LA-1992-726
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-04 |
| Publisert: | LA-1992-00726 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark jordskifterett - Agder lagmannsrett LA-1992-00726 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Else Dagny Momrak-Haugann, Tor Bendik Midtgarden og Gunnar Midtgarden (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Hellesylt, Oslo). Motpart: Olav Momrak-Haugann (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel, Ulefoss). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann, lagdommer Steinar Thomassen, sorenskriver Harald Jølle |
| Lovhenvisninger: | Hevdslova (1966) §2, §7, §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Jordskifteloven (1979) §62 |
Det ble avsagt slik dom:
I begjæring av 9. januar 1992 til Vest-Telemark jordskifterett fremsatte Olav Momrak-Haugan, eier av Haugane Øvre, gnr. 95 bnr. 2 i Fyresdal, krav om jordskifte for å få avgjort spørsmålet om bruksrett til en vegstrekning som går over eiendommene Hagufs, gnr. 95 bnr. 13, Midtgarden Øvre, gnr. 92 bnr. 1 og bnr. 63 og Foldsæ, gnr. 95 bnr. 1, og som eies av henholdsvis Else Dagny Momrak-Haugann, Tor Bendik Midtgarden, Gunnar Midtgarden og Sør Norsk Økosenter.
Vest-Telemark jordskifterett avsa den 8. mai 1992 dom med slik domsslutning:
1. Jordskifte sålangt det gjeld rettsutgreiing, vert å fremje.
2. Haugane, bnr. 95 bnr. 2, eigar Olav Momrak-Haugan, har for sin eigedom kjøyreveg over gnr. 95 bnr. 13, eigar Else Dagny Momrak-Haugan, gnr. 92 bnr. 1, eigar Tor Bendik Midtgarden, gnr. 92 bnr. 63, eigar Gunnar Midtgarden og gnr. 95 bnr. 1, eigar Sør Norsk Økosenter, alle eigedomer i Fyresdal, og fram til riksvegen.
3. Partane dekkjer sjølve sine eigne sakskostnader.
4. Domen vert stilt til påanke straks og ankefristen er 2 - to - månader rekne frå forkynninga, jfr. jordskiftelova §62 annet ledd.
Når det gjelder de nærmere enkeltheter i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for jordskifteretten, og jordskifterettens avgjørelsesgrunner, vises til jordskifterettens dom.
Else Dagny Momrak-Haugann, Tor Bendik Midtgarden og Gunnar Midtgarden, alle v/advokat Magnus Hellesylt, har den 14. august 1992 påanket dommen til Agder lagmannsrett. I ankeerklæringen ble det prinsipalt påstått opphevelse av dommen og avvisning av saken fra jordskifteretten, idet det ble anført at saken ikke hørte under jordskifteretten men under de alminnelige domstoler med herredsretten som første instans. Subsidiært ble det nedlagt påstand om at gnr. 95 bnr. 2 ikke hadde vegrett over de ankende parters eiendommer.
Olav Momrak-Haugan v/advokat Nils Juel, innga tilsvar den 7. september 1992, med prinsipal påstand om at anken nektes fremmet fordi tvistegjenstanden ikke tilfredsstiller kravet til ankesummen på kr 20000, subsidiært stadfestelse av jordskifterettens dom sålangt den er påanket.
Agder lagmannsrett avsa den 28. januar 1993 kjennelse hvorved de ankende parters prinsipale påstand om avvisnig ikke ble tatt til følge. Denne påstand er senere frafalt.
Ankeforhandling ble holdt i Fyresdal den 17. og 18. juni 1993. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ialt 10 vitner, og retten foretok befaring av den omtvistede vegstrekning, hvorunder partene fikk påvise hva de mente hadde betydning for saken. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis, og fremlagt to juridiske utdrag.
De ankende parter v/advokat Hellesylt har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Jordskifteretten har bygget på at den omtvistede veg var en gammel grendeveg som inntil omkring 1920 ble brukt som felles adkomst til et sagbruk som lå sør for Foldsæ. Dette er det ikke dekning for. Hvordan vegens beskaffenhet var, og hvordan bruken av vegen var før århundreskiftet, foreligger det ingen opplysninger om. Det omtalte sagbruk var kun en vanlig "gårdssag" som antagelig tilhørte Foldsæ. Slike vannkraftdrevne gårdssager hadde de fleste av egnens eiendommer i gammel tid, helt frem til ca 1916, da Fyresdal fikk elektrisk kraft. Det er intet holdepunkt for den slutning at sagen sør for Foldsæ ble brukt av andre eiendommer i Fyresdal, og at de i såfall brukte den omtvistede vegtras som adkomstveg.
Den nå eksisterende riksveg gjennom Fyresdal ble anlagt i 1902. Før 1902 gikk hovedveien gjennom bygda parallelt med den nye vegen. Gårdsvegen til ankemotpartens eiendom Haugane gikk fra riksvegen på skrå opp til eiendommen nordfra. Heller ikke Midtgarden hadde sin adkomst langs den veg som nå er tvistegjenstand, men hadde sin gårdsveg nedover over Nedre Midtgarden til hovedveien.
Det eksisterte i det hele tatt ingen veg fra Haugane over Midtgarden i retning Foldsæ. Det kan i høyden ha vært tale om et tråkk som hovedsaklig ble brukt til fotgjengertrafikk, kanskje helt sporadisk kjørt med hest og kjerre. Vegen har imidlertid vært meget smal og vanskelig kjørbar, og med fire grinder mellom eiendommene. Det er ingen holdepunkter for ankemotpartens anførsel om at vegen var brukt nordover fra Foldsæ frem til Haugane i forbindelse med transport av korn til den mølle som lå på Haugane. Snarere må det etter bevisførselen legges til grunn at all trafikk til denne mølla gikk fra riksvegen og opp til Haugane langs "nordvegen".
Else Dagny Momrak-Hauganns eiendom Hagufs ble fradelt Haugane i 1944. Det var hennes far Erling Momrak-Haugan som fikk kjøpe eiendommen, som er beskrevet som en tomt (jordstykke) og et stykke ovenfor " vegen som går gjennom grendi". I kjøpekontrakten er Erling gitt rett til å "nytta gardsvegen fram til tomti". Det kan ikke være tvilsomt at det med "gardsvegen" er ment adkomstvegen nordfra. Erling brukte da også denne vegen konsekvent i allefall frem til 1959, og kunne inntil da også komme frem til Hagufs denne vegen med bil. Hadde det foreligget noen vegrett for Haugane videre sørover mot Midtgarden, ville dette åpenbart blitt nevnt i kjøpekontrakten.
Fra 1959 ble vegen som idag går fra Midtgarden sydover til Foldsæ anlagt. Helt frem til 1959 brukte således Midtgarden sin gamle adkomstveg over Nedre Midtgarden. Erling Momrak-Haugan flyttet til Hagufs i 1947. Med årene fikk han sviktende helse, og han ble etter hvert bekymret for den dårlige adkomst til Hagufs via "nordvegen". I 1965 fikk han derfor tillatelse av den daværende eier av Midtgarden, Torleif Midtgarden, til å utbedre vegen sydover, og også forlenge den frem til Hagufs. Selv brukte han imidlertid bare i liten grad vegen som bilveg. Av Erling Momrak-Haugans dagboknotater, som er fremlagt for lagmannsretten, fremgår det klart at Erling selv var klar over at han ikke hadde vegrett over Midtgarden, og at hans bruk av vegen kun skyldtes velvillighet fra Torleif Midtgardens side. Det fremgår også av dagboken at Erling gjerne ville ha sin bror Aslak (ankemotpartens far), som da eide Haugane, til å være med på å utbedre "nordvegen" som var den egentlige adkomst. Videre fremgår det av dagboken at Aslak ikke ville være med på arbeide med vegen sydover over Midtgarden, fordi han mente at Torleiv Midtgarden "ville ha den til idyllisk sommarfred, i fred". Aslaks holdning er lite forenlig med at han skulle ha en vegrett over Midtgarden, og må snarere anses som en erkjennelse av at han ikke hadde noen slik vegrett. Hadde vegen sydover vært en felles veg for de tre eiendommer, ville det forøvrig ha vært naturlig med felles vedlikehold. Det er imidlertid på det rene at det var Torleiv Midtgarden alene som bekostet opparbeidelsen av vegen til Foldsæ, og som frem til 1965 bekostet alt vedlikehold.
