak for flere
eiendommer. To av eiendommene tilhørte ankemotpartene Axel Petter Kongsli
(takstnummer 106) og Amund Amundsøn Lo (takstnummer 113). Statens vegvesen og
disse partene inngikk i mai 2013 avtale om tiltredelse og avtaleskjønn. 2
(4) For en rekke andre eiendommer ble det inngått kjøpekontrakt med grunneier om
grunnervervet, men avtalt at vederlaget skulle fastsettes ved avtaleskjønn,
jf. skjønnsprosessloven § 4. En slik avtale, som også omfattet tiltredelse, ble inngått med
ankemotpartene Marit Taarud Kirknes og Knut Kirknes (takstnummer 112) i desember
2012.
(5) Staten ved Samferdselsdepartementet fremmet 7. mars 2013 skjønnsbegjæring for
Sør-Gudbrandsdal tingrett. Det ble senere inngitt fire tilleggsskjønnsbegjæringer, den
siste datert 11. mars 2014. Skjønnsbegjæringene gjaldt et stort antall eiendommer fordelt
på fire parseller i Sør-Fron og Nord-Fron kommuner.
(6) Tingretten og lagmannsretten behandlet en rekke tvistetemaer. For Høyesterett er saken
begrenset til prinsippene for utmåling av erstatning for de av ankemotpartenes
eiendommer som etter uttak av grusmasser kan utnyttes som næringstomter.
(7) Sør-Gudbrandsdal tingrett avhjemlet skjønn 20. januar 2015.
(8) For eiendommene som denne saken gjelder, la tingretten til grunn at tomteprisen skulle
settes til 40 kroner per kvadratmeter. Retten la videre til grunn at salget først ville finne
sted om 22 år, og benyttet en kapitaliseringsrente på sju prosent ved fastsettelse av
erstatningen.
(9) En rekke grunneiere begjærte overskjønn. Eidsivating lagmannsrett avhjemlet overskjønn
9. februar 2016.
(10) Lagmannsretten kom til at tomteprisen, etter uttak av grus, skulle settes til 150 kroner per
kvadratmeter. Gjennomsnittlig salgstidspunkt ble satt til 2030, det vil si 17 år frem i tid.
Ved neddiskonteringen benyttet lagmannsretten den standardiserte kapitaliseringsrenten
på fire prosent som ble fastsatt i Høyesteretts storkammeravgjørelse inntatt i Rt. 2014
side 1203.
(11) Lagmannsrettens overskjønn innebar at erstatningen som Axel Petter Kongsli ble tilkjent
for det aktuelle arealet, ble økt fra 158 780 kroner i tingretten til 1 322 569 kroner i
lagmannsretten. For Marit Taarud Kirknes og Knut Kirknes medførte overskjønnet en
økning fra 93 282 kroner til 819 415 kroner og for Amund Amundsøn Lo en økning fra
282 700 kroner til 2 412 736 kroner.
(12) Staten har anket lagmannsrettens overskjønn til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt
lagmannsrettens rettsanvendelse. Subsidiært er det anført at skjønnsgrunnene er
mangelfulle.
(13) Den ankende part – staten v/Samferdselsdepartementet – har i korte trekk anført:
(14) Lagmannsretten har tolket vederlagsloven § 5 feil. Ved erstatningsutmålingen har retten
tatt utgangspunkt i antatt fremtidig salgsverdi for et næringsområde og neddiskontert dette
med den standardiserte kapitaliseringsrenten. Det er imidlertid dagens salgsverdi man skal
frem til, og det er feil å benytte den standardiserte renten slik lagmannsretten har gjort.
(15) Etter vederlagsloven § 5 skal det ses hen til hva en økonomisk rasjonell kjøper ville gitt
for eiendommen. Det må da tas hensyn til den usikkerhet som knytter seg til at tomtene
først kan utnyttes til næringsformål om anslagsvis 17 år. Den standardiserte 3
kapitaliseringsrenten skal kompensere et løpende inntektstap og hensynta skadelidtes
tapsbegrensningsplikt. Denne renten er derfor treffende ved utmåling av
personskadeerstatning og normalt ved utmåling av ekspropriasjonserstatning for tapt
bruksverdi. Ved utmåling av erstatning for salgsverdi er den imidlertid ikke anvendelig,
fordi den ikke hensyntar det avkastningskrav en potensiell kjøper ville basert sitt kjøp på.
