LA-1992-860
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-02 |
| Publisert: | LA-1992-00860 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr.: 91-01103 A - Agder lagmannsrett LA-1992-00860 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Kråkeland (Prosessfullmektig: H.r.advokat John Parr). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Adv.flm. Ola Haugen) |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, 2. Lagdommer Steinar Thomassen, 3. Eks.ord.lagdommer Hans-Jacob Hallvang, 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tjenestemannsloven (1983) §3, §7, Tvistemålsloven (1915) §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Saken gjelder krav på erstatning mot arbeidsgiver for angivelig uberettiget opphør av et tjenesteforhold. Anne Gerd Kråkeland utførte vikararbeid som landpostbud tilknyttet Marnardal postkontor fra 1984. I 1989 ble hun ansatt som vikarpostbud til avløsning av et av de faste bud 3. hver lørdag, med en beregnet arbeidstid på 2 timer ukentlig. Ved siden av var hun vikar ved syke- og feriefravær hos de faste postbud.
I tiden februar-november 1990 var hun syke- og ferievikar for landpostbud Torkjell Øslebø. Etter endt sykepermisjon og ferie begynte han som vikar i en budrute ved et annet postkontor, og vikariat i hans stilling ble utlyst som ledig i Postverkets interne publikasjon "Personalnytt". Anne Gerd Kråkeland søkte vikariatet, men nådde ikke opp i konkurranse med andre søkere som hadde postal utdannelse som ga såkalt konkurranserett. Slik utdannelse hadde ikke Anne Gerd Kråkeland. Anne Gerd Kråkeland klaget over ansettelsen både til ledelsen ved distrikskontoret og til Postdirektoratet uten å nå fram. Ved stevning 16.august 1991 reiste hun arbeidsrettssak ved Kristiansand byrett med påstand om gjeninnsetting i vikariatet og om erstatning. Hun døde 17.november 1991. Hennes mann, Bjørn Kråkeland, som sitter i uskifte etter henne, trådte inn i saken i hennes sted. Påstanden ble under saksforberedelsen endret slik at kravet om gjeninnsetting ble frafalt og det i tillegg til erstatning ble krevet oppreisning. Under saksforberedelsen nedla staten prinsipal påstand om avvisning av saken for så vidt gjaldt behandling etter arbeidsmiljøloven prosessuelle bestemmelser. Denne del av påstanden ble frafalt under hovedforhandlingen for byretten.
Byretten avsa 13.oktober 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Staten frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av byrettens dom.
Bjørn Kråkeland har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Ankeforhandling i saken var opprinnelig berammet til 24.august 1993. Forhandlingene ble utsatt fordi forberedende dommer ved lagmannsretten av eget tiltak reiste spørsmål om det var riktig å behandle saken etter de prosessuelle særregler i arbeidsmiljøloven §61 flg. Lagmannsretten traff 24.september 1993 beslutning om at saken kunne fremmes etter disse særregler. Ankeforhandling i saken ble avviklet i Mandal 1. mars 1994. Bjørn Kråkeland møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Staten var, foruten ved prosessfullmektigen, representert ved rådgiver Sverre Aasen, Postens sentralledelse. Det ble avhørt 3 vitner, som ga forklaring også for byretten. Det ble dokumentert en del skriftlige bevis. Under ankeforhandlingen frafalt Kråkeland sin påstand om oppreisning. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Bjørn Kråkeland har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten. Lagmannsretten viser til Kråkelands anførsler slik de er gjengitt i byrettens dom. Hans argumentasjon kan sammenfattes slik:
Prinsipalt hevder han at Anne Gerd Kråkeland hadde slik tilknytning til vikariatet at det ikke var anledning til å lyse dette ledig uten lovlig oppsigelse av henne. Hun kunne ikke anses som vikar i forhold til tjenestemannsloven §3 nr. 2 bokstav c og §7 nr. 2 annet ledd, bl.a. på bakgrunn av det store omfang vikartjenesten hadde hatt gjennom flere år. I realiteten ble hun sparket ulovlig fra sin stilling og erstattet av en annen arbeidstager ut fra den usaklige begrunnelse at hun ikke hadde slik utdannelse som den annen søker. Anne Gerd Kråkelands erfaringsbakgrunn mer enn oppveiet den mangel på postal utdannelse som var begrunnelsen for at hun ikke ble tilsatt. Det vises til at hun hadde de beste skussmål for det arbeide hun utførte. Avgjørelsen i ansettelsessaken var medvirkende til at hun tok sitt eget liv.
Subsidiært anføres at Anne Gerd Kråkeland av bestyreren ved Marnardal postkontor fikk tilsagn om å fortsette i vikariatet fram til 1. desember 1991, og det var i strid med dette tilsagn at hun måtte vike for den nye innehaver av vikariatet, som tiltrådte stillingen 1. mai 1991.
Kråkeland må ha krav på å få erstattet hustruens inntektstap frem til hun døde 17.november 1991. Det bestrides at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for sykepenger hun har oppebåret.
Kråkeland har nedlagt slik påstand:
"Bjørn Kråkeland tilkjennes erstatning begrenset oppad til kr 75000,- med tillegg av morarente med 18% fra 01. januar 1991 til 31. desember 1993 og 12% fra 01. januar 1994 til betaling skjer.
Bjørn Kråkeland tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Også Staten har i det vesentlige anført den samme argumentasjon som for byretten. Det vises om dette til byrettens dom. Statens anførsler kan oppsummeres slik:
Det hevdes at Anne Gerd Kråkeland ikke hadde noe oppsigelsesvern som vikar for Øslebø.
Hennes tidligere vikariater gjaldt tjeneste istedet for den faste innehaver av stillingen. Da Øslebø tiltrådte vikariat i en annen stilling fra 1.desember 1990, ble det etter reglene i Postverkets personalreglement nødvendig å lyse ut hans faste stilling idet han ville ble fraværende fra denne i mer enn ett år. Anne Gerd Kråkeland ble engasjert som vikar inntil det kunne tilsettes vikar etter reglementsmessig utlysning og ansettelse.
Det bestrides at vikarordningen ved Marnardal postkontor for Anne Gerd Kråkelands vedkommende har blitt praktisert på en slik måte at hennes fratreden innebærer en omgåelse av tjenestemannsloven oppsigelsesvern. Slike betraktninger er bare aktuelle hvor det er tale om mange arbeidsplasser og hvor det er et reelt og påregnelig behov for avløsere i fast stilling. Ved Marnardal postkontor er det bare tre landpostbudruter, og det er ikke behov for faste avløser- og vikarordninger utover stillinger med 2 arbeidstimer pr. uke. Anne Gerd Kråkeland innehadde fremdeles en slik stilling da hun fratrådte vikariatet for Øslebø.
Det bestrides at Anne Gerd Kråkeland av bestyreren ved Marnardal postkontor fikk tilsagn om å tjenestegjøre i vikariatet fram til 1. desember 1991. Bestyreren har ingen myndighet til å gi slikt tilsagn og Anne Gerd Kråkeland hadde heller ikke den nødvendige utdannelse for stillingen.
De sykepengene Anne Gerd Kråkeland fikk utbetalt fra 30.april 1991 utgjør et større beløp enn den lønn hun ville ha oppebåret om hun hadde fortsatt i vikariatet fra denne dato og frem til hun døde. Det foreligger derfor ikke noe økonomisk tap som følge av at vikariatet ble besatt med en annen søker.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom - domsslutningens post 1 stadfestes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre det som er anført fra statens side og de synspunkter som byretten bygger på i sin utførlige begrunnelse.
Lagmannsretten er således kommet til at Anne Gerd Kråkeland bare kan anses som fast ansatt i stilling som avløser med to timers arbeidstid pr. uke og at hun for alt arbeid hun utførte utover dette, må anses som vikar i forhold til tjenestemannsloven §3 nr. 2 bokstav c. Hun hadde derfor ikke krav på noen oppsigelse, men måtte etter loven §7 nr. 2 annet ledd fratre når den søker som var tilsatt som vikar for Øslebø, tiltrådte stillingen.
