LA-1992-796
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-14 |
| Publisert: | LA-1992-00796 |
| Stikkord: | Arverett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr: 91-1641 A - Agder lagmannsrett LA-1992-00796 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, se HR-1995-00113. |
| Parter: | Ankende part: Inger Wiesener (Prosessfullmektig: Advokat Gustav Høgtun). Ankemotpart: Hilde Wiesener Haga, Vigdis Wiesener de Jorge (Prosessfullmektig: Advokat Peter L. Bernhardt). |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg, formann. Lagdommer Trude Sæbø. Ekstraord. lagdommer Martin Beer. Med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §31, Skifteloven (1930) §61, Arveloven (1972) §6 |
Saken gjelder krav om vederlag etter skifteoppgjør.
Skifteoppgjøret etter Albert Wiesener, som døde 27. juni 1986, ble avsluttet den 20. desember samme år ved at det ble undertegnet en skifteavtale mellom hans ektefelle, Inger Wiesener, og hans to døtre fra et tidligere ekteskap, Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge. Senere, ved stevning datert 20. september 1989, gikk Inger Wiesener til søksmål mot de to andre med krav om at skifteoppgjøret skulle kjennes ugyldig. Asker og Bærum herredsrett avsa den 9. juni 1992 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge frifinnes.
2. Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge tilkjennes saksomkostninger med kr 25630."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Inger Wiesener påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ettersom den ene av ankemotpartene, Hilde Wiesener Haga, er lagdommer ved nevnte domstol, ble imidlertid saken ved Høyesteretts kjennelse av 24. september 1992 overført til Agder lagmannsrett. Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 9. og 10. august 1994. Partene møtte og avga forklaring. Tre vitner ble avhørt, hvorav to var nye for lagmannsretten.
Den ankende part med advokat Gustav Høgtun har i hovedsak anført:
Avtaleloven §36 må gis anvendelse i dette tilfellet. Skifteavtalen som ble inngått mellom partene i 1986, virker urimelig overfor Inger Wiesener og bør helt eller delvis settes til side. Når bestemmelsen ikke tidligere er påberopt, skyldes dette utelukkende at hennes tidligere advokater har forsømt seg.
Skissen til skifteavtale som er inntatt i Per Hagas notat datert 17. januar 1983, må anses som en bindende avtale mellom partene. Det er ikke avgjørende at partene ikke undertegnet avtalen. Albert Wiesener og den ankende part innrettet seg senere etter avtalen. Blant annet er ektepakten som er datert 11. november samme år, en direkte følge av avtalen.
Skifteavtalen som Hilde Wiesener Haga utarbeidet i 1984, og som ble undertegnet av henne og søsteren, er helt i samsvar med skissen. Skifteavtalen ble ikke undertegnet av den ankende part og hennes mann, men denne omstendighet kan ikke tillegges vekt, idet deres underskrifter var overflødige. Avgjørende er at ankemotpartene ved sine underskrifter er bundet av avtalen, som for øvrig kun var en bekreftelse av den tidligere inngåtte avtalen. Subsidiært anføres at skifteavtalen fra 1984 er å anse som et tilbud som ikke har noen tidsfrist, jfr. Hov: Avtalerett side 120. Inger Wiesener ble ikke kjent med tilbudet før skifteavtalen var undertegnet i 1986, og hadde derfor rett til å akseptere tilbudet da hun tilfeldigvis fant dokumentet. Videre anføres når det gjelder tilbudet, at Albert Wieseners brev datert 7. januar 1985 til de ankende parter ikke kan oppfattes som et avslag på tilbudet. For øvrig fremgår det av brevet at Albert Wiesener levde i den villfarelse at hans ektefelle fortsatt hadde borett til leiligheten. Dette var Hilde Wiesener Haga klar over, og det var derfor en forsømmelse av henne ikke å gjøre faren oppmerksom på at boretten var bortfalt som følge av seksjoneringen.
Det er sekundært i forhold til avtaleloven §36 hvilken verdi leiligheten i Oscars gate 6 har. Det vesentlige er at skifteavtalen har ført til at Inger Wiesener, som uten tvil er den svake part, er påført en uforholdsmessig gjeldsbyrde. Hun er blitt sittende igjen med en betydelig gjeld, som vil være vanskelig å betjene med hennes inntekt, særlig fordi det er nødvendig med ikke ubetydelige utbedringer av leiligheten. Blant annet må det elektriske anlegget fornyes. Når hun likevel gikk med på å underskrive skifteavtalen, var det fordi hun følte seg presset og fryktet at hun ellers ville risikere å miste leiligheten som hun følelsesmessig var sterkt knyttet til.
Endelig bør det tillegges vekt at ankemotpartene ved et offentlig skifte ikke ville ha hatt rimelig grunn til å motsette seg at Inger Wiesener hadde fått overta leiligheten, jfr. skifteloven §61 annet ledd. Hun ville i så fall hatt krav på å få overta den etter skiftetakst.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Skifteoppgjøret i boet etter Albert Wiesener med utlodninger datert 20/12-86 og 12/3-87 kjennes ugyldig.
2. Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge tilpliktes in solidum å betale til Inger Wiesener et beløp etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 275000 med tillegg av 18% rente fra 1/4-87 til 1/1-94 og deretter 12% rente p.a.
3. Inger Wiesener tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotpartene med advokat Peter L. Bernhardt som prosessfullmektig har henholdt seg til herredsrettens dom som hevdes å være riktig både i resultatet og i det vesentlige også begrunnelse. Anførslene for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Det legges til grunn at den ankende part for lagmannsretten kun har påberopt avtaleloven §36 som grunnlag for å kjenne skifteavtalen ugyldig, og ikke også avtaleloven §31 og §33, som tidligere er påberopt.
Det avvises at skifteavtalen innebærer noen urimelighet i forhold til Inger Wiesener. Leiligheten i Oscarsgate 33 og hytta i Råde tilhørte mor til ankemotpartene og var hennes særeie. Dette er helt oversett av Inger Wiesner. Det er uomtvistet at Albert Wiesener ikke foretok skifte før han inngikk nytt ekteskap med Inger Wiesener, men denne omstendighet ble ikke trukket inn ved skifteavtalen. Inger Wiesener har således i realiteten fått en andel av ankemotpartenes morarv. Det bør også tillegges vekt at verdien av leiligheten ble satt ca 200000 lavere enn antatt omsetningsverdi, mens hytta, som Hilde Wiesener Haga overtok, ble oppskrevet med kr 50000 i forhold til skiftetakst. Dessuten bør nevnes at Inger Wiesener ble godskrevet med kr 66000 som hun hadde betalt i renter og avdrag på leiligheten, hvilket innebærer at hun har bodd gratis i leiligheten etter seksjoneringen. Inger Wiesener har således fått langt mer enn hun hadde krav på etter loven. Dersom arveloven §6 fjerde ledd hadde blitt lagt til grunn, ville hun ha måttet utløse de to andre med det dobbelte beløp i forhold til det hun faktisk betalte for å få overta leieligheten.
Etter skifteoppgjøret satt Inger Wiesener igjen med betydelige verdier. I tillegg til det hun fikk etter sin mann, eide hun en hytte på fjellet og en leilighet i Bærum, som hun solgte. Hun burde imidlertid heller ha solgt leiligheten i Oscarsgate. Hennes økonomiske situasjon ville da ha vært ganske annerledes. Hennes økonomiske situasjon kan likevel ikke karakteriseres som katastrofalt dårlig, selv om prisutviklingen har gjort at verdien på leiligheten nå er lavere enn hva den var på skiftetidspunktet. Hun har imidlertid selv satt seg i en vanskelig situasjon og bør under enhver omstendighet selv ha risikoen for prisutviklingen.
Det bør også tillegges vekt at Inger Wiesener rådførte seg med advokat før hun underskrev skifteavtalen, og må antas å ha blitt orientert om sine rettigheter.
Den ankende parts anførsel om at det etter Per Hagas notat i 1983 kom i stand en avtale, er helt ny og avvises. Ektepakten var forøvrig ikke en følge av notatet, men en forutsetning for at Albert Wiesener kunne gifte seg uten å foreta skifte. Dette var ankemotpartene blitt enige med sin far om da de skrev under på at skiftet var innledet, slik at han slapp å skifte før han inngikk ekteskapet med Inger Wiesener.
Videre avvises at ankemotpartene er bundet av utkastet til skifteavtale som senere ble sendt faren. Ved hans brev datert 7. januar 1985 ble deres forslag til skifteoppgjør avslått, og det fremgår tydelig av brevet at faren hadde drøftet forslaget med Inger Wiesener. I herredsretten bekreftet hun at de hadde drøftet forslaget, men kunne ikke huske nøyaktig om hun også hadde sett selve dokumentet. Når det gjelder spørsmålet om den villfarelse Albert Wisener befant seg i med hensyn til borett for ektefellen, er ankemotpartene intet å bebreide. Den ankende parts anførsel på dette punkt er direkte ærekrenkende. For øvrig er både søksmålet og anken fullstendig grunnløs.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er enig med herredsretten og tiltrer dens begrunnelse. Det tilføyes at heller ikke den ankende parts anførsel om at skifteavtalen må kjennes ugyldig under henvisning til avtaleloven §36, kan føre frem. Etter lagmannsrettens oppfatning er det intet som tilsier at nevnte bestemmelse bør gis anvendelse i nærværende sak. For det første var skifteavtalen ikke urimelig, men tvert i mot meget gunstig for den ankende part, som ble innrømmet betydelig mer av verdier i boet enn hun hadde krav på etter loven. For det andre kan lagmannsretten ikke se at det senere er inntrådt endringer som er relevante å trekke inn i forhold til avtaleloven §36. Den omstendighet at den ankende part har kommet i en vanskelig økonomisk situasjon som følge av at hun valgte å bli sittende med leiligheten, må hun selv bære risikoen for. For øvrig kan lagmannsretten i det vesentlige slutte seg til ankemotpartenes anførsler på dette punkt.
Lagmannsretten er også enig med ankemotpartene i at det forut for skifteavtalen fra desember 1986 ikke ble inngått noen bindende avtale om senere skifteoppgjør, slik den ankende part nå hevder. Det finnes ikke tvilsomt at "skissen til skifteoppgjør" som Per Haga fremla i 1983, ikke ble akseptert av Albert og Inger Wiesener. Det samme gjelder utkastet til skifteavtalen som Albert Wiesener omtaler i sitt brev av 7. januar 1985 til døtrene. Inger Wiesener kan heller ikke høres med at hun ikke allerede på det tidspunktet var kjent med hva forslaget gikk ut på, idet det tydeligvis nettopp er hennes reaksjon på dette som Albert Wiesener ønsker å videreformidle til døtrene.
Den ankende part har under saksforberedelsen påberopt også avtaleloven §31 og §33 som grunnlag for ugyldighet. Under ankeforhandlingen nektet imidlertid den ankende parts prosessfullmektig å besvare spørsmålet om dette ble fastholdt. Det er derfor noe usikkert hva den ankende part har ment om dette. Under henvisning til det faktum lagmannsretten har lagt til grunn, finnes imidlertid tilstrekkelig å nevne at anførselen ikke under noen omstendighet ville ha ført frem. For øvrig tilføyes at det vanskelig kan tenkes tilfelle hvor man ville anse en disposisjon ugyldig etter §31 og §33, men ikke etter §36.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Inger Wiesener har forgjeves anvendt anke, og bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Peter L. Bernhard har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 45122, hvorav hans salær utgjør kr 45000. Det er ikke reist innsigelser mot oppgaven, som legges til grunn.
Herredsrettens omkostningsoppgave opprettholdes.
Det bemerkes at domsavsigelsen er blitt forsinket, hvilket skyldes ferieavvikling for dommerne og reisefravær i forbindelse med andre saker. Videre oppsto det en misforståelse hos enkelte av meddommerne med hensyn til selve undertegningen og sirkulasjonen av dommen, slik at dette medførte ytterligere forsinkelser. Domskonferanse til fastsettelse av resultatet ble imidlertid avholdt umiddelbart etter ankeforhandlingen. Domsutkast med domsslutning for undertegning ble sendt meddommerne 20. september 1994.
Dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Inger Wiesener 45.122 - førtifemtusenetthundreogtjueto - kroner til Hilde Wiesener Haga og Vigdis Wiesener de Jorge innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.