LA-1992-621
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-14 |
| Publisert: | LA-1992-00621 |
| Stikkord: | Erstatning, Kommisjonsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Horten herredsrett Nr.: 91-00526 - Agder lagmannsrett LA-1992-00621 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: John Leirvik (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg). Ankemotpart: Frank Doksheim Agentur A/S (Prosessfullmektig: Advokat Leif Kilde Evensen). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann. 2. Lagdommer John Årseth. 3. Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Kommisjonsloven (1916) §68, Tvistemålsloven (1915) §153, §172, §176, §180, §50, §76 |
Onsdag 2. juni 1993 ble lagmannsrett holdt i Håndverkeren, Kammegt. 6, Tønsberg.
År 1993 den 14. juni ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom :
Ved stevning 13. mars 1991 til Horten herredsrett reiste John Leirvik sak mot Frank Doksheim Agenturer A/S med krav om erstatning og etterprovisjon etter at han sluttet som agent i nevnte firma. Horten herredsrett avsa 15. juli 1991 uteblivelsesdom mot saksøkte. Saksøkte begjærte oppfriskning og begjæringen ble tatt til følge ved herredsrettens beslutning 27. september 1991. Horten herredsrett avsa dom i tvisten 9. juni 1992 med slik domsslutning:
"1. Saksøkte, Frank Doksheim Agentur A/S, frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og påstander for herredsretten, samt rettens vurdering, fremgår av dommen.
John Leirvik med advokat Svein Thalberg som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil bevisbedømmelse og feil lovanvendelse. Frank Doksheim Agenturer A/S med advokat Leif Kilde Evensen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt 2. juni 1993 i Tønsberg. Den ankende part møtte personlig og for ankemotparten møtte styreformannen Frank Doksheim, og begge forklarte seg. Det ble dessuten avhørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling - såvel faktisk som rettslig - som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til herredsrettens gjengivelse i dommen.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Da Leirvik inngikk avtale med Teie Elektriske om markedsføring og salg av de omhandlede trekassene, var han ikke kjent med Doksheims planer om markedsføring av trekasser. Da han ble klar over disse planene, tok han kontakt med Doksheim, og det ble avtalt at han skulle fortsette som før. Dette var en tid før den såkalte lysmessa i Oslo i april 1989. Under messa hadde Leirvik en konferanse med disponent Lars Doksheim og Leirvik fikk da valget mellom å være agent enten for Doksheim Agenturer eller for Teie Elektriske. Herredsretten har tatt feil når den har kommet til at Leirvik i nevnte konferanse sa opp sitt agentur for førstnevnte. Han fikk et ultimatum, men dette innebærer ikke at han selv sa opp agenturet, og han ble ble heller ikke da oppsagt. Den omstendighet at han fortsatte å selge Teies trekasser kan heller ikke oppfattes som en oppsigelse fra hans side. Det kom heller ikke noen bekreftelse fra Doksheim om at han var oppsagt. Partene drøftet derimot senere visse praktiske løsninger med sikte på at Leirvik kunne fortsette som agent for Doksheim. Noen oppsigelse fikk han ikke før ved brev av 18. november 1989, og spørsmål om etterprovisjon var overhode ikke drøftet på noe tidligere tidspunkt. Noe frafall av etterprovisjon kunne således ikke under noen omstendighet ha funnet sted.
Kravet om etterprovisjon, tilsvarende 6 måneders gjennomsnittsprovisjon, er hjemlet i kommisjonsloven §68 annet ledd. I tillegg har Leirvik rett til erstatning, idet han ikke har hatt anledning til å arbeide i oppsigelsestiden, jfr. kommisjonsloven §76 jfr. §50 første ledd. Erstatningen kreves satt til 3 måneders provisjon beregnet som et gjennomsnitt av siste års provisjon. Partene er enige om at denne gjennomsnittsprovisjonen kan settes til kr 8.500,- pr. måned.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Frank Doksheim Agenturer A/S v/styrets formann dømmes til å betale erstatning og etterprovisjon til John Leirvik etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 85.000,-.
2. John Leirvik tilkjennes saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten har hevdet at herredsrettens dom er riktig både i begrunnelse og i resultat. Det bestrides at Leirvik, da han inngikk salgsavtale med Teie Elektriske, ikke kjente til at Doksheim Agenturer også hadde planer om salg av trekasser. Da det dreiet seg om et konkurrerende produkt, måtte han være klar over at det ville bli en kollisjon, og at det ble behov for en avklaring. Det ble derfor avtalt et møte mellom partene på lysmessa i april 1989. Begge partene var da klar over at Leirvik ikke kunne representere både Doksheim Agenturer og Teie Elektriske når det gjaldt trekasser. Doksheim var svært godt fornøyd med Leirvik som agent og med hans salgsprestasjoner, og på nevnte møte ble det derfor forsøkt å overtale ham til å fortsette agenturet. Han ble imidlertid stilt overfor valget mellom de to agenturene, og Leirvik valgte å fortsette hos Teie Elektriske. Han sa således selv opp. Om han ikke uttalte dette uttrykkelig på lysmessa, viste han sitt valg i praktisk handling ved at han fortsatte å selge trekasser for Teie Elektriske.
I telefonsamtale i mai 1989 ble det avtalt mellom partene hvordan forholdet skulle avvikles. Som nevnt foran ville Doksheim gjerne beholde Leirvik som selger lengst mulig og var derfor interessert i en rommelig avviklingstid. Det ble derfor i nevnte telefonsamtale avtalt at Leirvik skulle få adgang til å selge Teie Elektriskes produkter parallelt med Doksheims frem til årsskiftet 1989/90, og at tiden frem til nevnte årsskifte skulle anses som oppsigelsestid. Leirvik har således fått en bedre ordning enn det kommisjonsloven hjemler og har ikke noe krav på ytterligere godtgjørelser.
Hvis lagmannsretten likevel legger Leirviks oppfatning av de faktiske forhold til grunn, og slik at oppsigelsen regnes fra 18. november 1989, må det ved den skjønnsmessige fastsettelsen av etterprovisjonen tas hensyn til at det er Leirviks eget forhold som medførte oppsigelse, og at han prøvde lenge "å kjøre dobbelt", til tross for at han var klar over at dette ikke ble akseptert av Doksheim. Det vises dessuten til at han opparbeidet en provisjon i desember 1989 på ca kr 25.000,-, og når kr 8.500,- legges til grunn som et gjennomsnitt, jfr. foran, har han allerede fått erstatning for mer enn 3 måneder.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2 Saksomkostninger tilkjennes Frank Doksheim Agenturer A/S såvel for herredsretten som for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, som har gitt en fyldig redegjørelse for sakens faktiske bakgrunn. Lagmannsretten viser til dette og kan i det vesentlige også tiltre herredsrettens begrunnelse for domsresultatet.
I likhet med herredsretten legger lagmannsretten til grunn at det var et møte mellom partene under lysmessa i Oslo i april 1989 og at temaet for dette møtet primært var Leirviks fremtidige forhold som agent for Doksheim Agenturer. Leirvik var klar over at han ikke samtidig kunne selge trekasser både for Teie Elektriske og Doksheim Agenturer uten en særordning, idet det dreiet seg om konkurrerende produkter. Det legges videre til grunn at Leirvik på møtet fikk et ultimatum om å måtte foreta et valg, nemlig enten å slutte hos Doksheim eller hos Teie Elektriske. Leirvik har for så vidt også erkjent at han fikk et slikt ultimatum og var således fullt klar over konsekvensene av det valget han gjorde. Til tross for forsøk fra Doksheims side på å overtale ham til å fortsette, valgte Leirvik å opprettholde sin agentavtale med Teie Elektriske, blant annet på grunn av antatt høyere fortjeneste. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Leirvik under nevnte møte på lysmessa i april 1989, eller umiddelbart etterpå, valgte selv å slutte som agent hos ankemotparten. Han bekreftet sitt standpunkt ved å fortsette å selge trekasser for Teie Elektriske. Den omstendighet at Doksheim ansatte andre agenter i Leirviks sted bekrefter rettens oppfatning av at en oppsigelse som nevnt hadde funnet sted. Doksheim var som nevnt foran svært godt fornøyd med Leirvik som agent og ville ikke ha ansatt andre agenter hvis ikke Leirvik selv hadde sagt opp.
Sentralt i vurderingen av om Leirvik har krav på erstatning/ etterprovisjon står spørsmålet om det etter oppsigelsen ble inngått en avtale som regulerte avviklingen av agenturforholdet og oppsigelsesvilkårene, jfr. kommisjonsloven §68 fjerde ledd. Etter standpunktene på lysmesse-møtet hadde begge partene et åpenbart behov for en rask avklaring av forholdene. Leirvik hadde for sin del økonomiske interesser knyttet til avviklingen, i form av krav på etterprovisjon, og Doksheim hadde dessuten behov for å få klarlagt fra hvilket tidspunkt han måtte ansette ny agent. Situasjonen i seg selv taler således for at en avtale som nevnt kom i stand. Det har også formodningen mot seg at partene skulle la det hele drive på ubestemt tid når begge var fullt innforstått med at Leirviks salg av konkurrerende produkt ikke kunne fortsette, jfr. foran.
Med henvisning til dette og til bevisføringen forøvrig finner lagmannsretten i likhet med herredsretten tilstrekkelig godtgjort at det ble inngått en avtale mellom Frank Doksheim og Leirvik i en telefonsamtale etter at Leirvik hadde sagt opp agenturavtalen, jfr. foran, og med et innhold som nevnt i herredsrettens dom. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at ved den ordningen som kom i stand fikk Leirvik en totalløsning som var bedre enn den kommisjonsloven anviser, og at han etter dette verken har krav på erstatning eller etterprovisjon. Det vises for så vidt til herredsrettens begrunnelse.
Herredsrettens dom blir således å stadfeste.
Den ankende part har tapt saken for begge instansene og burde da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jfr. §172 første ledd ha dekket motpartens saksomkostninger for begge rettene. Lagmannsretten finner imidlertid, i likhet med herredsretten, at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å få saken prøvet for retten. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir derfor å stadfeste.
Det er derimot ikke grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §180 første ledd for så vidt gjelder saksomkostningene for lagmannsretten. Ankemotpartens prosessfullmektig har gitt en omkostningsoppgave på kr 32.000,-, som er hans salær. Den ankende parts prosessfullmektig har hevdet at kravet med vesentlig beløp overstiger det som er rimelig for det arbeidet som har vært nedlagt, og viser til sitt eget salærkrav på kr 18.000,-. Lagmannsretten viser til at ankeforhandlingen varte n dag, og saken kan ikke anses å ha vært spesielt arbeidskrevende. Lagmannsretten finner derfor salæroppgaven for høy, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd, og erstatningsplikten bør ikke omfatte et høyere salær enn kr 18.000,-.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. John Leirvik dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Frank Doksheim Agenturer A/S kr 18.000,- - kronerattentusen - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.