Avkastningskravet på langsiktige og usikre investeringer i eiendomsprosjekter er langt
høyere enn de alminnelige avkastningsmuligheter som personskade- og
bruksverdierstatning baseres på. En risikojustert rente vil derfor ligge høyere enn den
standardiserte kapitaliseringsrenten.
(16) Subsidiært er det anført at lagmannsrettens avgjørelse lider av mangelfulle
skjønnsgrunner som hindrer en prøving av anken. Lagmannsretten har ikke redegjort for
hvilket tidspunkt kronebeløpet knytter seg til eller begrunnet hvorfor den har anvendt en
standardrente som har en annen funksjon enn hva diskonteringsrenten vil ha i denne
saken.
(17) Staten v/Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:
"Overskjønnet oppheves så langt det er påanket."
(18) Ankemotpartene – Axel Petter Kongsli, Amund Amundsøn Lo, Marit Taarud Kirknes og
Knut Kirknes – har i korte trekk anført:
(19) Lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt. Etter Grunnloven § 105 skal ekspropriaten ha
full erstatning. I denne saken innebærer det at ekspropriatene skal få dekket det tap de
lider ved å miste en salgsverdi som ville oppstått på et fremtidig tidspunkt. Det er
realverdien av eiendommen på det fremtidige salgstidspunktet som skal legges til grunn,
jf. Rt. 1991 side 1157. Ved neddiskonteringen av denne fremtidige salgsverdien skal, som
hovedregel, den standardiserte kapitaliseringsrenten på fire prosent benyttes. Dette er slik
lagmannsretten har tolket og anvendt vederlagsloven § 5.
(20) Usikkerheten knyttet til kapitalbindingen og realisasjonen vil være hensyntatt ved
vurderingen av salgstidspunktet og i salgsprisen. Dersom slike forhold også skal
hensyntas ved vurdering av rentefoten, vil de samme risikofaktorer føre til dobbelt fradrag
ved beregning av erstatningssummen.
(21) Lagmannsretten har korrekt vurdert hva en rasjonell kjøper ville lagt til grunn. Det er tatt
utgangspunkt i fremtidig salgspris på de aktuelle eiendommene hvor mulig
realprisutvikling er vurdert. Retten har deretter neddiskontert beløpet med den
standardiserte kapitaliseringsrenten for den aktuelle tidsperioden. Når overskjønnet leses i
sin helhet, fremgår det at lagmannsretten har vurdert bruk av en annen rentesats enn den
domstolsfastsatte kapitaliseringsrenten. Lagmannsrettens skjønnsgrunner er derfor
tilstrekkelige til at skjønnet kan prøves.
(22) Axel Petter Kongsli, Amund Amundsøn Lo, Marit Taarud Kirknes og Knut Kirknes har
lagt ned slik påstand:
"1. Overskjønnet stadfestes.
2. Knut Kirknes, Marit Taarud Kirknes, Axel Petter Kongsli og Amund
Amundsøn Lo tilkjennes dekning av sine omkostninger for Høyesterett." 4
(23) Jeg er kommet til at anken fører frem, og at lagmannsrettens overskjønn må oppheves
som følge av uriktig rettsanvendelse, jf. skjønnsprosessloven § 38.
(24) Saken gjelder fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for fremtidige næringseiendommer
på Lomoen i Gudbrandsdalen. De aktuelle eiendommene ble ekspropriert som ledd i
utbyggingen av E6 i området. Tiltredelsestidspunktene er satt til desember 2012 og mai
2013.
(25) På tidspunktet for ekspropriasjonen ble eiendommene benyttet til uttak av grus. Partene er
for Høyesterett enige om at uten utbyggingen av E6, ville grusuttak pågått i perioden
2010 til 2025. Lagmannsretten har utmålt en særskilt erstatning for tap av grusressurser.
Utmålingen av denne tapsposten er ikke påanket.
(26) For Høyesterett er partene videre enige om at det er påregnelig at de aktuelle arealene,
etter perioden med grusuttak, ville blitt omregulert til næringseiendom. De er også enige
om at det ved erstatningsfastsettelsen kan legges til grunn et gjennomsnittstidspunkt for
salg av eiendommene som er satt til år 2030.
(27) Jeg ser innledningsvis på de grunnleggende reglene ved utmåling av
ekspropriasjonserstatning.
