LA-1992-227

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-02-08
Publisert:	LA-1992-00227
Stikkord:	Ekteskap
Sammendrag:
Saksgang:	Mandal byrett Nr. 91-00234. - Agder lagmannsrett LA-1992-00227 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advoakt Sigrun Sagedahl) Motpart: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat John Parr).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Lagdommer Steinar Thomassen. Tilkalt dommer, sorenskriver Harald Jølle
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §56, Tvistemålsloven (1915) §153, §172, §180, §48, Rettshjelpsloven (1980) §18, §23, §8

I ekteskapssak mellom A, nå A, og B avsa Mandal byrett - sorenskriver Jørn Ree - den 17/12 - 1991 dom med slik domsslutning:

"1. A og B skilles i medhold av ekteskapsloven §48.

2. B pålegges å betale ektefellebidrag til A for perioden 1. desember 1991 til og med 30. juni 1992 med kr 3.000,-, -kronertretusen-, pr. måned. Bidraget forfaller forskuddsvis hver måned.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger."

Når det gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.

A, med advokat Pål Mitsem v/advokat Sigrun Sagedahl som prosessfullmektig, har anket dommen forsåvidt angår domsslutningens punkt 2, bidragsspørsmålet, til Agder lagmannsrett.

B, med advokat John Parr som prosessfullmektig, har imøtegått anken og har motanket, idet det hevdes at byretten har dømt B til å betale for meget i bidrag.

Ankeforhandling ble holdt i Mandal den 26. november 1992. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt tre vitner.

A har i hovedsak anført:

Det månedlige bidrag byretten fastsatte bør forhøyes, og bidragsperioden bør vesentlig forlenges. Bidraget hevdes å være satt for lavt ut fra bestemmelsene i ekteskapsloven §56 annet ledd 1. punktum og 2. punktum, som begge får anvendelse i saken, og som til en viss grad må ses i sammenheng ved fastsettelsen av bidraget.

Partene inngikk ekteskap den 24/9 - 1982. Etter utroskap fra Bs side, ble det brudd i ekteskapet i mai 1991, og som det fremgår av byrettens dom ble hustruens krav om skilsmisse etter ekteskapsloven §48 tatt til følge den 17/12 - 1991.

As muligheter til selv å sørge for et passende underhold hevdes å være forringet som følge av ekteskapet, som varte nærmere 9 år. Kort tid før hun giftet seg med B gikk forretningen der hun var ansatt konkurs, og hun mistet da sitt arbeide. Hun snakket med B om hvorvidt hun skulle se seg om etter en ny jobb, men han var enig med henne i at hun skulle være hjemme. Både situasjonen på arbeidsmarkedet og hennes alder ville gjort det lettere for henne å få arbeide da, mens han fikk bedre mulighet til å bygge opp sin karriere fordi hun har vært hjemme.

Nå anser hun det nærmest for håpløst å få en ny stilling. Hun har stått som arbeidssøker ca ett å, og hun har ikke fått en eneste henvendelse om arbeide. Byrettens vurdering nederst på side 5 i dommen om hennes muligheter til å få arbeide, kan således ikke være riktig.

I tillegg kommer at hennes formue - det hun hadde igjen etter skiftet i sitt forrige ekteskap - er redusert etter skilsmissen fra B. De har inngått rettsforlik om skiftet der det blant annet ble bestemt at B skulle overta boets faste eiendom. Hun fikk ca kr 280.000,- i alt. Hun har nå kjøpt leilighet med innskudd kr 190.000,- og har et husbanklån på kr 386.000,- som hun betaler ca kr 2.200,- pr. måned i renter og avdrag på. Hun får for tiden bostøtte med kr 5.000,- hver fjerde måned. Videre har hun overgangsstønad med brutto kr 4.700,-, netto ca kr 4.000,- pr. måned, frem til 1/1 - 1993. Fra sin ektefelle i forrige ekteskap får hun hver måned kr 950,- i bidrag for datteren C, født xxxxxx - 1976.

Det er åpenbart at hun ikke kan klare seg med disse inntektene. På den annen side har B økonomisk evne til å betale et vesentlig høyere bidrag, jfr. ekteskapsloven §56 tredje ledd. Hans brutto inntekt i 1991 var kr 364.020,- . At han har valgt å beholde den kostbare eneboligen, bør ikke gå ut over bidraget til A.

Da A ble kjent med mannens utroskap, som hadde pågått over lengre tid, gikk det så sterkt inn på henne at hun fikk sammenbrudd. Hun har den senere tid vært innlagt på psykiatrisk sykehus, og ble utskrevet derfra like før ankeforhandlingen.

Utroskapen fra Bs side og de psykiske påkjenninger det har ført til for A er særlige grunner som, sammen med at hun har vært hjemmeværende og nå ikke har utsikt til arbeidsinntekt, tilsier at bidraget forhøyes, slik at hun har til sitt nødvendige underhold. Skilsmissen skyldes forgåelse av B, og prinsippet i ekteskapsloven §56 fjerde ledd bør også tas i betraktning ved bidragsfastsettelsen.

A har anført at et bidrag på kr 5.000,- pr. måned som løper i minst tre år må anses for rimelig, men hun har anmodet lagmannsretten om å vurdere en lengre periode. Det riktigste vil være at bidraget ikke gjøres tidsbegrenset, hevder hun, og har i denne sammenheng vist til Rt-1977-538.

Når det gjelder motanken har hun anført at det ville være høyst urimelig om B slapp med å betale et mindre samlet beløp enn det byretten har fastsatt, og det ville sette henne i en meget vanskelig økonomisk situasjon.

A har lagt ned slik påstand:

"I anken:

B tilpliktes å betale underholdsbidrag til A forhøyet etter rettens skjønn.

Bidraget betales fra 15. mai 1991 med fradrag av det beløp som allerede er betalt.

I motanken:

A frifinnes.

I begge tilfeller:

B dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for herredsretten og til A for lagmannsretten både for anken og motanken, eventuelt til det offentlige."

B har i hovedsak anført:

Det er urealistisk av den ankende part å hevde at B har økonomisk evne til fortsatt å betale henne bidrag. Etter ekteskapsloven §56 annet ledd er det en forutsetning for fastsettelse av bidrag til tidligere ektefelle at "det er mulig", hvilket det ikke er i dette tilfelle.

I sin stilling som - - -sekretær i - - -Avis tjener B brutto ca kr 25.000,-, netto ca.kr 15.000,-, for en fire-ukers periode. Han har hatt en biinntekt i NAF på kr 670,- pr. måned og i Gjensidige på kr 3.000,- i året, men disse inntektene faller bort henholdsvis fra april og mai 1993.

Byretten har vurdert riktig når den har funnet at A ikke står dårligere rustet til å ta arbeide nå enn hun gjorde da partene inngikk ekteskap. Hun hadde praktisk talt ikke hatt arbeide utenfor hjemmet da partene giftet seg i 1983. Nå har hun ikke lenger omsorg for mindreårige barn, og det gjør at hun lettere kan ta arbeide utenfor hjemmet. Selv om arbeidsmarkedet er vanskeligere enn det var for noen år tilbake, bør hun kunne skaffe seg inntektsgivende arbeid, slik byretten har lagt til grunn.

De senere år, etter at As barn ble store, har B flere ganger oppfordret henne til å søke arbeid, og han har vist henne stillingsannonser. Hun har imidlertid vegret seg for å søke arbeid, uten at det har hatt årsak i omsorg for barn eller ekteskapet med B. Dette ekteskapet har ikke forringet hennes inntektsmuligheter, og ekteskapsloven §56 annet ledd 1. punktum gir ikke grunnlag for bidrag, slik A krever.

B hevder at det heller ikke foreligger særlige grunner, jfr. ekteskapsloven §56 annet ledd 2. punktum, som taler for å tildele A større bidrag. Ekteskapet hadde skrantet over lang tid, og man får ikke et rettferdig bilde av skylden for at det ikke lenger holdt bare ved å vise til hans ekteskapsbrudd, slik A har gjort. B har vist til sine anførsler for byretten om dette. Det er sjelden at bestemmelsen i §56 fjerde blir anvendt, og det er ikke grunnlag for det i dette tilfelle. B har i denne sammenheng vist til NOU 1987:30, Innstilling til ny ekteskapslov del II, side 27.

B anfører videre at A ved rettsforliket på skiftet fikk en vesentlig større boslodd enn det som etter loven tilkom henne. Hun har fått utbetalt et betydelig beløp, mens hans gjeld er øket med kr 271.000,- etter skiftet. Hun fikk disponere bilen ca 1 år uten vederlag etter at de gikk fra hverandre, og fra 13/5 - 1991 til 12/4 - 1992 bodde hun vederlagsfritt i ...veien 20.

B vil neppe få rimeligere boutgifter om han med de eiendomspriser man i dag kan oppnå, selger den tidligere felles bolig, ...veien 20, som han hadde før de giftet seg. Salg nå ville bare påføre ham et unødvendig tap. Det er snarere naturlig å spørre om ikke A burde skaffet seg et rimeligere bosted.

Motanken.

B har betalt noe bidrag til A, blant annet i tiden før byrettens dom. Skal han betale mer, må han ta opp lån. I motanken anføres at B ikke skal betale mer enn det hun allerede har mottatt.

B har lagt ned slik påstand:

"I anken:

B frifinnes.

I motanken:

A tilkjennes ikke bidrag utover hva hun allerede har mottatt.

I begge tilfelle:

B tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Som det fremgår av byrettens dom inngikk partene - som begge er født i 1944 - ekteskap den 5/1 - 1983. De har ikke felles barn.

A hadde vært gift to ganger før og har fire barn, født xxxxxx - 1962, 27/1 - 1964, 22/6 - 1965 og 16/7 - 1976. Det første ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse i 1966 og det andre ved skilsmisse i 1980. Hun har videre opplyst at det eldste av barna, en gutt, er tilbakestående, og at det var mye arbeide med ham. Angivelig på grunn av omsorgen for barna har hun ikke hatt arbeid utenfor hjemmet, bortsett fra en ganske kort periode før ekteskapet med B, slik det fremgår av anførslene.

B har vært gift en gang før. Han har ingen barn.

A har under ankeforhandlingen gitt følgende opplysninger om sine inntekter og faste utgifter pr. måned:

Inntekter:

Overgangsstønad, netto pr. mnd. til 1/1 - 1993, kr 4.000,-

Bostøtte pr. mnd. kr 1.250,-

Oppfostringsbidrag fra tidl. ektefelle kr 950,-

- - - - - - - - - - kr 6.200,- - - - - - - - - - -

Hun har opplyst at hun høsten 1991 hadde inntekt på kr 156,- pr. dag i forbindelse med at hun gikk på et AMO-kurs som varte ca 1/2 år.

Faste utgifter.

Utgifter pantelån kr 2.200,-

Strøm kr 700,-

Forsikringer kr 500,-

Telefon kr 400,-

Offentlige utgifter kr 250,-

- - - - - - - - - - Kr 4.050,- - - - - - - - - - -

Hun har opplyst at hun etter skiftet har et beskjedent kontantbeløp igjen som hun nå må bruke av for å klare seg, men dette er ikke større enn at det meget snart vil være brukt opp til utgiftene til livsopphold.

B har under ankeforhandlingen gitt følgende opplysninger om sine faste inntekter og utgifter pr. mnd.:

Netto inntekt for 4 uker, inkl. overtid, etter skatt og fagforeningskontingent, bekreftet av arb.giver Kr. 15.000,-

NAF (midlertidig) netto pr. måned kr 670,-

Gjensidige (midlertidig) netto pr. måned kr 125,-

- - - - - - - - - - - - - Kr. 15.795,- - - - - - - - - - - - - -

B har som nevnt ovenfor opplyst at inntektene fra NAF og Gjensidige opphører henholdsvis fra april og mai 1993.

Utgifter:

Pantelån Kr. 7.600,-

Billån kr 1.200,-

Forbrukslån kr 500,-

Strøm kr 1.333,-

Forsikringer, hus og bil kr 551,-

Komm.avgifter kr 250,-

Telefon kr 333,-

- - - - - - - - - - - Kr. november 767,- - - - - - - - - - - -

Han har oppgitt sin gjeld til kr 620.000,-. Verdien av ...veien 20 har han anslått til kr 700.000,- . Videre har han anslått verdien av en Taunus 1982 mod. til kr 20.000,- og en snekke til kr 15.000,-.

Etter det opplyste hadde partene vært gift i ca 8 1/2 år da det kom til brudd mellom dem. A hadde ikke arbeide utenfor hjemmet da ekteskapet ble inngått, og hadde bare i en helt kort periode hatt det før. Hun har opplyst at hun har handelsskole. Det må legges til grunn at det i hovedsak var omsorgen for barn fra tidligere ekteskap som gjorde at hun valgte å være hjemmeværende etter at hun giftet seg med B. I alle fall i den første tiden etter ekteskapet hadde han ikke noe å bemerke til at hun valgte å være hjemme, blant annet fordi økonomien i ekteskapet var såvidt god at det ikke var påkrevet med to inntekter. Begge har imidlertid forklart at B etter noen år oppfordret henne til å søke arbeide, og at han kom hjem med utklipp av stillingsannonser som kunne være aktuelle. A har for lagmannsretten sagt at hun nok da ville hatt anledning til å ta arbeide utenfor hjemmet om hun kunne fått det, men at hun manglet selvtillit til å søke.

As situasjon er nå slik at hun trenger et bidrag. Hennes utsikter til selv å sørge for et passende underhold i den nærmeste fremtid synes ikke å være gode. Når hennes utsikter til selv å sørge for sitt underhold er forringet, synes det først og fremst å ha sin årsak i at hun helt fra hun var ganske ung har valgt å være hjemme på grunn av omsorgen for barna fra de to første ekteskapene. Hun har derfor praktisk talt ikke hatt lønnet arbeide før. I noen grad er nok ekteskapet med B også årsak til at hennes utsikter til å sørge for et passende underhold er dårligere, og det må legges til grunn at han har hatt fordeler av hennes arbeide i hjemmet, men vilkåret i §56 annet ledd 1. punktum i ekteskapsloven av 1918, "forringet som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna", anses ikke å være oppfylt med slik styrke som A har anført, selv om det tas hensyn til at hun er blitt noe eldre og at arbeidsmarkedet er vanskeligere enn før. Ved siden av hennes sykdom er nok hovedårsaken til hennes vanskelige situasjon nå at hun har vært uten lønnet arbeid på grunn av omsorgen for barna opp gjennom årene før ekteskapet med B, og at hun på tross av hans oppfordring vegret seg for å søke arbeid da omsorgen for dem ikke lenger var til hinder for det.

As sykdom bør anses som en særlig grunn som taler for å tildele bidrag i en tid fremover, jfr. §56 annet ledd 2. punktum. Vurderingen forsåvidt finnes å burde ses i sammenheng med grunnlaget for bidrag i annet ledds 1. punktum.

B har opplyst at ekteskapet hadde skrantet lang tid før han begikk ekteskapsbrudd, og at han og A også før det hadde snakket om oppløsning av ekteskapet dersom forholdene mellom dem ikke ble bedre. Lagmannsretten legger dette til grunn, og finner etter omstendighetene ikke at bestemmelsen i §56 fjerde ledd bør få avgjørende betydning for bidragets størrelse, slik A har anført.

Bs inntektsforhold er slik at det må anses mulig for ham å betale bidrag, selv om han også har betydelige utgifter til gjeld. Han må anses å ha visse muligheter til å innrette sin økonomi slik at han i en periode kan betale underholdsbidrag. Det er imidlertid tvilsomt om salg av huset med dagens eiendomspriser vil bedre hans økonomiske situasjon. Lagmannsretten vil i den forbindelse bemerke at den ikke kan se at A har sannsynliggjort at hun kom dårlig ut på skiftet, slik hun påstår.

I likhet med byretten har lagmannsretten kommet til at bidraget bør løpe fra 1/12 - 1991 med kr 3.000,- pr måned, og at det bør gjøres tidsbegrenset. Under tvil finner lagmannsretten at bidragperioden bør forlenges med ett år i forhold til byrettens dom, slik at bidraget løper til 30/6 - 1993. Det er da tatt hensyn til As sykdom. På noe sikt forutsettes at hun kan komme i arbeid, slik byretten også har tatt som utgangspunkt.

A blir etter dette å frifinne i motanken.

A har under ankeforhandlingen søkt om fri sakførsel for lagmannsretten og har innsendt påbudt søknadsskjema i utfylt stand. Lagmannsretten finner å kunne innvilge søknaden i medhold av rettshjelpsloven §18, jfr. §8 og §23.

Saksomkostninger: Anken har ikke vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger i anken blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180, jfr. §172 annet ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at avgjørelsen har frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine saksomkostninger når det gjelder anken.

Motanken har ikke ført frem, og lagmannsretten finner at B etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør dømmes til å erstatte det offentlige, v/skattefogden i Vest-Agder, As saksomkostninger når det gjelder denne del av saken. Omkostningene for motanken er ikke spesifisert i oppgaven fra As prosessfullmektig. Lagmannsretten finner skjønnsmessig at omkostningene i motanken bør settes til en fjerdepart av de samlede omkostningene, hvilket utgjør kr 4.656,-.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av sykdomsfravær.

Domsslutning:

1. B dømmes til å betale underholdsbidrag til A med - 3.000,- tretusen kroner pr. måned fra 1. desember 1991 til og med 30. juni 1993. Bidraget forfaller forskuddsvis hver måned.

A frifinnes i motanken.

2. B dømmes til innen -2- to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte det offentlige v/skattefogden i Vest-Agder, As saksomkostninger i motanken med - 4.656 - firetusensekshundreogfemtiseks kroner.