Hun hadde riktignok vikariert for Øslebø i betydelig utstrekning i den tid hun var tilknyttet postkontoret og hadde vært sammenhengende i Øslebøs stilling i mer enn ett år da hun måtte fratre stillingen. Øslebø ble sykemeldt i februar 1990. Sykemelding for ham ble gitt fortløpende for to uker eller en måned om gangen og vikariatet ble forlenget for tilsvarende perioder ettersom sykemeldingene innløp. Etter å ha blitt friskmeldt fra 21.november 1990, tok Øslebø ferie og Kråkelands vikariat ble forlenget for ferieperioden. Øslebø kom ikke tilbake til sin faste stilling etter endt ferie, men overtok et vikariat ved et annet postkontor. Det var på det rene at Øslebø ville bli fraværende i den annen stilling i mer enn ett år, og etter Postverkets personalreglement skal vikariater av en slik lengde for den type stillinger det her er tale om, utlyses internt. Kråkeland fortsatte derfor i stillingen inntil vikariatet var utlyst og besatt i samsvar med personalreglementet. På bakgrunn av de forhold som her er nevnt, måtte hun i forhold til tjenestemannsloven §3 nr. 2 bokstav c og §7 nr. 2 annet ledd anses som vikar i Øslebøs stilling da denne ble tiltrådt av den nye vikar som var tilsatt etter utlysing.
Lagmannsretten er videre enig med byretten og ankemotparten i at Kråkelands omfattende tjenestegjøring i 1990 og foregående år ikke indikerer et slikt behov for vikar at hun måtte anses som fast ansatt for mer enn to timer i uken. Omfanget av hennes vikartjeneste utover de to timer pr. uke, varierte sterkt fra år til år og var ikke utslag av et slikt forutberegnelig og permanet behov for stedfortrederarbeid som må være forutsetningen for å konstatere et fast ansettelsesforhold. Et synspunkt i denne retning er for øvrig først og fremst aktuelt for arbeidsplasser med mange ansatte. Marnardal postkontor har et fåtall ansatte, og til kontoret er det knyttet 3 landpostbudstillinger.
Heller ikke lagmannsretten kan finne grunnlag for at Anne Gerd Kråkeland skal være gitt et bindende tilsagn om å fortsette i vikariatet frem til 1. desember 1991. Riktignok er det i melding datert 5.desember 1990 fra Marnardal postkontor til Kristiansand distriktskontor opprinnelig anført at hun skulle tjenestegjøre til høsten 1991, og i søkerlisten fra distriktsadministrasjonen til tilsettingsrådet var det opprinnelig anført at vikariatet var ledig fra 1.desember 1991. Disse opplysninger skyldes feilskrift og uriktig utfylling som senere ble rettet opp, og er for øvrig inntatt i interne arbeidsdokumenter som ikke er ment og heller ikke framtrer som en bindende disposisjon overfor Anne Gerd Kråkeland. Det forhold at hun ikke gjorde noen innsigelser mot at stillingen ble utlyst, taler for at hun ikke var av den oppfatning at hun hadde rett til å stå i stillingen for en bestemt tid. Det er først i brev til distriktskontoret datert 26.april 1991, der hun klager over å ikke ha blitt tilsatt i vikariatet, at hun hevder å ha fått tilsagn gjennom bestyreren ved Marnardal postkontor om å stå i stillingen til høsten 1991. Bestyreren benekter å ha gitt noe slikt tilsagn. Dette ville for øvrig ligge utenfor bestyrerens myndighetsområde og være i strid med Postverkets personalreglement.
Anken har vært forgjeves og den ankende part bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til 14600 kroner hvorav 7000 kroner utgjør salær til prosessfullmektigen mens resterende beløp gjelder reiseutgifter for prosessfullmektig, partsrepresentant og vitner. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Bjørn Kråkeland dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 14600 - fjortentusensekshundrekroner - til Staten ved Samferdselsdepartementet som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.