(28) Etter Grunnloven § 105 har den som må avstå fast eiendom ved ekspropriasjon, krav på
full erstatning. Dette innebærer at ekspropriatens økonomiske stilling ikke skal svekkes
som følge av inngrepet. I Rt. 1976 side 1 (Kløfta-dommen) på side 7 heter det:
"Som utgangspunkt må budet om full erstatning innebære at en ekspropriat ikke skal
stilles dårligere økonomisk ved at de beføyelser han som eier disponerer over, må avgis
til eksproprianten."
(29) Dette er fulgt opp i rettspraksis, og er det bærende prinsipp for bestemmelsene i
vederlagsloven om utmåling av erstatningen ved ekspropriasjon. Det fremgår derfor av
§ 4 i vederlagsloven (ekspropriasjonserstatningslova) av 1984 at ekspropriaten normalt
skal ha erstattet den høyeste verdien av salgs- og bruksverdi. I visse tilfeller kan også
gjenanskaffelsesverdien erstattes.
(30) I denne saken er partene enige om at det er salgsverdien etter vederlagsloven § 5 som skal
erstattes. De er imidlertid uenige om det prinsipielle utgangspunktet for
vederlagsfastsettelsen:
(31) Den ankende part har anført at ekspropriatene skal få erstattet den pris de ville oppnådd
ved frivillig salg på ekspropriasjonstidspunktet, slik at det er dagens salgsverdi som skal
legges til grunn. Ankemotpartene har anført at de skal settes økonomisk i samme stilling
som de ville vært hvis de i fremtiden kunne ha utnyttet eiendommene til næringstomter,
og at dette innebærer at fremtidig salgsverdi må legges til grunn. Denne må så
neddiskonteres.
(32) Jeg ser derfor først på hvilket tidspunkt salgsverdien etter § 5 knytter seg til.
(33) Prinsippene for utmåling av salgsverdi er inntatt i vederlagsloven § 5. Første og andre
ledd i bestemmelsen lyder: 5
"Vederlag etter salsverdi skal fastsetjast på grunnlag av det som må reknast med at
vanlege kjøparar ville gje for eigedomen ved friviljug sal.
Ved fastsetjinga skal det leggjast vekt på kva slag eigedom det gjeld, kvar eigedomen
ligg og den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på
staden. Det skal dessutan leggjast vekt på dei prisane som er oppnådd ved omsetnad av
andre eigedomar som det er naturleg å samanlikna med, og likeins på andre tilhøve som
er avgjerande for salsverdien av eigedomen."
(34) Det fremgår av første ledd at salgsverdien skal fastsettes etter en vurdering av hva andre
kjøpere ville gi for eiendommen ved et frivillig salg. Målet er å finne en mest mulig
realistisk salgspris, og ikke en pris som hviler på et spekulativt grunnlag, jf. Ot.prp. nr. 50
(1982–83) side 48. Det ligger i dette at uttrykket "vanlege kjøparar" henspeiler på den
alminnelige, rasjonelle kjøper, jf. Rt. 2011 side 1683, avsnittene 24–26. Salgsverdi blir
dermed "en tenkt markedsverdi som er knyttet til et hypotetisk salg av eiendommen",
jf. Stavang (red.), Ekspropriasjon, andre utgave (2015), side 128.
(35) Det følger ikke uttrykkelig av ordlyden i vederlagsloven § 5 at det er dagens salgsverdi
man skal frem til. I bestemmelsens andre ledd vises det imidlertid til visse forhold som
skal vektlegges ved fastsettelse av verdien. Det fremgår her at sentrale momenter vil være
påregnelig utnyttelse av eiendommen og omsetning av tilsvarende eiendommer.
(36) Både henvisningen til sammenliknbare salg og påregnelighetskriteriet tilsier at det er
dagens salgsverdi som skal legges til grunn. En rasjonell kjøper vil se hen til fremtidig,
realistisk utnyttelsesmulighet for eiendommen, og dette vil inngå som del av grunnlaget
for vurderingen av den prisen kjøperen i dag er villig til å betale for eiendommen.
Påregnelighetskriteriet skal sikre at ekspropriaten ikke lider tap når forventede, reelle
muligheter ikke kan utnyttes som følge av ekspropriasjonen, jf. blant annet Rt. 1976 side
1 (Kløfta-dommen).
