LA-1992-696
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-26 |
| Publisert: | LA-1992-00696 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand skifterett nr. 91.00999 - Agder lagmannsrett LA-1992-00696 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore H. Pettersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann, Eks.ord. lagdommer Martin Beer, Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §25, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Det ble avsagt slik dom:
I sak mellom A og B avsa Kristiansand skifterett den 1. juni 1992 dom med slik domslutning:
"1. B betaler innen 2 - to - uker vederlag til A med kr 30000 - kronertrettitusen 00/100 -.
2. Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten fremgår av skifterettens domsgrunner.
B har påanket dommen til Agder lagmannsrett. A v/advokat Tore Pettersen har imøtegått anken og påstått skifterettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 17. august 1993. B møtte med prosessfullmektig advokat Kjell Holden, og A med sin prosessfullmektig. Begge parter forklarte seg. Det ble avhørt to vitner, som også hadde forklart seg for skifteretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Holden har i hovedsak anført:
Saken gjelder det vederlagskrav på kr 30000 som skifteretten har tilkjent ankemotparten i medhold av ektefelleloven §25 annet ledd.
Den ankende vil prinsipalt anføre at betingelsene for vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd ikke er til stede. Kravet refererer seg til påbygg på hytte i Bykle, som er den ankende parts særeie. Påbygget er ialt 60 - 70 kvm. i to etasjer, hvorav underetasjen er uinnredet. I påbygget er det tre nye soverom, som kommer i stedet for to soverom i den tidligere hytte. Disse to soverom er lagt til kjøkkenet, som dermed er blitt større. Arbeidet med påbygget ble utført av sakens parter samt ankemotpartens foreldre. Det erkjennes at ved vurderingen av ankemotpartens innsats må hennes og foreldrenes arbeid sees under ett. Retten har et noe svakt grunnlag for å vurdere arbeidsinnsatsen, men det erkjennes at det arbeid som er utført ikke er helt uvesentlig. Utgiftene i forbindelse med påbygget må anses dekket av pengegave som den ankende part mottok som særeie i forbindelse med at hytteeiendommen ble overført til ham og hans bror, slik skifteretten har lagt til grunn.
Det bestrides at påbygget har ført til noen vesentlig verdiøkning. Det er således uten betydning at kjøkkenet er blitt større, og for øvrig innebærer påbygget kun at man har fått et soverom mer enn man hadde før.
Dertil kommer at hytta er meget vanskelig å selge, ettersom den ligger like ved den hytta den ankende parts bror fikk, og selve tomten er sameie. Bygningene ligger rundt et tun, og må sees som en enhet. Grunnvilkåret etter ektefelleloven §25 annet ledd om verdiøkning er derfor ikke til stede.
Vederlagsregelen i §25 annet ledd er en kan-regel, og det er derfor opp til rettens skjønn om det er rimelig å gi vederlag. Ved denne vurderingen må det tas i betraktning at det er tale om et forholdsvis mindre påbygg, som ikke har medført noen økonomisk oppofrelse fra ankemotpartens side. Det må også legges vekt på at det var ankemotparten som brøt ut av ekteskapet.
Videre må det tas i betraktning at partene, mens de var gift, mottok betydelige gaver fra den ankende parts foreldre. I tillegg til flere andre større gaver mottok den ankende part ved tre anledninger ialt kr 150000. Dette beløpet er etter den ankende parts oppfatning hans særeie, og subsidiært - dersom retten finner at ankemotparten må få medhold i sitt krav på vederlag - vil den ankende part motregne med sitt krav på å ta ut kr 150000 som særeie på skifte. Selv om retten ikke skulle finne at de kr 150000 er den ankende parts særeie, må imidlertid gaven komme i betraktning ved rimlighetsvurderingen etter §25 annet ledd.
Subsidiært, dersom retten kommer til at ankemotparten har krav på vederlag, vil den ankende part motregne med sitt krav på å ta ut kr 150000 som særeie. Det vises til vitneforklaring fra den ankende parts mor om at det i familien ble snakket om at disse store pengegavene skulle være særeie. Den ankende parts bror har uttalt at han ikke husker at det var snakk om særeie. Det er naturlig at i hvert fall de to siste pengegavene på kr 50000 hver, som ble gitt etter at den ankende parts bror var blitt skilt, ble gitt som særeie. Denne skilsmissen må ha gjort det nærliggende for foreldrene å gi gavene med særeieklausul. Selv om den ankende part under forhandlingene for skifteretten frafalt påstanden om å få utbetalt de kr 150000 som særeie, må han i ankesaken kunne bruke beløpet til motregning.
Atter subsidiært anføres at ankemotparten har holdt midler utenfor skifte. På dette grunnlag har den ankende part et krav som han også vil bruke som motregning mot et eventuelt vederlagskrav. Det anføres at ankemotparten etter samlivsbruddet har hatt så lav inntekt at det er uforklarlig at hun har kunnet erverve et hus samt skyte inn aksjekapital på kr 50000 i det firmaet hun nå eier og driver, samt også skaffe seg bil som antas å være verd kr 50000. Videre hadde hun kr 60000 i bankinnskudd pr. 31. desember 1991. Til tross for provokasjoner fra den ankende parts side har hun ikke redegjort tilfredstillende for hvordan hun har skaffet alle disse midlene. På denne bakgrunn antar den ankende part at hun må ha lurt unna midler tilhørende felleseiet i den tiden de var gift.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett."
Ankemotparten ved advokat Pettersen har i hovedtrekk anført:
Skifterettens dom er riktig og bør stadfestes. Ankemotparten har således krav på vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd. Når det gjelder størrelsen av vederlagskravet, vises til skifterettens dom.
Den ankende parts særeie har økt vesentlig i verdi, og det skyldes i stor grad ankemotpartens og hennes foreldres arbeidsinnsats. Det vises for øvrig til skifterettens beskrivelse av arbeidsinnsatsen. Dette er ikke i særlig grad imøtegått av den ankende part.
Videre har ankemotparten bidratt til familiens underhold ved å ha arbeid utenfor hjemmet, og samtidig ta seg av så godt som alt husarbeid.
Det anføres også at det er brukt penger på ombyggingen og påbygget av den ankende parts hytte utover de kr 85000 han fikk i forbindelse med overdragelsen av hytta. Det dreier seg da om felleseiemidler som er brukt til å forøke hans særeie.
Det kan ikke være tvil om at arbeidet på hytta i betydelig grad økte dens verdi. Arealet er nesten fordobblet, og den er også blitt mer brukervennlig, og dermed mer salgbar.
Når det gjelder rimelighetsvurderingen etter ektefelleloven §25 annet ledd, vises til skifterettens dom. Det bestrides for øvrig at innsatsen på hytta ikke innbar noen økonomisk oppofrelse fra ankemotpartens side. Det var betydelige utgifter ved å reise fra Kristiansand til Bykle hver week-end over en lengre periode. Det er uten betydning for vederlagskravet at det var den ankende part som brøt ut av ekteskapet.
Når det gjelder forståelsen av ektefelleloven §25 annet ledd, vises til Kirsti Strøm Bulls artikkel i TfR 1985 499 flg., særlig 505-507, 510 og 511. For så vidt angår rettspraksis, vises til de samme dommer som for skifteretten, gjengitt under saksøkers anførsler.
Når det gjelder den ankende parts krav på motregning i et eventuelt vederlagskrav, hevder ankemotparten for det første at anførselen om at pengegavene fra den ankende parts foreldre på ialt kr 150000 var den ankende parts særeie, ble frafalt under sakens behandling i skifteretten. Det vises således til at det fra den ankende parts side opprinnelig var nedlagt påstand om at dette skulle være hans særeie, men at den endelige påstanden for skifteretten ikke omfatter noe slikt krav.
Dernest anføres at det etter bevisførselen for lagmannsretten ikke kan legges til grunn at det ble tatt noe forbehold om særeie da pengebeløpene ble gitt.
Når det dernest gjelder den ankende parts påstand om at ankemotparten har lurt unna felleseiemidler som skulle vært med på skifte, mangler denne ethvert grunnlag. Det er riktig at hun har hatt en viss motvilje mot å dokumentere sin nåværende økonomi. Dette skyldes at den ankende part har misbrukt opplysninger han har innhentet om ankemotparten. I retten har hun imidlertid gitt en fyllestgjørende forklaring på hvordan hun har finansiert sin nåværende bolig, aksjekapitalen i det firmaet hun nå eier og driver, samt hvordan hun har ervervet den bilen hun har og hvor de kr 60000 hun hadde i banken pr. 31. desember 1991 skriver seg fra.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand skifteretts dom av 1. juni 1992 post 1 stadfestes.
2. B tilpliktes betale saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten til A."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan for en stor del tiltre skifterettens begrunnelse. Lagmannsretten er således enig med skifteretten i at vilkårene etter ektefelleloven §25 annet ledd for å tilkjenne ankemotparten vederlag, er oppfylt, og at vederlag også bør gis. Det kan ikke være tvilsomt at den ankende parts hytteeiendom økte i verdi ved at hytta ble ombygd og påbygd. Det bemerkes at det ikke er noe krav etter ektefelleloven §25 annet ledd om at verdiøkningen må være vesentlig. Derimot må den som krever vederlag, i vesentlig grad ha medvirket til verdiforøkelsen. Lagmannsretten finner i likhet med skifteretten at det er godtgjort at arbeidsinnsatsen fra ankemotparten og hennes foreldre tilfredstiller dette kravet. Endelig er lagmannsretten enig med skifteretten i at vederlag bør gis. Ved denne vurderingen finner lagmannsretten ikke grunn til å legge vekt på hvem av partene som tok initiativet til separasjon og skilsmisse. Den ankende part har anført at vederlag ikke bør gis fordi han under ekteskapet mottok betydelige gaver fra sine foreldre. Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dette, sett i forhold til den betydelige arbeidsinnsats fra ankemotparten og hennes foreldre i forbindelse med byggearbeidene på hytta. Lagmannsretten er også enig med skifteretten i at vederlaget passende kan settes til kr 30000. Fastsettelsen er i alle fall skjønnsmessig, og retten finner ikke grunn til å fravike skifterettens vurdering.
Den ankende part har subsidiært anført at han har krav som kan benyttes til motregning i et eventuelt vederlagskrav. Når det for det første gjelder hans anførsel om at de ialt kr 150000 han fikk av sine foreldre er hans særeie, skal lagmannsretten bemerke at det etter bevisføringen ikke er grunnlag for å anta at gavene ble gitt med påbud om at de skulle være gavemottakerens særeie. Pengene ble nok gitt til den ankende part, og må antas å ha gått inn i hans rådighetsdel i felleseie. Men lagmannsretten kan ikke legge til grunn at det ble gitt noe pålegg om at pengene skulle være til den ankende parts særeie. Etter dette er det unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om kravet fra den ankende part om særeie ble frafalt under forhandlingene for skifteretten.
Den ankende part har dernest anført at ankemotparten har unndratt felleseiemidler fra skifte, og at han på dette grunnlag har et krav som kan brukes til motregning. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ikke er noe grunnlag for denne påstanden. Den bygger helt og holdent på en slutning ut fra ankemotpartens nåværende økonomiske forhold om at hun nødvendigvis må ha unndratt felleseiemidler. Etter lagmannsrettens syn har ankemotparten på tilfredstillende måte redegjort for finansieringen av sin nåværende bolig, som har skjedd ved lånopptak og egen arbeidsinnsats, samt finansieringen av akjsekapitalen i det firmaet hun eier og driver, som også skjedde ved lån. Det bemerkes at hun har en gjeld på ca kr 900000. Videre har hun redegjort for anskaffelsen av den bil hun disponerer, samt for de bankinnskudd på kr 60000 som hun hadde pr. 31. desember 1991. Pengene skrev seg fra gave fra foreldre, barnetrygd samt inntekter ved utleie av hybel i boligen. På dette tidspunkt var det ennå ikke forfalt renter og avdrag på banklånene. Den ankende part har gjort et poeng av at ankemotparten etter samlivsbruddet hadde lavere arbeidsinntekt enn tidligere. Dette gjaldt imidlertid bare de første månedene etter at hun startet eget firma hvor hun var forsiktig med å ta ut lønn. Senere har hun hatt høyere inntekt.
Lagmannsretten finner etter dette at den ankende part ikke har noe krav som kan brukes til motregning i vederlagskravet.
Skifterettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i skifterettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Pettersen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 13279, hvorav kr 12000 er salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A kr 13279 - kronertrettentusentrehundreogsyttini - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.