LA-1992-610
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-11 |
| Publisert: | LA-1992-00610 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 92-00589 - Agder lagmannsrett LA-1992-00610 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: B. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer Trude Sæbø. 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, Tvistemålsloven (1915) §153 |
Fredag 29. januar 1993 kl. 09.30 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 11. februar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom:
I sak mellom B og A avsa Skien og Porsgrunn byrett den 30. juni 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Foreldreansvaret til C, født xx.xx.85, overføres til faren, B.
2. Partene bærer hver sine egne saksomkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.
A ved advokat Jan Erik Granmo har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B ved høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Skien den 29. januar 1993. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Granmo har i hovedsak anført:
Partene har inngått rettsforlik om at de skal ha felles foreldreansvar, samt at den ankende part skal ha omsorgen for C. Det følger av barneloven §39 at det skal særlige grunner til for å endre et rettsforlik.
Man må legge til grunn at den ankende part var en god mor frem til vedtaket i barnevernsnemnda i februar 1992 om å overta omsorgen for C. Vedtaket skyldtes at moren på dette tidspunkt hadde psykiske problemer. Hun var aleneforsørger for tre barn, og hadde gjennomgått flere separasjoner. Det bestrides ikke at det på dette tidspunkt var grunnlag for omsorgsovertakelse. Senere har imidlertid den ankende part hatt et opphold på psykiatrisk avdeling på Telemark Sentralsjukehus, og hun får nå medisiner som hjelper. Hun er i dag i stand til å overta omsorgen for C. Det vises til at C s eldre halvbror D i fjor sommer flyttet hjem til sin mor igjen, etter at hans far ved dom i februar i fjor hadde fått omsorgen for ham. Faren til D har ikke hatt innvendinger mot at gutten nå bor hos moren. Det har heller ikke sosialkontoret, som den ankende part har jevnlig kontakt med. C er nå plassert i fosterhjem på X, men moren vil ta opp spørsmålet om å få gutten tilbake til seg. Imidlertid vil dette klarligvis ikke skje før barnevernsnemnda finner det forsvarlig, og det er derfor ingen risiko ved å la henne få omsorgen for gutten.
Guttens far erkjenner at han for tiden ikke kan ha omsorgen for gutten på grunn av sin arbeidstid. I den relative vurdering mellom sakens parter må den ankende part stå sterkest. Hun har hatt omsorgen for C mange år, og hadde problemer kun i en overgangsperiode.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes for Bs krav om eneforeldreansvaret til C, født xx.xx.1985.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."
Ankemotparten ved advokat Frøstrup har i hovedtrekk anført:
Etter barneloven §39 kreves det ikke sterke grunner for å endre det som er fastsatt ved et rettsforlik. Det er nok at det foreligger særlige, påviselige grunner, jfr. Backers kommentar til barneloven.
Barnevernsnemnda traff vedtak om å overta omsorgen for C i februar 1992. Det må da legges til grunn at moren på dette tidspunkt ikke var skikket til å ha omsorgen for gutten. Ankemotparten har bedt om samtykke til å innhente alle de opplysninger barnevernet måtte ha i saken, men den ankende part har nektet dette. Det må da legges til grunn at disse opplysninger taler i hennes disfavør.
Det kan ikke legges avgjørende vekt på at Cs halvbror D nå har ønsket å flytte tilbake til sin mor. Dette vil neppe bli noen varig ordning.
Ankemotparten er en stabil og pålitelig mann, som har arbeidet tolv år hos sin nåværende arbeidsgiver. Det erkjennes at han for tiden ikke kan ha omsorgen for sønnen, ettersom han har en arbeidstid som begynner ca kl. 05.00 hver dag. Etter ankemotpartens syn har sønnen det for tiden best i fosterhjemmet på X. På sikt ønsker imidlertid ankemotparten at sønnen skal bo hos ham.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:
I det rettsforlik som partene inngikk 15. januar 1988 ble det fastsatt at partene skulle ha felles foreldreansvar for C, samt at moren skulle ha omsorgen. Etter barneloven §39 kreves det særlige grunner for å endre dette rettsforliket. Lagmannsretten er kommet til at slike særlige grunner foreligger.
Retten vil først bemerke at saken er dårlig opplyst. Retten legger til grunn at da barnevernsnemnda fattet vedtak om å overta omsorgen for C i februar 1992, skyldtes det at moren på dette tidspunkt ikke evnet å ha omsorgen for ham. Hun har i retten uttalt at hun nå er frisk og i stand til å ha omsorgen for C. Denne påstanden er imidlertid ikke nærmere underbygd ved legeerklæring eller andre opplysninger. Etter hva den ankende part har opplyst er hun avhengig av medisin på grunn av sin psykiske sykdom. For øvrig foreligger ingen opplysninger om barnevernets vurdering av morens omsorgsevne.
Retten legger til grunn at den ankende part fortsatt ikke er i stand til å ha omsorgen for C. Når det gjelder ankemotparten, har retten ikke grunnlag for å anta at han ikke skulle være skikket til å ha omsorgen for gutten. Ankemotparten har imidlertid selv erkjent at han på grunn av sine arbeidsforhold for tiden ikke har praktiske muligheter til å ha omsorgen. Han har gitt uttrykk for at etter hans oppfatning har C det for tiden best i fosterhjemmet på X, hvor gutten for øvrig også har god kontakt med ankemotpartens søster og hennes familie. Når det blir praktisk mulig ønsker han imidlertid å ha gutten boende hos seg, men bare dersom C selv ønsker det.
Slik retten forstår ankemotparten, vil han, dersom han får foreldreansvaret alene for sønnen, for tiden bruke denne myndighet til å samtykke i at gutten fortsatt blir boende i fosterhjemmet på X. Først når forholdene ligger praktisk til rette for det, og gutten selv ønsker det, vil han selv overta omsorgen for ham. Lagmannsretten legger til grunn at dette er den løsning som vil være den beste for C.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør idømmes. Det vises her til at saken er svært spesiell.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.