LA-1992-374
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-01 |
| Publisert: | LA-1992-00374 |
| Stikkord: | Barn, Barnelova |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Søre Sunnmøre herredsrett Nr.: 90-00049 - Agder lagmannsrett LA-1992-00374 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Cramer). Ankemotpart: B. (Prosessfullmektig: Advokat Harald Krogh-Hansen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer John Årseth. 3. Eks.ord. lagdommer Finn Elseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §153, Barneloven (1981) §35, §44 |
Mandag 21. juni 1993 ble lagmannsrett holdt i Håndverkeren, Kammegt. 6, Tønsberg.
År 1993 den 1. juli ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom:
Partene bodde sammen fra juni 1984 til januar 1986 og har et barn sammen, C født xx.xx.1986 og som bor hos moren B. Etter at det var gjort flere forsøk på å få til en varig samværsordning, reiste A i juni 1990 sak ved Søre Sunnmøre herredsrett mot B med påstand om at han skulle ha rett til samvær med datteren etter rettens skjønn. B var på nevnte tidspunkt bosatt i Volda. Hun tok til motmæle og påsto at A for tiden ikke skulle ha samvær med datteren. Det ble oppnevnt sakkyndige som ga uttalelse 21. juni 1991, og herredsretten avsa dom i tvisten 2. desember 1991 med slik domsslutning:
"1. A har rett til samvær med sin datter C, født xx.xx.1986, slik:
a) Som en overgangsordning med varighet til og med 1995 med slikt omfang: I de to første år 6 dager i året og i de to siste år en dag pr. måned. Samværene tar til med en dag før jul 1991 og skal den dagen vare fra kl. 14.00 til kl. 18.00. Av de seks dagenes samvær i hvert av årene 1992 og 1993 skal det hvert år være en dags samvær i romjulen. Dagssamværene i 1992 og 1993 skal vare fra kl. 10.00 til kl. 18.00. A henter barnet og leverer det tilbake i Bs hjem. Samværet skal skje i samarbeide med et familievernkontor så lenge det finner det nødvendig. Familievernkontoret avgjør om det er nødvendig med en person fra kontoret til stede under samværene.
b) Fra 1. januar 1996 skal det være vanlig samvær med slikt omfang som bestemt i barneloven §44 fjerde ledd.
2. B plikter å gi A opplysninger om C når A ber om det.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt rettens vurdering, fremgår av dommen.
A med advokat Roar Lehn som prosessfullmektig har anket dommen til Frostating lagmannsrett på grunn av påstått feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. B med advokat Harald Krogh-Hansen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Etter at hun flyttet til Sem i Vestfold, besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg 23. april 1992 å overdra behandlingen av saken til Agder lagmannsrett. Senere overtok advokat Hans Christian Tveitan som prosessfullmektig for den ankende part. Ankeforhandling ble opprinnelig berammet til 15. desember 1992, men måtte utsettes på grunn av ankemotpartens sykdom. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 21. juni 1993. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Ankemotparten møtte med advokat Gunnar Cramer som prosessfullmektig. Det ble avhørt 7 vitner som alle var nye for lagmannsretten.
Saken står for lagmannsretten i hovedtrekk i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene og det vises for så vidt til herredsrettens gjengivelse i domsgrunnene.
Den ankende part hevder at barnet har behov for et normalt samvær med sin far, og at det ikke foreligger forhold som tilsier at det er behov for noen overgangsordning. Slike ordninger har vært forsøkt før, men har vært mislykket på grunn av ankemotpartens steile holdning. Den ankende part har ikke noen tillit til hennes vilje til å medvirke til en samværsordning. Den angst som barnet påstås å ha må skyldes andre forhold enn farens atferd. Det sterke motsetningsforholdet mellom foreldrene er ikke nok til å fravike loven hovedregel om vanlig samvær. De sakkyndiges uttalelse er basert på et mangelfullt grunnlag. I hvert fall den ene av de sakkyndige har ikke snakket med barnet, og de har heller ikke observert barn og far sammen. Den ankende part mener det vil være til barnets beste at det etableres vanlig samværsrett umiddelbart.
Subsidiært gjøres gjeldende at den fastsatte overgangsordningen er alt for langvarig og dessuten altfor sterkt begrenset. Kontakten mellom far og barnet gjenopprettes best ved hyppigere samvær, og dette vil også være til barnets beste.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha rett til samvær med sin datter C, født xx.xx.86, fastsatt etter rettens skjønn.
2. B dømmes til å betale As saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Barnets mor har i prinsippet ikke noe i mot at faren får samvær med barnet. Det er således enighet om resultatet på sikt, men det er nødvendig med en overgangsordning. Herredsrettens dom angir en fornuftig og praktisk måte å komme i gang med et samvær på, og som også gir moren sikkerhet for at samvær vil bli utøvet på en måte som er til barnets beste. Den ankende part har en spesiell og selvopptatt holdning og mener alltid selv å vite hva som er best. Han har tidligere ved flere anledninger gitt et så avvikende følelsesmessig inntrykk at det har gitt henne grunn til å være engstelig for å gi ham samvær uten videre. I pressede situasjoner løser han sine konflikter eller motgang ved avvisning eller aggresjon. Dette kommer klart frem i de sakkyndiges rapport til herredsretten. Det ble også bekreftet under et møte i juni 1992 mellom partene og prosessfullmektigene, hvor den ankende part opptrådte på en så sjikanerende måte at hans daværende prosessfullmektig frasa seg oppdraget. Noen dager senere oppsøkte han ankemotparten og forsøkte med makt å få datteren med seg. Politiet ble tilkalt og datteren måtte til lege på grunn av hevelser på arm og hals. Datteren opplevde episoden som meget skremmende.
Som det fremgår av de sakkyndiges uttalelse vil ikke datteren for tiden ha samvær med sin far. Denne motviljen er blitt forsterket på grunn av den nevnte episoden i juni i fjor. Det er derfor nødvendig med en overgangsordning slik at barnet kan overvinne sin uvilje og at hun og faren kan tilpasse seg hverandre over tid. Barnet kan ikke tvinges til samvær, og trenger en tid uten samvær, men hvor faren ved brev, gaver o.l. kan begynne å bygge opp tilliten igjen.
Det er nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at samtlige tidspunkt settes 2 år ut i tid. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Begge partene bor nå i Tønsberg-området, med relativ kort avstand fra hverandre. Barnets mor bor alene sammen med datteren. Barnets far har inngått ekteskap i februar i år og venter et barn til høsten.
Ved avgjørelsen om samværsrett er det, som nevnt av herredsretten, barnets beste som skal legges til grunn som det dominerende kriterium, jfr. barneloven §35 tredje ledd. Partene er i prinsippet enige om at faren skal ha vanlig samvær med barnet, slik at det spørsmålet lagmannsretten skal ta standpunkt til er om slik samværsrett skal etableres straks, eller om det først bør skje etter en overgangsordning og i så fall med hvilket innhold og lengde.
Som nevnt foran avga oppnevnte sakkyndige uttalelse til herredsretten. Lagmannsretten viser til uttalelsen, som delvis er gjengitt i herredsrettens dom. Herredsretten har lagt til grunn at barnet for tiden motsetter seg samvær med faren og at det har vist reaksjoner som går på engstelse overfor han. Etter det som er opplyst for lagmannsretten, og som retten finner å måtte legge til grunn, er barnets uvilje mot å ha samvær med faren fortsatt til stede og engstelsen overfor ham er blitt forsterket etter den episoden som fant sted i juni i år og som er omtalt i ankemotpartens anførsler foran. Episoden må antas å få funnet sted i et stresset situasjon, men har vært alvorlig nok og har utvilsomt vært egnet til å skake opp barnet. Lagmannsretten har også fått et visst inntrykk av karaktertrekk hos barnets far i retning av liten tilpasningsdyktighet og aggresjon i konfliktsituasjoner. Situasjonen for barnet kan likevel ikke antas å være så alvorlig og dyptgripende at det er grunn til for tiden å nekte samvær mellom barnet og faren. Dette er heller ikke påstått av ankemotparten. I likhet med herredsretten, og i samsvar med de sakkyndiges uttalelser, finner lagmannsretten av hensyn til barnet at det vil være uforsvarlig med et vanlig samvær straks. Det bør derfor fastsettes en overgangsordning som først og fremst tilpasses barnets behov.
Etter lagmannsrettens oppfatning har det ingen hensikt med forsøk på å tvinge barnet til samvær med faren. Barnet må antas å trenge ro omkring samværsspørsmålet en tid, slik at det om mulig kan overvinne uviljen og engstelsen overfor faren. Barnet skal forøvrig begynne på skolen til høsten og dette stiller også krav til omstilling og tilpasning. Samvær bør derfor utstå en tid, og denne tiden bør brukes til å opparbeide tillit og trygghet. Om dette lykkes, vil i høy grad være avhengig av farens evne til slik opparbeidelse, men også av moren som plikter aktivt å hjelpe barnet til å få et fortrolig forhold til sin far og etter hvert positive samvær med han.
Lagmannsretten fastetter etter dette en overgangsordning uten samvær frem til 1. januar 1994, deretter med samvær en dag annenhver måned frem til 1. august 1994, og så med en gradvis opptrapping av samværene til en dag hver måned i tiden 1. august 1994 - 1. desember 1994, to dager hver måned i tiden 1. desember 1994 - 1. april 1995, og fire dager hver måned i tiden 1. april 1995 - 1. august 1995. Dagssamværene bør være med slik varighet og under slik kontroll som fastsatt i herredsrettens dom, dog slik at varigheten i perioden 1. april - 1. august 1995 bør utvides til 6 timer. Fra 1. august 1995 gis rett til vanlig samvær.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, og finner at det har foreligget slik tvil at saksomkostninger heller ikke bør ilegges for lagmannsretten.
Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, er ikke påanket.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. A har rett til samvær med sin datter C, født xx.xx.1986, slik:
a) Som en overgangsordning frem til 1. august 1995:
Intet samvær i tiden frem til 1. januar 1994.
I tiden 1. januar 1994 - 1. august 1994 samvær en dag annenhver måned, første gang i januar 1994.
I tiden 1. august 1994 - 1. desember 1994 samvær en dag hver måned.
I tiden 1. desember 1994 - 1. april 1995 samvær to dager hver måned.
I tiden 1. april 1995 - 1. august 1995 samvær fire dager hver måned.
Dagssamværene skal vare fra kl. 14.00 til kl. 18.00, men fra kl. 14.00 til kl. 20.00 i perioden 1. april 1995 - 1. august 1995. A henter og bringer barnet tilbake i Bs hjem.
Samværene skal skje i samarbeid med et familievernkontor så lenge det finner det nødvendig. Familievernkontoret avgjør om det er nødvendig med en person fra kontoret til stede under samværene.
b) Fra 1. august 1995 skal det være vanlig samvær med slikt omfang som bestemt i barneloven §44 fjerde ledd.
2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.