LA-1991-800
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-18 |
| Publisert: | LA-1991-00800 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes namsrett - Agder lagmannsrett LA-1991-00800 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Einar og Eva Veidal Ankemotpart: Bjørn Magnussen og Haukur O. Sigurdsson. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunnar Hanssen, formann 2. Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang 3. Sorenskriver Dag Carlstedt |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Tvistemålsloven (1915) §153, §180, §65, §93, Tinglysingsloven (1935) §20 |
Torsdag 6. mai 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 3, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 18. mai ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder begjæring om tvangsauksjon over en personbil på grunnlag av utlegg i denne. Det springende punkt er om bilen tilhørte saksøkte da utlegget ble tatt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §64.
Ved uteblivelsesdom avsagt av Bærum forliksråd 5. september 1989 ble Jorunn Rønning Gundersen dømt til å betale Eva og Einar Veidal - ankende parter - kr 56.000,- i erstatning med tillegg av renter og omkostninger. På grunnlag av uteblivelsesdommen begjærte A den 29. september 1989 på vegne av Veidal utlegg hos Gundersen. Her vil lagmannsretten få skyte inn at A fremsto som advokat. Justisdepartementet har imidlertid på et senere tidspunkt opplyst at As advokatbevilling ble tilbakekalt av departementet den 8. mars 1988, slik at han i denne saken har opptrådt uten nødvendig bevilling.
Lensmannen i Bærum besluttet den 29. januar 1990 å ta utlegg i en Mercedes personbil 1979-modell med registreringsnummer BL 66388 tilhørende Jorunn Rønning Gundersens ektefelle Arne Gundersen. Utlegget ble registrert i løsøreregisteret 21. februar samme år. Den 13. mars 1990 fremsatte A overfor lensmannen i Bærum begjæring om tvangsauksjon over bilen. Denne begjæringen ble overført til namsmannen i Arendal fordi bilen på dette tidspunkt befant seg der. Namsmannen besluttet å ta hånd om bilen i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §93.
På vegne av Bjørn Magnussen - ankemotpart nr. 1 - protesterte advokat Ove Andersen mot tvangsauksjonen. Han opplyste at Magnussen hadde ervervet den omtvistede personbilen ved byttekontrakt med Arne Gundersen av 21. desember 1988 og gjorde gjeldende at bilen tilhørte ham da utlegget ble tatt i 1990. Det ble dessuten opplyst at bilen var solgt videre til Haukur Sigurdsson - ankemotpart nr. 2.
Ved kjennelse av 6. desember 1990 besluttet Nedenes namsrett å utlevere bilen til eieren så snart Bjørn Magnussen hadde stilt sikkerhet. Slik sikkerhet ble imidlertid ikke stilt og bilen derfor ikke utlevert på dette grunnlag. Namsretten besluttet videre å stille begjæringen om tvangsauksjon i bero inntil protesten mot denne var rettskraftig avgjort.
Tvisten om tvangsauksjon skulle fremmes eller ikke ble av namsretten overført til søksmåls former. Den 26. august 1991 avsa Nedenes namsrett - sorenskriver Jens C. Koch som enedommer - dom i saken med slik domsslutning:
"1. Begjæring om tvangsauksjon over personbil Mercedes Benz med registreringsnummer BL-66 388 tas ikke til følge.
2. Utleggsforretning tinglyst 21. februar 1990 med pant i Mercedes Benz 300 registreringsnummer BL-66 388 slettes.
3. Namsmannens beslutning om å ta hånd om bilen oppheves.
4. Eva og Einar Veidal dømmes insolidum til å betale saksomkostninger til Bjørn Magnussen med kr 11.000,- - kronerellevetusen 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen."
Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, partenes anførsler for namsretten og namsrettens avgjørelsesgrunner, vises det til namsrettens dom.
A vedtok forkynnelse av dommen som advokat på vegne av Eva og Einar Veidal. Ved ankeerklæring av 4. september 1991 påanket han dommen til Agder lagmannsrett. Bjørn Magnussen har tatt til motmæle. Nedenes namsrett ble oppmerksom på at A ikke hadde advokatbevilling etter at saken den 12. november 1991 var oversendt Agder lagmannsrett. Namsretten anmodet derfor Eva og Einar Veidal om å få anken underskrevet eller medunderskrevet av advokat. Slik retting av anken ble ikke foretatt i tide.
I brev til namsmannen i Arendal av 27. desember 1991, som ble skrevet etter anmodning fra Bjørn Magnussen, opplyste sorenskriver Jens C. Koch at namsrettens dom var påanket av Eva og Einar Veidal, men at den ikke var i orden og at fristen for retting var oversittet. Sorenskriveren ga på denne bakgrunn tillatelse til utlevering av bilen til Magnussen, som på nytt har overført den videre til Haukur Sigurdsson.
Den 11. mars 1992 avsa Agder lagmannsrett kjennelse gående ut på at anken til Eva og Einar Veidal av 4. september 1991 avvises, og at Nedenes namsretts dom av 26. august 1991 skal forkynnes for Eva og Einar Veidal personlig.
Nedenes namsretts dom ble lovlig forkynt for Eva og Einar Veidal som i rett tid har påanket dommen til Agder lagmannsrett med påstand om at tvangsauksjonen fremmes. Anken er medunderskrevet av advokat. Bjørn Magnussen har tatt til motmæle. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Veidal trukket Haukur Sigurdsson inn i saken som ankemotpart i medhold av tvistemålsloven §65 første ledd tredje punktum. Også Sigurdsson har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 6. mai 1993. Einar Veidal møtte med fullmakt fra Eva Veidal. I tillegg møtte Bjørn Magnussen og Haukur Sigurdsson. Ingen av partene var representert av advokat. Partene forklarte seg. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som lagmannsretten vil nevne i den utstrekning den har betydning for rettens avgjørelse.
Eva og Einar Veidal har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Da utlegg ble tatt i personbilen, var den registrert på Arne Gundersen. Han var gift med Jorunn Rønning Gundersen og partene hadde felleseie. Gundersen fremsto også som eier i forhold til registeret for motorvognavgifter. Ikke på noe tidspunkt har Bjørn Magnussen vært registrert som eier. Eva og Einar Veidal som trodde at bilen tilhørte Gundersen, må kunne holde seg til offentlige registere og stole på disse. I motsatt fall vil en komme galt ut. Det er for øvrig Magnussen som må klandres for at bilen ikke ble registrert på ham. Dette har han gjort for å unndra seg reistreringsavgift. Magnussen hadde plikt til å melde et mulig kjøp av bilen til Biltilsynet innen 3 dager. Det ble ikke sendt noen melding før i mars 1990, etter at utlegg var tatt og anmerket i løsøregeisteret.
Bjørn Magnussen formidler salg av brukte biler. Han blir i sin virksomhet vanligvis ikke eier av bilene, eiendomsretten går rett over fra selger til den nye kjøperen. Slik var det også i denne saken. Byttekontrakten mellom Arne Gundersen og Bjørn Magnussen av 21. desember 1988 er ikke noe endelig bevis for at han ble eier av bilen. Det foreligger ingen dokumentasjon på at Magnussen har foretatt påkostninger på bilen. For øvrig opprettholdes anførslene fra namsretten.
Eva og Einar Veidal har nedlagt slik påstand:
"Tvangsauksjon over bil Mercedes Bentz 1979-modell med kjennetegn BL-66388 fremmes og de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten."
Bjørn Magnussen har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Utlegget må være ugyldig fordi begjæringen ble fremsatt av A som ikke var advokat. Heller ikke tvangsauksjonsbegjæringen, som også ble fremsatt av ham, er lovlig. Mangel på advokatbevilling må føre til at saken settes tilbake slik den var før utleggsbegjæringen ble fremsatt. Slik virkning har manglende advokatbevilling hatt i forhold til anken fra Eva og Einar Veidal.
Videre gjøres det gjeldende at Bjørn Magnussen ble eier av bilen ved opprettelse av byttekontrakten av 21. desember 1988. På dette tidspunktet ble melding om eierskifte utstedt og underskrevet, men ikke sendt Biltilsynet. Det er helt vanlig for bruktbilselgere ikke å sende slike meldinger før bilen selges videre. En omregistrering på ham ville ha kostet mer enn kr 3.000,-. I dette tilfellet tok det for øvrig uvanlig lang tid før bilen ble solgt videre, noe som bl.a. har sammenheng med behov for omfattende reparasjoner. Magnussen har betalt avgifter på bilen i den tiden han har vært eier.
Det erkjennes at manglende melding til Biltilsynet om eierskifte er i strid med reglene, men gjøres gjeldende at dette register ikke har legitimasjonsvirkninger. Det virkelige eierforhold til bilen må være avgjørende for adgangen til å ta utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §64. At utlegget er registrert i løsøregisteret, er ikke egnet til å endre dette. For øvrig vises det til namsrettens avgjørelsesgrunner som Magnussen er enig i.
Bjørn Magnussen har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens dom - domsslutningens pkt. 1 og 4 stadfestes.
2. Eva og Einar Veidal dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten."
Haukur Sigurdsson har vist til det som er gjort gjeldende fra Bjørn Magnussens side som han sier seg enig i. Sigurdsson har hele tiden vært i aktsom god tro.
Han har nedlagt slik påstand:
"1. Haukur Sigurdsson frifinnes.
2. Eva og Einar Veidal dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det alt vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse. I tillegg vil lagmannsretten bemerke:
En grunnleggende forutsetning for at begjæringen om tvangsauksjon over den omtvistede personbilen skal kunne tas til følge er at bilen - da utlegg ble tatt 29. januar 1990 - tilhørte Jorunn Rønning Gundersen eller Arne Gundersen, jf. den gamle tvangsfullbyrdelsesloven §64, som kommer til anvendelse i dette tilfellet. Dersom bilen på dette tidspunktet tilhørte eller var eiet av andre f.eks. Bjørn Magnussen, er utlegget ikke rettsgyldig og kan derfor ikke tjene som grunnlag for tvangsauksjon. I så fall kan begjæringen fra Eva og Einar Veidal ikke tas til følge.
På samme måte som namsretten er lagmannsretten kommet til at Bjørn Magnussen ervervet eiendomsrett til bilen fra Arne Gundersen ved byttekontrakten av 21. desember 1988, som for øvrig ble opprettet i Sandefjord. Personbilen ble da overført til Magnussen mot at Gundersen mottok en Dodge Ramcharger med registreringsnummer DC-71068. Bilene ble byttet likt. Lagmannsretten legger videre til grunn at det samme dag ble utfylt en melding til Biltilsynet om kjøretøy som skifter eier. Denne meldingen ble underskrevet av Magnussen og Gundersen 21. desember, men ikke innlevert til Biltilsynet før 14. mars 1990. På vinteren 1990 overdro Magnussen bilen videre til Haukur Sigurdsson.
Bjørn Magnussen tok med seg Mercedesen til Arendal der han foretok omfattende reparasjoner og forbedringer på den. Retten legger til grunn at Magnussen selv brukte bilen en del før han overdro den til Sigurdsson. I denne tiden betalte han selv eller gjennom sitt daværende personlig eide firma Auto Trade nødvendige offentlige avgifter.
Som nevnt har Mercedesen aldri vært registrert på Bjørn Magnussen. Da utlegget ble tatt, sto den registrert på Arne Gundersen. Gundersen sto da også oppført som eier i registeret for motorvognavgifter. Som nevnt er lagmannsretten likevel etter en samlet vurdering kommet til at Magnussen var den virkelige eier av bilen på dette tidspunktet, og at den derfor ikke tilhørte verken Jorunn Rønning Gundersen eller Arne Gundersen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §64.
Lagmannsretten antar at det i og for seg var rettsstridig av Bjørn Magnussen ikke å omregistrere bilen da han byttet den til seg. Dette har imidlertid ingen betydning for avgjørelsen av spørsmålet om hvem bilen tilhørte i tvangsfullbyrdelsesloven forstand. At utlegget ble innført i løsøreregisteret, kan heller ikke føre til at dette går foran byttekontrakten av 21. desember 1988, slik tinglysningsloven §20 første ledd bestemmer for fast eiendom. Heller ikke spiller det noen rolle om Eva og Arne Veidal trodde at Gundersen eide bilen da utlegg ble tatt.
For lagmannsretten er det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til Bjørn Magnussens prinsipale anførsel - om A, som har opptrådt i egenskap av advokat uten å ha advokatbevilling, hadde myndighet til å begjære utlegg eller tvangsauksjon. Heller ikke er det nødvendig å ta stilling til om det var adgang til å ta utlegg i en bil som sto registrert på Arne Gundersen for en dom mot hans ektefelle Jorunn Rønning Gundersen.
Etter dette må påstandene fra Bjørn Magnussen og Haukur Sigurdsson tas til følge.
Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges Eva og Einar Veidal å erstatte Bjørn Magnussen og Haukur Sigurdssons saksomkostninger for lagmannsretten. Ingen av dem har hatt prosessfullmektig i lagmannsretten. Ankemotpartene har ikke - til tross for oppfordring fra retten - inngitt omkostningsoppgaver. På denne bakgrunn tilkjenner lagmannsretten skjønnsmessig hver av ankemotpartene kr 500,- til dekning av reiseutgifter m.v., jf. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 366.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1.1. Namsrettens dom - domsslutningens pkt. 1 og 4 stadfestes.
1.2. Eva og Einar Veidal dømmes til in solidum å erstatte Bjørn Magnussen sakens omkostninger for lagmannsretten med 500 - femundre - kroner.
2.1. Haukur Sigurdsson frifinnes.
2.2. Eva og Einar Veidal dømmes til in solidum å erstatte Haukur Sigurdsson sakens omkostninger for lagmannsretten med 500 - femhundre - kroner.