(37) I lovforarbeidene til vederlagsloven § 5 er det ingen uttrykkelige merknader om det er
dagens eller fremtidig salgsverdi som skal legges til grunn ved erstatningsutmålingen. I
drøftelsene knyttet til spørsmålet om fremtidig verdiøkning og eventuell erstatning for at
ekspropriaten ikke får velge tidspunktet for realiseringen – "ventesjansen" – synes det
imidlertid forutsatt at det er dagens salgsverdi man skal frem til. Jeg viser her til
NOU 1981: 5 side 248, hvor det fremgår at formålet med forslaget til vederlagsloven § 5
er "… å komme frem til en reell salgspris. I dette tilfelle må forventninger om såvel
verdiøkning som verdinedgang prinsipielt kunne komme i betraktning, nettopp fordi slike
forventninger virker inn på den reelle salgsprisen." Dette ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 50
(1982–83) på sidene 23–24 og på side 32 hvor det fremgår at det er det "aktuelle
prisnivået som skal legges til grunn ved verdsettingen", og uttales at "[d]et faktiske
prisnivået er altså rammen for fastsetting av salgsverdien etter § 5 første og annet ledd".
(38) Det foreligger videre en rekke avgjørelser fra Høyesterett om utmåling av
ekspropriasjonserstatning, hvor salgsverdi etter vederlagsloven § 5 er behandlet. I disse
avgjørelsene bygges det gjennomgående på salgsverdien på ekspropriasjonstidspunktet,
uten nærmere drøftelse.
(39) I avgjørelsen inntatt i Rt. 1991 side 1157 (Lillehammer), viste imidlertid Høyesterett til
betydningen av den fremtidige salgsverdien ved fastsettelse av erstatning. Etter 6
ankemotpartenes syn er avgjørelsen et prejudikat for bruk av fremtidig salgspris ved
fastsettelse av salgsverdi.
(40) Jeg er enig med ankemotpartene i at Høyesterett i den aktuelle avgjørelsen så hen til
fremtidig salgsverdi, men etter min syn kan den ikke oppfattes som et prejudikat for at det
er denne verdien som skal fastsettes etter vederlagsloven § 5.
(41) Det sentrale spørsmålet i saken var hvilken tilpasningsplikt som påhviler ekspropriaten
når det eksproprieres masser med grusforekomster, men hvor grunneier har igjen flere
forekomster som det kan gjøres uttak og salg fra. Partene synes i hovedsak å ha
konsentrert seg om tidspunktet for uttak av grus ved beregning av bruksverdierstatningen.
Uttalelsen om fremtidig salgsverdi knytter seg til drøftelsen av eventuell kompensasjon
for realprisutvikling. Verken ordlyden i vederlagsloven § 5 eller uttalelsene i forarbeidene
er nærmere drøftet. Det fremgår heller ikke av avgjørelsen hvordan eventuelle
risikofaktorer som gjør seg gjeldende ved fastsettelse av en fremtidig salgspris, skal
hensyntas. Nivået på kapitaliseringsrenten synes i liten grad å ha vært tema.
(42) Ettersom saken gjaldt løpende uttak av grus i en fremtidig periode, har staten anført at
Høyesteretts henvisning i avgjørelsen skulle vært til vederlagsloven § 6 om erstatning for
bruksverdi, og ikke til § 5 om salgsverdi. Det er ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn
på dette, men jeg nevner at avgjørelsen ledet til en endring av nettopp vederlagsloven § 6.
(43) Helt sentralt er det imidlertid at uttalelsene i Rt. 1991 side 1157 om
verdsettelsestidspunktet ikke er fulgt opp i senere høyesterettspraksis. Av særlig interesse
i så måte er avgjørelsen inntatt i Rt. 2004 side 2010 (Lørenskog), som gjaldt fastsettelse
av erstatning etter vederlagsloven § 5.
(44) For å finne frem til salgsverdien hadde lagmannsretten lagt til grunn at fremtidig
utbygging var sannsynlig. Det forelå en viss usikkerhet rundt dette som en kjøper av
arealet ville ta hensyn til, og som lagmannsretten tok i betraktning ved fastsettelse av
diskonteringsrenten. Etter Høyesteretts syn var dette en riktig forståelse av vederlagsloven
§ 5, også av påregnelighetsvurderingen i bestemmelsens andre ledd.
(45) Av øvrig rettspraksis på området finner jeg grunn til å nevne Rt. 1994 side 1133, hvor
Høyesterett på side 1137 la til grunn at lagmannsretten korrekt hadde tatt utgangspunkt i
at verdsettelsen skulle skje "på bakgrunn av tomteprisene ved den faktiske overtakelsen
av arealet, og flertallets bemerkning kan ikke forstås på noen annen måte enn at
fremtidsutviklingen bare er tatt i betraktning i den grad den kunne påvirke prisene på
overtakelsestidspunktet", det vil si ved fastsettelsen av dagens salgsverdi.
(46) Rettskildene på området kan etter dette sammenfattes med at loven skal forstås slik at det
er dagens salgsverdi, det vil si eiendommens markedsverdi på ekspropriasjonstidspunktet
man skal frem til. Det er det tapet ekspropriaten påføres i dag, som følge av tiltaket,
eksproprianten plikter å erstatte. Også lovens forarbeider trekker klart i denne retning.
Med unntak av avgjørelsen i Rt. 1991 side 1157, viser Høyesteretts praksis at dagens
salgspris er lagt til grunn ved utmåling av ekspropriasjonserstatning etter vederlagsloven
§ 5. 7
(47) I overskjønnet har ikke lagmannsretten uttrykkelig kommentert hvilket tidspunkt som er
benyttet ved verdsettelsen av salgspris for eiendommene. Om selve fastsettelsen av
salgsverdien heter det imidlertid:
"Fastsettelsen av salgsverdien for tomtene etter uttak av grus må nødvendigvis bli svært
skjønnsmessig. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten å fastsette verdien til
kr 150 pr. m2."(min utheving).
(48) Partene har oppfattet dette slik at lagmannsretten har fastlagt fremtidig salgsverdi ved
verdsettelsen etter vederlagsloven § 5. Jeg er enig i denne forståelsen. Når man legger til
grunn, slik jeg har kommet til, at det er dagens markedsverdi som er lovens
verdsettelsesprinsipp, innebærer det at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig.
(49) Partenes uenighet om den standardiserte kapitaliseringsrenten på fire prosent skal
anvendes, henger nær sammen med den prinsipielle uenigheten om
verdsettelsestidspunktet. Ankemotpartene har under ankeforhandlingen sagt seg enige i at
dersom lovens verdsettelsesprinsipp er dagens markedsverdi, kan ikke en
diskonteringsrente på fire prosent gjelde som en hovedregel.
(50) På bakgrunn av prosedyren finner jeg likevel grunn til å knytte noen bemerkninger til
bruk av standardisert rente ved utmåling av erstatning for salgsverdi.
(51) Jeg må da først klargjøre premissene for problemstillingen:
(52) Etter vederlagsloven § 5 er det, som jeg tidligere har påpekt, dagens salgsverdi som skal
fastsettes – i denne saken hva en kjøper i dag er villig til å betale for tomtegrunn som først
kan utnyttes frem i tid. I bestemmelsen er det vist til ulike momenter som skal tillegges
betydning ved fastsettelsen, men loven angir ikke en bestemt metode for beregning av
salgsverdien.
(53) Tingretten fastsatte dagens salgsverdi ved å beregne dagens tomtepris. Den beregnede
tomteprisen ble så justert med en rente for kapitalisering på sju prosent som følge av blant
annet usikkerhet knyttet til fremtidig etterspørsel og pris. Dette er i tråd med statens
anførsel om at vurderingen bør ta utgangspunkt i dagens tomteverdi, og at det så skal
fastsettes en rente som hensyntar det alminnelige avkastningskravet og risikovurderingene
som gjøres ved kjøp av næringseiendom.
(54) Slik jeg ser det, fremstår dette som en nærliggende måte å finne dagens salgsverdi på ut
fra forholdene i denne saken. Jeg går ikke nærmere inn på eventuelle alternative metoder
som kan benyttes for å finne dagens salgsverdi etter vederlagsloven § 5.
(55) Lagmannsretten la til grunn at den standardiserte kapitaliseringsrenten skulle benyttes ved
neddiskonteringen. Om dette heter det i lagmannsrettens overskjønn:
"Lagmannsretten finner at kapitaliseringsrenten både for verdien av grus og
næringsarealer kan settes til 4 % innenfor de aktuelle tidsperioder. Det vises til
redegjørelsen i punkt 5.3 ovenfor. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunn til å
anvende verken en høyere eller lavere kapitaliseringsrente for grus og næringstomter
enn for landbruk og skog i dette tilfellet." 8
(56) I punkt 5.3 drøftet imidlertid lagmannsretten kun om kapitaliseringsrenten ved fastsettelse
av bruksverdien for landbruksareal, skulle settes til fire eller fem prosent. Drøftelsen var
foranlediget av at den standardiserte kapitaliseringsrenten frem til 12. desember 2014 var
fem prosent, mens den etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2014 side 1203 av denne dato, er
fire prosent. Partene var på dette punktet ikke uenige om at den standardiserte
kapitaliseringsrenten skulle legges til grunn ved utmålingen, men de var uenige om
skjæringstidspunktet. Ved utmålingen av erstatning for de eiendommene denne saken
gjelder, var imidlertid staten av den oppfatning at tingrettens fastsettelse av en rente på
sju prosent var riktig.
(57) Bruken av den standardiserte kapitaliseringsrenten er nærmere omtalt i Høyesteretts
storkammeravgjørelse inntatt i Rt. 2014 side 1203 avsnitt 68 flg. hvor det, under
henvisning til Rt. 2011 side 1254, fremgår at:
"… '[d]et er fast høyesterettspraksis for at det i saker om erstatning ved ekspropriasjon
eller fredning av fast eiendom, personskadesaker og andre saker der det må foretas en
neddiskontering av et fremtidstap, som hovedregel anvendes en kapitaliseringsrente på
fem prosent'. Ved ekspropriasjon er det nok særtilfelle der man legger til grunn en
avvikende kapitaliseringsrente, men det går jeg ikke nærmere inn på."
(58) Henvisningen til bruk av standardrenten i ekspropriasjonssaker, knytter seg til utmåling
av erstatning etter vederlagsloven § 6 for for visse typer bruksverdi, typisk avståelse av
skog. Som i personskadeerstatningssaker, gjøres det i slike saker en beregning av løpende
fremtidige inntekter, som så neddiskonteres. Ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten er
muligheten for avkastning ved reinvestering av det mottatte erstatningsbeløpet av særlig
interesse. Målet er å sikre at erstatningen og den fremtidige avkastningen tilsvarer den
løpende pengestrømmen som ellers ville kommet. Både spørsmålet om en forsvarlig
plassering og hvilken risiko det er rimelig å forvente at man tar, egner seg for
standardisering. Dette er prosessøkonomisk en god løsning og forenkler
erstatningsoppgjør i saker hvor det må foretas en neddiskontering av et fremtidstap.
(59) Ved beregning av salgsverdi etter § 5 er det imidlertid ikke muligheten for avkastning ved
reinvestering som skal vurderes, men hva et frivillig salg i dag ville innbrakt. Det er da
andre hensyn enn tapsbegrensning- og tilpasningsplikt som gjør seg gjeldende. Ved
fastsettelse av rente bør det blant annet tas hensyn til risikoen som knytter seg til den
fremtidige utnyttelsen av eiendommen. Salgsprisen på ekspropriasjonstidspunktet vil
være påvirket av at kjøperen må vente i flere år før eiendommen kan benyttes. Ved slik
erstatningsutmåling skal derfor renten fastsettes skjønnsmessig.
(60) Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn en kapitaliseringsrente på fire prosent som en
"rettsregel", og ikke ut fra et konkret faktisk skjønn. Dette er uriktig rettsanvendelse. Om
lagmannsretten skulle ha ment å fastsette renten skjønnsmessig, fremgår det ikke i
tilstrekkelig grad av overskjønnets premisser, jf. skjønnsprosessloven § 38. Selv om
lagmannsrettens overskjønn ellers er meget grundig, kunne denne del av skjønnet også
vært opphevet i medhold av tvisteloven § 30-3, jf. § 29-21 andre ledd bokstav c.
(61) Statens anke har ført frem. I samsvar med skjønnsprosessloven § 54 b jf. § 54 første
punktum skal likevel ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for Høyesterett. 9
(62) Ankemotpartenes prosessfullmektig, advokat Jo-Are Aamodt Brænden, har lagt frem
sakskostnadsoppgave på til sammen 228 604 kroner, hvorav 224 675 kroner er salær.
Utgiftene fremstår som nødvendige, og sakskostnadsoppgaven legges til grunn.
(63) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til
Knut Kirknes, Marit Taarud Kirknes, Amund Amundsøn Lo og Axel Petter
Kongsli i fellesskap 228 604 – tohundreogtjueåttetusensekshundreogfire – kroner
innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.
(64) Dommer Ringnes: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(65) Dommer Normann: Likeså.
(66) Dommer Noer: Likeså.
(67) Dommer Indreberg: Likeså.
(68) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til
Knut Kirknes, Marit Taarud Kirknes, Amund Amundsøn Lo og Axel Petter
Kongsli i fellesskap 228 604 – tohundreogtjueåttetusensekshundreogfire – kroner
innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: