LA-1992-856
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-21 |
| Publisert: | LA-1992-00856 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1992-00856. Kjæremål forkastes i Høyesterett, se HR-1993-00178K . |
| Parter: | Kjærende parter: 1. A 2. B 3. C (Prosessfullmektig: Advokat Andre Berg). Kjæremotpart: UNI Storebrand Finans AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Herlofsen). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommerne Asbjørn Nes Hansen, Gunnar Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Vergemålsloven (1927) §52, §55, §59, Barnetrygdloven (1946) §11, Arveavgiftsloven (1964) §25 |
År 1993 den 21. januar ble rettsmøte holdt på Agder lagmannsretts kontor i Skien.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:
Etter begjæring fra UNI Storebrand Finans A/S besluttet namsmannen i X 5. august 1992 å ta utlegg i eiendommen gnr. 16 bnr. 268 til sikkerhet for et krav på kr 167.002,57 som UNI Storebrand har mot D. D hadde den 31. januar 1992 undertegnet kjøpekontrakt på eiendommen som verge for sine 3 umyndige barn - de kjærende parter.
A, B og C v/advokat Andre Berg påklaget namsmannens beslutning til Skien og Porsgrunn namsrett, idet de hevdet å være eiere av eiendommen og uten ansvar for deres fars gjeld. UNI Storebrand Finans A/S v/advokat Erik Herlofsen innga tilsvar og påsto klagen forkastet. Etter muntlig forhandling 8. oktober 1992, med partenes prosessfullmektiger til stede, avsa namsretten 9. oktober 1992 kjennelse i klagesaken med slik slutning:
"1. Klagen forkastes.
2. Klagerne dømmes in solidum til å betale saksomkostninger med kr 5.700,-."
A, B og C v/advokat Berg har påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, og har begrunnet kjæremålet slik:
"Den kjærende part mener det foreligger feil ved bevisdømmelsen og med rettsanvendelsen når namsretten har lagt til grunn at D, og ikke hans umyndige barn, er reell eier av boligeiendommen gnr. 16, bnr. 268 i X, og når utleggsforretningen i eiendommen ikke er opphevet. Retten har satt til side grunnbokens positive troverdighet som viser at den kjærende part er eier av boligeiendommen. Rettens tilsidesettelse er gjort uten at det er ført sterke nok bevis for at grunnboken i dette tilfelle viser feil hjemmelsinnehaver.
Rettens tilsidesettelse er videre gjort uten at barna ble gitt anledning og tid nok til å frembringe tilfredsstillende dokumentasjon for det reelle eierforhold.
I den forbindelse har retten bl.a. feilaktig lagt til grunn at det var D som ytet all økonomisk innsats, deriblant egenkapitalen ved huskjøpet. Det gjøres gjeldende at det i nærværende sak, i tråd med vergemålsloven §59, foreligger klare behov og særlige grunner for å erverve boligeiendommen for de umyndige barna.
Foreldrenes økonomiske disposisjoner hadde ført til at barnas tidligere hjem ble solgt på tvangsauksjon. For å sikre barna et trygt og fast tilholds- og oppvektsted i årene fremover, ble det i samråd med overformynderiet besluttet å kjøpe angjeldende boligeiendom for barna.
Disse anførsler synes å være sett bort fra ved namsrettens avgjørelse. Namsretten synes også å ha sett bort fra at kjøpet ikke bare skjedde i samråd med overformynderiet, men også med overformynderiets samtykke, bilag 8. Kjøpet foregikk direkte mellom selger A/S Hus og Hyttebygg og barna, bilag 9. Det skjedde således ikke noe salg fra foreldrene til barna. Videre gjøres det gjeldende at egenkapitalen ved kjøpet, kr 55.000,- ble ytet av barnas besteforeldre, E og F, og ikke som retten feilaktig har lagt til grunn, av D eller hustru. Bilag 10 : Kopi av gaveerklæring fra besteforeldrene. Låneopptaket i Husbanken for restkjøpsummen, kr 564.000,- er tatt opp i barnas navn og med overformynderiets samtykke, slik vergemålsloven §55 krever. Husbanken har således godtatt barna som lånetakere og reelle eiere av boligeiendommen. Disse forhold synes heller ikke hensyntatt ved namsrettens avgjørelse. At D og hustru sørger for at barnas bolig blir holdt i stand, deriblant at forsikring og kommunale avgifter blir betalt, samt at lånet i Husbanken blir betjent, er foreldrenes plikt som verger i henhold til vergemålsloven §52. Dette følger også av foreldrenes generelle forsørgelsplikt overfor barna.
Rentene på Husbanklånet (lånet er avdragsfritt de første år) blir bl.a. betalt av barnetrygden som foreldrene mottar på barnas vegne. I tillegg må det selvsagt legges til grunn at foreldrene av egne midler må bidra med husleie til barna, ettersom de bor i deres hus. Denne husleie bli også brukt til å betjene boligens faste utgifter.
Det er således feil når namsretten i sin avgjørelse har lagt til grunn at D, eventuelt sammen med hustruen, har prestert all økonomisk innsats ved huskjøpet. Alt i alt viser de foreliggende opplysninger at kjøpet av boligeiendommen i januar 1992 var en reell transaksjon motivert og foretatt ut fra barnas interesser og med deres egne pengemidler. Kjøpet innebærer en realitet i forholdet foreldre/barn og er ikke et proformaverk dem imellomm, ettersom det hovedsaklig er barnas egne midler som blir brukt til å dekke eiendommens faste utgifter.
Så lenge barna er umyndige, kan foreldrene ikke bli eiere av boligen, ettersom det i denne sak har formodningen mot seg at overformynderiet vil godkjenne en slik transaksjon. Salg av boligen til utenforstående kan heller ikke foreldrene bestemme."
Som bilag til kjæremålserklæringen er blant annet vedlagt kopi av X Overformynderis samtykke til opptak av lån i Husbanken på kr 564.000,- mot pant i eiendommen, gitt i møte 4. mars 1992, med nærmere begrunnelse gitt i en bekreftelse datert 7. oktober 1992. Videre er vedlagt en udatert bekreftelse fra de kjærende parters besteforeldre E og F om at de har gitt kr 55.000,- til de 3 barna som gave til benyttelse for huskjøp i X kommune. Det er opplyst i bekreftelsen at beløpet ble utbetalt i januar/februar 1992.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Utlegg i gnr. 16, bnr. 268 i X til fordel for UNI Storebrand Finans AS, oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med tils. kr 6.000,-."
UNI Storebrand Finans A/S v/advokat Herlofsen har i et omfattende tilsvar imøtegått kjæremålet og påstått det forkastet uten tilkjennelse av saksomkostninger. Det anføres i tilsvaret at D er den reelle eier av eiendommen, slik også namsmannen i X og namsretten har lagt til grunn. Boet til ekteparet D og G ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo 11. oktober 1990, og deres tidligere bolig ble solgt på tvangsauksjon. Motivet for å kjøpe en ny boligeiendom i de umyndige barnas navn var utelukkende å unndra midler fra kreditorbeslag. Foreldrene har, som vilkår for lån i Husbanken til kjøp av boligen, måttet garantere for betaling av låneterminene, for betaling av skatter og avgifter og for vedlikehold og forsikring. Overformynderiets samtykke til kjøp av eiendommen ble gjort betinget av skriftlig garanti fra foreldrene om at barna skulle holdes skadesløse. Samtykket ble for øvrig gitt først ca en måned etter at D hadde undertegnet kjøpekontrakten. Også familiens motorvogn er registrert på ett av de mindreårige barna.
UNI Storebrand Finans A/S har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes - senere endret til at utleggsforretningen stadfestes.
Begge parter har senere inngitt ytterligere ett prosessskrift. De kjærende parter har her anført at overformynderiets formann hadde gitt muntlig forhåndstilsagn om samtykke kort tid før D undertegnet kjøpekontrakt med A/S Hus- og Hyttebygg 31. januar 1992. De har videre anført at besteforeldrenes pengebidrag til huskjøpet ikke er oppgavepliktig. Som vedlegg til prosesskriftet er fremlagt to bankgiroblanketter, hvorav fremgår at G har innbetalt til A/S Hus- og Hyttebyggs bankkonto kr 30.000,- 4. februar 1992 og kr 25.500,- 3. mars 1992.
UNI Storebrand Finans AS har i sitt siste prosesskrift anført at det ikke er noen beløpsgrense for oppgaveplikt etter arveavgiftsloven §25 annet ledd. De fremlagte bankgiroblankettene godtgjør etter kjæremålsmotpartens mening ikke at kontantbeløpet på kr 55.500,- kommer fra besteforeldrene, og langt mindre at det er barna som har disponert beløpet.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Avgjørende for lagmannsretten er at eiendomskjøpet i all hovedsak er finansiert ved et lån som G og D ved erklæring av 5. mars 1992 har påtatt seg betalingsansvar for, og som de også vil måtte regne med å betjene ettersom det ikke er opplyst at noen av barna har egne midler til dette. Det kan da ikke ses å være noen realitet i at barna formelt står som låntakere og som eiere av eiendommen. At også barna har personlig ansvar for lånegjelden, er en ren formalitet så lenge de ikke har midler til å betjene den og renter og avdrag blir betalt av foreldrene eller andre.
Hvis de kjærende parter gis medhold i sin påstand, innebærer det at D, ved å nedbetale lånet i Husbanken, kan overføre til sine barn midler som hans kreditorer ellers ville kunne gjøre krav på. Lagmannsretten er enig med namsretten og UNI Storebrand i at det er dette som må antas å ha vært hovedhensikten med måten kjøpet og låneopptaket ble ordnet på, og at det reelt er D - eventuelt G og D sammen - som er eiere av eiendommen. Det kan etter lagmannsrettens mening ikke endre noe på dette om en såvidt liten del av kjøpesummen som kr 55.500,- er skaffet til veie ved gave fra besteforeldrene til barna. Det avgjørende er at hovedfinansieringen - husbanklånet - åpenbart er forutsatt betjent av D eller av G og D sammen, og ikke for noen del av midler som barna har. Å se dette som betaling av husleie fra foreldrene til barna, slik det er argumentert med i kjæremålserklæringen, må betegnes som en ren tankekonstruksjon uten noen realitet.
At det er gitt samtykke fra overformynderiet til låneopptaket, er etter lagmannsrettens mening ikke avgjørende for spørsmålet om hvem som i den aktuelle sammenheng skal anses som eier av eiendommen. Det samme gjelder den omstendighet at Husbanken har godtatt barna som låntakere, - det er forøvrig bare gjort med slik betalingsgaranti fra foreldrene som nevnt foran. Når det gjelder anførselen om at barnetrygd inngår i de midler som vil bli brukt til betjening av lånet, kan heller ikke dette ses å være noe moment av noen særlig betydning. Barnetrygd utbetales som kjent normalt til barnas mor (lov av 24. oktober 1946 §11 første ledd), og foreldrene har samme rådighet over disse midlene som over annen inntekt.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
UNI Storebrand Finans AS har som nevnt ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Namsrettens kjennelse stadfestes.