LA-1992-299
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-24 |
| Publisert: | LA-1992-00299 |
| Stikkord: | Eiendomsgrense |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Grenland jordskifterett - Agder lagmannsrett LA-1992-00299 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00734K . |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Kolle, Brevik (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel, Ulefoss). Ankemotpart: Reidun Tangerud, Stathelle (Prosessfullmektig: Advokat Sten Løitegaard, Porsgrunn). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann 2. Eks.ord. lagdommer Finn Elseth. 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §149, §172, §180, §181 |
Mandag 24. mai 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 1, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 25. og 26. mai fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 24. juni ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede.
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder tvist om eiendomsgrensen mellom gnr. 78 bnr. 4 og festetomten gnr. 78 bnr. 13 i Bamble. Grenland jordskifterett avsa den 10. oktober 1991 dom i saken med slik domsslutning:
"Eiendomsgrense mellom gnr. 78 bnr. 4 og gnr. 78, bnr. 13 går i sjøen til stranda etter vanlige regler for grenser i sjø. Fra strandkanten går grensa i retning nord-nordvest ca 7 meter til bolt i fjell, G1, i samme retning 17.26 meter til jordmerket, G2, så i retning vest-sørvest 26.45 meter til jordmerket, G3, og videre i samme retning 0.25 meter til midt i bekk."
Bjørn Kolle har den 6. mars 1992 påanket jordskifterettens dom til lagmannsretten, og Reidun Tangerud har den 26. mars 1992 inngitt tilsvar i saken. Ankeforhandling ble holdt 24.- 26. mai 1993 i Skien. Lagmannsretten var også på befaring i Bamble. Partene møtte med sine advokater og ga forklaring. Det ble avhørt 14 vitner og foretatt protokollasjon slik rettsboken viser.
Saken står for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for jordskifteretten. Når det gjelder saksfremstillingen, viser lagmannsretten til jordskifterettens dom.
Bjørn Kolle har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for jordskifteretten. Det er således prinsipalt anført at grensen etter skylddelingsforretningen av 1949 går etter bolt nr. 1 og 2 slik han har påvist dem i marken under befaringen. Den i skylddelingsforretningen nevnte bolt nr. 3 er ikke funnet, men må ha stått lenger opp mot nordvest enn det som følger av jordskifterettens dom. Subsidiært er det anført at det areal som ligger mellom jordskifterettens grense og den ankende parts påstandsgrense har vært brukt av den ankende part og hans forgjengere fra begynnelsen av 1950årene i aktsom god tro om at arealet tilhørte festetomten. Det var først i 1986 at den ankende part var blitt gjort oppmerksom på at det kunne være tvist om dette arealet. Bruken hadde da foregått lenger enn 20 år, og den hadde vært eksklusiv. Arealet tilhører således bnr. 13 på grunnlag av hevd, og grensen mot bnr. 4 vil som følge av dette falle sammen med påstandsgrensen.
Bjørn Kolle har lagt ned slik påstand:
"1. Grensa mellom eiendommen gnr. 78 bnr. 4, eier Reidun Tangerud på den ene side og festetomt gnr. 78, bnr. 13, fester Bjørn Kolle på den annen side, går fra pkt. 3 på vedlagte kartskisse, merket 6. mars 92, og i rett linje til bolt i pkt. 2 og derfra i rett linje til bolt i pkt. 1 og derfra fortsatt i samme rette linje til sjøen hvor gransa ender samsvarende med reglene for grenser i sjø.
2. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."
Reidun Tangerud har også i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for herredsretten. Det er anført at jordskifteretten i det vesentlige har funnet frem til den riktige grensen etter skylddelingsforretningen av 1949. Grensen parallelt med sjøen på nordsiden av hytta er trukket noe lenger mot nord enn det som ble påstått for jordskifteretten, men grensen aksepteres i sin helhet og har ikke gitt grunn til motanke. De boltene som er påvist av den ankende part er ikke grensebolter, men har tjent helt andre formål. Til den ankende parts subsidiære anførsel om hevd, er det anført at hevdstiden i et tilfelle som dette er 50 år. Selv om man legger til grunn 20 år, har den ankende parts bruk skjedd etter muntlig avtale og ikke vært eksklusiv. Det foreligger heller ikke aktsom god tro. Vilkårene for fullbyrdet hevd er således ikke oppfylt.
