HR-2017-764-U
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-04-19 |
| Publisert: | HR-2017-764-U |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anker over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen i sak om grove narkotikaforbrytelser. Spørsmålet er om ankene skal tillates fremmet for Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323. |
| Saksgang: | HR-2017-764-U, (sak nr. 2017/235), straffesak, anke over dom |
| Parter: | : |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 323, straffelova § 162, straffeprosessloven § 331, straffeprosessloven § 369, straffeprosessloven § 344 |
NORGES HØYESTERETT
Den 19. april 2017 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av justitiarius Øie og
dommerne Normann og Arntzen i
HR-2017-764-U, (sak nr. 2017/235), straffesak, anke over dom:
I .
A (advokat Ole Petter Drevland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
II.
C (advokat Heidi Juritzen)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
III.
D (advokat Ida Andenæs)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
IV.
E (advokat Stian Mæland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
V.
F (advokat Harald Grape)
mot
Den offentlige påtalemyndighet 2
truffet slik
B E S L U T N I N G :
(1) Saken gjelder anker over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen i sak om
grove narkotikaforbrytelser. Spørsmålet er om ankene skal tillates fremmet for Høyesterett,
jf. straffeprosessloven § 323.
(2) Ved tiltalebeslutning 9. mars 2016 utferdiget av statsadvokatene i Vestfold og Telemark ble
A, C, D og E satt under tiltale sammen med to andre. Tiltalen gjaldt grove
narkotikaforbrytelser etter straffeloven 1902 § 162, som for A, C og D skal ha blitt utført som
ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven 1902 § 60 a.
Tiltalebeslutningen omfattet flere forhold, herunder post I a, som lød som følger:
"Gjelder nr. 1 A, nr. 2 C og nr. 3 D
Søndag 26. oktober 2014 fra Sverige til Norge over Magnor tollsted, som deltakere i en
samhandlende kriminell gruppe som forestod ulovlig narkotikavirksomhet, innførte eller
medvirket de til innførsel av minimum 16,55 kilo metamfetamin og/eller oppbevarte et slikt
narkotikaparti ved X på Y utenfor Z hvor det lørdag 7. mars 2015 ble beslaglagt av politiet."
(3) Påtalemyndigheten synes her å ha betraktet innførsel og oppbevaring av narkotikaen som ett
fortsatt forhold.
(4) Tiltalens post I b gjaldt overdragelse av narkotika.
(5) Sandefjord tingrett avsa dom 9. juni 2016 med slik domsslutning for så vidt gjelder A, C, D
og E:
"1. A, f. 00.00.1983, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a, sammenholdt med § 62,
første ledd, til fengsel i 12 – tolv – år.
Varetektsfradraget utgjør 370 – trehundreogsytti – dager, jf. straffeloven (1902)
§ 60.
…
3. C, f. 00.00.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a, sammenholdt med § 62,
første ledd, til fengsel i 10 – ti – år.
Varetektsfradraget utgjør 475 – firehundreogsyttifem – dager, jf. straffeloven
(1902) § 60.
…
5. D, f. 00.00.1988, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a, sammenholdt med § 62,
første ledd, til fengsel i 8 – åtte – år.
Varetektsfradraget utgjør 475 – firehundreogsyttifem – dager, jf. straffeloven
(1902) § 60.
Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Øvre Romerike tingretts dom
av 25.11.2014, jf. strl. § 64, andre ledd.
… 3
10. E, f. 00.00.1969 dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, sammenholdt med § 64, første ledd,
til fengsel i 5 – fem – år.
Straffen er en tilleggsstraff til straffen idømt ved Tønsberg tingretts dom av
07.05.2015, jf. straffeloven (1902) § 64, første ledd."
(6) A, C og D ble i tillegg dømt til å tåle inndragning.
(7) Tingretten dømte A, C og D etter tiltalebeslutningens post I a, men det går frem av premissene
at tingretten ikke fant det tilstrekkelig bevist at disse tiltalte hadde medvirket til innførselen
beskrevet i dette tiltalepunktet. I tråd med formuleringen i tiltalen ble det ikke tatt inn et punkt
i slutningen om frifinnelse for innførsel.
(8) Etter å ha meldt seg for norsk politi, ble også F satt under tiltale ved tiltalebeslutning 9. juni
2016. Tiltalebeslutningen mot F tilsvarte post I a og I b i tiltalebeslutningen 9. mars 2016 om
innførsel, oppbevaring og overdragelse av narkotika.
(9) Larvik tingrett avsa dom 9. september 2016 med slik domsslutning:
"F, født 00.00.1986, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd jf.
tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. straffeloven (1902) § 60 a, til fengsel i 13 –
tretten – år, jf. straffeloven (1902) § 62 første ledd.
Varetekt kommer til fradrag med 158 – etthundreogfemtiåtte – dager."
(10) Han ble i tillegg dømt til å tåle inndragning.
