LA-1992-663
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-06 |
| Publisert: | LA-1992-00663 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark herredsrett Nr.: 91-00216. - Agder lagmannsrett LA-1992-00663 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advoakt Jan Erik Granmo). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen 2. Lagdommer John Årseth 3. Eks.ord.lagdommer Finn Elseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
År 1992 den 4. januar ble lagmannsrett holdt i rettslokalet i Statens Hus, Skien, til behandling av tvistemål for Telemark lagsogn.
År 1993 den 6. januar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor med de samme dommerne til stede.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
I sak om samværsrett anlagt av B mot A avsa Vest-Telemark herredsrett 28. juni 1992 dom med slik domsslutning:
"B gis rett til samvær med datteren C, født xx.xx.1988 på slike vilkår:
1. Samværet skal inntil videre ha et omfang på 4 timer en gang pr. måned, første gang i august måned 1992.
2. Det nærmere tidspunkt for de månedlige samvær blir å fastlegge etter avtale mellom barnets foreldre.
3. Samværet skal foregå i X kommune i nærvær av en person som er utpekt av helse- og sosialstyret i X kommune."
Nærmere om sakens faktiske sammeheng, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 4. januar 1993. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. B møtte ikke og var representert av sin prosessfullmektig. Som vitne ble avhørt den sakkyndige for herredsretten, psykolog Øystein Blaker.
A har under henvisning til barneloven §44 tredje ledds 3. punktum anført at det er til barnets beste at faren ikke gis samværsrett. Det vises til at den sakkyndige for herredsretten i sin vitneforklaring for lagmannsretten har presisert at C trenger en forutsigbar tilværelse omgitt av pålitelige voksne, at det vil være utrygghetsskapende og dermed til skade for henne om faren ikke følger opp en besøksordning, og at det er sannsynlig at det er dette som i tilfelle vil skje. Den sakkyndiges antagelser bestyrkes av at B ikke har møtt til hovedforhandlingen og at det ikke har lyktes for hans prosessfullmektig å komme i kontakt med sin part. A har ikke hørt noe fra ham etter hovedforhandlingen i herredsretten, og hun har hatt henvendelse fra hans mor, som ikke visste hvor sønnen befant seg. Det må antas at det er hans tidligere samboer, D, som har fungert som en støtteperson ved saksanlegget, og at han ikke har initiativ til å følge opp saken etter at forholdet til henne er slutt. A har nedlagt slik påstand:
"1. B gis ikke samværsrett til C født xx.xx.1988.
2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser."
Bs prosessfullmektig har tatt til gjenmæle. Det gjøres gjeldende at det har en stor verdi for et barn å ha kontakt med begge foreldre, og at det skal foreligge svært graverende forhold før det kan sies at en slik kontakt ikke vil være til det beste for barnet. I den foreliggende sak er det tale om en svært begrenset kontakt under betryggende tilsyn. Det kan vanskelig tenkes at det kan oppstå noen nevneverdig skade for barnet om faren skulle forsømme besøksordningen; i så fall ville ordningen falle bort av seg selv på en helt udramatisk måte. Under ingen omstendighet er muligheten for en mindre ulempe tilstrekkelig som grunnlag for helt å avskjære enhver kontakt mellom far og datter.
B har tidligere hatt en ustabil tilværelse med bakgrunn i rusproblemer. Denne situasjonen er nå endret. Han har sluttet med narkotika, og periodisk misbruk av alkohol har stått i sammenheng med psykiske problemer hos en tidligere samboer.
Fra Bs side er det nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser."
Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge. Lagmannsretten bygger i denne sammenheng på erklæringen fra den sakkyndige for herredsretten og til de uttalelser denne har avgitt som vitne for lagmannsretten. Det vises i denne forbindelse til utdrag fra den sakkyndige erklæring som er inntatt i herredsrettens dom. Det fremgår her at C har utviklet bekymringsfulle adferdstrekk som kan ses som utslag av stor utrygghet, og at faren fremstår som en hovedfigur i de negative erfaringer som ligger til grunn for disse forhold. F.eks. er hun redd for menn, viser depressive trekk og har konsentrasjonsvansker. Fra morens side er det fremkommet antakelser om seksuelle overgrep, som imidlertid den sakkyndige har hatt vanskeligheter med å vurdere. For lagmannsretten har den sakkyndige forklart at C har stort behov for en ordnet og trygg tilværelse, og at det vil være til skade for henne om faren forsømmer et samværsopplegg. Den sakkyndige ga videre uttrykk for at han måtte anta at det var sannsynlig at B ikke vil følge opp en besøksordning.
Lagmannsretten er enig med den sakkyndige i at B sannsynligvis ikke vil benytte seg av en samsværsrett. Det vises til hans ustabile og omflakkende livsførsel som det er gjort rede for i herredsrettens dom og i den sakkyndiges erklæring. Etter herredsrettens dom har han på ny skiftet oppholdssted og visstnok flyttet til et sted på Y sammen med en ny samboer som han har truffet gjennom kameratklubben på Z. Etter at hovedforhandlingen ble berammet for lagmannsretten, har hans oppnevnte prosessfullmektig ikke lyktes i å komme i kontakt med ham. Han har heller ikke kontaktet A etter herredsrettens dom. Dette viser en manglende interesse for den pågående tvist som i kvalifisert grad styrker den sakkyndiges antagelse om at han ikke vil følge opp en eventuell besøksordning. Lagmannsretten vil ytterligere understreke at han ikke har kontakt med to barn han tidligere har fått med andre kvinner, og ikke vist interesse for samvær med et barn han fikk med A i 1991 etter at forholdet mellom dem var slutt og som han ikke vedtok farskapet for før det forelå resultat av blodtypeundersøkelse.
Lagmannsretten er enig med Bs prosessfullmektig i at det i utgangspunktet er til barnets beste at det har kontakt med begge foreldre og at det skal mye til for å konstatere at så ikke er tilfelle. I den foreliggende sak må det imidlertid på grunnlag av det som er nevnt i det foregående antas at samvær med B, også med den begrensning og kontroll som herredsretten har fastsatt, vil være til skade for C og at slikt samvær for tiden ikke bør finne sted.
Anken har ført frem. Saken har frembudt slik tvil at erstatning for saksomkostninger ikke bør idømmes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
B gis ikke rett til samvær med C, født xx.xx.1988. Erstatning for saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett idømmes ikke.