Da ankemotparten i 1984/85 satte i stand bygningene på Haugane for å flytte dit, begynte han å kjøre på vegen over Midtgarden til Hagufs. Før denne tid hadde han kun sporadisk brukt vegen, men denne bruk var kun en "tålt bruk" fra Torleiv Midtgardens side. Sommeren 1984 begynte imidlertid ankemotparten å opparbeide veg også mellom Hagufs og Haugane, og han utbedret også vegen videre sydover over Midtgarden. Eieren av Midtgarden fikk intet varsel på forhånd, og på Hagufs, som kun var en feriebolig, bodde det ingen. Da Else Dagny Momrak-Haugann senere kom til Hagufs, ble hun konfrontert med det faktum at vegen lå der, ferdig opparbeidet og gruset, og passerte like foran husets hovedinngang.
I den første tiden etter at ankemotparten flyttet til Haugane med sin familie, var det ikke særlig mye trafikk. I den senere tid har dette imidlertid øket på. Ankemotparten har barn som nå er blitt så voksne at også de kjører bil, og det kjøres nå så mye at det medfører store ulemper for de ankende parter. Ankemotparten har latt sin lovlige adkomst,"nordveien", forfalle helt. Det er ikke gjort noe med denne vegen på mange år. Ankemotparten er den eneste i grenda som ikke selv har skaffet seg egen adkomst, enten ved å anlegge ny veg på egen grunn, eller ved å sette i stand sin opprinnelige gårdsveg. Istedet har han tatt seg til rette på bekostning av naboene.
Det må etter de ankende parters oppfatning være klart bevist at det ikke har eksistert noen gammel vegrett for Haugane. Om det kan ha foreligget en rett til å trafikkere strekningen til fots, er dette under ingen omstendighet lovlig grunnlag for den bruk ankemotparten idag gjør av vegen. Det kan forøvrig konstateres et klart kontinuitetsbrudd også i den eventuelle opprinnelige bruk av vegen. Det er således ikke grunnlag for ankemotpartens anførsel om at vegrett kan bygges på alders tids bruk.
Heller ikke kan det bli tale om noen hevdet vegrett. Ankemotpartens rettsforgjenger, Aslak Momrak-Haugan, var ikke i god tro. Tvert om må det legges til grunn at han var fullt klar over at han ikke hadde noen vegrett sydover. Heller ikke ankemotparten selv kan ha vært i god tro. Det vises til det brev han sendte Fyresdal kommune 26/6 1984, da han søkte om tilskudd til vedlikehold av vegen, hvor han beskriver vegen som "gardsvegen som no er bruka til Øvre Haugane". Dette må oppfattes som en erkjennelse av at det ikke har foreligget noen gammel vegrett for Øvre Haugane langs den omtvistede vegstrekning.
For øvrig utelukkes hevd ved at det ikke har vært den tilstrekkelige hyppighet og kontinuitet i ankemotpartens eller hans rettsforgjengeres bruk av vegen. Frem til 1984 har det kun vært tale om sporadisk bruk med tillatelse fra Midtgarden, eller på grunnlag av en tålt bruk fra Midtgardens side. Utgangspunktet for en eventuell hevd kan under ingen omstendighet føres lenger tilbake i tid enn til 1984/85. Også av denne grunn er det utelukket at det er tale om noen hevdet vegrett.
Jordskifteretten har tillagt det betydning at de ankende parter uten å reagere lot ankemotparten utbedre og vedlikeholde vegen i 1984, og ansett det slik at de da aksepterte at ankemotparten har vegrett. Dette er ikke holdbart. Ankemotparten har ved å ta seg til rette uten å varsle på forhånd overrumplet de ankende parter. For Else Dagny Momrak-Haugann var det helt ukjent at ankemotparten opparbeidet vegen. At hun har forholdt seg passiv og derved akseptert at ankemotparten har en vegrett over Hagufs, er det således intet grunnlag for. Når det gjelder de øvrige ankende parter har de oppfattet ankemotpartens kjøring på vegen i 1984 som et ledd i hans opprusting av bygningene på Haugane, og antatt at kjøringen ville opphøre når han også fikk utbedret sin lovlige adkomst nordfra. Fra og med 1984 og en rimelig tid fremover, kan derfor ankemotpartens kjøring anses som en tålt bruk. Først da det ble klart at kjøringen ville vedvare, og dessuten tiltok i hyppighet, samtidig som det ble klart at ankemotparten mente å ha en vegrett, var det grunn for eierne av Midtgarden å reagere.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
1. Eiendommen gnr. 95 bnr. 2 i Fyresdal har ingen vegrett over gnr. 95 bnr. 13, gnr. 92 bnr. 1 og 63, for annen ferdsel enn gangtrafikk.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten.
Ankemotparten, v/advokat Juel, har sammenfatningsvis anført:
Det må legges til grunn at det langs den omtvistede vegtras har gått en grendeveg fra svært gammel tid. På det fremlagte kart fra 1849 ses en "stiplet" linje som går over de aktuelle eiendommer, og som må indikere en veg fra Haugane over Midtgarden og Foldsæ, og enda videre sydover fra Foldsæ. På senere flyfoto kan det fremdeles ses en vegtras, og det kan den dag i dag påvises i terrenget hvor vegen har gått.
Flere faktorer tilsier at vegen har vært noe mer enn en gardsveg, og at det dreier seg om en veg som har vært åpen for hele grenda. Syd for Foldsæ lå en sag, som åpenbart har vært brukt av flere eiendommer. Den stiplede linje på kartet fra 1849 fører frem til det sted sagen sannsynligvis lå, og viser at den alminnelige adkomstveg til sagen gikk over partenes eiendommer. Vegen frem til sagen har vært jevnlig trafikkert frem til ca 1920.
På Haugane var det en kornmølle som fra 1930-årene ble brukt av flere eiendommer i Fyresdal. Også dette har medført hyppig bruk av vegen. Mølla var i bruk helt frem til 1950-årene. Opprinnelig må trafikk til mølla ha gått langs den omtvistede veg, også sydfra. De fremlagte "Malingssetler" viser at det har vært en betydelig trafikk frem til Haugane.
Ved salget av Hagufs i 1944 er eiendommen i kjøpekontrakten beskrevet som en tomt "ovenfor hagen, kalla Hagufs" og "eit stykke ovanfor vegen som går gjennom grendi". Det er angitt at stykket "ovenfor grendevegen" er 460 m2. Etter ankemotpartens mening kan ikke dette forstås på annen måte enn at det beskrives en veg som har vært åpen for alminnelig ferdsel for alle i grenda. Det må være tale om en veg som har vært noe mer enn en gangveg, med andre ord en veg som fra gammel tid har vært trafikkert med hestekjøretøyer. Vegen har blitt utbedret etter hvert som behovet meldte seg. Fra å være en gammel kjerreveg, er vegen ved Torleiv Midtgardens utbedring i 1959 og ved Erling Momrak-Haugans senere utbedring i 1965, blitt utvidet og tilpasset behovet for å komme frem med bil. At retten til bilveg må tilkomme alle de som tidligere hadde rett til å trafikkere vegen med hest, således også eieren av Haugane, synes åpenbart. Hauganes bruk av vegen går så langt tilbake i tid, at alders tids bruk påberopes som grunnlag for ankemotpartens vegrett.
Forøvrig anføres hevd som grunnlag for ankemotparten rett til bilveg. At ankemotparten ikke har annen brukelig adkomst til sin eiendom enn langs den omtvistede veg, må føre til at hevdstiden er 20 år, jfr. hevdsloven §7 og §8, jfr. §2. Den alternative veg som kan anlegges nordfra, kan bare delvis følge den gamle vegtrasen på egen grunn, og må ellers i den nedre del gå over fremmed eiendom. Det må legges til grunn at Haugane har brukt vegen i tiltagende grad, fra 1965 også som bilveg, helt frem til eiendommen. Aslak Momrak-Haugan mente alltid at han hadde vegrett, og var således i god tro. Det kan ikke være riktig å legge den betydning i Erling Momrak-Haugans nå fremlagte dagboknotater - og den omstendighet at Aslak ikke ville være med på vegutbedringen i 1965 - at Aslak har erkjent at han ikke hadde vegrett. Ankemotparten har selv alltid ment at Haugane hadde vegrett fra Foldsæ over Midtgarden og Hagufs. Derfor foretok han utbedringen av vegen i 1984, og investerte betydelige beløp for å skaffe seg tjenlig bilveg. Helt siden 1965 har ankemotparten i god tro jevnlig brukt den omtvistede veg, og må derfor under enhver omstendighet ha fullført brukshevd i god tid før de ankende parter i 1991 bestred hans vegrett.
Jordkifteretten har korrekt tillagt det betydning at de ankende parter ikke reagerte da ankemotparten foretok utbedring av vegen i 1984. At de har tillatt daglig bruk av vegen som bilveg også for Haugane helt fra 1984 til 1991 uten å protestere, må oppfattes slik at de ved passivitet har akseptert ankemotpartens vegrett.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Jordskifterettens dom pkt. 2 stadfestes så langt den er påanket.
2. De ankende parter dømmes til å betale sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten, og skal bemerke:
Det må etter bevisførselen legges til grunn at det fra gammel tid har gått en veg fra den gamle riksvegen (fra før 1902), opp til Haugane og sydover til Foldsæ. Det er imidlertid ikke godtgjort at denne vegen fulgte den samme tras som den omtvistede veg. Vitnet Kjetil Tveiten, oppvokst på gården Tveiten som ligger syd for Haugane og høyere opp i lia, har forklart at denne vegen var en adkomstveg til gårdene Haugane, Tveiten og Foldsæ nordfra, og at den ikke fulgte den samme tras som den omtvistede veg, idet den før den kom til Øvre Midtgarden dreide mot venstre og fulgte en tras høyere opp i lia enn der hvor den nå omtvistede veg går. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det også har vært en slags vegforbindelse mellom Haugane og over Øvre Midtgarden til Foldsæ. Om dette har vært noe mer enn en sti, er etter bevisførselen uklart. Det må dog legges til grunn som bevist at det ikke har vært noen vegforbindelse egnet for hestetrafikk mellom Øvre Midtgarden og Haugane. Ingen av de vitner som er ført for lagmannsretten har kunnet erindre at det noengang ble kjørt med hest og vogn fra Foldsæ over Øvre Midtgarden til Haugane, selv om det muligens kan ha vært mulig å ta seg frem helt til Haugane sommerstid. Om vinteren ble det aldri brøytet opp noen vegtras nordover fra Øvre Midtgarden. Vitnet Tarjei Bergedalen er av jordskifteretten oppfattet slik at det har vært hestetransport også på denne strekningen. Vitnet har imidlertid for lagmannsretten forklart at jordskifteretten har misforstått ham, idet han kun kan erindre hestetransport mellom Foldsæ og Øvre Midtgarden, men ikke videre til Haugane.
Det fremlagte kart fra 1849 gir etter lagmannsrettens mening liten vegledning. Det kan ikke legges til grunn at den stiplede linje som ankemotparten har vist til, og som synes å gå over Haugane helt frem til Foldsæ, indikerer en kjøreveg. Det kan like gjerne dreie seg om en ikke kjørbar sti. At den stiplede linje skal vise til en grendeveg som før 1920 ble brukt som felles adkomstveg frem til et sagbruk syd for Foldsæ, slik jordskifteretten har lagt til grunn, er det ikke ført bevis for. Det foreligger således heller ingen opplysninger om sagbruket har vært en enkel "gårdssag" under Foldsæ, eller om den også kan ha vært brukt av andre.
Ankemotparten har også anført at vegen ble brukt av almenheten til transport av korn til den mølle som fra 1934 til ca. 1950 var i drift på Haugane, og at dette viser at det dreier seg om en grendeveg. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Som nevnt har ingen av vitnene kunne erindre at det noen gang ble kjørt med hest mellom Øvre Midtgarden og Haugane. Flere av vitnene har forklart at korntransport til mølla på Haugane, bl.a fra Tveiten og Foldsæ, gikk langs riksvegen og fra riksvegen opp til Haugane langs den gamle adkomstveg nordfra.