(11) A, C, D og E anket dommen fra Sandefjord tingrett. Alle ankene gjaldt bevisvurderingen
under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten la til grunn at ankene fra A, C og
D gjaldt tiltalens post I a og I b.
(12) F anket dommen fra Larvik tingrett. Også denne anken gjaldt bevisvurderingen under
skyldspørsmålet og straffutmålingen. De to sakene ble forent i henhold til straffeprosessloven
§ 13.
(13) Agder lagmannsrett, som var satt med lagrette, avsa dom i saken 18. november 2016 med slik
domsslutning for så vidt gjelder de domfelte som har anket til Høyesterett:
"1. A, fødd 00.00.1983, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 13 – tretten – år.
Til frådrag i straffa kjem 532 – femhundreogtrettito – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
…
3. F, fødd 00.00.1986, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 12 – tolv – år.
Til frådrag i straffa kjem 228 – tohundreogtjueåtte – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
… 4
5. C, fødd 00.00.1975, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 11 – elleve – år.
Til frådrag i straffa kjem 637 – sekshundreogtrettisju – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
…
8. D, fødd 00.00.1988, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 7 – sju – år og 6 – seks – månader.
Til frådrag i straffa kjem 637 – sekshundreogtrettisju – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
…
11. E, fødd 00.00.1969, vert dømd for brot på straffelova § 162 første ledd, jf. tredje
ledd første punktum, jf. femte ledd, samanhalde med § 64 første ledd til ei straff av
fengsel i 5 – fem – år og 10 – ti – månader der 7 – sju – månader vert gjevne på det
særlege vilkår at han gjennomfører narkotikaprogram i medhald av straffelova
(1902) § 53 nr. 3 bokstav e, jf. nr. 6, jf. straffelova (2005) § 38, jf. forskrift av
12. februar 2016 nr. 152, og med ei prøvetid på 2 – to – år."
(14) Dommen omfattet også inndragning. I tilknytning til punktet i tiltalene post I a ble det stilt
separate spørsmål til lagretten om innførsel og oppbevaring. Lagretten fant – i motsetning til
tingretten – at A, C og D var skyldig i medvirkning til innførselen beskrevet i
tiltalebeslutningens post I a.
(15) A, C, D, F og E har påanket lagmannsrettens dom.
(16) Om A, C og D har ankerett, beror på hvorvidt innførselen, som de ikke ble funnet skyldig i i
tingretten, men dømt for i lagmannsretten, er det samme forhold som oppbevaringen. Slik
saken er opplyst, har ikke ankeutvalget tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til dette
spørsmålet. Utvalget har derfor valgt å behandle ankene som om de har ankerett. Ankene som
knytter seg til innførselen, kan da bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg
enstemmig finner det klart at ankene ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323.
(17) For de to andre domfelte – E og F – kan samtykke bare gis dersom ankene gjelder spørsmål
som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å
få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(18) A har anket over lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Det er i korte trekk
anført:
(19) Tiltalebeslutningens post I a omhandler to selvstendige straffbare forhold – innførsel og
oppbevaring – og burde vært utformet som to selvstendige tiltaleposter. A ble frifunnet for
innførsel i tingretten. Når påtalemyndigheten ikke har anket over frifinnelsen, har
lagmannsretten gått utenfor ankegjenstanden. Dette utgjør en saksbehandlingsfeil som må lede
til opphevelse. Det er videre en saksbehandlingsfeil at lagretten tok med seg
hjelpedokumenter fra påtalemyndigheten til rådslagningen. Endelig anføres det at den utmålte
straff er for streng. 5
(20) A har påstått lagmannsrettens dom opphevet, subsidiært at han må anses på mildeste måte.
(21) C har anket over lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Det anføres at
lagmannsretten har gått utenfor ankegjenstanden ved å dømme C for innførsel etter
tiltalebeslutningens post I a. Videre anføres det at den utmålte straff er for streng.
(22) C har påstått lagmannsrettens dom opphevet, subsidiært at han må anses på mildeste måte.
(23) D har anket over lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Det er anført at
lagmannsretten har gått utenfor ankegjenstanden ved å dømme ham for innførsel etter
tiltalebeslutningens post I a.
(24) D har påstått lagmannsrettens dom opphevet.
(25) F har anket over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
(26) E har anket over saksbehandlingen – mangelfulle domsgrunner – og straffutmålingen.
(27) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og har i korte trekk anført:
(28) Lagmannsretten har ikke gått utenfor ankegjenstanden, fordi forholdet beskrevet i
tiltalebeslutningens post I a utgjør ett, sammenhengende straffbart forhold. Videre har det vært
på det rene at påtalemyndigheten ville påstå skyld i tråd med tiltalebeslutningen dersom de
tiltalte anket skyldspørsmålet i Sandefjord tingretts dom. Påtalemyndigheten kan ikke se at det
foreligger noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling. Det er heller ikke noe å
utsette på straffutmålingen for noen av de domfelte.
(29) Påtalemyndigheten har ikke nedlagt påstand.
(30) Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(31) Spørsmålet om lagmannsretten ved å dømme A, C og D for innførsel, har gått utenfor
ankegjenstanden
(32) Det er anført at lagmannsretten ved å dømme de tre for innførsel har gått utenfor
ankegjenstanden, og at dette utgjør en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.
(33) Ankene ble besluttet henvist til ankebehandling ved lagmannsrettens beslutning 17. august
2016. Lagmannsretten forsto ankene fra A, C og D slik at det var anket over bevisvurderingen
under skyldspørsmålet for blant annet tiltalens post I a. Lagmannsretten har foretatt en
"fullstendig ny behandling" av denne tiltaleposten, jf. straffeprosessloven § 331 første ledd.
(34) I HR-2017-473-U ble det i avsnitt 17 uttalt følgende om en tilsvarende problemstilling:
"Ettersom tingretten i samsvar med tiltalebeslutningen bedømte de to handlingene som et
sammenhengende forhold, ble det ikke avsagt frifinnende dom for så vidt gjaldt bilkjøpet.
Påtalemyndigheten fikk dermed ikke foranledning til å anke over at A ikke ble domfelt for
dette. Bilkjøpet har imidlertid hele tiden vært en del av saken – det er individualisert i
tiltalebeslutningen, det er behandlet av tingretten, og det fremgår av påtegningene i saken at
påtalemyndigheten har hatt et annet syn enn tingretten på hvorvidt A burde dømmes for
dette forholdet. Det fremgår videre av påtegningene at i den grad domfeltes anke slapp inn
for lagmannsretten, ville bilkjøpet bli et tema for lagmannsretten. Ankeutvalget kan da ikke 6
se at det er rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved at lagmannsretten domfeller A for
forholdet knyttet til bilkjøpet, selv om påtalemyndigheten ikke har anket. Tvert i mot kunne
en annen løsning føre til at lovbrudd som bør pådømmes som et fortsatt forhold blir oppdelt
for å sikre seg mot den situasjonen som har oppstått i denne saken. Dette vil kunne ha
uheldige konsekvenser for domfelte, ettersom det leder til en forhøyet strafferamme,
jf. straffeloven 2005 § 79 bokstav a."
(35) Ankeutvalget kan heller ikke i saken her se at lagmannsretten gikk utenfor ankegjenstanden,
eller at det var rettssikkerhetsmessige betenkeligheter knyttet til at lagmannsretten dømte A, C
og D for innførselen, selv om påtalemyndigheten ikke hadde anket.
(36) I samsvar med tiltalebeslutningen bedømte tingretten innførselen og oppbevaringen av
narkotikaen som ett sammenhengende forhold, og avsa ikke frifinnende dom for innførselen.
Påtalemyndigheten hadde derfor ikke foranledning til å anke over at de ikke ble dømt for dette
forholdet.
(37) I oversendelsen av de domfeltes anker over Sandefjord tingretts dom til lagmannsretten, ble
følgende presisert:
"Påtalemyndigheten har godtatt tingrettens dom for de domfelte. I og med at de domfelte
har anket skyldspørsmålet vil selvfølgelig de aktuelle tiltalepostene prøves med full
bevisføring, og i utgangspunktet vil påstanden herfra for tingretten bli opprettholdt under
ankeforhandlingen."
(38) Ankeutvalget kan da – slik denne saken ligger an – ikke se at lagmannsretten har begått en
saksbehandlingsfeil.
(39) A – anke over saksbehandlingen, jf. straffeprosessloven § 369 andre ledd
(40) A har videre gjort gjeldende at det utgjør en saksbehandlingsfeil at lagretten fikk med seg fire
hjelpedokumenter utarbeidet av påtalemyndigheten da den trakk seg tilbake for å rådslå over
skyldspørsmålet.
(41) Straffeprosessloven § 369 andre ledd regulerer spørsmålet om i hvilken grad lagretten kan ta
med seg bevis til rådslagningen. Paragraf 369 andre ledd andre punktum gjelder skriftlige
bevis, og det fremgår der at det vil bero på rettens – fagdommernes – vurdering om lagretten
kan ta med slike bevis. Dersom utvalget av materialet er ufullstendig, ubalansert eller bærer
preg av partsinnlegg, kan utvelgelsen innebære en saksbehandlingsfeil, jf. Rt-2011-1025.
(42) De aktuelle dokumentene, som er vedlagt rettsboken, omfatter en tidslinje og nettverkskart,
ukesoversikt som viser fremmøte på Æ, oversikt over biler ut og inn av Norge i 2014 og
sammendrag av bevistilbud knyttet til Volvo S 80. Det fremgår av rettsboken at rettens leder
presiserte at "ved bruk av dokumentene måtte det tas tilbørlig hensyn til de innsigelser som er
gjort gjeldende fra de respektive forsvarere, og som er utførlig redegjort for gjennom
forhandlingene, prosedyrene fra forsvarerne, samt ved rettsbelæringen". Det er med penn
delvis påført hva som ble bestridt av forsvarerne.
(43) Utvalget er etter en samlet vurdering kommet til at de fremlagte dokumenter ikke gir en
ensidig eller ubalansert fremstilling av faktum. Rettens fremgangsmåte fremstår slik utvalget
ser det som forsvarlig. Det er da ikke begått noen saksbehandlingsfeil.
(44) A og C – anker over straffutmålingen 7
(45) Der det er utmålt en felles straff og de domfelte har ankerett bare for ett av flere forhold, må
samtykkevurderingen etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum knyttes til
lagmannsrettens straffutmåling i sin helhet, jf. blant annet HR-2017-228-U avsnitt 3. Ved
vurderingen av om ankene fra disse to "klart … ikke vil føre frem", må det tas hensyn til om
det er "åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og straffen" etter
straffeprosessloven § 344, jf. HR-2016-1803-A avsnitt 17–19.
(46) Lagmannsretten har ved straffutmålingen tatt utgangspunkt i at befatning med cirka 30 kilo
metamfetamin tilsier en straff av fengsel i cirka 10 år. Utgangspunktet er ikke angrepet i
ankene hit. Utvalget bemerker at det ikke kan se at lagmannsretten – hensyntatt forskjeller i
kvantum og befatning – har tatt et uriktig utgangspunkt, jf. Rt-2010-436, Rt-2014-1042 og
Rt-2015-149.
(47) Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at det forhold at de domfelte har samtykket til
varetektsfengsling, her bare kan tillegges begrenset vekt, jf. Rt-2015-744 avsnitt 11 og
HR-2016-1479-U avsnitt 10.
(48) Lagmannsretten har funnet det "klart at A har hatt den mest dominerande rolla i gruppa", og
hevet straffen fra utgangspunktet på fengsel i 10 år til fengsel i 13 år.
(49) Det er anført at straffen er for streng, og at A ikke har hatt en så sentral rolle som skjerpelsen
fra utgangspunktet tilsier.
(50) Lagmannsretten har skjerpet straffen etter straffeloven 1902 § 60 a. I Ot.prp. nr. 62
(2002–2003) kapittel 13.1 på side 93 heter det:
"Hvorvidt straffen skal skjerpes, vil særlig bero på hvilken rolle den siktede har hatt i den
organiserte kriminelle gruppen. Et hovedformål er å straffe bakmennene i organisert
kriminalitet og andre sentrale aktører strengt. ... Departementet legger derimot til grunn at
det ofte ikke vil være rimelig å skjerpe straffen i forhold til helt perifere aktører, selv om
unntak kan tenkes."
(51) Utvalget kan ikke se, ut fra den rollen lagmannsretten har kommet til at A spilte, at det er
åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og den utmålte straffen. Utvalget tilføyer
at straffutmålingen for hovedmannen i Rt-2010-436 etter justering for det noe større kvantum
i saken her, gir støtte for at straffutmålingen er forsvarlig.
(52) Etter utvalgets oppfatning reiser As anke heller ikke prinsipielle spørsmål av betydning
utenfor den foreliggende sak, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(53) Lagmannsretten oppjusterte straffen for C fra utgangspunktet på fengsel i 10 år til 11 år.
Retten kom til at hans rolle var sentral, men underordnet A, som ble ansett som å ha hatt "den
mest dominerande rolla i gruppa".
(54) I støtteskrivet er det særlig vist til bedømmelsen av tiltalte B i Rt-2010-436. Utvalget er enig i
at det er enkelte likhetstrekk i rollene B og C har hatt, men de kan likevel ikke likestilles.
Utvalget peker særlig på at B hadde blitt utnyttet av hovedmannen. C er dessuten samlet sett
dømt for befatning med et større kvantum enn B.
(55) Utvalget er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger et åpenbart misforhold
mellom de straffbare forholdene og den utmålte straffen. 8
(56) Etter utvalgtes oppfatning reiser C' anke heller ikke spørsmål som har betydning utover den
foreliggende sak.
(57) Ankeutvalget har etter dette enstemmig funnet det klart at ankene fra A, C og D ikke vil føre
frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum, jf. andre ledd fjerde punktum,
og at ankene heller ikke tillates fremmet med hjemmel i straffeprosessloven § 323 første ledd
andre punktum.
(58) Ankene fra E og F
(59) E og F har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. De ble begge dømt både i
tingretten og lagmannsretten.
(60) Etter Høyesteretts ankeutvalgs oppfatning reiser ankene ikke spørsmål av betydning utenfor
den foreliggende sak, og utvalget kan heller ikke se at det av andre grunner er særlig viktig at
ankene blir behandlet av Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
Ankene blir derfor ikke tillatt fremmet.
(61) Beslutningen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Ankene nektes fremmet.
Kristin Normann Toril M. Øie Wenche Elizabeth Arntzen
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift:
NORGES HØYESTERETT
Den 19. april 2017 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av justitiarius Øie og
dommerne Normann og Arntzen i
HR-2017-764-U, (sak nr. 2017/235), straffesak, anke over dom:
I .
A (advokat Ole Petter Drevland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
II.
C (advokat Heidi Juritzen)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
III.
D (advokat Ida Andenæs)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
IV.
E (advokat Stian Mæland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
V.
F (advokat Harald Grape)
mot
Den offentlige påtalemyndighet 2
truffet slik
B E S L U T N I N G :
(1) Saken gjelder anker over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen i sak om
grove narkotikaforbrytelser. Spørsmålet er om ankene skal tillates fremmet for Høyesterett,
jf. straffeprosessloven § 323.
(2) Ved tiltalebeslutning 9. mars 2016 utferdiget av statsadvokatene i Vestfold og Telemark ble
A, C, D og E satt under tiltale sammen med to andre. Tiltalen gjaldt grove
narkotikaforbrytelser etter straffeloven 1902 § 162, som for A, C og D skal ha blitt utført som
ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven 1902 § 60 a.
Tiltalebeslutningen omfattet flere forhold, herunder post I a, som lød som følger:
"Gjelder nr. 1 A, nr. 2 C og nr. 3 D
Søndag 26. oktober 2014 fra Sverige til Norge over Magnor tollsted, som deltakere i en
samhandlende kriminell gruppe som forestod ulovlig narkotikavirksomhet, innførte eller
medvirket de til innførsel av minimum 16,55 kilo metamfetamin og/eller oppbevarte et slikt
narkotikaparti ved X på Y utenfor Z hvor det lørdag 7. mars 2015 ble beslaglagt av politiet."
(3) Påtalemyndigheten synes her å ha betraktet innførsel og oppbevaring av narkotikaen som ett
fortsatt forhold.
(4) Tiltalens post I b gjaldt overdragelse av narkotika.
(5) Sandefjord tingrett avsa dom 9. juni 2016 med slik domsslutning for så vidt gjelder A, C, D
og E:
"1. A, f. 00.00.1983, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a, sammenholdt med § 62,
første ledd, til fengsel i 12 – tolv – år.
Varetektsfradraget utgjør 370 – trehundreogsytti – dager, jf. straffeloven (1902)
§ 60.
…
3. C, f. 00.00.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a, sammenholdt med § 62,
første ledd, til fengsel i 10 – ti – år.
Varetektsfradraget utgjør 475 – firehundreogsyttifem – dager, jf. straffeloven
(1902) § 60.
…
5. D, f. 00.00.1988, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a, sammenholdt med § 62,
første ledd, til fengsel i 8 – åtte – år.
Varetektsfradraget utgjør 475 – firehundreogsyttifem – dager, jf. straffeloven
(1902) § 60.
Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Øvre Romerike tingretts dom
av 25.11.2014, jf. strl. § 64, andre ledd.
… 3
10. E, f. 00.00.1969 dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162, første ledd,
jf. tredje ledd, første punktum, jf. femte ledd, sammenholdt med § 64, første ledd,
til fengsel i 5 – fem – år.
Straffen er en tilleggsstraff til straffen idømt ved Tønsberg tingretts dom av
07.05.2015, jf. straffeloven (1902) § 64, første ledd."
(6) A, C og D ble i tillegg dømt til å tåle inndragning.
(7) Tingretten dømte A, C og D etter tiltalebeslutningens post I a, men det går frem av premissene
at tingretten ikke fant det tilstrekkelig bevist at disse tiltalte hadde medvirket til innførselen
beskrevet i dette tiltalepunktet. I tråd med formuleringen i tiltalen ble det ikke tatt inn et punkt
i slutningen om frifinnelse for innførsel.
(8) Etter å ha meldt seg for norsk politi, ble også F satt under tiltale ved tiltalebeslutning 9. juni
2016. Tiltalebeslutningen mot F tilsvarte post I a og I b i tiltalebeslutningen 9. mars 2016 om
innførsel, oppbevaring og overdragelse av narkotika.
(9) Larvik tingrett avsa dom 9. september 2016 med slik domsslutning:
"F, født 00.00.1986, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd jf.
tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. straffeloven (1902) § 60 a, til fengsel i 13 –
tretten – år, jf. straffeloven (1902) § 62 første ledd.
Varetekt kommer til fradrag med 158 – etthundreogfemtiåtte – dager."
(10) Han ble i tillegg dømt til å tåle inndragning.
(11) A, C, D og E anket dommen fra Sandefjord tingrett. Alle ankene gjaldt bevisvurderingen
under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten la til grunn at ankene fra A, C og
D gjaldt tiltalens post I a og I b.
(12) F anket dommen fra Larvik tingrett. Også denne anken gjaldt bevisvurderingen under
skyldspørsmålet og straffutmålingen. De to sakene ble forent i henhold til straffeprosessloven
§ 13.
(13) Agder lagmannsrett, som var satt med lagrette, avsa dom i saken 18. november 2016 med slik
domsslutning for så vidt gjelder de domfelte som har anket til Høyesterett:
"1. A, fødd 00.00.1983, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 13 – tretten – år.
Til frådrag i straffa kjem 532 – femhundreogtrettito – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
…
3. F, fødd 00.00.1986, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 12 – tolv – år.
Til frådrag i straffa kjem 228 – tohundreogtjueåtte – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
… 4
5. C, fødd 00.00.1975, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 11 – elleve – år.
Til frådrag i straffa kjem 637 – sekshundreogtrettisju – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
…
8. D, fødd 00.00.1988, vert dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd,
jf. tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. § 60 a samanhalde med § 62 første
ledd til ei straff av fengsel i 7 – sju – år og 6 – seks – månader.
Til frådrag i straffa kjem 637 – sekshundreogtrettisju – dagar i varetekt,
jf. straffelova (1902) § 60.
…
11. E, fødd 00.00.1969, vert dømd for brot på straffelova § 162 første ledd, jf. tredje
ledd første punktum, jf. femte ledd, samanhalde med § 64 første ledd til ei straff av
fengsel i 5 – fem – år og 10 – ti – månader der 7 – sju – månader vert gjevne på det
særlege vilkår at han gjennomfører narkotikaprogram i medhald av straffelova
(1902) § 53 nr. 3 bokstav e, jf. nr. 6, jf. straffelova (2005) § 38, jf. forskrift av
12. februar 2016 nr. 152, og med ei prøvetid på 2 – to – år."
(14) Dommen omfattet også inndragning. I tilknytning til punktet i tiltalene post I a ble det stilt
separate spørsmål til lagretten om innførsel og oppbevaring. Lagretten fant – i motsetning til
tingretten – at A, C og D var skyldig i medvirkning til innførselen beskrevet i
tiltalebeslutningens post I a.
(15) A, C, D, F og E har påanket lagmannsrettens dom.
(16) Om A, C og D har ankerett, beror på hvorvidt innførselen, som de ikke ble funnet skyldig i i
tingretten, men dømt for i lagmannsretten, er det samme forhold som oppbevaringen. Slik
saken er opplyst, har ikke ankeutvalget tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til dette
spørsmålet. Utvalget har derfor valgt å behandle ankene som om de har ankerett. Ankene som
knytter seg til innførselen, kan da bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg
enstemmig finner det klart at ankene ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323.
(17) For de to andre domfelte – E og F – kan samtykke bare gis dersom ankene gjelder spørsmål
som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å
få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(18) A har anket over lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Det er i korte trekk
anført:
(19) Tiltalebeslutningens post I a omhandler to selvstendige straffbare forhold – innførsel og
oppbevaring – og burde vært utformet som to selvstendige tiltaleposter. A ble frifunnet for
innførsel i tingretten. Når påtalemyndigheten ikke har anket over frifinnelsen, har
lagmannsretten gått utenfor ankegjenstanden. Dette utgjør en saksbehandlingsfeil som må lede
til opphevelse. Det er videre en saksbehandlingsfeil at lagretten tok med seg
hjelpedokumenter fra påtalemyndigheten til rådslagningen. Endelig anføres det at den utmålte
straff er for streng. 5
(20) A har påstått lagmannsrettens dom opphevet, subsidiært at han må anses på mildeste måte.
(21) C har anket over lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Det anføres at
lagmannsretten har gått utenfor ankegjenstanden ved å dømme C for innførsel etter
tiltalebeslutningens post I a. Videre anføres det at den utmålte straff er for streng.
(22) C har påstått lagmannsrettens dom opphevet, subsidiært at han må anses på mildeste måte.
(23) D har anket over lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Det er anført at
lagmannsretten har gått utenfor ankegjenstanden ved å dømme ham for innførsel etter
tiltalebeslutningens post I a.
(24) D har påstått lagmannsrettens dom opphevet.
(25) F har anket over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
(26) E har anket over saksbehandlingen – mangelfulle domsgrunner – og straffutmålingen.
(27) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og har i korte trekk anført:
(28) Lagmannsretten har ikke gått utenfor ankegjenstanden, fordi forholdet beskrevet i
tiltalebeslutningens post I a utgjør ett, sammenhengende straffbart forhold. Videre har det vært
på det rene at påtalemyndigheten ville påstå skyld i tråd med tiltalebeslutningen dersom de
tiltalte anket skyldspørsmålet i Sandefjord tingretts dom. Påtalemyndigheten kan ikke se at det
foreligger noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling. Det er heller ikke noe å
utsette på straffutmålingen for noen av de domfelte.
(29) Påtalemyndigheten har ikke nedlagt påstand.
(30) Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(31) Spørsmålet om lagmannsretten ved å dømme A, C og D for innførsel, har gått utenfor
ankegjenstanden
(32) Det er anført at lagmannsretten ved å dømme de tre for innførsel har gått utenfor
ankegjenstanden, og at dette utgjør en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.
(33) Ankene ble besluttet henvist til ankebehandling ved lagmannsrettens beslutning 17. august
2016. Lagmannsretten forsto ankene fra A, C og D slik at det var anket over bevisvurderingen
under skyldspørsmålet for blant annet tiltalens post I a. Lagmannsretten har foretatt en
"fullstendig ny behandling" av denne tiltaleposten, jf. straffeprosessloven § 331 første ledd.
(34) I HR-2017-473-U ble det i avsnitt 17 uttalt følgende om en tilsvarende problemstilling:
"Ettersom tingretten i samsvar med tiltalebeslutningen bedømte de to handlingene som et
sammenhengende forhold, ble det ikke avsagt frifinnende dom for så vidt gjaldt bilkjøpet.
Påtalemyndigheten fikk dermed ikke foranledning til å anke over at A ikke ble domfelt for
dette. Bilkjøpet har imidlertid hele tiden vært en del av saken – det er individualisert i
tiltalebeslutningen, det er behandlet av tingretten, og det fremgår av påtegningene i saken at
påtalemyndigheten har hatt et annet syn enn tingretten på hvorvidt A burde dømmes for
dette forholdet. Det fremgår videre av påtegningene at i den grad domfeltes anke slapp inn
for lagmannsretten, ville bilkjøpet bli et tema for lagmannsretten. Ankeutvalget kan da ikke 6
se at det er rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved at lagmannsretten domfeller A for
forholdet knyttet til bilkjøpet, selv om påtalemyndigheten ikke har anket. Tvert i mot kunne
en annen løsning føre til at lovbrudd som bør pådømmes som et fortsatt forhold blir oppdelt
for å sikre seg mot den situasjonen som har oppstått i denne saken. Dette vil kunne ha
uheldige konsekvenser for domfelte, ettersom det leder til en forhøyet strafferamme,
jf. straffeloven 2005 § 79 bokstav a."
(35) Ankeutvalget kan heller ikke i saken her se at lagmannsretten gikk utenfor ankegjenstanden,
eller at det var rettssikkerhetsmessige betenkeligheter knyttet til at lagmannsretten dømte A, C
og D for innførselen, selv om påtalemyndigheten ikke hadde anket.
(36) I samsvar med tiltalebeslutningen bedømte tingretten innførselen og oppbevaringen av
narkotikaen som ett sammenhengende forhold, og avsa ikke frifinnende dom for innførselen.
Påtalemyndigheten hadde derfor ikke foranledning til å anke over at de ikke ble dømt for dette
forholdet.
(37) I oversendelsen av de domfeltes anker over Sandefjord tingretts dom til lagmannsretten, ble
følgende presisert:
"Påtalemyndigheten har godtatt tingrettens dom for de domfelte. I og med at de domfelte
har anket skyldspørsmålet vil selvfølgelig de aktuelle tiltalepostene prøves med full
bevisføring, og i utgangspunktet vil påstanden herfra for tingretten bli opprettholdt under
ankeforhandlingen."
(38) Ankeutvalget kan da – slik denne saken ligger an – ikke se at lagmannsretten har begått en
saksbehandlingsfeil.
(39) A – anke over saksbehandlingen, jf. straffeprosessloven § 369 andre ledd
(40) A har videre gjort gjeldende at det utgjør en saksbehandlingsfeil at lagretten fikk med seg fire
hjelpedokumenter utarbeidet av påtalemyndigheten da den trakk seg tilbake for å rådslå over
skyldspørsmålet.
(41) Straffeprosessloven § 369 andre ledd regulerer spørsmålet om i hvilken grad lagretten kan ta
med seg bevis til rådslagningen. Paragraf 369 andre ledd andre punktum gjelder skriftlige
bevis, og det fremgår der at det vil bero på rettens – fagdommernes – vurdering om lagretten
kan ta med slike bevis. Dersom utvalget av materialet er ufullstendig, ubalansert eller bærer
preg av partsinnlegg, kan utvelgelsen innebære en saksbehandlingsfeil, jf. Rt-2011-1025.
(42) De aktuelle dokumentene, som er vedlagt rettsboken, omfatter en tidslinje og nettverkskart,
ukesoversikt som viser fremmøte på Æ, oversikt over biler ut og inn av Norge i 2014 og
sammendrag av bevistilbud knyttet til Volvo S 80. Det fremgår av rettsboken at rettens leder
presiserte at "ved bruk av dokumentene måtte det tas tilbørlig hensyn til de innsigelser som er
gjort gjeldende fra de respektive forsvarere, og som er utførlig redegjort for gjennom
forhandlingene, prosedyrene fra forsvarerne, samt ved rettsbelæringen". Det er med penn
delvis påført hva som ble bestridt av forsvarerne.
(43) Utvalget er etter en samlet vurdering kommet til at de fremlagte dokumenter ikke gir en
ensidig eller ubalansert fremstilling av faktum. Rettens fremgangsmåte fremstår slik utvalget
ser det som forsvarlig. Det er da ikke begått noen saksbehandlingsfeil.
(44) A og C – anker over straffutmålingen 7
(45) Der det er utmålt en felles straff og de domfelte har ankerett bare for ett av flere forhold, må
samtykkevurderingen etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum knyttes til
lagmannsrettens straffutmåling i sin helhet, jf. blant annet HR-2017-228-U avsnitt 3. Ved
vurderingen av om ankene fra disse to "klart … ikke vil føre frem", må det tas hensyn til om
det er "åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og straffen" etter
straffeprosessloven § 344, jf. HR-2016-1803-A avsnitt 17–19.
(46) Lagmannsretten har ved straffutmålingen tatt utgangspunkt i at befatning med cirka 30 kilo
metamfetamin tilsier en straff av fengsel i cirka 10 år. Utgangspunktet er ikke angrepet i
ankene hit. Utvalget bemerker at det ikke kan se at lagmannsretten – hensyntatt forskjeller i
kvantum og befatning – har tatt et uriktig utgangspunkt, jf. Rt-2010-436, Rt-2014-1042 og
Rt-2015-149.
(47) Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at det forhold at de domfelte har samtykket til
varetektsfengsling, her bare kan tillegges begrenset vekt, jf. Rt-2015-744 avsnitt 11 og
HR-2016-1479-U avsnitt 10.
(48) Lagmannsretten har funnet det "klart at A har hatt den mest dominerande rolla i gruppa", og
hevet straffen fra utgangspunktet på fengsel i 10 år til fengsel i 13 år.
(49) Det er anført at straffen er for streng, og at A ikke har hatt en så sentral rolle som skjerpelsen
fra utgangspunktet tilsier.
(50) Lagmannsretten har skjerpet straffen etter straffeloven 1902 § 60 a. I Ot.prp. nr. 62
(2002–2003) kapittel 13.1 på side 93 heter det:
"Hvorvidt straffen skal skjerpes, vil særlig bero på hvilken rolle den siktede har hatt i den
organiserte kriminelle gruppen. Et hovedformål er å straffe bakmennene i organisert
kriminalitet og andre sentrale aktører strengt. ... Departementet legger derimot til grunn at
det ofte ikke vil være rimelig å skjerpe straffen i forhold til helt perifere aktører, selv om
unntak kan tenkes."
(51) Utvalget kan ikke se, ut fra den rollen lagmannsretten har kommet til at A spilte, at det er
åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og den utmålte straffen. Utvalget tilføyer
at straffutmålingen for hovedmannen i Rt-2010-436 etter justering for det noe større kvantum
i saken her, gir støtte for at straffutmålingen er forsvarlig.
(52) Etter utvalgets oppfatning reiser As anke heller ikke prinsipielle spørsmål av betydning
utenfor den foreliggende sak, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(53) Lagmannsretten oppjusterte straffen for C fra utgangspunktet på fengsel i 10 år til 11 år.
Retten kom til at hans rolle var sentral, men underordnet A, som ble ansett som å ha hatt "den
mest dominerande rolla i gruppa".
(54) I støtteskrivet er det særlig vist til bedømmelsen av tiltalte B i Rt-2010-436. Utvalget er enig i
at det er enkelte likhetstrekk i rollene B og C har hatt, men de kan likevel ikke likestilles.
Utvalget peker særlig på at B hadde blitt utnyttet av hovedmannen. C er dessuten samlet sett
dømt for befatning med et større kvantum enn B.
(55) Utvalget er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger et åpenbart misforhold
mellom de straffbare forholdene og den utmålte straffen. 8
(56) Etter utvalgtes oppfatning reiser C' anke heller ikke spørsmål som har betydning utover den
foreliggende sak.
(57) Ankeutvalget har etter dette enstemmig funnet det klart at ankene fra A, C og D ikke vil føre
frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum, jf. andre ledd fjerde punktum,
og at ankene heller ikke tillates fremmet med hjemmel i straffeprosessloven § 323 første ledd
andre punktum.
(58) Ankene fra E og F
(59) E og F har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. De ble begge dømt både i
tingretten og lagmannsretten.
(60) Etter Høyesteretts ankeutvalgs oppfatning reiser ankene ikke spørsmål av betydning utenfor
den foreliggende sak, og utvalget kan heller ikke se at det av andre grunner er særlig viktig at
ankene blir behandlet av Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
Ankene blir derfor ikke tillatt fremmet.
(61) Beslutningen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Ankene nektes fremmet.
Kristin Normann Toril M. Øie Wenche Elizabeth Arntzen
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: