LA-1992-816
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-20 |
| Publisert: | LA-1992-00816 |
| Stikkord: | Eiendom, Jordskiftelova |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Aust-Agder jordskifterett Nr. 90-16 - Agder lagmannsrett LA-1992-00816 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Marit Frøystad, Ingrid Glatved og Anne Glatved Lavik (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel). Ankemotpart: Magne Oddvar Skodde og Arthur Bakke (Prosessfullmektig: Advokat Odd Holck-Steen). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, formann, eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson, sorenskrivar Jørn Ree |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979), Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1979) §88 |
Det ble avsagt slik dom:
Eieren av gnr. 79, bnr. 11 i Grimstad, Magne Skodde, begjærte i 1987 kartforretning over en parsell av nevnte eiendom. Kartforretningen ble holdt 5. november 1987 av Grimstad oppmålingsvesen. Eierne av tilstøtende eiendom gnr. 76, bnr. 11 var varslet, men møtte ikke til kartforretningen. De fikk seg forelagt kopi av kartforretningen til godkjenning, men godkjente ikke den innmålte grensen mot deres eiendom. Magne Skodde begjærte da 9. april 1990 grensegang etter jordskifteloven §88 ved Aust-Agder jordskifterett. I inkaminasjonsmøte 27. september 1991 besluttet jordskifteretten å fremme saken, og etter forhandling med befaring 26. juni 1992 avsa jordskifteretten dom 27. juli 1992 med slik domsslutning:
"Grensen for gnr. 76, bnr. 11 mot gnr. 79, bnr. 11 tar utgangspunkt i grensepunkt nr. 20 og går i rett linje mellom grensepunktene 21, 22, 23, 24 og 25.
Grensen for gnr. 76, bnr. 11 mot gnr. 79, bnr. 4 tar utgangspunkt i grensepunkt nr. 25 og går i rett linje over grensepunktene 26, 27, 28, 29 og 30, og videre i samme retning til Morvigfjorden."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for jordskifteretten, samt rettens vurdering, fremgår av dommen.
Marit Frøystad, Ingrid Glatvedt og Anne Glatvedt Lavik, alle med advokat Nils Juel som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Magne Oddvar Skodde og Arthur Bakke, begge med advokat Odd Holck-Steen som prosessfullmektig, har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Grimstad 21. og 22. september 1993. Ingen av de ankende parter møtte personlig, men Inge Frøystad møtte for ektefellen Marit Frøystad, og Bjarne Lande for ektefellen Anne Glatvedt Lavik, og begge de to møtende med fullmakt fra Ingrid Glatvedt, og sammen med prosessfullmektigen. Ankemotpartene møtte begge, sammen med prosessfullmektigen. Ankemotpartene samt de som møtte for de ankende partene avga alle forklaring. Dessuten ble avhørt 3 vitner, hvorav et sakkyndig var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt befaring, hvor de påståtte grensesteinene og grenselinjene ble påvist.
De ankende partene har i det vesentlige gjort gjeldende:
Jordskifteretten har tatt feil når den i det vesentlige har bygget sin avgjørelse på at jordskiftekartet av 1917 viser en riktig grensedragning. Dette kartet er imidlertid åpenbart misvisende i forhold til den grensebeskrivelse som er grunnlag for kartet. Kartet stemmer heller ikke med grensebeskrivelsen for de ankende partenes eiendom slik den er angitt i eiendommens skylddelingsforretning i 1946. Grensen mot ankemotpartenes eiendommer er strukket betydelig lenger mot øst enn det som de ankende partene mener er korrekt, både i forhold til skylddelingsforretningen og den grensepåvisningen som deres rettsforgjenger har vist dem i terrenget.
Gnr. 76, bnr. 11 ble utskilt fra gnr. 76 bnr. 7 ved skylddelingsforretning 25. november 1946. Ved forretningen var eierne av gnr. 76, bnr. 7, av gnr. 79, bnr. 4 og av gnr. 79, bnr. 11 alle til stede. I forretningen er henvist til et tregrensemerke som er benevnt som en "røys i dalen". Dette må være et på forhånd etablert grensemerke og kan ikke være annet enn det punktet hvor grensen mellom gnr. 79, bnr. 4 og gnr. 79, bnr. 11 treffer den nordre grense for gnr. 76, bnr. 7. Det tilsvarende grensepunktet i kartforretningen av 5. november 1987, og som også er lagt til grunn i jordskifterettens dom og er betegnet som grensepunkt 25, ligger ca 20 m lenger mot sørøst. Det sakkyndige vitnet har - på grunn av påvist begroing av lav og mose og rotfaste småplanter under noen av steinene - vurdert dette punktet som en oppsatt røys av relativ lav alder, kanskje mindre enn 5 år. Det kan etter dette ikke legges til grunn at grensepunkt 25 er en slik grenserøys som ankemotpartene hevder, og som jordskifteretten også har bygget sin avgjørelse på. Når dette grensepunktet således ikke er riktig, faller hele argumentasjonen for jordskifterettens grenselinje.
De ankende parter har dessuten foretatt kontrollmålinger og krysspeilinger mot oppgitte avstander i jordskiftet fra 1915, og målingene og peilingene stemmer godt med den grensepåstand som er nedlagt. Det er bevisovervekt for de ankende partenes påviste grensemerker i påstandslinjen i forhold til beskrivelsen i jordskiftet fra 1915. Når det i et tilfelle som dette er motstrid mellom grensemerkene i terrenget og beskrivelsen, må grensemerkene være avgjørende.
Grensepåstanden er ellers trukket i samsvar med det som er oppgitt i brev av 16. juli 1971 fra tidligere eier av gnr. 76, bnr. 11, Nils Glatvedt, om at grensen gjorde "efterhånden en viss svingning mot syd", og grensen munner ut i et omforent punkt ved Morvikfjorden.
Ankemotpartenes påståtte bruk av det omtvistede området under siste krig kan ikke tillegges vekt. Forholdene var da spesielle og en eventuell hugst i området sier intet om hvor grensen går.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Grensen mellom gnr. 76, bnr. 11 på den ene siden, og gnr. 79, bnr. 11 og gnr. 76, bnr. 4 på den annen side, går fra jordskifterettens grensepunkt 20 i rett linje til punkt L 1, avmerket i terrenget under lagmannsrettens befaring 21. september 93, derfra i rett linje til punkt L 2 (punkt D i påstandskart, jfr. vedlegg til dok. 13), derfra i rett linje til punkt L 3 (punkt E i påstandskart), derfra videre i rett linje til punkt L 3, og videre i rett linje til omforent grensepunkt 30 ved Morvikfjorden.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankemotpartene har hevdet at jordskifterettens avgjørelse er korrekt, både i begrunnelse og resultat, og anførslene kan sammenfattes i følgende 4 hovedpunkter:
Når det gjelder det foreliggende kartmaterialet, må utskiftningskartet fra 1915 tillegges avgjørende vekt. Kartet fra økonomisk kartverk har ikke samme pålitelighetsgrad. Ved utskiftningen i 1915 var lodd C ikke part i utskiftningen, men eieren møtte. Det er derfor svært sannsynlig at den grenselinjen som ble trukket mot lodd C gir korrekt uttrykk for den riktige grensen, og slik den var fra gammelt av. Den grenselinjen som ble rekonstruert ved oppmålingsforretningen i 1987 stemmer godt overens med grenselinjen i utskiftningskartet, jfr. vitneprov fra oppmålingsvesenets representant, og er i overensstemmelse med ankemotpartenes grenselinje. Med støtte i utskiftningen i 1915 hevdes at grensen dengang gikk som beskrevet i jordskifterettens dom. Ved skylddelingen i 1946 ble henvist til den gamle grensen, d.v.s. at utgangspunktet var det samme som i utskiftningskartet fra 1915, og det er således heller ikke noen motstrid mellom disse grensebeskrivelsene. De målingene som ankemotpartene har foretatt viser at det er god overensstemmelse mellom utskiftningskartet og ankemotpartenes påstandslinje.
Grensemerkene i området er uklare og det er usikkert hva de egentlig markerer. Kartmaterialet må derfor tillegges avgjørende betydning. Grensepunkt 25 stemmer med foretatte avstandsmålinger langs grenselinjen mellom gnr. 79, bnr. 4 og bnr. 11. Den danner også en vinkelstein i skjæringspunktet mellom de to nevnte eiendommene og gnr. 76, bnr. 11.
I jordskifteprotokollen fra 1915 er for så vidt gjelder grensen mellom bnr. 4 og bnr. 11 henvist til en oppsatt sten "paa høiden". Dette må forstås bokstavelig. Det var vanlig praksis fra gammelt av at grensene gikk etter høydedrag. Uttrykket passer dårlig til de ankende partenes påstandspunkt her. Protokollen oppgir avstander mellom grensestenene. Den oppgitte avstanden mellom 1. og 2. sten stemmer med foretatte kontrollmålinger. Ellers er det visse avvik som vist til i jordskifterettens dom 9. Siste del av den totale lengden av nevnte grenselinje er i jordskifteprotokollen dårlig beskrevet og en kan ikke på dette grunnlaget si noe sikkert om hvor utgangspunktet for grenselinjen er. Det avgjørende må imidlertid være at ankemotpartenes påstandslinje stemmer helt ut med utskiftningskartet. I skylddelingen fra 1946 er henvist til en "røys i dalen", i grensen mellom bnr. 4 og bnr. 11, som utgangspunkt for beskrivelsen av grensen for gnr. 76 bnr. 11. Denne røysen er imidlertid ikke funnet, og det må antas at det her foreligger en feil i beskrivelsen. Det er i skylddelingen også vist til den gamle grensen fra 1917, og det foreligger intet som gir grunn for å anta at det skjedde noen endring i denne i 1946. Utskiftningen i 1917 er ikke svekket av noen senere beskrivelse og er således avgjørende.
Andre momenter taler også i retning av at ankemotpartenes påstandslinje er riktig. Eieren av bnr. 4 hugget mange favner ved i grenseområdet under krigen. Hugsten måtte være åpenbart synlig ved skylddelingen i 1946, og det må antas at eieren av gnr. 76 bnr. 11 ville ha reagert hvis han mente at det var foretatt urettmessig hugst. Det vises også til at ankemotpartene av sine rettsforgjengere har fått opplyst at grensen gikk "lenger inn på høyden" enn slik de ankende partene påstår. Endelig vises til at dersom utgangspunktet skulle være den "røys i dalen" som de ankende partene har vist til, vil grenselinjen mot Morvikfjorden ikke stemme med beskrivelsen i skylddelingen i 1946.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og skal bemerke:
Partene har påvist forskjellige steiner i terrenget og påvisningene trekker i ulike retninger for det som påstås å være den riktige grenselinjen. Lagmannsretten finner at flere av de påviste og påståtte grensemerkenee isolert sett er uklare og gir i seg selv ikke grunnlag for noen entydig oppfatning av hvor grensen mellom de ankende partenes og ankemotpartenes eiendommer går. Beskrivelsene i utskiftningsprotokollen fra 1915 (tinglyst 1917) og i skylddelingsforretningen av 1946 gir heller ikke grunnlag for noen sikker konklusjon. Det er som nevnt i jordskifterettens dom ved målinger i terrenget konstatert til dels ikke ubetydelige uoverensstemmelser mellom inntegninger i utskiftningskartet og grensebeskrivelsene i utskiftningsprotokollen, jfr. dommen 9.
Til tross for disse uklarhetene er det likevel en del forhold som etter lagmannsrettens oppfatning synes å bekrefte at den grenselinjen som jordskifteretten har fastsatt må antas å være riktig.
Det vises for det første til at det ikke foreligger noe som gir grunnlag for å anta at den omtvistede grensen er blitt endret i forhold til slik den ble inntegnet på kartet ved utskiftningen i 1915. Utskiftningskartet må etter det som kom frem under ankeforhandlingen betegnes som forbausende godt etter datidens forhold. Når dette kartet sammenholdes med økonomisk kartverk i samme målestokk, faller grenselinjen i utskiftningskartet svært godt sammen med den grenselinjen som ble trukket ved oppmålingsvesenets kartforretning i 1987 og som også er fastsatt i jordskifterettens dom. Dette ble klart påvist under vitneforklaringen fra oppmålingsvesenets representant, Gunnar Gundersen. En tilsvarende kontroll av de ankende partenes påstandslinje mot grenselinjen i utskiftningskartet viser til dels store avvik i forhold til faste punkter i sistnevnte kart.
Den grenselinjen jordskifteretten har fastsatt stemmer også best med den retningsangivelsen som følger av en forlengelse av linjen mellom grensepunktet i delet med gnr. 74, bnr. 60 og punkt 20. Selv om det er relativ kort avstand mellom disse to punktene, synes linjen mellom dem likevel å angi en retning som nevnt. Det vises også til at jordskifterettens grenselinje synes å stemme best med det som var vanlig praksis fra gammelt av, nemlig å trekke grensene etter høydedragene i terrenget. Disse forholdene bekrefter i en viss grad oppfatningen av at den grenselinjen jordskifteretten har kommet frem til må være riktig. Avgjørende for lagmannsretten har imidlertid vært den overensstemmelsen som er nevnt foran og som ble påvist under ankeforhandlingen.
Jordskifterettens dom blir således å stadfeste.
Anken har ikke ført frem og de ankende parter burde da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte motpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har vært så tvilsom at de ankende parter bør fritas for erstatningsplikten, i henhold til unntaksregelen i nevnte bestemmelse. Partene bærer således hver sine saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.