LA-1992-566
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-08 |
| Publisert: | LA-1992-00566 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett Nr.: 91-00380 - Agder lagmannsrett LA-1992-00566 A. Anket og behandlet i Høyesterett, se HR-1993-00136 A. |
| Parter: | Ankende part: B, X. (Prosessfullmektig: Advokat Erik N. Holth, Sandefjord). Motpart: A, X. (Prosessfullmektig: Advokat Erik Magnus Høyer, Sandefjord). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erling Strand, formann. 2. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen. 3. Eks.ordinær lagdommer Rolf Harto |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180, §44 |
År 1993 den 18. februar ble lagmannsrett holdt i Frimurerlosjen i Tønsberg for behandling av tvistemål for Vestfold lagsogn.
År 1993 den 19. februar fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 8. mars ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere til stede. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom :
A, nå A, født xx.xx.1967, og B, født xx.xx.1960, som inngikk ekteskap 15. september 1990 ble separert ved Sandefjord byretts dom av 14. oktober 1991. De har ett barn sammen, C, født xx.xx.1990.
I saksforberedende møte den 4. oktober 1991 inngikk partene rettsforlik om at de skulle ha felles foreldreansvar for C. De var imidlertid uenige om hvem som skulle ha den daglige omsorgen for ham. I tvist om dette spørsmålet avsa Sandefjord byrett den 2. juli 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A tilkjennes daglig omsorg for C født xx.xx.1990.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten, fremgår av dennes dom.
B, med advokat Erik N. Holth som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.
A, med advokat Erik Magnus Høyer som prosessfullmektig, har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 18. og 19. februar 1993. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Da den ankende part er døv, er det oppnevnt to sakkyndige døvetolker, Heidi Wold og Irene Larsen. De har deltatt under hele ankeforhandlingen, slik at det som passerte ble tolket for B.
Videre har psykiater Johannes Dysthe og psykolog Ottar Eidsmo vært oppnevnt som nye sakkyndige for lagmannsretten. De har avgitt en felles rapport, datert 13. januar 1993. Etter å ha fulgt forhandlingene frem til prosedyrene, avga de sakkyndige forklaringer for lagmannsretten. Det er avhørt to vitner.
B har i hovedsak anført: Byretten har tatt feil når den ikke har funnet at det vil være best for C å bo fast hos sin far. B har vært hovedomsorgsperson for sønnen etter at partene gikk fra hverandre, i ca 1 1/2 år nå. Han hevder at det også under ekteskapet var han som sto for det meste av den daglige omsorgen, og at morens engasjement når det gjaldt å ta seg av C ikke var som det burde. Hun var mye ute, og overlot ofte stellet av gutten til ham.
C er følelsesmessig sterkere knyttet til faren enn til moren, hvilket de sakkyndige for lagmannsretten har lagt vekt på når de har gått inn for at B får den daglige omsorgen.
Det er også usikkert om motparten vil makte å ta seg av C i tillegg til det arbeidet hun har med omsorgen for datteren D, som det har vært visse problemer med. Det vises til det de sakkyndige har uttalt om dette i sin rapport. B anfører at denne usikkerheten dels går på morens personlige egenskaper, blant annet den mangel på stabilitet som hennes skiftende samboerforhold opp gjennom årene viser.
B hevder at A etter samlivsbruddet ikke har vist den interessen for sønnen som man kunne vente. Hun har samvær med ham annen hver helg fra fredag til søndag ettermiddag. Samvær utover det har hun ikke vist interesse for, hvilket er påfallende med den korte avstanden det er mellom partenes bosteder i X.
Som de sakkyndige har gitt uttrykk for, kan ikke farens døvhet være til hinder for at han får omsorgen for gutten. Han er oppmerksom på faren for manglende språkutvikling hos gutten, og har fra høsten 1992 fått ham i heldagsbarnehage. Etter at C begynte i barnehagen, er han blitt mye flinkere til å snakke.
C har allerede lært noe av døvespråket. Dessuten forstår han farens måte å snakke på, slik at de kommuniserer ganske greit med hverandre, guttens alder tatt i betraktning.
Dersom gutten blir værende hos sin far, vil han også lære å beherske døvespråket. Den ankende part har vist til vitnet Grønlies uttalelse om at det i seg selv vil være et pluss for C. Under ankeforhandlingen har guttens mor uttalt at hun ikke ser det som sin oppgave å lære gutten døvespråk, selv om hun behersker det. Det viser at hun ikke har full forståelse av hvor viktig det er for gutten snarest mulig å kunne utvikle muligheten for god språklig kontakt med faren.
B innrømmer at han en gang slo A da hun løy for ham. Han bestrider imidlertid at det hendte mer enn en gang, og at han var så voldelig som hun har påstått.
Konklusjonen må bli at gutten ikke bør flyttes fra faren der han har det godt, og til en situasjon hos moren som vil være vesentlig mer usikker på flere måter. Blant annet vet man ikke hvilke konsekvenser det kan få for gutten at moren er gått inn i et samboerforhold med en mann som er atten år eldre enn henne.
B har lagt ned slik påstand:
"1. B tilkjennes den daglige omsorg for C, født xx.xx.1990.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett."
A har i hovedsak anført:
Byrettens dom er riktig, både i resultat og begrunnelse.
Både B og hun er glade i C, og de har begge vist vilje og evne til å gi ham omsorg. Avgjørelsen om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen skal først og fremst rette seg etter det som vil være best for C. Det kreves da ikke minst at man ser fremover og forsøker å bedømme hvor gutten totalt sett vil få det best på sikt. I det må det også ligge en vurdering av hvor han vil få de beste mulighetene for å utvikle seg på en positiv måte.
Det er vanskelig å se bort fra at det vil være et minus for utviklingen til C at faren er døv, og at hans omgangskrets i det vesentlige består av andre døve. Man kan nå klart se at C ligger etter i språklig utvikling. B har ikke noe av sin familie i distriktet. A derimot har sin nærmeste familie her, og dersom hun får den daglige omsorgen for C vil han treffe flere av sine slektninger, særlig mormoren som han er meget glad i. Hos hans mor vil de premissene farens døvhet nødvendigvis kommer til å sette for ham, bli mindre fremtredende. Det betyr likevel ikke at han ikke kan ha god kontakt med sin far gjennom en vid samværsordning. A, som selv kan tegnspråket, regner med at det vil komme av seg selv at gutten også snart lærer det, hovedsakelig gjennom samværene med faren.
C og D er åpenbart nært knyttet til hverandre, og viser det både i lek og på annen måte. Det hevdes at det vil være av stor verdi for C å få vokse opp sammen med sin søster. Både av rapporten fra den sakkyndige for byretten og de sakkyndige for lagmannsretten fremgår det at det er et nært forhold mellom de to barna.
D er rolig og omsorgsfull med C når de er sammen. Det er nok så at hun en tid hadde visse vansker etter at hun hadde opplevet bruddet mellom partene og en del av den spente situasjonen som gikk forut for det. Det er grunn til å tro at Bs agressive holdning spesielt har gjort inntrykk på henne. Nå som hun har fått det på avstand er hun en mye mer harmonisk pike, og A hevder at det er ubegrunnet av de sakkyndige for lagmannsretten å frykte at hun ikke skal kunne makte å gi både D og C den omsorg de trenger. Hun hevder at det heller ikke er grunn til å frykte for at hun ikke vil kunne gi barna et godt hjemmemiljø med stabile omsorgsforhold i årene fremover.
A hevder at det ikke er grunnlag for å konstatere at C er sterkere følelsesmessig knyttet til faren enn til moren. Det er naturlig at han er knyttet til sin far som han bor hos, men under samværene med henne viser han på flere måter hvor sterkt han følelsesmessig er knyttet til sin mor. Han slår ofte armene rundt halsen hennes, vil sitte mye på fanget, og gir i det hele uttrykk for at han trenger den varme hun gir ham.
Dersom hun får omsorgen for gutten, er hun innstilt på at faren får minst like omfattende samværsrett som nevnt i barneloven §44.
Hun anfører at det er viktig at gutten kan flytte til henne så snart som mulig, slik forholdene ligger an i denne saken.
A har lagt ned slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes, og B ilegges saksomkostninger til staten."
Lagmannsretten skal bemerke:
A hadde lært døvespråket før hun traff B. Det bidro til at de ble kjent med hverandre og innledet et forhold som førte til at de giftet seg den 15. september 1990.
Partene hadde således vært gift vel ett år da de ble separert i oktober 1991, men det er opplyst at samlivsbruddet skjedde forsommeren samme året. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at forholdet mellom partene var svært opprivende den siste tiden før de gikk fra hverandre, og at B da ved en anledning var voldelig mot A.
Da hun flyttet fra B, ble C boende hos ham, og i brev av 3. juli 91 fra hennes prosessfullmektig ga hun uttrykk for at det var enighet om at B skulle ha barnet hos seg. Men allerede den 8. juli s.å. tok hun ut stevning ved Sandefjord byrett med påstand om at partene skulle ha felles foreldreansvar for C, og at hun skulle ha den daglige omsorgen for ham. Partene inngikk senere rettsforlik om at de skal ha felles foreldreansvar for gutten.
Lagmannsretten anser ingen av partene for å være uskikket til å ha den daglige omsorgen for C. Ved avgjørelsen av tvisten mellom dem om hvem som skal ha den daglige omsorgen, må lagmannsretten først og fremst ha for øye hva som vil være best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd.
Både A og B bor i X. Etter samlivsbruddet ble han boende i den tidligere felles leilighet. For lagmannsretten er det opplyst at han flyttet for kort tid siden, og at han nå bor i en treroms leilighet i en boligblokk et annet sted i X. Det er ikke fremkommet noe som gir grunn til å tvile på at boligforholdene er tilfredsstillende.
B er engasjert som gårdsarbeider ved Y. Arbeidstiden der er fra kl. 08.00 - 15.00. C begynner kl. 07.30 i barnehagen. Faren kjører ham dit før han begynner på arbeidet, og han henter ham etter arbeidstidens slutt. B har forklart at C får to måltider i barnehagen, frokost kl. 08.30 og lunsj kl. 11.30. Når de kommer hjem lager han middag til seg og gutten.
Tidligere arbeidet B som maskinarbeider i Larvik, men han ble arbeidsledig mot slutten av 1990 og ble da hjemmeværende. Partene synes å være enige om at han i den tiden sto for mye av det daglige stellet av de to barna, D og C.
Det er ikke grunn til å betvile at C føler seg knyttet til sin far, og at de har fin kontakt med hverandre, selv om farens døvhet skaper en noe særegen situasjon, slik også byretten har gitt uttrykk for. De kan ikke snakke sammen på vanlig måte, og faren vil derfor ikke ved samtaler kunne fremme språkutviklingen til C, slik det er vanlig mellom foreldre og barn. Det er også et minus at omgangskretsen til B i det vesentlige synes å bestå av andre døve, slik at C oftest vil være i døvemiljø når faren tar ham med på besøk til venner i fritiden. Et positivt trekk for C i denne sammenheng er at flere av de døve vennene til faren har talende barn, som han kan leke med. Men lagmannsretten må legge til grunn at C hos faren vil være sterkt avhengig av et støtteapparat, blant annet for å hindre at han blir liggende etter i språklig utvikling. I denne sammenheng har lagmannsretten merket seg at det er opplyst at B er dårlig til å lese og skrive.
Lagmannsretten kan ikke se bort fra at dette vil virke begrensende for den hjelp og stimulans gutten kan få av faren de nærmeste årene, når det gjelder skolearbeide og ellers. I sammenheng med dette må det nødvendigvis også ses hen til at farens omgangskrets er begrenset som nevnt foran. Fra det offentliges side vil det sannsynligvis kunne etableres støtteordninger som vil kunne være til hjelp for gutten, men lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at ulempene vil kunne avhjelpes mer enn delvis. Ved den totale avveining som må foretas om hva som vil være til guttens beste, finner lagmannsretten som byretten, at det av hensyn til hans utvikling er et moment av betydning at man står overfor et valg mellom å la barnet vokse opp hos moren som kan høre og faren som er døv.
A bor i en leilighet som består av stue, to soverom, kjøkken og bad. De sakkyndige har opplyst at den ligger i en firemannsbolig i barnevennlige omgivelser. Hun har en samboer som er 18 år eldre enn henne. Det er opplyst at han driver forretningen W AS. Han har eget hus, men bor mest i As leilighet. A hadde ett langvarig samboerforhold før hun traff B. Det var med far til D. Dette samboerforholdet varte omkring to år. Det er opplyst at hun også har hatt en samboer på 44 år som hun bodde sammen med i ca 1 år i Z.
De sakkyndige for lagmannsretten har pekt på As tidligere skiftende bo- og samboerforhold, men uttaler at hennes nåværende livssituasjon virker mer stabil. D, som er omkring 6 1/2 år, bor sammen med sin mor. Etter det som er opplyst må det legges til grunn at D har hatt visse vansker, men at hun nå er inne i en positiv utvikling. Lagmannsretten legger til grunn at det er et nært forhold mellom D og broren. Det er opplyst at de leker mye sammen når C er på besøk og at D tar seg av ham på en fin måte. A er arbeidsledig og hjemmeværende. Hun har tidligere bare arbeidet 3-4 måneder på X sykehus. Hun har en eldre bil, og kjører D hver dag til og fra barnehagen. Hun anser det som uproblematisk for C å få barnehageplass om han flytter til henne, og regner med at han kan fortsette i samme barnehagen som han går nå. Til høsten skal D begynne på skolen.
Lagmannsretten kan ikke se at en flytting bør innebære noen ulempe for C når det gjelder barnehage. Det er sannsynlig at han vil trenge et visst støtteopplegg uansett hvem av foreldrene han er hos. Trolig vil det være behov for det mest omfattende støtteopplegget om han blir boende hos sin far.
Den sakkyndige for byretten har funnet det avgjørende at A fremstår som den mest reflekterte når det gjelder sønnens situasjon, og at hun har den største innsikt i stell, omsorg og stimulering på hverdagsplanet. Han uttaler at det er hun som legger for dagen den mest modne og deltagende måten å stimulere, styre og gi oppmerksomhet på i de praktiske situasjoner som er observert. De sakkyndige for lagmannsretten har uttalt at A er den av foreldrene som verbalt gir uttrykk for den beste innsikten i barns behov og som er mest nyansert i sin beskrivelse av hva C trenger. De har imidlertid satt spørsmålstegn ved As stabilitet. De har videre uttalt at det er mye som tyder på at det å ha omsorg for ett barn i seg selv er en krevende oppgave for A, og gir uttrykk for at de er i tvil om hun har ressurser til å ha daglig omsorg for begge barna. De har i sin rapport uttalt at man står overfor en vanskelig avveining. Begge foreldrene vil kunne være i stand til å ha den daglige omsorg for C, heter det, men de sakkyndige uttaler også at både faren og moren har begrensninger i så måte.
Lagmannsretten er enig med de sakkyndige i at man står overfor en vanskelig avveining. Ved en totalvurdering har lagmannsretten kommet til at det vil være best for C om moren får den daglige omsorgen for ham. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at C er følelsesmessig mer knyttet til den ene enn den annen av foreldrene.
Lagmannsretten kan heller ikke legge til grunn at A ikke har ressurser til å ta seg av begge barna. Det forutsetter naturligvis at hun er villig til å prioritere omsorgen for dem, hvilket lagmannsretten har inntrykk av at hun i dag er villig til. De sakkyndige har uttalt at man ikke har garanti for at den stabilitet man i dag ser hos A vil vare. Lagmannsretten kan være enig i denne uttalelsen, men finner ikke at faren for en utglidning er slik at det kan tillegges avgjørende vekt ved den avveining som må foretas.
Når C blir boende fast hos sin mor, vil han komme til å vokse opp sammen med sin søster D, som han åpenbart er nært knyttet til. Videre må det regnes med at han oftere får kontakt med morens slektninger, kanskje særlig sin mormor. Den nærere søsken- og familiekontakt han får ved å flytte til moren, må tillegges betydelig vekt.
Lagmannsretten har få opplysninger om morens samboer. Det som er kommet frem for lagmannsretten tyder på at hans kontakt med D og C er alminnelig god.
Lagmannsretten finner ikke at en flytting av gutten i dette tilfellet i seg selv vil innebære noen ulempe for ham. Han har hatt god kontakt med begge foreldrene, og synes følelsesmessig å være likt bundet til de to. Hensynet til guttens språkutvikling, og muligheten for bredere miljøkontakt, taler snarere for at flyttingen skjer før han er blitt for stor. Lagmannsretten er etter dette, i likhet med byretten, kommet til at A bør ha den daglige omsorgen for C.
Partene har for lagmannsretten uttalt at de er enige om at den av dem som ikke får den daglige omsorgen skal ha samværsrett av minst samme omfang som nevnt i barneloven §44 fjerde ledd, og at de regner med fortløpende å bli enige om praktiseringen av samværsordningen. A har uttalt at når hun tidligere måtte nøye seg med samvær annen hver helg, skyldtes det at B ved flere anledninger nektet henne å få med gutten.
Lagmannsretten legger stor vekt på at partene gjør alvor av å praktisere en vid samværsordning, slik at C fortsatt kan ha god kontakt med sin far. A har for lagmannsretten gitt uttrykk for at hun nå langt mer ser det som sin oppgave å lære gutten talespråk enn tegnspråk. Lagmannsretten vil sterkt understreke at en del av den omsorg hun bør vise overfor gutten er å hjelpe til med å lære ham tegnspråket, slik at han så snart som mulig kan kommunisere lett med faren.
Anken har etter dette ikke ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger må avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at avgjørelsen har budt på så stor tvil at saksomkostninger hverken bør idømmes for byretten eller lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.