LA-1992-432
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-14 |
| Publisert: | LA-1992-00432 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark herredsrett nr. 91-00250. - Agder lagmannsrett LA-1992-00432 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Gunnar Hanssen 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §50, Odelsloven (1974) §16, Tvistemålsloven (1915) §180, Jordloven (1955) §55, Sameigelova (1965) §9 |
Tirsdag 12. januar 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 1, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 13. januar fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 14. januar ble rett satt påny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Under offentlig skiftebehandling av ekteskapelig fellesbo avsa Nedre Telemark skifterett 24. februar 1992 dom i tvist i søksmåls former med slik slutning:
"1. B frifinnes for å betale vederlag for bruk av boets faste eiendommer, gnr. 103 bnr. 1,4 og 18 og for gnr. 104 bnr. 8, redskap, besetning og dyretransportbil.
2. As krav om å overta løsøregjenstander med reg. nr. 131, 135, 142, 151, 152, 172 og 192 til registreringstakst tas ikke til følge.
Gjenstandene utlegges B.
3. Boets faste eiendommer utlegges B.
4. A frifinnes for å betale vederlag for fellesboligen.
5. Krav stort kr 1.495,67 fra X Auto godtas ikke som gjeld i boet.
6. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Partene i saken ble gift i 1969 og separert i 1991. De har bodd i X i Y kommune. Gnr. 103 bnr. 15 som er nevnt i domsslutningens pkt. 1, er en boligeiendom som var partenes første felles bolig og som er utskilt fra bnr. 4, en landbrukseiendom som da tilhørte Bs far. Han overtok farsgården i 1977. I 1975 hadde faren ervervet bnr. 1 som tillegg til bnr. 4. I forbindelse med at B overtok bnr. 1 og 4 flyttet han og hans familie inn i boligen på bnr. 4 mens foreldrene flyttet til bnr. 15. I 1979 ble bnr. 18, en mindre eiendom som lå mellom bnr. 1 og 4, kjøpt til. I 1987 ble gnr. 107 bnr. 8 ervervet som tilleggsjord. Det har vesentlig vært drevet husdyrbruk med opp til 30-40 dyr. Skogen har spilt en underordnet rolle. B har ved siden av gården drevet med dyretransport. De løsøregjenstander som er nevnt i domsslutningens pkt. 2 er i det vesentlige større landbruksredskaper av forskjellig slag. Kravet som er nevnt i domsslutningens pkt. 4 gjelder reparasjon av eksosanlegget på en personbil som A har disponert etter samlivsbruddet. Hun bor nå i den siste felles bolig på gnr. 103 bnr. 4 mens mannen driver gården. Han bor for tiden på Z i Æ.
Om sakens faktiske bakgrunn forøvrig og om partenes anførsler og skifterettens begrunnelse vises til skifterettens dom.
A har påanket dommen til Agder lagmannsrett med unntak for spørsmålet om hun skal betale leie for bruk av fellesboligen, der hun ble gitt medhold av skifteretten. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 12. og 13. januar 1993. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner, som alle var nye for lagmannsretten. Det ble fremlagt en rekke dokumenter, som vil bli nevnt i den utstrekning det er av betydning for avgjørelsen.
A har i det vesentlige anført følgende:
Samtlige faste eiendommer må anses innbrakt av partene i fellesskap. Hun har bidratt, ikke bare med vanlig arbeid i hjemmet, men i utstrakt grad gjennom arbeid på gården, som fjøsstell, kjøring med traktor, onnearbeid, vedlikehold av bygninger og ved å ha vært med på bygging av våningshuset på bnr. 15 og ny driftsbygning på bruket. Hennes innsats på disse områder ble særlig påkrevet etter at mannen engasjerte seg i dyretransport. Når det, som her, ikke er grunnlag for noen bestemt fordeling mellom partene, må man etter gjeldende rett anse dem som eiere av en halvpart hver. B må betale leie for sin bruk av gården under skiftet forsåvidt gjelder hennes rådighetsdel. Leien må fastsettes med utgangpunkt i vanlig markedsleie uten uten at det trekkes inn renter av lån som gården er beheftet med.
At partene har innbrakt eiendommene i fellesskap innebærer at B ikke har noen utleggsrett etter skifteloven §50 første ledd. A aksepterer imidlertid at han får utlagt gnr. 103 bnr. 4, som han har nedarvet odelsrett til. Hun bestrider at denne odelsrett i medhold av odelsloven §16 fjerde ledd er utvidet til også å omfatte de øvrige eiendommer. Bnr. 15 er overhodet ikke gjenstand for odelsrett. Under enhver omstendighet gir ikke odelrett rett til utlegg under skifte mellom ektefeller.
B har heller ingen utleggsrett etter skifteloven §50 tredje ledd, som er en snever unntaksbestemmelse. Det foreligger ikke særlige grunner for en utleggsrett for B etter denne bestemmelse. Hans interesse er tilstrekkelig ivaretatt ved at han får utlagt gnr. 103 bnr. 4 og ved fortsatt å kunne drive med dyretransport. A har rimelig grunn til å motsette seg at han blir utlagt de øvrige deler av gården. Hun har selv interesse i å by på eiendommen, der hun har bodd i mange år, bl.a. av hensyn til partenes datter, som har best odelsrett etter B.
A er klar over at hennes påstand innebærer en deling av den driftsenhet det samlede eiendomskompleks utgjør, og at dette krever landbruksmyndighetenes samtykke etter jordloven §55. Lagmannsretten skal imidlerttid foreta sine vurderinger uavhengig av denne bestemmelse. Boligeiendommen på bnr. 15, partenes første felles bolig, står i en særstilling. Det må antas at ihvertfall denne del, som utgjør en tomt på ca ett mål med påstående hus, kan fradeles uten at det oppstår spørsmål om forholdet til delingsforbudet i jordloven §55.
Dersom mannen får utlagt hele gården, aksepterer A at han også får utlagt de løsøregjenstander som er nevnt i pkt. 2 i skifterettens domsslutning. Ettersom disse er innbrakt av partene i fellesskap, er hun kommet til at hun ikke kan opprettholde sin påstand for skifteretten om å få gjenstandene utlagt til seg.
Reparasjonsregningen som knytter seg til pkt. 4 i skifterettens dom gjelder eksosanlegget på en bil tilhørende boet som hun disponerte under skiftet. Etter prinsippet i sameieloven §9 må disse utgiftene betales med en halvdel på hver.
A har nedlagt slik påstand:
"1. B tilpliktes å betale vederlag for bruk av boets faste eiendommer, redskap og besetning, fastsatt etter rettens skjønn.
2. B gis ikke rett til å overta følgende løsøregjenstander: reg. nr. 131, 135, 142, 151, 152, 172 og 192 til registreringsverdi.
3. Boets faste eiendommer, bortsett fra gnr. 103 bnr. 4, selges på det åpne marked til høystbydende.
4. Bilreparasjonsregningen stor kr 1.495,67 dekkes av boet.
5. B dømmes til å betale sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett til det offentlige."
Bs anførsler kan sammenfattes slik:
Som et første grunnlag for utleggsretten vises til at han har odelsrett til hele eiendomskomplekset. Han har nedarvet odelsrett til gnr. 103 bnr. 4, og de øvrige deler er kjøpt til under slik medvirkning fra fylkeslandbruksstyret som nevnt i odelsloven §16 fjerde ledds annet punktum, mens den odelsrett som heftet på de tilkjøpte deler er bortfalt ved preskripsjon. Etter nevnte bestemmelse er hans odelsrett således utvidet til de tilkjøpte deler. Det vises i denne sammenheng til Agder lagmannsretts dom 18. november 1992. Under henvisning til Nygaard, Odelsrett og ekteskap 116-17 gjøres gjeldende at odelsretten medfører at han kreve eiendommene utlagt til seg under skiftet. Som alternativt grunnlag for utleggsretten anføres skifteloven §50 første ledd. Det er han som fullt ut eller for det vesentlige har innbrakt eiendommene i boet gjennom sitt arbeid i og utenfor bruket. As innsats på gården har vært beskjeden og sporadisk, og slik innsats spiller ikke samme rolle ved næringseiendommer som når det er tale om rene boligeiendommer.
Atter alternativt gjøres det gjeldende at han kan kreve eiendommene utlagt til seg etter skifteloven §50 tredje ledd. Han har odelsrett til bruket og sin næring knyttet til den. Forutsetningen for landbruksmyndighetenes godkjennelse av kjøpene av gnr. 103 bnr. 1 og 18 og gnr. 104 bnr. 8 har vært at disse skulle danne en driftsenhet med gnr. 103 bnr. 4. Det foreligger dessuten uttalelse om at landbruksmyndighetene ikke vil tillate at gnr. 103 bnr. 15 blir skilt fra bruket. En slik fraskillelse rammes av jordloven §55. Det bestrides at A har noen rimelig grunn til å motsette seg at han får eiendommen.
Hvis B utlegges eiendommen, må han også få utlagt de løsøregjenstander som er nevnt i pkt. 2 i skifterettens domsslutning. Dette må gjelde også om han bare får utlagt gnr. 103 bnr. 4.
Det bestrides at det er grunnlag for et vederlagskrav mot ham for bruk av eiendommen mens skiftet pågår. Det foreligger ingen avtale om dette. Med de betydelige renteutgifter for lån som er ble opptatt forut for samlivsbruddet, og som skal dekkes av driften, er det forøvrig ikke rom for å betale noen leie.
Når det gjelder As krav om at reparasjonsutgifter for den bil hun har disponert, skal belastes boet, viser B til skifterettens begrunnelse. B har nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:
Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning de forskjellige deler av eiendommen må anses innbrakt av den ene eller andre av partene. Både når det gjelder vederlagskravet og utleggsretten har lagmannsretten funnet grunnlag for å gi B medhold uten å ta stilling til dette spørsmål.
B overtok driften av eiendommen i november 1990, etter at A hadde stått for denne fra samlivsbruddet et par måneder før. Driftsovertakelsen ble bekreftet av As daværende prosessfullmektig i brev 30. oktober 1990 uten at det der er nevnt noe om at B skal betale vederlag til A eller boet. Skifteretten har i brev 20. desember 1990 uttalt at B skal stå for driften, og at han, når han har kontroll med økonomien, inntil videre i en overgangsperiode må betale bidrag til A til dekning av hennes utgifter til livsopphold. Han har betalt slikt bidrag med 1.000 kroner måneden. Forøvrig er det ikke fremlagt materiale eller opplysninger om at det i forbindelse med driftsovertagelsen er blitt forutsatt at det skal betales noen form for vederlag. Etter omstendighetene er lagmannsretten blitt stående ved at ordningen må forstås slik at det heller ikke skal betales noe særskilt vederlag utover det nevnte bidrag. I denne forbindelse påpekes for det første at A har ansett seg uforpliktet til å betale vederlag for bruken av fellesboligen under skiftet, og at skifterettens dom, som ga henne medhold i spørsmålet, ikke er påanket på dette punkt og således er rettskraftig så langt. Det innskytes dessuten at B betaler strømavgift og kommunale utgifter for boligen. For det annet har lagmannsretten lagt vekt på at B årlig betaler anslagsvis 130 - 140.000 kroner eller mer i renter for lån som knytter seg til investeringer i gårdsdriften, mens en eiendommen som den man har å gjøre med i den foreliggende sak, antagelig ville kunne leies ut for et årlig vederlag på mellom 50.000 og 100.000 kroner. Ved en eventuell utleie til utenforstående ville det således ikke kunne oppnås inntekter til dekning av rentene for lån som er knyttet til gårdsdriften, og slik sett er det ikke rom for noe vederlag fra Bs side.
Lagmannsretten er videre kommet til at B kan kreve samtlige deler av den faste eiendom utlagt til seg. I denne forbindelse er det lagt vesentlig vekt på at han har en ubestridt nedarvet odelsrett til den sentrale del av bruket, gnr. 103 bnr. 4, og at han, selv om han ikke hadde blitt utlagt denne del på skiftet, ville ha kunnet løse eiendommen fra boet eller den boet solgte den til. Gnr. 103 bnr. 4 utgjør sammen med de eiendommer som er kjøpt til, en samlet og integrert driftenhet som ikke bør stykkes opp. Det er forøvrig grunn til å regne med at landbruksmyndighetene ikke vil tillate slik oppdeling, og dette forhold må også være av betydning for rettens bedømmelse. Det vises i denne sammenheng til at det ved ervervet av både av gnr. 103 bnr. 1 og gnr. 104 bnr. 8 var en forutsetning for fylkeslandbruksstyrets samtykke at de tilkjøpte eiendommer sammen med kjøperens andre eiendommer skulle drives som en driftsenhet etter jordloven. Lagmannsretten viser videre til at Agder lagmannsrett i en dom av 18. november 1992 i sak LA-1992-00175 A har lagt til grunn at odelsloven §16 fjerde ledds 2. punktum kommer til anvendelse uten odelsfrigjøring når den odelsrett som heftet på tilleggsjorden fra før ervervet etter denne tid faller bort ved preskripsjon eller på annen måte. Etter denne rettsoppfatning må Bs nedarvede odelsrett til gnr. 103 bnr. 4 anses å ha blitt utvidet til gnr. 103 bnr. 1 og gnr. 104 bnr. 8 og således omfatte praktisk talt hele eiendomskomplekset med de muligheter dette gir ham til likevel å slå eiendommen til seg dersom han ikke innrømmes rett til utlegg under skiftet.
Når det spesielt gjelder bolighuset på gnr. 103 bnr. 15, vises til at dette ligger til tunet til bnr. 4 og nå er bebodd av B s mor. Det ville være en svært uheldig løsning om fremmede skulle få kjøpt dette huset, og den pris man kan oppnå med påhefte av morens borett, vil være lite gunstig for boet. Det er også nærliggende å tenke seg at jordbruksmyndighetene vil motsette seg et slikt salg idet dette vil bli ansett som fradeling av kårbolig som omfattes av jordloven §55. Det bemerkes i denne sammenheng at fraskillelse av bnr. 15 fra bnr. 4 visstnok var nødvendig for å få husbanklån. Ved sitt samtykke til fradelingen la landbruksmyndighetene vekt på at denne måtte ses som midlertidig ettersom den skjedde til eneste sønn som i sin tid skulle overta gården.
Etter lagmannsrettens syn foreligger etter dette slike sterke grunner for utlegg til B som kreves etter skifteloven §50 tredje ledd.
Lagmannsretten kan ikke se at A skulle ha slik rimelig grunn som nevnt i §50 tredje ledd til å motsette seg at den samlede eiendom utlegges til B. Som det fremgår foran må det legges til grunn at en den deling av eiendommen som hennes påstand innebærer, ikke vil kunne gjennomføres. Partenes tidligere felles bolig, gnr. 103 bnr. 15 kan riktignok her stå i en særstilling. Lagmannsretten kan imidlertid vanskelig se at As interesse i denne eiendom er av tilstrekkelig vekt. Med det sterke motsetningsforhold som er mellom partene, ville det føre til uakseptable tilstander om de skulle bo i hvert sitt hus inntil samme tun. Forøvrig er boretten til Bs mor til hinder for at A kan disponere huset. Heller ikke hennes interesse i å sikre huset for datteren kan være avgjørende. Datteren vil formodentlig være like godt hjulpet i denne forbindelse om hennes far får huset utlagt til seg.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til når det gjelder utleggsretten for den faste eiendom, følger at B skal utlegges også det løsøre som er nevnt i pkt. 2 i skifterettens dom. Det vises til den ankende parts innrømmelse på dette punkt gjengitt foran under hennes anførsler.
Utgiftene for reparasjon av eksosanlegget på den bil A har disponert, må bæres av henne alene og må anses boet uvedkommende selv om bilen skulle tilhøre begges rådighetsdel og være i tingsrettslig sameie mellom partene. Det er ikke opplyst at A har betalt noe vederlag for bruk av bilen. Partene disponerte hver sin av boets biler etter samlivsbruddet. Ordningen må forstås slik at hver av dem selv fullt ut må bære utgifter ved de respektive biler som knytter seg til regulært vedlikehold. Skifte av eller reparasjon av eksosanlegg må foretas med visse mellomrom og må anses som regulært vedlikehold.
Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger slike særlige grunner at hver av partene bør bære sine utgifter for lagmannsretten i medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saken har reist en rekke spørsmål som er forbundet med betydelig tvil, og den gjelder oppløsningen av et økonomisk fellesskap, som er resultatet bl.a. av den innsats A har ytet i det aller mest av sitt voksne liv. Hun hadde derfor rimelig grunn til å få sin sak prøvet i nok en instans.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Skifterettens dom stadfestes så langt den er påanket. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.