Reidun Tangerud har lagt ned slik påstand:
"1. Grenland jordskifteretts dom av 17. desember 1991 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten."
Lagmannsrettens flertall - lagdommer Tore-Jarl Christensen og ekstraordinær lagdommer Finn Elseth - er kommet til samme resultat som jordskifteretten og slutter seg til jordskifterettens domsgrunner, jf tvistemålsloven §149.
Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Birger Lassen - er kommet til at grensen mellom de aktuelle eiendommer etter skylddelingen av 24. mai 1949 må trekkes noe annerledes enn gjort av jordskifteretten.
Mindretallet er enig med jordskifteretten i at forklaringer fra flere vitner taler for den løsning jordskifteretten er kommet frem til. Spesielt vises til forklaringen fra vitnet Hanna Hartveit. Hun er født i 1908 og er datter til den daværende grunneier, Klaus Hansen. Hun har hele livet bodd på hovedbølet og har en kortere tid vært medeier i dette. Etter hennes forklaring ble østgrensen for festetomten trukket langs østsiden av den bergkolle som festerens hytte nå står på. Den bruk som de respektive festere har gjort på jordvollen øst for denne grense, bygger etter hennes forklaring på tillatt bruk fra grunneiers side. Hennes forklaring er støttet av flere, men forklaringene om grenseforholdene er ikke entydige. Olaf Hansen, sønn av den opprinnelige fester, Karl T. Hansen, har således i en erklæring av 13. november 1988 uttalt at han fra sine besøk hos sin far har en klar erindring om at tomtens østgrense gikk slik som hevdes av den ankende part. Av de øvrige vitner har noen støttet den ankende part, mens andre har støttet ankemotparten. Et felles trekk ved disse vitneprov er stort sett at de kun har gjenfortalt hva andre har fortalt dem om grenseforholdene. De beskrivelser de har fått kan derfor ha sammenheng med hvilke interesser deres hjemmelsmenn har hatt i tvisteområdet. Den uklarhet som vitneførselen etterlater, gjør det etter mindretallets vurdering nødvendig å legge betydelig vekt på den beskrivelse av grensen som er gitt i skylddelingsforretningen av 24. mai 1949. Det heter her blant annet: "Dele tar sin begyndelse i en Jernbolt No 1 ca 5 m fra sjøen paa Tomtens Østre og Søndre side gaar saa i
Nordlig retning til en Jernbolt No 2 bøier saa i Vestlig retning til en jernbolt No 3 ........"
Mindretallet viser til at hovedeiendommen har en lang strandstrekning. Dette taler for at jernbolt nr 1 var satt ned før eller under skylddelingen. I motsatt fall kunne grensen etter beskrivelsen ta sin begynnelse hvor som helst på den lange strandstrekningen.
Etter jordskifterettens avgjørelse tar festetomtens østgrense utgangspunkt i sjøen og går noen meter frem til den bergkolle som ligger i området. Derfra går grensen i nordlig retning langs østsiden - og til dels litt over - nevnte kolle frem til den bolt som jordskifteretten har angitt som østgrensens nordlige punkt. For ordens skyld bemerkes at ankemotparten har godtatt at festetomtens østgrense går langs bergkollen og ikke over denne. Bergkollen markerer seg sterkt i terrenget. Dersom det har vært meningen at grensen skal gå som fastsatt av jordskifteretten, har mindretallet vanskelig for å forstå at skylddelingsmennene har unnlatt å nevne denne og i stedet valgt en så upresis beskrivelse av utgangspunktet for grensen som nevnt. Mindretallet mener således at grensebeskrivelsen sammenholdt med terrengforholdene taler mot at det har vært meningen å trekke grensen langs kollens østside. For mindretallet er det mer sannsynlig at den jernbolt som er påvist i terrenget ca 5 m fra sjøen, er den som i grensebeskrivelsen er nevnt som bolt nr 1. Denne forståelse støttes også ved at det i nordlig retning for denne er funnet en bolt som etter beskrivelsen kan være bolt nr 2. Det er ikke ført noe bevis for at disse bolter er satt ned i ettertid. Det er opplyst at de har vært overgrodd og det er en nabo som har vist den ankende part plasseringen av bolt nr 2. Andre bolter er ikke funnet i tvisteområdet. Hva boltene opprinnelig har vært brukt til, spiller etter mindretallets vurdering mindre rolle. Ordlyden i festekontrakten tyder på at de er satt opp før skylddelingen og "anvist" til bruk som grensemerker. På bakgrunn av dokumentene finner ikke mindretallet å kunne legge særlig vekt på uttalelser om at det på det aktuelle tidsrom var vanlig i distriktet å overlate til partene selv å sette ned grensestener etter skylddelingen.
Mindretallet er for øvrig enig med jordskrifterettens plassering av tomtens nordvestre hjørne og viser for så vidt til den begrunnelse som er gitt i dommen. Jernbolt nr 3 er som kjent ikke funnet, men dersom den ankende parts påstand for dette punkts vedkommende tas til følge, vil bnr 13 og 17 ha felles grense helt opp til den klopp hvor den ankende part mener jernbolt nr 3 har stått. Dette stemmer dårlig med den beskrivelse av grensen mellom de to eiendommer som er gitt i skylddelingsforretningen for bnr 17 i 1958. Her heter det at eiendommene fra sjøen støter sammen i en bekk og følger denne i ca 33 m, hvilket stemmer bra med det punkt jordskifteretten har fastsatt. Dersom man den gang mente at eiendommene hadde felles grense videre oppover i bekken til den påviste glopp, er det naturlig at også denne del av den felles grense var beskrevet.
Mindretallet vil for øvrig bemerke at det ikke tillegges vekt at den fradelte tomt fikk en skyld på 3 øre. Det er opplyst at disse fastsettelser er for omtrentlige til at den angitte skyld kan si noe avgjørende om tomtens størrelse.
For mindretallet er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om den ankende part har hevdet den omstridte jordvoll. Det er nok å fastslå at den bruk som er gjort av området - slik den er beskrevet i jordskifterettens dom - iallfall ikke taler mot den løsning mindretallet er kommet til. Det kan således etter mindretallets syn, ikke tillegges noen betydning at det tidvis har ligget noen båter på området. På tvisteområdet i nord er det ikke utøvet noen bruk som kan gi hjemmel for hevd.
Etter det resultat mindretallet er kommet til, skal festetomtens østgrense trekkes som beskrevet i den ankende parts påstand. Fra punkt 2 i denne påstand trekkes grensen til pkt. C i jordskifterettens grense (kartskisse i hovedutdrag side 64) og derfra sørover langs bekken, som beskrevet i skylddelingsforretningen av 24. mai 1949.
Når det gjelder saksomkostningene, finner lagmannsrettens ovennevnte flertall at den ankende part i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, bør erstatte ankemotparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Mindretallet har ut fra sitt syn på realiteten i saken bygget på loven §180 annet ledd jf §172 annet ledd, og funnet at saken har frembudt slik tvil at omkostninger ikke bør tilkjennes. Advokat Sten Løitegaard har lagt frem omkostningsoppgave der det fremgår at han har beregnet seg salær med kr 30.500,- og dekning for reiseutgifter med kr 360,-. Det er ikke fremkommet merknader til omkostningsoppgaven. Lagmannsretten legger den til grunn og fastsetter saksomkostningene til kr 30.860,-.
Jordskifterettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er ikke tatt inn i jordskifterettens domslutning. I domsgrunnene heter det om dette følgende:
"Begge parter har påstått tilkjent seg saksomkostninger.
Ingen av partene har tapt saken fullstendig. Jordskifteretten kan heller ikke se at det er andre årsaker som skulle tilsi at noen av partene får seg tilkjent dekning av saksomkostninger. Partene må derfor bære hver sine omkostninger."
Lagmannsretten er enig i jordskifterettens omkostningsavgjørelse. Flertallet viser til tvistemålsloven §181 første ledd jf §172 annet ledd og mindretallet til det som er sagt ovenfor, og som gjelder for hele saken som sådan. Lagmannsretten finner at omkostningsavgjørelsen bør fremgå av lagmannsrettens domsslutning.
Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår ovenfor.
Slutning:
1. Grenland jordskifteretts dom av 17. desember 1991 stadfestes.
2. Bjørn Kolle dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom å betale til Reidun Tangerud kr 30.860,- - trettitusenåttehundreogsekstikroner - i saksomkostninger for lagmannsretten.
3. Saksomkostninger for jordskifteretten tilkjennes ikke.