Den ankende part Else Dagny Momrak-Hauganns eiendom "Hagufs", ble fradelt Haugane i 1944, og kjøpt av hennes far Erling Momrak-Haugann, som bosatte seg på eiendommen i 1947. Partene har vært uenige om forståelsen av kjøpekontrakten forsåvidt angår vegspørsmålet. Eiendommen er i kjøpekontrakten beskrevet som "ei tomt(jordstykke) ovanfor hagen, kalla Hagufs og eit stykke ovanfor vegen som går gjennom grendi". Det er angitt at "stykket ovanfor grendevegen er med berg og jord ca. 460 m2". Om vegrettsspørsmålet heter det i kontrakten at kjøperen har rett til "å nytta gardsvegen fram til tomti". Ankemotparten har hevdet at uttrykket "vegen som går gjennom grendi" og bruken av uttrykket "grendevegen", klart viser at det omtales en veg som har vært åpen for almenhetens ferdsel. Lagmannsretten bemerker at en slik forståelse av uttrykkene harmonerer dårlig med at kontrakten beskriver vegretten som "rett til å nytta gardsvegen fram til tomti". Det legges til grunn at den "gardsveg" det her er tale om er Hauganes adkomstveg fra riksvegen. Dersom det skulle gå en grendeveg for alminnelig ferdsel videre fra Haugane, over Hagufs, Øvre Midtgarden og helt frem til Foldsæ, ville det ikke vært nødvendig å beskrive Hagufs' vegrett i kjøpekontrakten. Uttrykket "gardsvegen fram til tomti" kan neppe forstås på annen måte enn at selgeren har gitt Erling Momrak-Haugann rett til å bruke Hauganes private gårdsveg. Det kan da ikke ha vært tale om en grendeveg åpen for almenheten.
Den aktuelle veg ble fra 1959 til 1965 opparbeidet til bilveg fra Foldsæ til Øvre Midtgarden, som inntil 1959 hadde sin adkomstveg fra riksvegen over Nedre Midtgarden. Vegen ble opparbeidet av den daværende eier av Øvre Midtgarden, Torleif Midtgarden. Det er godtgjort at Erling Momrak-Haugann inntil 1959 kun brukte "nordvegen" over Haugane som adkomst til Hagufs, men at han senere fikk tillatelse av Torleif Midtgarden til etter behov å bruke den nye vegen sydfra. Noen hyppig bruk har det ikke vært tale om. I 1965 fikk Erling tillatelse av Torleif Midtgarden til å utbedre vegen og føre den helt frem til Hagufs. Hvordan Erling oppfattet vegrettsspørsmålet går klart frem av de dagboknotater han førte på denne tiden, og som er fremlagt som nytt bevis for lagmannsretten. Disse notater viser at Erling anså vegen nordfra over Haugane som "vegen heim", og at han var fullt klar over at han ikke hadde noen rett til kjøreveg over Øvre Midtgarden. Han uttrykker takknemmelighet overfor Torleif Midtgarden for at han fikk lov til utbedre og bruke den nye vegen fra Foldsæ over Øvre Midtgarden.
Av Erling Momrak-Hauganns dagboknotater går det også klart frem at ankemotpartens far, Aslak Momrak-Haugan, ikke mente å ha noen vegrett sydover. Aslak var spurt om å være med på utbedring av "Midtgardsvegen", men ville ikke være med på å bygge vegen fordi han mente at Torleif Midtgarden "ville ha den i idyllisk sommerfred, i fred". Det må på bakgrunn av Erlings dagboknotater kunne legges til grunn at Aslak Momrak-Haugan var fullt klar over at hans eneste lovlige kjøreadkomst til Haugane var gårdsvegen nordfra.
Lagmannsretten finner det etter dette klart at noen vegrett for ankemotparten ikke kan bygges på alders tids bruk. Heller ikke har han ervervet vegrett ved hevd. Hans far har som nevnt vært klar over at han ikke hadde noen vegrett over Øvre Midtgarden. Heller ikke ankemotparten kan ha vært i aktsom god tro. Under enhver omstendighet er det ikke tale om noen bruk av vegen i hevdstid. Utgangspunktet for en eventuell brukshevd kan tidligst regnes fra 1984, da ankemotparten begynte å kjøre på vegen og også utbedre den helt frem til Haugane.
Ankemotparten har anført at de ankende parter ved passivitet har tapt sin rett til å nekte ankemotparten vegrett, idet de stilltiende har godtatt at han opparbeidet vegen helt frem til Haugane og også brukte vegen som eneste adkomst. Dersom de ankende parter mente at han ingen vegrett hadde, burde de sagt fra tidligere og ikke godta ankemotpartens bruk av vegen gjennom en årrekke. Denne anførsel kan ikke føre frem. De ankende parter har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at de anså ankemotpartens bruk av vegen som rent midlertidig, mens han satte i stand bygningene på Haugane før han flyttet dit. De har forklart at de anså det som selvsagt at ankemotparten også ville sette i stand gårdvegen nordfra, som er Hauganes lovlige adkomst, og ta den i bruk. De har uimotsagt hevdet at Haugane nå er den eneste eiendom i egnen som ikke har skaffet seg ny adkomst, eller forbedret sin opprinnelige adkomstveg. Først da det ble klart for de ankende parter at ankemotparten mente seg berettiget til permanent bruk av den omtvistede veg, og bruken av vegen dessuten tiltok slik at det medførte stor sjenanse, fant de behov for å protestere. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at ankemotpartens bruk av vegen siden 1984/85 kun kan anses som en tålt bruk, og som ikke kan begrunne noe rettserverv fra ankemotpartens side.
Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Ankemotparten bør etter lagmannsrettens mening tilpliktes å erstatte de ankende parter deres omkostninger både for jordskifteretten og lagmannsretten. Det finnes ikke å foreligge noen slik omstendighet som i henhold til §172 annet ledd kan frita for erstatningsplikten.
Advokat Magnus Hellesylt har innsendt omkostningsoppgave med tilsammen kr 127798,-, hvorav kr 21840,- gjelder omkostningene for jordskifteretten. For lagmannsretten er omkostninger inkludert rettsgebyr oppgitt til kr 105958,-, hvorav kr 78000,- er advokatsalær, kr 4436,- reiseutgifter, kr 6857,- utgifter til kopiering og saksutdrag, kr 2305,- kopiering av fotografier etc. og kr 3110,- utgifter til vitner etc. Advokat Nils Juel har i brev av 22. juni 1993 anført at salærkravet er vesentlig for høyt, og at kr 78000,- for en relativt normal 2-dagers sak ligger minst kr 40000,- over hva som kan være riktig. Også utgiftene til utarbeidelse og kopiering av utdrag hevdes å være for høye. Advokat Juel har påstått advokat Hellesylts omkostningskrav redusert med nær kr 50000,-. Advokat Hellesylt har i brev av 29. juni 1993 fastholdt salærkravet, som han mener representerer det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Det hevdes at de anførsler ankemotparten bragte inn for jordskifteretten om bruk av veien såvel i gammel som i nyere tid, foranlediget adskillig merarbeide for de ankende parter under saksforberedelsen for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner å burde godta omkostningsoppgaven for såvidt gjelder sakens behandling i jordskifteretten. Når det gjelder omkostningsoppgaven for lagmannsretten, finnes det tidsforbruk som knytter seg til salærkravet å ligge høyere enn hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. De ankende parter skiftet prosessfullmektig i forbindelse med ankesaken, og det er naturlig at advokat Hellesylt av denne grunn har måttet bruke adskillig tid på også å sette seg inn i saken slik den forelå for jordskifteretten. Svært meget av dette arbeide ville antagelig vært unødvendig hvis det ikke hadde skjedd et skifte av prosessfullmektig, og det finnes ikke rimelig at de merutgifter de ankende parter derved er påført uten videre kan veltes over på ankemotparten. Det bemerkes i denne forbindelse at advokat Edmund Frømyr, som representerte de ankende parter for jordskifteretten, beregnet seg et salær på kr 20500,-. Advokat Juel beregnet seg et salær for jordskifteretten på kr 19800,-, og har i sin omkostningsoppgave til lagmannsretten krevet et salær på kr 32600,-. Lagmannsretten finner etter dette å burde redusere advokat Hellesylts salærkrav, som skjønnsmessig fastsettes til kr 40000,-. De øvrige poster i omkostningsoppgaven legges til grunn ved omkostningsavgjørelsen.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Eiendommen gnr. 95 bnr. 2 i Fyresdal har ingen vegrett over gnr. 95 bnr. 13, gnr. 92 bnr. 1 og 63, for annen ferdsel enn gangtrafikk.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Olav Momrak-Haugan til Else Dagny Momrak Haugann, Tor Bendik Midtgarden og Gunnar Midtgarden v/advokat Magnus Hellesylt, kr 21840,- tjueentusenåttehundreogførrti - som erstatning for sakens omkostninger for jordskifteretten, og kr 67958,- sekstisyvtusennihundreogfemtiåtte - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten.