LA-1992-261

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-03-04
Publisert:	LA-1992-00261
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Mandal byrett - Agder lagmannsrett LA-1992-00261 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Rune Christiansen, Mandal (Prosessfullmektig: H.r.advokat John Parr, Mandal). Motpart: Gjensidige Skadeforsikring, Lysaker (Prosessfullmektig: Advokat Anne Glæsel, Lysaker).
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen, formann. Lagdommer Trude Sæbø. Ekstraord.lagdommer Haakon Steen. Meddommere: Verksmester Ove Bakkland, Kristiansand. Seksjonsjef Stein Otto Andersen, Kristiansand
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Tvistemålsloven (1915) §153, §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1989)

Ved stevning av 22. mars 1991 reiste Rune Christiansen v/advokat Tron Egil Høyrem v/advokatfullmektig Johan Fredrik Gjesdahl sak ved Mandal byrett mot Gjensidige Skadeforsikring med krav om utbetaling av forsikringssum med tillegg av saksomkostninger. Grunnlaget for kravet var at Rune Christiansens varebil Toyota High Lux 4WD, reg.nr. PX-21553, angivelig var borttatt natt til 16. mars 1990, etter at Christiansen kvelden i forvegen hadde parkert den utenfor sin bolig i Elvegløtten 2 i Mandal. Bilen ble den 31. mars 1990 gjenfunnet på en øde skogsbilveg ca 600 meter fra E-18 ved Valand. Den var da utbrent og var totalvrak.

Gjensidige Skadeforsikring bestred at selskapet var erstatningspliktig, og hevdet at bilen måtte være åpnet og kjørt med rett nøkkel, og at saksøkeren hadde gitt uriktige opplysninger til selskapet slik at det forelå svik. Gjensidige Skadeforsikring v/advokat Anne Glæsel reiste også motsøksmål med krav om erstatning for de utgifter selskapet hadde hatt i forbindelse med transport av bilen til Falkens stasjon i Mandal samt andre utgifter med kr 8.131,-.

Mandal byrett avsa den 9. januar 1992 dom med slik domsslutning:

"I hovedsøksmålet:

Gjensidige Norsk Skadeforsikring frifinnes.

I motsøksmålet:

Rune Christiansen dømmes til innen 14 - fjorten - dager etter dommens ikrafttreden å betale Gjensidige Norsk Skadeforsikring kr 8.131,- - kroneråttetusenethundreogtrettien -.

Hver av partene dekker sine omkostninger."

På grunnlag av sakkyndige uttalelse fra Safe Tec A/S, v/daglig leder Atle Solheim, fant byretten det bevist at bilen var startet og kjørt med rett nøkkel, og utelukket at noen annen enn saksøkeren eller hans samboer hadde disponert nøkler til bilen. Byretten så bort fra at noen annen på ulovlig vis hadde skaffet seg nøkkel som passet til bilen. Byretten la således etter bevisførselen til grunn at saksøkeren selv eller noen som handlet i forståelse med ham hadde kjørt bilen, og at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et forsikringstilfelle.

Byretten tok ikke standpunkt til om det forelå svik fra saksøkerens side. Når det ellers gjelder partenes anførsler og påstander for byretten, og byrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider, vises til byrettens dom.

Rune Christiansen v/advokat Tron Egil Høyrem v/advokatfullmektig Johan Fredik Gjesdahl, har den 12. mars 1992 anket dommen til Agder lagmannsrett.

Gjensidige Skadeforsikring v/advokat Anne Glæsel har inngitt tilsvar den 23. mars 1992.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 16. og 17. februar 1993. Den ankende part møtte med h.r.advokat John Parr som prosessfullmektig, og avga forklaring. Advokat Anne Glæsel møtte på vegne av Gjensidige Skadeforsikring. Det ble avhørt syv vitner, og partene dokumenterte endel skriftlige bevis og fremla tekniske bevis som vil bli nevnt i den utstrekning de har hatt betydning for lagmannsrettens dom.

Den ankende part har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten. Disse anførsler er fyldig gjengitt i byrettens dom, som lagmannsretten viser til. Han har således fastholdt at bilen ble stjålet natt til 16. mars 1990, etter at han kvelden før hadde parkert den utenfor sin bolig.

Videre hevdes at det ikke kan legges avgjørende vekt på de rapporter som er avgitt av selskapets tekniske konsulent Knut Western og låsesmed Atle Solheim, som har konkludert med at bilen er kjørt med rett nøkkel. At låsesylinderen ble funnet på venstre sete i bilen, og ikke på gulvet, kan tyde på at sylinderen var fjernet fra tenningslåsen før bilen ble startet. At ratt- og tenningslås m/låsesylinder ble funnet i to deler kan tyde på det samme. Hadde ratt- og tenningslåsen vært intakt, ville alle delene ha vært smeltet sammen, og ville ha blitt i en "smelte" på gulvet under rattet. Det kan ikke være riktig å se bort fra at ratt- og tenningslåsen er åpnet enten ved falsk nøkkel, ved hjelp av rett nøkkel som gjerningsmannen måtte ha skaffet seg, ved hjelp av dor og hammer, eller ved at det på annen måte er brukt makt for å bryte den opp.

Westerns og Solheims undersøkelser har preg av "privat" etterforskning, og den omstendighet at Western er ansatt i Gjensidige Forsikring og at Solheim var engasjert av selskapet, bør lede til at deres konklusjoner må vurderes med en viss skepsis. Det er forøvrig en mangel ved Gjensidiges bevisførsel at de aktuelle deler fra ratt- og tenningslåsen ikke er fremlagt for lagmannsretten. Heller ikke bilnøklene, som den ankende part har innlevert til selskapet, er fremlagt. Lagmannsretten har således vært avskåret fra selv å granske disse bevismidler og å sammenholde egne iakttagelser med de sakkyndiges konklusjoner.

Det kan ikke konstateres noe motiv for at den ankende part skulle arrangere tyveri av sin bil. Bilen var i god teknisk stand, og må antas å ha hatt en salgsverdi på ca kr 70.000. Bilen var av en populær type, og ville ikke ha vært vanskelig å selge dersom den ankende part skulle ha ønsket det. Hans økonomi var forøvrig velordnet. Han hadde selv en forholdsvis god inntekt og hans samboer hadde en inntekt på over kr 100.000. De hadde ingen utgifter til bolig, idet de bodde vederlagsfritt i en leilighet som tilhørte den ankende parts foreldre.

Den natt bilen forsvant var den ankende part syk. Han hadde en tid hatt bronkitt, som utviklet seg til lungebetennelse med høy feber. At han i denne tilstand selv skulle ha kjørt avsted med bilen og satt den i brann, fremstår som helt usannsynlig.

Som ny anførsel for lagmannsretten har den ankende part hevdet at det ikke kan være ubetinget riktig at det er den sikrede som har bevisbyrden for at et forsikringstilfelle foreligger. Denne regel fremgår ikke av loven, men er tatt inn i de generelle forsikringsvilkår. I den grad denne bevisbyrderegel i det konkrete tilfelle virker urimelig overfor den sikrede, må dette punkt i forsikringsvilkårene kunne settes til side i henhold til avtaleloven §36. Ankemotparten har prinsipalt hevdet at det foreligger svik fra den ankende parts side, og det er da forsikringsselskapet som har bevisbyrden. Denne bevisbyrde har Gjensidige Skadeforsikring ikke oppfylt. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. I hovedsøksmålet:

Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til Rune Christiansen kr 58.000,- under tyveriforsikringen for PX 21553 med tillegg av 18% rente fra 19. april 1990 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

Rune Christiansen frifinnes.

For begge søksmål:

Rune Christiansen tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten har uten vesentlige tilføyelser gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som er fyldig gjengitt i byrettens dom, som lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til.

Til støtte for sine anførsler har ankemotparten vist til juridisk teori og rettspraksis, inntatt i eget juridisk utdrag som er fremlagt og følger rettsboken. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

I motsøksmålet:

Rune Christiansen dømmes til å betale Gjensidige Skadeforsikring kr 8.131,-.

For begge søksmål:

Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

For at forsikringsselskapet overhode skal bli ansvarlig er det et grunnleggende vilkår at det er inntruffet et forsikringstilfelle i forsikringsvilkårenes forstand. Kan ikke den sikrede påvise at det er inntruffet et forsikringstilfelle, har han intet krav mot selskapet, uansett om han har lidt et økonomisk tap som vanligvis dekkes under forsikringen, jfr. Knut S. Selmer: Forsikringsrett, 2. utgave side 271.

Forholdet i nærværende sak vil forøvrig reguleres av forsikringsavtaleloven av 6. juni 1930. Etter loven §18, første ledd, vil forsikringstakeren ikke ha noe krav mot selskapet dersom han forsettelig har fremkalt forsikringstilfelle. Etter gjeldende rettspraksis må det med mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt godtgjøres at det foreligger en forsettelig fremkallelse av forsikringstilfellet. Når det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt har dette sammenheng med at anvendelse av §18, første ledd forutsetter at sikrede har gjort seg skyldig i et straffbart eller sterkt klanderverdig forhold. Ved bevisvurderingen må det imidlertid ikke stilles så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av bestemmelsen, jfr. således Rt-1990-1082.

Hvis det ikke kan finnes noen annen rimelig forklaring på den skade som kreves dekket over forsikringen enn at den må være fremkalt av den sikrede selv, vil dette være tilstrekkelig til at selskapet i henhold til forsikringsavtaleloven §18 første ledd kan nekte å utbetale forsikringssummen.

Gjensidige Skadeforsiksring har prisipalt anført at det foreligger svik fra Rune Christiansen side, og at selskapet derfor ikke bare kan nekte å utbetale skadeserstatning, men at selskapet også har krav på erstatning av den ankende part for de utgifter som omfattes av motsøksmålet. I motsetning til den nye forsikringsavtalelov av 1989 inneholder ikke loven av 1930 noen bestemmelse om svik. Selskapet har dog hevdet at den ankende part har utvist svik i forhold til forsikringsvilkårenes pkt. 4. Lagmannsretten bemerker at dersom den sikrede ikke bare forsettelig fremkaller forsikringstilfellet, men deretter også gir positivt uriktige opplysninger til selskapet og må forstå at disse uriktige opplysninger vil kunne ha betydning for selskapets disposisjoner og således kunne føre til en erstatningsutbetaling den sikrede ikke har krav på, vil hans forhold måtte vurderes som svik. Bevisbyrden ligger her hos forsikringsselskapet.

Lagmannsretten må som byretten legge til grunn at bilen er kjørt med rett nøkkel, og legger avgjørende vekt på de tekniske undersøkelser som er foretatt av vitnene Western og Solheim. Det kan etter disse undersøkelser utelukkes at bilens rattlås er brutt opp ved tvangsvridning av rattet og at tenningen er koblet, hvilket er den mest vanlige metode biltyver benytter.

Den ankende part har særlig fremhevet tre andre metoder ratt- og tenningslåsen kan være brutt opp på. Festestiften for låssylinderen kan være presset inn med et redskap, f.eks. en dor, og deretter kan det være brukt hammer slik at festestiften er blitt slått inn i godset på låssylinderen. Sylinderkjernen med selve låsemekanismen kan deretter trekkes ut, og bilen kan startes med skrutrekker eller lignende redskap. Denne metode må lagmannsretten se bort fra. Ved de tekniske undersøkelser er det ikke funnet noe spor som kan indikere at denne metode er benyttet. Det ville isåfall etter vitnet Solheims forklaring ha blitt avsatt merker på utløsermekanismen for rattlåsreilen. Ingen slike merker ble funnet. Metoden krever forøvrig detaljert teknisk kunnskap om låsmekanismens konstruksjon. Ingen av de vitner som har teknisk kunnskap om billåsmekanismer, vitnene Solheim, Western og Madsen, har noengang erfart at biltyverier er forøvet ved denne metoden.

Madsen, som er verksmester ved Toyotas verksted i Mandal, har forklart at verkstedet benytter denne metoden i tilfeller hvor tenningsnøkkelen er brukket i tenningslåsen eller låsen har gått i "vranglås". Dekslet rundt tenningslåsen må da først fjernes.

Den andre metode den ankende part har fremholdt som mulig, er at låssylinderen er brutt løs med tang eller lignende redskap. Også denne metode ser lagmannsretten bort fra. Det ville isåfall ifølge vitnet Solheim ha blitt skader bl.a. på rattlåsens utløserarm, som ville blitt bøyd. Utløserarmen er undersøkt, og det er ingen skader på den.

Det foreligger likevel en helt teoretisk mulighet for at låssylinderen kan trekkes rett ut av låshuset med en kraftig rørtang, uten at utløserarmen blir skadet. Dette krever imidlertid stor forsiktighet, og det kan ikke legges til grunn at en biltyv velger en slik metode all den stund det finnes en rekke andre og enklere måter å åpne ratt- og tenningslåsen på.

En tredje metode, fremholdt av den ankende part, er at en skrutrekker eller lignende redskap er slått inn mellom låshuset og låssylinderen. Mekanismen kan da påføres slik skade at låssylinderen kan trekkes ut. Det er ved de tekniske undersøkelser ikke funnet noen skade på låsemekanismen som kan indikere at en slik metode er benyttet, og lagmannsretten må også se bort fra at bilen er startet på denne måte. Forøvrig bemerker lagmannsretten at både denne metode og den forannevnte metode nødvendigvis medfører støy. Det er opplyst at bilen sto parkert ca 5 meter fra den ankende parts inngangsdør. Det synes derfor helt usannsynlig at en biltyv, endatil om natten og i en stille bygate, skulle velge en metode som lett kunne påkalle oppmerksomhet.

Det teknisk sakkyndige vitnet Atle Solheim har nevnt også andre metoder for tvangsåpning av ratt- og tenningslåser, som tvangsvridning med skrutrekker og ved at det slås inn en skrue i tenningslåsen som deretter slås ut med et slagredskap. Også disse metoder er utelukket, fordi de ville avsette skademerker som ikke er funnet ved de tekniske undersøkelser.

Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at ratt- og tenningslåsmekanismen har sittet på plass under bilbrannen. Aluminiumsdelene vil i slike tilfeller smelte, og renne ned på gulvet under bilrattet, og det er ved vitneførselen godtgjort at det også i dette tilfelle ble funnet en "smelte" på dette sted. Riktignok var "smelten" brukket i to, og den ene del lå i bilens høyre sete da vitnet Western foretok sine undersøkelser av bilen. Vitnet Bjørn Løvdahl, som er takstmann og som takserte skaden før de tekniske undersøkelser ble foretatt, har forklart at han plukket opp en smeltet del fra bilgulvet og la den i setet. Det er på det rene at dette var en del av "smelten" fra ratt- og tenningslåsen. At således ratt- og tenningslåsens aluminiumsdeler har smeltet og rent ned på bilgulvet som en "smelte" forutsetter at låssylinderen har sittet på plass da bilen brant. Også av denne grunn må lagmannsretten se bort fra at låssylinderen er brutt løs og fjernet av en biltyv. Biltyven må isåfall ha tatt seg den møye å sette låssylinderen på plass igjen før han antente brannen, hvilket lagmannsretten finner så usannsynlig at det må ses bort fra denne teoretiske mulighet.

Tilbake står da følgende muligheter: Bilen kan være startet og kjørt med falsk nøkkel/dirk, men en nøkkel som helt tilfeldigvis har passet til bilen, med en nøkkel som biltyven etter planlegging har skaffet seg fra forhandler/importør, eller med bilens rette nøkkel. At bilen er kjørt med falsk nøkkel eller dirk må lagmannsretten på bakgrunn av vitnet Solheims tekniske undersøkelse se bort fra. Denne metode forutsetter slitasje på låsens sperreplater, og slike merker er ikke funnet. Lagmannsretten ser også bort fra den mulighet at en biltyv tilfeldigvis skulle være i besittelse av en nøkkel som passet til bilen. Det er ved bevisførselen godtgjort at muligheten for å treffe med en slik nøkkel er svært liten, idet kun 1 av 200-300 Toyotanøkler ville kunne forventes å passe. At nøkler til andre bilmerker enn Toyota skulle passe, er en helt teoretisk mulighet.

At en biltyv skal ha planlagt å bortta denne bilen, og derfor har skaffet seg bilens chassisnummer for derpå å forlede forhandler eller importør å utlevere en nøkkel som passer, er en så fjerntliggende mulighet at lagmannsretten må se bort fra den. Metoden er kjent, særlig i forbindelse med tyveri av særlig kostbare og spesielle biler, ofte bestillingstyverier. Slike spesielle motiver gjør seg neppe gjeldende i denne sak. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at bilen er startet og kjørt med rett nøkkel. Den ankende part og hans samboer har disponert tilsammen 4 nøkler til bilen. Samtlige nøkler var i behold etter at bilen ble funnet utbrent, og alle nøkler er innlevert til forsikringsselskapet. Den ankende part og hans samboer har begge forklart at de ikke har lånt bilen bort til noen, og at det derfor er usannsynlig at noen skulle ha skaffet seg kopi av nøkkelen.

På grunnlag av bevisførselen finner lagmannsretten etter dette ingen annen rimelig forklaring på det påståtte biltyveriet og ildspåsettelsen enn at det er den ankende part selv, eller en han har stått i ledtog med, som har kjørt bilen til Valand og der satt fyr på den. At en tilfeldig biltyv skulle ha kjørt bilen til Valand, langt inn på en skogsbilveg hvor bilen var godt skjult, og så satt fyr på den der, synes forøvrig svært lite sannsynlig. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på den ankendes parts motiv, men nevner likevel at den ankende parts økonomi ikke har vært så god som han har fremholdt. Det er fremlagt selvangivelse for inntektsåret 1989 som viser at han ikke hadde noen skattbar nettoinntekt, og at han hadde en betydelig gjeldsbelastning på mer enn kr 300.000.

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at den ankende part selv har arrangert forsikringstilfellet, og inngitt uriktige opplysninger til Gjensidige Skadeforsikring for urettmessig å få utbetalt skadeserstatning under sin bilforsikring i selskapet. Den ankende parts forhold må karakteriseres som svik overfor selskapet.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til har anken ikke ført frem, hverken i hovedspørsmålet eller i motsøksmålet.

Når det gjelder Gjensidige Skadeforsikrings erstatningskrav i motsøksmålet, er dette beregnet slik:

Kr. 2.700,- for utgifter i forbindelse i med transport av bilvraket frem til E-18, kr 871,- for transport med kranbil til Falkens stasjon i Mandal samt kr 4.500,- som gjelder forsikringsselskapets refusjon av den ankende parts utgifter til leiebil. Den ankende part har ikke hatt innsigelser mot beregningen av erstatningskravet. Lagmannsretten legger ankemotpartens beregning til grunn og den ankende part tilpliktes å erstatte Gjensidige Skadeforsikrings utgifter.

Anken har ikke ført frem og den ankende part må erstatte Gjensidige Skadeforsikrings omkostninger for lagmannsretten i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Ankemotparten har også krevet erstattet saksomkostningene for byretten. I henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd tilpliktes den ankende part også å dekke disse omkostninger, idet det ikke foreligger noen omstendighet som etter §172 annet ledd kan frita for erstatningsplikten.

Advokat Anne Glæsel har for byretten krevet saksomkostninger erstattet med kr 37.116,-, hvorav kr 30.000,- er advokatsalær, kr 3.116,- reise- og hotellutgifter og kr 4.000,- utgifter til de sakkyndige vitner. For lagmannsretten har advokat Glæsel innsendt omkostningsoppgave med kr 29.540,-, hvorav kr 22.400,- er advokatsalær, kr 3.140,- reise- og hotellutgifter og kr 4.000,- utgifter til de sakkyndige vitner. Den ankende parts prosessfullmektig har ikke hatt innsigelser mot omkostningsoppgavene, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. I hovedsøksmålet:

Byrettens dom stadfestes.

2. I motsøksmålet:

Byrettens dom stadfestes.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Rune Christiansen til gjensidige Skadeforsikring v/advokat Anne Glæsel, kr 37.116,- trettisyvtusenetthundreogseksten kroner 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for byretten, og kr 29.540,- - tjuenitusenfemhundreogførti kroner 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten.