Hopp til innhold

HR-2018-492-U

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2018-03-13
Publisert: HR-2018-492-U
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om et søksmål med krav om at advarsel gitt i arbeidsforhold skal trekkes tilbake og om erstatning, skal avvises fra tingretten grunnet manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3.
Saksgang: HR-2018-492-U, (sak nr. 2018/336), sivil sak, anke over kjennelse
Parter: A (advokat Per Magnus Falnes) mot Torghatten Nord AS (advokat Joakim Augeli Karlsen)
Forfatter:
Lovhenvisninger: tvisteloven § 1-3, skipsarbeidsloven § 5-11, skipsarbeidsloven § 2-7, tvisteloven § 15-7, tvisteloven § 30-6, legeloven § 52, tvistemålsloven § 54, tvisteloven § 20-8


                                      NORGES HØYESTERETT




         Den 13. mars 2018 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av justitiarius Øie og
         dommerne Bergsjø og Berglund i


         HR-2018-492-U, (sak nr. 2018/336), sivil sak, anke over kjennelse:

         A                                              (advokat Per Magnus Falnes)

         mot


         Torghatten Nord AS                             (advokat Joakim Augeli Karlsen)




         avsagt slik


                                                   
         :


(1)      Saken gjelder spørsmålet om et søksmål med krav om at advarsel gitt i arbeidsforhold skal
         trekkes tilbake og om erstatning, skal avvises fra tingretten grunnet manglende rettslig
         interesse, jf. tvisteloven § 1-3.


(2)      A er ansatt som overstyrmann i Torghatten Nord AS. Han har seilt som vikar som kaptein ved
         ferieavvikling mv. Fra januar 2016 har han vært overstyrmann på fergesambandet X-Y. Etter
         hvert oppstod det konflikter mellom A og kapteinen. Torghatten Nord AS hadde 20. mars
         2017 møte med dem begge. Av møtereferatet fremgår at dersom kapteinen og A ikke endret
         oppførsel, ville det kunne få konsekvenser for deres arbeidsforhold.


(3)      A fikk 7. april 2017 en skriftlig advarsel av Torghatten Nord AS. Tingretten har oppsummert
         innholdet i advarselen slik:

              "1.      Brudd på taushetsplikt ved å ha opplyst at en matros var sykmeldt.

               2.      Ordrenekt ved ikke å ha utført en øvelse pålagt av kapteinen og ikke å ha fylt ut et
                       skjema i forbindelse med sveising.

               3.      Krenkende og seksuell uønsket adferd."


(4)      Etter et telefonmøte mellom A og Torghatten Nord AS ble advarselen endret ved at punktet
         om manglende øvelse ble fjernet.                                                              2


(5)       As advokat sendte 16. mai 2017 brev til Torghatten Nord AS med krav om at advarselen

          måtte trekkes tilbake. Det ble samtidig varslet om søksmål. I brev 22. mai 2017 fra Torghatten
          Nord AS ble advarselen korrigert og gitt følgende innhold:


                 "Torghatten Nord AS gir herved A født 00.00.71, skriftlig advarsel for brudd på
                 taushetsplikt, ordrenekt og for uønsket adferd mot kollega.

                 Advarsel baserer seg på følgende:


                 Taushetsplikt ved at han 17.3 stod i styrhuset og fortalte en bussjåfør at matros var
                 sykemeldt.

                 Ordrenekt ved at han etter fellesmøte om bord 20.3 hvor det ble pålagt av kaptein at øvelse
                 skulle avholdes ikke utførte øvelse. Videre ved at han 22.3 ikke fylte ut skjema i forbindelse

                 etter sveising, etter at kaptein påla han det over UHF.

                 Uønsket adferd ved at han har sagt til dame på utsjekk at han ikke fikk sove på netter, da
                 hun bråkte så mye når hun kom tilbake fra besøk på kapteins lugar. Noe som ikke har funnet
                 sted. Videre påtvinger han seg å massere samme dame, og har også sagt at han har fått lov å
                 ta seg en elskerinne.


                 Viser i tillegg til personalsamtale gjennomført 20. mars, hvor A har underskrevet på at han
                 skal følge de pålegg som kaptein gir, og bidra til samarbeid.

                 Ved flere hendelser av liknende karakter, eller andre brudd på Torghatten Nord sitt
                 arbeidsreglement vil arbeidsforholdet mellom Torghatten Nord og A bli vurdert."


(6)       A tok ut stevning 13. juli 2017 og la ned slik påstand:


                 "1.       Torghatten Nord AS pålegges å trekke tilbake advarsel gitt 07.04.2017, 20.03.2017
                           og 22.05.2017.

                  2.       Torghatten Nord AS pålegges å betale erstatning til A etter rettens skjønn.


                  3.       Torghatten Nord AS pålegges å erstatte A og Fellesforbundet for Sjøfolk sakens
                           omkostninger."

(7)       Erstatningskravet var dels begrunnet i at skipsarbeidsloven § 5-11 måtte kunne anvendes

          analogisk ved urettmessig advarsel. Men A gjorde også gjeldende at han hadde krav på
          erstatning etter skipsarbeidsloven § 2-7 tredje ledd som følge av at varsling etter § 2-6 var

          gjengjeldt.


(8)       Nord-Troms tingrett avsa 27. oktober 2017 kjennelse med slik slutning:

                 "1.       Nord-Troms tingretts sak 17-113317TVI avvises.

                  2.       A betaler saksomkostninger til Torghatten Nord AS med kr 13.000,- innen 2 uker

                           fra forkynnelsen av kjennelsen."

(9)       A anket til Hålogaland lagmannsrett, som 21. desember 2017 avsa kjennelse med slik

          slutning:

                 "1.       Anken forkastes.


                  2.       I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 10 000 – titusen – kroner til
                           Torghatten Nord AS innen 2 – to – uker etter forkynnelse av kjennelsen."                                                            3



(10)      A har anket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han har i
          korte trekk anført:

(11)      Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at ileggelse av skriftlig advarsel ikke reguleres av

          rettsregler. Ileggelse av en skriftlig advarsel regnes som den sterkeste sanksjonen en
          arbeidsgiver har overfor arbeidstakeren før oppsigelse eller avskjed. Hvor langt domstolenes
          prøvelseskompetanse rekker når det gjelder prøvingen av arbeidsgivers styringsrett, må

          avgjøres som et ledd i realitetsbehandlingen av saken. A har lagt ned slik prinsipal påstand:

                "1.       Nord-Troms tingretts sak 17-113317TVI fremmes.

                 2.       Saksomkostningskravet for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett avgjøres ved
                          behandling av hovedsaken.

                 3.       Alternativt: A tilkjennes saksomkostninger."


(12)      For det tilfellet at anken forkastes eller saken avvises, har A lagt ned påstand om at
          sakskostnader ikke tilkjennes.

(13)      I anken har Fellesforbundet for Sjøfolk erklært partshjelp, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd

          bokstav b, og har sluttet seg til As anførsler.

(14)      Torghatten Nord AS har inngitt tilsvar og har i korte trekk anført:


(15)      Lagmannsrettens kjennelse er riktig i resultat og begrunnelse. Søksmålet gjelder ikke noe
          rettskrav. Advarselen er verken forankret i lov eller annet rettsgrunnlag. A ber domstolen ta
          stilling til et faktisk forhold det ikke er knyttet rettsvirkninger til. En adgang til å få prøvd

          advarsler vil stå i konflikt med arbeidsmiljølovens bestemmelser for øvrig. Torghatten Nord
          AS har lagt ned slik påstand:

                "Prinsipalt:

                1.        Anken nektes fremmet.


                2.        Torghatten Nord AS tilkjennes sakskostnader for alle instanser.

                Subsidiært:

                1.        Anken forkastes.

                2.        Torghatten Nord AS tilkjennes sakskostnader for alle instanser."

(16)      Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken er avvist fordi den ikke hører under domstolene.

          Etter tvisteloven § 30-6 bokstav a har utvalget full kompetanse ved avgjørelsen av anken.

(17)      Fellesforbundet for Sjøfolk har i anken erklært partshjelp. Ankeutvalget oppfatter tilsvaret slik
          at partshjelpen ikke er bestridt. Det skal da legges til grunn at vilkårene for partshjelp er

          oppfylt, jf. blant annet HR-2018-162-U med videre henvisning. Fellesforbundet for Sjøfolk
          tillates å opptre som partshjelper til fordel for A.


(18)      Spørsmålet er om saken må avvises som følge av manglende rettslig interesse,
          jf. tvisteloven § 1-3. Etter bestemmelsens første ledd kan det reises sak for domstolene "om
          rettskrav". I dette ligger at gjenstanden for søksmålet, må ha karakter av et krav, at dette må                                                           4

         være regulert av rettsregler, og at den interesse som blir håndhevd gjennom søksmålet må
         være beskyttet av de reglene som kravet er basert på, jf. Skoghøy, Tvisteløsning,

         3. utgave 2017, side 382 med videre henvisninger til praksis. I Ot.prp. nr. 51 (2004−2005)
         side 364 uttaler departementet følgende om § 1-3:

                "Bestemmelsen er utformet - og ment praktisert - slik at den nærmere forståelsen av
                bestemmelsen vil kunne endre seg over tid. De nærmere avgrensninger etter § 1-3 vil
                nødvendigvis til en viss grad bero på skjønn, og i grensetilfelle vil det være avgjørende om
                det er naturlig og rimelig at tvisten skal kunne bringes inn for domstolene, …"


(19)     Ankeutvalget ser først på spørsmålet om As erstatningskrav må avvises. Som nevnt
         innledningsvis har A i stevningen krevd erstatning "etter rettens skjønn". Lagmannsretten har
         avvist kravet under henvisning til at det er "avledet av kravet om at advarselen skal trekkes
         tilbake". I den forbindelse har lagmannsretten vist til at A i stevningen har opplyst at det

         "fremmes krav om erstatning som følge av den uriktige advarselen".

(20)     Til dette bemerker utvalget at A i stevningen har begrunnet erstatningspåstanden slik:

                "Det fremmes krav om erstatning som følge av den uriktige advarselen. Skipsarbeidsloven
                § 5-11 må anvendes analogisk i dette tilfellet.

                Det er en klar årsakssammenheng mellom advarselen og det faktum at A ikke får seile som
                vikar for kaptein, som han har gjort tidligere, og som har vært vanlig praksis. Dette påfører
                ham et direkte økonomisk tap.


                Da rederiets handlemåte er i strid med skipsarbeidsloven § 2-7 jfr. § 2-6 kreves også
                erstatning etter § 2-7 tredje ledd."

(21)     A har i stevningen uttrykkelig gjort gjeldende at behandlingen av ham er en "ren
         gjengjeldelse" fordi han har varslet om kritikkverdige forhold. Kravet om erstatning etter
         skipsarbeidsloven § 2-7 må ses i sammenheng med dette. Bestemmelsen verner arbeidstakere
         mot gjengjeldelse ved varsling og åpner i tredje ledd for oppreisning og erstatning. Utvalget

         ser det slik at As krav om erstatning etter skipsarbeidsloven § 2-7 utvilsomt er et rettskrav
         etter tvisteloven § 1-3.

(22)     Erstatningskravet bygger også på skipsarbeidsloven § 5-11 om virkninger av usaklig

         oppsigelse, som i andre ledd gir hjemmel for erstatning. Stevningen må forstås slik at A mener
         at bestemmelsen må gis analogisk anvendelse. Om det er grunnlag for kravet vil bero på en
         tolkning av § 5-11 holdt opp mot de faktiske omstendighetene i saken. Utvalget ser det slik at
         også dette kravet må anses som et rettskrav. Spørsmålet om det er grunnlag for analogisk

         anvendelse, må prøves som et ledd i realitetsbehandlingen.

(23)     Ankeutvalget har etter dette kommet til at erstatningskravet må fremmes. Utvalget legger til at
         Rt-2010-897 avsnitt 25 gir støtte for standpunktet.


(24)     Spørsmålet er om A også kan få dom for at Torghatten Nord AS skal pålegges å trekke tilbake
         de skriftlige advarslene, jf. punkt 1 i påstanden i stevningen. Utgangspunktet er her at det ikke
         foreligger lovregler i skipsarbeidsloven eller arbeidsmiljøloven om hva en advarsel er, eller

         hvilken rettslig relevans slike har i et arbeidsforhold. Formålet med en advarsel vil
         regelmessig dels være å korrigere uønsket atferd, dels å dokumentere at atferden er påtalt med
         tanke på senere oppfølging og eventuelt personalmessig reaksjon, herunder oppsigelse eller
         avskjed. Dersom det er gitt en advarsel, kan i utgangspunktet ikke arbeidstaker bli sagt opp

         eller avskjediget uten at noe nytt er kommet til, jf. Rt-1982-1729 (på side 1735). Det er på den                                                           5

          annen side sikker rett at tidligere advarsler vil kunne stå sentralt ved vurderingen av om
          oppsigelse eller avskjed er rettmessig ved nye kritikkverdige forhold, jf. Rt-1982-1729 (på

          side 1735) og Rt-2001-1362, hvor det på side 1377 heter:

                "Ved vurderingen av om pliktbrudd fra arbeidstakerens side kan danne grunnlag for
                oppsigelse, vil det kunne være et moment om det er gitt advarsel, hvor det er blitt gjort klart
                at fortsatt pliktbrudd vil kunne medføre oppsigelse. Foruten at en advarsel vil sikre beviset
                for at det forhold advarselen gjelder, faktisk har funnet sted, og at bedriften har lagt vekt på
                forholdet, vil det at arbeidstakeren til tross for advarselen har handlet slik han har gjort,
                vise at arbeidstakeren ikke ønsker å innrette seg, …"

(25)      Utvalget kan ikke se at Høyesterett tidligere har tatt stilling til om en advarsel som i denne

          saken kan være gjenstand for søksmål. I Rt-1996-827 var det imidlertid reist søksmål med
          påstand om at helsemyndighetenes tilrettevisninger og advarsler overfor leger i medhold av
          legeloven § 52 var ugyldige. Kjæremålsutvalget kom til at søksmålet kunne fremmes til
          realitetsbehandling og uttalte blant annet (på side 829):


                "Kjæremålsutvalget peker på at irettesettelse og advarsel etter legeloven § 52 har
                karakteren av en formalisert reaksjon, som kan få vidtrekkende betydning for
                vedkommende lege. Dette har lagmannsretten gjort rede for i sine premisser.
                Rettssikkerhetshensyn tilsier at legen ved domstolene kan få prøvet om reaksjonen bygger på
                et faktisk riktig grunnlag, og om at det ligger en forsvarlig saksbehandling til grunn for
                avgjørelsen. Som vanlig i saker om forvaltningsavgjørelser vil domstolene derimot i
                alminnelighet ikke kunne prøve det skjønn som ligger til grunn for avgjørelsen."

(26)      Kjæremålsutvalget fant ikke grunn til å ta stilling til om irettesettelse og advarsel etter
          legeloven § 52 var å anse som enkeltvedtak. Utvalget fant det "tilstrekkelig å fastslå at det
          foreligger en rettslig interesse etter tvistemålsloven § 54", og at gyldigheten av reaksjonen

          gjaldt et rettsforhold. Saken er ikke direkte sammenlignbar med den foreliggende, idet det var
          tale om gyldigheten av en lovbestemt reaksjon. Som nevnt er ikke advarsler regulert i
          skipsarbeidsloven eller arbeidsmiljøloven.


(27)      Rt-2003-480 gjaldt en lærer som hadde fått en formell advarsel for brudd på taushetsplikt.
          Læreren tok ut stevning for å få advarselen kjent ugyldig. Kommunen anførte at saken måtte
          avvises. Kjæremålsutvalget bemerket innledningsvis at en forutsetning for at arbeidstakeren
          hadde rettslig interesse i søksmålet, var at det rettet seg mot et enkeltvedtak i

          forvaltningslovens forstand. Lagmannsrettens flertall hadde kommet til at advarselen måtte
          anses som et enkeltvedtak. Flertallet la i den forbindelse blant annet vekt på at advarselen mer
          var å anse som en "sanksjon på mislighold enn en retningslovgivende avklaring for
          arbeidsforholdet", at irettesettelsen var lagt i arbeidstakerens personalmappe, og at

          irettesettelsen åpenbart ville kunne være av stor betydning for arbeidstakerens arbeidsforhold.
          Kjæremålsutvalget kunne ikke se at det var uttrykk for uriktig lovtolkning. Avgjørelsen gjaldt
          offentlige tjenesteforhold og løser ikke direkte spørsmålet for ansatte i privat sektor. De mer
          overordnede synspunktene har likevel interesse.


(28)      Arbeidsretten har i ARD-1982-237 lagt til grunn at en beslutning om å gi advarsel, er en
          beslutning som arbeidsgiver treffer i medhold av sin styringsrett. I dommen uttaler
          Arbeidsretten at det er på det rene at en bedrifts styringsrett har en tariffmessig forankring, og

          at en tvist om rettmessigheten av advarselen er en rettstvist som omfattes av fredsplikten etter
          arbeidstvistloven 1915 § 6 nr. 1 (nå arbeidstvistloven 2012 § 8 nr. 1). ARD-1959-229 gir et
          eksempel på at en fagforening har gått til søksmål for Arbeidsretten med krav om at en
          advarsel skulle kjennes tariffrettslig ugyldig.                                                         6

(29)     A har i foreliggende sak blant annet anført at advarselen var basert på uforsvarlig
         saksbehandling. Arbeidsgivers styringsrett er ikke bare begrenset på lov- og avtalemessig
         grunnlag, men også av ulovfestede saklighetsnormer, jf. Rt-2001-418, hvor førstvoterende på

         side 427 uttaler:

               "Styringsretten begrenses imidlertid også av mer allmenne saklighetsnormer. Utøvelse av
               arbeidsgivers styringsrett stiller visse krav til saksbehandlingen, det må foreligge et
               forsvarlig grunnlag for avgjørelsen, som ikke må være vilkårlig, eller basert på
               utenforliggende hensyn"

(30)     At arbeidstaker kan prøve gyldigheten av de beslutninger arbeidsgiver treffer i medhold av
         styringsretten, er forutsetningsvis lagt til grunn i en rekke saker, jf. blant annet Rt-2000-1602,
         Rt-2001-418, Rt-2008-856, Rt-2009-1465 og HR-2016-2286-A. Hvor langt domstolenes

         prøvelseskompetanse rekker når det gjelder prøvingen av arbeidsgivers styringsrett, er et
         materielt spørsmål, som må avgjøres som et ledd i realitetsbehandlingen av saken.

(31)     På denne bakgrunn er det ankeutvalgets syn at et krav om tilbaketrekking/gyldigheten av
         advarsel etter omstendighetene må kunne anses som et rettskrav. En alminnelig forutsetning

         må være at søksmålet blir anlagt innen rimelig tid etter at advarselen ble gitt, se Rt-2010-897
         avsnitt 23. Det må samtidig avgrenses mot mer uformelle uttalelser, tilrettevisninger eller
         tilbakemeldinger fra arbeidsgiver som ikke kan anses som sanksjoner.

(32)     I foreliggende sak har A fått en skriftlig advarsel, etter at det også var holdt et møte mellom

         partene. Advarselen gjelder alvorlige forhold som brudd på taushetsplikt, ordrenekt og
         uønsket atferd overfor en kvinnelig ansatt. I siste del av advarselen fremgår det at "[v]ed flere
         hendelser av liknende karakter, eller andre brudd på Torghatten Nord sitt arbeidsreglement vil
         arbeidsforholdet mellom Torghatten Nord og A bli vurdert". Det er gjort gjeldende at
         advarselen allerede har fått konsekvenser for A ved at han ikke lenger får vikariere som

         kaptein. A har videre blant annet gjort gjeldende at advarselen er en ulovlig gjengjeldelse etter
         skipsarbeidsloven § 2-7, jf. § 2-6. En advarsel vil kunne anses som en ulovlig
         gjengjeldelseshandling, jf. Ot.prp. nr. 84 (2005−2006) side 52 og Prop. 115 L (2012−2013)
         side 189. Kravet om tilbaketrekking av advarselen er på denne bakgrunn etter ankeutvalgets
         syn et rettskrav, jf. tvisteloven § 1-3 første ledd.


(33)     Tilknytningsvilkåret i tvisteloven § 1-3 andre ledd er utvilsomt oppfylt. Spørsmålet er om også
         vilkåret om aktualitet i samme bestemmelse er oppfylt. Som nevnt vil en advarsel normalt
         ikke ha noen umiddelbare virkninger for arbeidsforholdet, men vil kunne være av betydning
         ved en eventuell senere oppsigelse eller avskjed dersom det har oppstått nye kritikkverdige
         forhold.


(34)     I foreliggende sak har A som nevnt gjort gjeldende at advarselen har hatt umiddelbar
         betydning for hans arbeidsforhold ved at han ikke lenger er ferievikar som kaptein. Han har
         videre pretendert å ha lidt et økonomisk tap som kreves erstattet. A har også anført at
         advarselen er en ulovlig gjengjeldelse etter at han har varslet om kritikkverdig forhold,

         jf. skipsarbeidsloven § 2-7 første ledd jf. § 2-6. Etter ankeutvalgets syn er vilkåret om
         aktualitet på denne bakgrunn oppfylt.

(35)     Lagmannsrettens og tingrettens kjennelser må etter dette oppheves, og søksmålet fremmes.


(36)     A har lagt ned påstand om at sakskostnadene for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett
         avgjøres ved behandling av hovedsaken, alternativt at han tilkjennes sakskostnader.                                                         7

         Spørsmålet om saken skal fremmes har vært gjenstand for særskilt anke, og kostnadene skal
         nå fastsettes for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-8 andre ledd andre punktum, se
         HR-2017-1004-U avsnitt 23 og Rt-2012-791 avsnitt 22. For tingretten og lagmannsretten var
         det ikke lagt ned påstand om sakskostnader knyttet til spørsmålet om saken skal fremmes. Det

         tilkjennes derfor ikke særskilte kostnader for tingretten og lagmannsretten, se Rt-2015-897
         avsnitt 11 med videre henvisninger. For arbeidet med anken til Høyesterett har A krevd seg
         tilkjent sakskostnader med 18 000 kroner inklusive merverdiavgift. Kravet tas til følge.

(37)     Kjennelsen er enstemmig.


                                                 S L U T N I N G :


         1.      Tingrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.


         2.      Søksmålet fremmes.

         3.      I sakskostnader for Høyesterett betaler Torghatten Nord AS til A 18 000 – attentusen –
                 kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.




                 Per Erik Bergsjø                  Toril M. Øie             Cecilie Østensen Berglund
                      (sign.)                          (sign.)                         (sign.)


         Riktig utskrift: