HR-2017-716-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-04-05 |
| Publisert: | HR-2017-716-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder om overdragelse av en odelsgård fra far til yngste sønn var en dødsdisposisjon. I så fall går eiendommen inn i dødsboet etter faren, og den eldste sønnen har rett til å overta gården på skiftet etter reglene om åsetesrett. |
| Saksgang: | HR-2017-716-A, (sak nr. 2016/2156), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Helge Skaaraas) mot B C (advokat Thormod Bjerkholt – til prøve) |
| Forfatter: | Kallerud, Falch, Berglund |
| Lovhenvisninger: | grunnloven § 117, odelsloven § 51, odelsloven § 52, odelsloven § 56, odelsloven § 49, odelsloven § 40, arveloven § 53, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 5. april 2017 avsa Høyesterett dom i
HR-2017-716-A, (sak nr. 2016/2156), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Helge Skaaraas)
mot
B
C (advokat Thormod Bjerkholt – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Kallerud: Saken gjelder om overdragelse av en odelsgård fra far til yngste sønn
var en dødsdisposisjon. I så fall går eiendommen inn i dødsboet etter faren, og den eldste
sønnen har rett til å overta gården på skiftet etter reglene om åsetesrett.
(2) D (D) døde 00.00.2014, 53 år gammel. Han etterlot seg samboeren C (C) og to sønner.
(3) Den eldste sønnen, A (A), er født i 1990. Han bodde på slektsgården sammen med sine
foreldre frem til han var om lag seks måneder gammel. Foreldrene gikk da fra hverandre,
og A ble med sin mor.
(4) C og D ble samboere i 1993 og har siden bodd sammen på gården. De fikk sønnen B (B),
født 00.00.1997.
(5) D fikk påvist kreft i 2006. Under en kontroll i 2009 ble det oppdaget spredning. C og D
skrev 5. mars 2010 et gjensidig testament hvor de disponerte over sin frie tredjedel til
fordel for hverandre.
(6) Fra 2010 og frem til han døde gjennomgikk D en rekke behandlinger og operasjoner. Fra
2012 til og med mai 2014 fikk han livsforlengende og smertereduserende
cellegiftbehandling. 2
(7) I en medisinsk vurdering 23. juni 2014 fremgår det at allmenntilstanden da var "rimelig
god", og han gjorde sommeren 2014 en del praktisk arbeid på gården sammen med B.
Men kreftsykdommen utviklet seg, og journalnotatene fra denne tiden tyder på at han var
i ferd med å utvikle resistens mot cellegiften. Under en lengre båtferie i juli 2014 ble D
innlagt på sykehus i Danmark på grunn av redusert allmenntilstand og smerter. Han kom
seg imidlertid raskt, og da han den 11. juli 2014 var på kontroll, ble det notert i journalen
at han var ved "svært god allmenntilstand". Etter dette fortsatte båtferien.
(8) Mot slutten av juli tiltok smertene og dosene med smertestillende medisiner ble økt fra
midten av august. Den 11. september ble det konstatert en ny svulst, og han ble innlagt på
sykehus. Av journalen fra hjemreisedagen 13. september 2014 fremgår at det ble bedt om
vurdering av kirurgi som alternativ til strålebehandling. Det ble poengtert at tidstap måtte
unngås fordi det dreide seg en om en "ung mann med begrenset forventet levetid".
(9) Henvisning ble sendt til Oslo universitetssykehus med tanke på strålebehandling av
svulsten, og det var avtalt at han skulle ta kontakt 16. september 2014.
(10) Den 00.00.2014 tok D sitt eget liv.
(11) Det er noe usikkert hvor lenge D ville levd dersom han ikke hadde begått selvmord, men
det er anslått et tidsrom fra noen måneder til opp mot ett år.
(12) Mot slutten av sitt liv var D opptatt av å sikre sin yngste sønn B og samboeren etter at han
selv var død. Han vurderte i 2011 å selge gården, men etter grundige overveielser
besluttet han å tilby den yngste sønnen å overta den. D mente B var best skikket til å drive
gården og hadde sterkere tilknytning til den enn sin bror. I tillegg var D opptatt av at han
selv og samboeren kunne bli boende på gården etter overdragelsen.
(13) Mot slutten av 2013 eller ibegynnelsen av 2014 ble D og B enige om at B skulle overta
gården.
(14) Vinteren og våren 2014 arbeidet D intensivt med generasjonsskiftet. Han hadde i 2009, i
en annen forbindelse, fått taksert eiendommen. Verdien ble da anslått til mellom 7,5 og
10 millioner kroner. D la til grunn at gården var verdt 7,5 millioner kroner. Frem til utpå
våren 2014 var hans tanke at verdien av gården skulle fordeles på hans tre nærmeste med
2,5 millioner kroner til hver, og at B skulle få kjøpe gården til åsetestakst. D tilbød ved
flere anledninger A 2,5 millioner kroner mot at han fraskrev seg sin odelsrett. A avslo, og
det var klart at han ville reise odelssak dersom gården ble overdratt til B.
(15) Den 14. april 2014 skrev D og B kontrakt om kjøp av gården for 5 625 000 kroner.
Kjøpesummen ble beregnet ut fra en verdi på 7,5 millioner kroner med 25 prosent
åsetesfradrag. Det var ikke regulert hvordan kjøpesummen skulle betales. Overtakelse
skulle finne sted 1. juni 2014.
(16) D opprettet 5. mai 2014 et nytt testament hvor han begrenset As arv til lovens minstearv,
en million kroner. C skulle, som allerede bestemt i det gjensidige testamentet, motta en
tredjepart. Resten av arven skulle gå til B. Det fremgår uttrykkelig at "det sentrale" ved
testamentet er å redusere As arv. Bakgrunnen var trolig å begrense As mulighet til å bruke
arvemidler til å finansiere løsningssaken. 3
(17) Samme dag som D opprettet det nye testamentet, inngikk han og B en ny og mer
omfattende kjøpekontrakt. Denne kontrakten trer istedenfor kontrakten inngått 14. april
2014. I den nye kontrakten ga D selgerkreditt på hele kjøpesummen. Det ble også tatt inn
en bestemmelse om at D og C skulle ha rett til å disponere hovedhuset på eiendommen så
lenge de måtte ønske mot å betale 5 000 kroner per måned i leie. Også i denne kontrakten
ble overtakelsestidspunktet satt til 1. juni 2014. Dagen etter at kjøpekontrakten var
inngått, 6. mai 2014, ba D om at Fylkesmannen samtykket til å overdra gården til B, som
på dette tidspunktet var 17 år, jf. vergemålsloven §§ 39 og 40.
(18) Advokat Jon Erik Holm ble oppnevnt som setteverge for B 26. mai 2014. Vergen foreslo i
brev 25. juli 2014 at Fylkesmannen samtykket til overdragelsen og låneavtalen, men
fremholdt at det burde gjøres en del endringer. Blant annet mente settevergen at D burde
bære kostnadene med tinglysning av overdragelsen og at betalingen for D og Cs
livsvarige leierett burde indeksreguleres.
(19) Fylkesmannen godkjente 29. juli 2014 overdragelsen med de endringer settevergen hadde
foreslått.
(20) D og B skrev 6. august 2014 en tilleggsavtale hvor D aksepterte indeksregulering av leien
og at han skulle dekke tinglysningsomkostningene. Samme dag inngikk de også en
låneavtale hvor selgerkreditten ble nærmere regulert. B skylder etter avtalen D 5 625 000
kroner fra det tidspunkt eiendommen overskjøtes til ham. Lånet forrentes med 5 prosent
per år. Rentene betales årlig, første gang 1. desember 2014. Ved påkrav forfaller lånet i
sin helhet med 30 dagers betalingsfrist. Ved D' død forfaller lånet med 60 dagers
betalingsfrist. I låneavtalen forpliktet C seg til, på visse vilkår, å avstå fra å kreve sin arv
etter testamentet inntil B var i stand til å løse henne ut. Formålet var angitt å være å "sikre
B gården" og at A skulle få "minst mulig" etter D. Det bestemmes videre at arven til C
ikke skal hindre B i å bli sittende med gården, og at partene ser for seg at C skal få sin arv
utbetalt når B er 25 år.
(21) Settevergen godkjente transaksjonene 4. september 2014. Overdragelsen av gården til B
ble tinglyst 10. september 2014.
(22) Samme dag som D tok sitt liv – 15. september 2014 – ba han om at C undersøkte med
advokat Bjerkholt, som hadde bistått med overføringen av gården, om "alt var i orden".
Han fikk bekreftet at tinglysningen var gjennomført.
(23) Kort tid etter at D var død ble det klart at A holdt fast på at han ville kreve eiendommen
på odel. Han bestred også lovligheten av salget til B som han mente var en ugyldig
dødsdisposisjon. I mars 2015 tok han ut stevning mot B og C. Odelssaken er stilt i bero i
påvente av utfallet av tvisten om overdragelsen av eiendommen til B.
(24) Sarpsborg tingrett avsa 1. oktober 2015 dom med slik domsslutning:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. Testament av 05.05.2014 er gyldig.
3. Hver part dekker egne sakskostnader." 4
(25) Tingretten kom til at overdragelsen av gården fra D til B var en livsdisposisjon. Avtalen
var etter tingrettens oppfatning gjensidig bebyrdende, og den var ment å ha en realitet for
begge parter. Domsslutningens punkt 2 er i samsvar med partenes felles påstand, og det er
ikke lenger tvist om testamentets gyldighet.
(26) A anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett som 10. oktober 2016 avsa dom med
slik domsslutning:
"1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 103 000 – etthundreogtretusen –
kroner til B og C innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen."
(27) Også lagmannsretten kom til at det var inngått en gjensidig bebyrdende avtale mellom D
og B og at den innebar, og var ment å innebære, en realitet for partene.
(28) A har anket til Høyesterett over rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
(29) Den ankende part – A – har i det vesentlige gjort gjeldende:
(30) Åsetesretten kan ikke disponeres over ved testament, og A er som åsetesarving vernet mot
alle D' dødsdisposisjoner. Det gjelder uavhengig av om det foreligger et gaveelement ved
overføringen. Det er altså tilstrekkelig til å konstatere ugyldighet at overføringen var en
dødsdisposisjon. Det vern som åsetesretten er gitt i Grunnloven § 117, må ikke gjøres
illusorisk ved at retten godtar arrangementer som frarøver den best åsetesberettigede hans
rett.
(31) Overdragelsen av gården til B er en dødsdisposisjon. Etter den helhetsvurdering som må
foretas, er det klart at D' disposisjon ikke hadde – eller var ment å ha – noen realitet for
ham mens han levde. Det er arvelaterens forhold som er av interesse, ikke mottakerens.
Vurderingen må knyttes til det tidspunkt da bindende avtale ble inngått. I saken her ble
avtalen om overdragelse først bindende ved settevergens godkjennelse 4. september 2014.
(32) Overføringen av gården hadde minimale praktiske konsekvenser for D. Han ble boende
på gården, pengestrømmene gikk stort sett som før og han beholdt gårdsredskapene.
Avtalene var innrettet slik at overføringen ikke fikk noen reelle økonomiske konsekvenser
for D. Det formelle – blant annet tinglysning og godkjenning av settevergen og
Fylkesmannen – var riktignok ordnet. Men det skjedde etter at D hadde blitt vesentlig
sykere og bare få dager før han tok sitt liv. Og det var D som skulle dekke
tinglysningskostnadene.
(33) Subsidiært anfører A at overføringen av gården ikke bare var en dødsdisposisjon, men
også en gave fra D til B. Overføringen må under enhver omstendighet kjennes ugyldig på
dette grunnlaget. Allerede åsetesfradraget på 25 prosent innebærer en gave, i alle fall når
overføringen er bestridt av den best berettigede. Verdsettelsen av gården er uansett så lav
at det skjer en formuesoverføring fra D til B, og det var hensikten.
(34) Endelig anføres at overføringen av gården skjedde på dødsleiet. Også her er det
situasjonen på tidspunktet for settevergens godkjenning – 4. september 2014 – som er
avgjørende. Da var det klart at D hadde kort tid igjen å leve, og det var han klar over. 5
(35) A har lagt ned slik påstand:
"1. Ds dødsbo er eier av landbrukseiendommen X, gnr. 00 bnr. 00 og gnr. 00
bnr. 00, i Y kommune.
2. B utsteder til Ds dødsbo, innen 14 dager fra dommens forkynnelse for ham,
skjøte på gnr. 00 bnr. 00 og gnr. 00 bnr. 00 i Y kommune.
3. C og B dømmes en for begge og begge for en til å erstatte As sakskostnader
for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett."
(36) Ankemotpartene – B og C – har i det vesentlige gjort gjeldende:
(37) Åsetesretten viker for livsdisposisjoner. Overføringen av gården fra D til B var en gyldig
livsdisposisjon i form av en gjensidig bebyrdende avtale. Også realiteten for B må trekkes
inn i vurderingen. Grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner er den samme for
disposisjoner av betydning for åsetesretten som for andre transaksjoner. Grunnloven §
117 setter bare skranke for lovgiverens adgang til å oppheve åsetesretten og har ingen
betydning i saken.
(38) Om overdragelsen hadde livsrealitet for D må vurderes ut fra situasjonen da D bestemte
seg for å overføre gården til B og tok de første kontraktsmessige skritt for å ordne dette,
altså vinteren og våren 2014. Til tross for kreftsykdommen var D da i god allmenntilstand
og overføringen hadde både formell og praktisk realitet for ham.
(39) Overdragelsen innebar ingen gave fra D til B. Åsetesfradrag er vanlig også ved overføring
til andre slektninger enn den best åsetesberettigede. Det ville innebære noe helt nytt om
åsetesfradrag skulle anses som en gave. Verdsettelsen var også for øvrig rimelig og
fornuftig.
(40) D tok sitt liv før sykdommen var kommet så langt at han var på "dødsleiet".
(41) B og C har lagt ned slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker å erstatte B og C deres sakskostnader for
Høyesterett."
(42) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(43) Ved vurderingen av om farens overføring av odelsgården til yngste sønn krenket eldste
sønns åsetesrett, tar jeg utgangspunkt i odelsloven § 51. De relevante delene av første
ledd første og andre punktum lyder:
"Når eigaren av odelsjord eller odlingsjord døyr og jorda går i arv til etterkomarane
hans, har ein av desse rett til på skifte å få denne utlagt til seg … . Denne retten … blir
kalla åsetesrett …"
(44) Åsetesretten kan, som det fremgår av ordlyden, bare gjøres gjeldende på dødsboskifte og
er en rett til et bestemt naturalutlegg; "odelsjord eller odlingsjord". Den eiendom som
kreves overtatt i kraft av åsetesretten, må altså høre til dødsboet. Finnes eiendommen i
boet, har arvingen med best åsetesrett – her A som eldste sønn, jf. odelsloven § 52 – krav 6
på å få den utlagt til seg. Er eiendommen solgt før dødsfallet er åsetesretten derimot i
utgangspunktet tapt.
(45) Åsetesretten er altså ikke vernet mot livsdisposisjoner. Men en arvelater kan ikke gjøre
inngrep i åsetesretten ved testament eller andre dødsdisposisjoner. Disse rettslige
utgangpunktene er i samsvar med det som uttales i juridisk teori, se Peter Lødrup og John
Asland, Arverett, 6. utgave side 235, Evald Jon Strøm og Odd Jarl Pedersen, Kommentar
til Odelsloven av 1974 side 138, Ola Rygg, Oluf Skarpnes og Thor Falkanger,
Odelsloven, kommentarutgave, 2011 side 245.
(46) Spørsmålet i saken her er altså om overdragelsen av gården fra D til B var en
livsdisposisjon eller en dødsdisposisjon. Dersom overdragelsen var en livsdisposisjon, var
gården ikke i boet ved dødsfallet. A har i så fall ikke kunnet gjøre gjeldende sin åsetesrett
og derfor mistet muligheten til å overta eiendommen etter rimelig åsetestakst,
jf. odelsloven § 56. Han er da henvist til å søke å løse eiendommen på odel. Verdsettingen
skjer i tilfelle ved odelstakst, jf. odelsloven § 49. Var derimot overføringen av
eiendommen en dødsdisposisjon, må avtalen mellom D og B settes til side slik at
eiendommen går inn i dødsboet, og A har sin åsetesrett i behold.
(47) Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er omtalt i et eget kapittel i NOU 2014: 1
"Ny arvelov" side 89 flg. Med utgangspunkt i de nyeste dommene på området,
Rt-2007-776 og Rt-2008-1589, angir utvalget grensen slik på side 89:
arvelaterens død, og at dette var arvelaterens mening eller formål: Disposisjonen var
ikke ment å ha, og fikk heller ikke, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid.
For å bli ansett som livsdisposisjon, må disposisjonen ha fått, eller vært ment å få,
realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid (livsrealitet)."
(48) Jeg er enig i at de kriterier utvalget her angir er de sentrale når det skal avgjøres om det
foreligger en livs- eller en dødsdisposisjon.
(49) Som det fremgår av det siterte, konsentreres oppmerksomheten om arvelaterens forhold.
Det er naturlig; det er arvelaterens disposisjon som eventuelt skal settes til side. Det må
gjelde også hvor det som her foreligger et avtaleforhold. Om avtalen har realitet for den
andre kontraktsparten, er nok i praksis først og fremst av betydning i den grad det kan
kaste bevismessig lys over arvelaterens forhold.
(50) Når det skal avgjøres om det foreligger en dødsdisposisjon, må det foretas en
helhetsvurdering hvor en rekke momenter kan inngå i skjønnet, jf. Rt-2007-776 avsnitt 35
og NOU 2014: 1 side 91. Av betydning for saken her nevner jeg at utvalget fremholder at
"ment realitet" likestilles med "faktisk realitet". Videre fremhever utvalget at det er uten
betydning om arvelateren hadde et arvefordelingsformål dersom disposisjonen har fått
tilstrekkelig livsrealitet for ham. Jeg slutter meg til disse utgangspunktene, som er
forankret i tidligere rettspraksis, jf. utvalgets videre henvisninger på side 89–90.
(51) Etter mitt syn må grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner trekkes ut fra de kriterier jeg
har redegjort for også når det er spørsmål om åsetesretten er i behold. Jeg kan ikke se at
Grunnloven § 117, som gir vern mot at odels- og åsetesretten oppheves, gir noen føringer
for den nærmere grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner. 7
(52) Partene er uenige om tidspunktet for vurderingen: Skal virkningene for D først vurderes
fra det tidspunkt avtalen ble bindende for begge parter i september 2014? Eller skal også
forhold forut for dette – først og fremst undertegning av kontraktene på vårparten –
trekkes inn?
(53) I Rt-1978-1083 heter det at det ved vurderingen av om overføringen av et gårdsbruk var
en dødsdisposisjon "ligger nær å ta som utgangspunkt situasjonen da [arvelateren] gav fra
seg gården". I Rt-1982-1165 ble det tatt utgangspunkt i hvordan situasjonen fremstilte seg
for arvelateren "da kjøpekontrakten og skjøtet [på gårdsbruket] ble opprettet". Og i
Rt-1995-996 – som også gjaldt overføring av et gårdsbruk – heter det at vurderingen bør
skje med "utgangspunkt i forholdene slik de fremsto for partene på avtaletidspunktet". De
to første avgjørelsene gir en viss støtte for å feste oppmerksomheten ved det tidspunkt
arvelateren foretar sin rettslige disposisjon, ikke et mulig senere tidspunkt hvor begge
parter er bundet. Men den særegne situasjon som foreligger i saken her er ikke berørt, og
sakene gir begrenset veiledning.
(54) Etter mitt syn må det riktige være å ta utgangspunkt i tidspunktet for inngåelse av
kjøpekontraktene i april og i begynnelsen av mai. Ved å undertegne kjøpekontraktene ga
D for sin del formelt og ugjenkallelig uttrykk for at hans siktemål var å overføre gården til
B på de vilkår som fremgikk av kontrakten. Dersom de nødvendige godkjennelser ble gitt
fra setteverge og fylkesmann måtte D gi fra seg gården i henhold til kontrakten med
mindre de senere endringene var av en så gjennomgripende karakter at D måtte ventes å
påberope dem for å bli fri plikten til å overdra. Intet i saken tyder på dette. Tvert imot
understreker de videre hendelser frem mot dødsfallet D' sterke gjennomføringsvilje.
(55) Jeg går så over til den konkrete vurderingen av om overføringen av gården hadde, eller
var ment å ha, livsrealitet for D.
(56) Det er ingen tvil om at D i sitt arbeid med generasjonsskiftet også disponerte med tanke
på å fordele arven etter seg. Etter å ha forsøkt andre løsninger, endte han også opp med å
gi ulik arv til sønnene for å oppnå den løsningen han mente var den beste; at B overtok
gården og at C var sikret borett også etter at han var død. Det er også på det rene at hans
disposisjoner hadde sammenheng med hans kreftsykdom, og vissheten om at han hadde
begrenset levetid igjen.
(57) Som jeg tidligere har fremholdt, medfører imidlertid ikke arvefordelingshensikt at
overføringen er en dødsdisposisjon dersom den også har livsrealitet. D' sykdom, og
selvmord etter at han hadde forsikret seg om at "alt var i orden" med
eiendomsoverdragelsen, danner et bakteppe for saken. Det avgjørende er imidlertid om
hans disposisjoner fikk, eller var ment å få, realitet for ham i hans levetid.
(58) Den formelle gjennomføringen av en eiendomsoverdragelse er tillagt vekt i rettspraksis,
men er ikke alene avgjørende, se Rt-2007-776 avsnittene 35 og 45 og Rt-2008-1589
avsnitt 33.
(59) I saken her gjorde arvelateren mye for å ordne overføringen juridisk og formelt. I tillegg
til testamentsbestemmelsene, sørget han for detaljert kjøpekontrakt med avtalt overtakelse
på et tidspunkt han utvilsomt regnet med å være i live, sørget for borett for både seg og
samboeren, regulerte selgerkreditten i egen låneavtale, ivaretok de krav som fulgte av at
sønnen var mindreårig og tinglyste skjøte slik at løsningsfristen i odelsloven § 40 første 8
ledd begynte å løpe. Settevergens forslag til realitetsendringer i kontrakten, som D
aksepterte, er i tillegg en indikasjon på at overføringen også for utenforstående ble
oppfattet som reell på gjennomføringstidspunktet. Det samme er Fylkesmannens vedtak
hvor sakens realiteter gjennomgås grundig og hvor det blant annet legges stor vekt på
"settevergens opplevelse av at det er den umyndiges ønske som nå skal gjennomføres".
Dette kaster bevismessig lys over realiteten også for D.
(60) Den langvarige og omfattende overføringsprosessen viser ikke bare en fast og sterk
gjennomføringsvilje, men indikerer også at D reelt mente å overføre eierrådigheten til B
mens han selv var i live. Overdragelsen har ikke preg av å være proforma. Det er dessuten
ikke urimelig å anta at når D så ettertrykkelig ga fra seg den formelle eierrådigheten til
slektsgården mens han levde, har det også en følelsesmessig side, ikke minst i den
konfliktsituasjon som oppsto med den eldste sønnen.
(61) På det praktiske plan skjedde mindre. Men det var ikke mye som det var naturlig, eller
påtrengende, å endre umiddelbart. Inntrykket av rettspraksis er også at det ikke
nødvendigvis kreves store praktiske endringer for at en eiendomsoverdragelse anses som
en livsdisposisjon, se eksempelvis Rt-1955-68 og Rt-1978-1083 hvor det fremgår at det
sentrale er hvilke disposisjoner som er nødvendige og naturlige ved den aktuelle type
overdragelse .
(62) I kraft av den avtalte boretten ble D og samboeren boende på gården også etter det avtalte
overtakelsestidspunktet 1. juni 2014, noe som er vanlig ved generasjonsskifter i
landbruket. I tillegg kom at B bodde hjemme og overtok en landbrukseiendom i svært ung
alder. At faren fortsatt ville være engasjert i gården så lenge han maktet, er naturlig.
(63) Den ankende part har anført at overdragelsen ikke hadde økonomisk betydning for D
mens han levde. Blant annet fremheves at han ikke fikk oppgjør for gården, at
renteinntektene fra lånet dekket bortfallet av jordleien og de nye husleieutgiftene for ham
og C, at inntektene fra utleieenheter på gården fortsatte å gå inn på D' konto, at det ikke
ble foretatt noe pro et contra oppgjør per overtakelsesdatoen og at det ikke var truffet
avtale om gårdens driftsløsøre.
(64) Det kan nok være at de økonomiske realitetene ble lite synlige i D' levetid. Men det er
etter mitt syn ikke avgjørende. Selgerkreditt er ikke uvanlig, og jeg antar dessuten at de
økonomiske realitetene – særlig at B hadde overtatt risikoen ved driften av eiendommen –
ville blitt mer synlige utover høsten og frem mot årsskiftet. Da avtalene ble inngått måtte
D ha god grunn til å regne med at han ville oppleve dette. Det var uansett først ved
årsskiftet at det ble påtrengende å sørge for at inntekter og utgifter ble tilordnet riktig
skattesubjekt. Jordveien på gården var leid bort, og jeg kan ikke se at det ville innebåret
noen nevneverdig realitetsendring for D om han også hadde gjort avtale om driftsløsøret.
(65) Jeg legger til at når disposisjonen anses foretatt allerede våren 2014 er det klart at D ikke
var på "dødsleiet" da han overførte gården. Selv om han led av uhelbredelig kreft, var
tilstanden hans da så vidt god at det ikke forelå en betydelig risiko for at han skulle dø i
nær fremtid. Det er heller ikke noe som tilsier at han da hadde planlagt å ta sitt eget liv.
Spørsmålet om overføringen kan være ugyldig fordi det var en gave gitt på dødsleiet,
jf. arveloven § 53, oppstår dermed ikke. 9
(66) I likhet med de tidligere instanser er jeg kommet til at overdragelsen av eiendommen må
anses som en livsdisposisjon. Eiendommen kan dermed ikke kreves overført til dødsboet
etter D, og A kan ikke gjøre åsetesrett gjeldende på skiftet.
(67) Anken må etter dette forkastes.
(68) B og C har påstått seg tilkjent sakskostnader for Høyesterett. Jeg kan ikke se at det er
grunn til å fravike hovedregelen i tvisteloven § 20-2. Det er lagt frem
omkostningsoppgave på 228 589 kroner inklusiv merverdiavgift, som legges til grunn.
(69) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler A til B og C i felleskap 228 589 –
tohundreogtjueåttetusenfemhundreogåttini – kroner innen to uker fra forkynnelsen
av dommen.
(70) Dommer Falch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(71) Kst. dommer Kaasen: Likeså.
(72) Dommer Berglund: Likeså.
(73) Dommar Utgård: Det same.
(74) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler A til B og C i felleskap 228 589 –
tohundreogtjueåttetusenfemhundreogåttini – kroner innen to uker fra forkynnelsen
av dommen.
Riktig utskrift bekreftes: