LA-1993-104

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-09-14
Publisert:	LA-1993-00104
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1993-00104.
Parter:	Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen, Arendal. Saksøkt: Arnold W. Larsen Rolf Bernt Andersen Solveig Borgen Klara Toxværd. Prosessfullmektig: Advokat Anders Hald, Arendal.
Forfatter:	1. Lagdommer Steinar Thomassen, med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§54, Plan- og bygningsloven (1985) §17-2

Overskjønnet gjelder privat ekspropriasjon av veggrunn etter vegloven §53. Saksøkerne Ragnhild Boye og Lauritz Georg Karvel v/advokat Pål Christensen begjærte den 8. november 1991 skjønn ved Holt herredsrett, for å få vegrett på privat veg tilhørende Arnold W. Larsen, Rolf Bernt Andersen, Solveig Borgen og Klara Toxværd. Saksøkernes skjønnsbegjæring omfattet også rett til å anlegge ny veg i forlengelse av den eksisterende veg, over eiendommene gnr. 76 bnr. 3 og gnr. 76 bnr. 35, begge i Tvedestrand, og tilhørende henholdsvis Rolf Bernt Andersen og Solveig Borgen.

Holt herredsrett - sorenskriver Anne Kristine Andreassen med skjønnsmenn - avhjemlet den 16. november 1992 skjønn med slik slutning:

"1. Eiendommen gnr. 76 bnr. 109 gis rett til kjøreadkomst på den private vei som er anlagt fra offentlig snuplass i Borøykilen og over eiendommene gnr. 76 bnr. 2, 3 og 20 i Tvedestrand frem til gnr. 72 bnr. 35 i Tvedestrand mot følgende vederlag til de berørte grunneiere:

Til eier av gnr. 76 bnr. 2, Arnold W. Larsen, betales for grunnavståelse, 2/6 av kr 25,- - tjuefemkroner - pr. m2 oppmålt areal.

Til eier av gnr. 76 bnr. 3, Rolf Bernt Andersen, betales for grunnavståelse, 2/4 av kr 25,- - tjuefemkroner - pr. m2 oppmålt areal, samt for anleggsomkostninger kr 40000,- - førtitusen - kroner 00/100

Til eier av gnr. 76 bnr. 20, Klara Toxværd, betales for grunnavståelse 2/6 av kr 25,- - tjuefem - kroner pr. m2 oppmålt areal.

Eiendommen gnr. 76 bnr. 109 pålegges å betale 3/7 - tresyvendedeler - av vedlikeholdsomkostningene for veien.

2. Eiendommen gnr. 76 bnr. 109 i Tvedestrand gis rett til å anlegge privat vei i en bredde av 4 - fire - meter. Med tillegg av nødvendig grunn til grøfter med tilsammen 1 - en - meter fra den private vei omtalt i pkt. 1 ovenfor og over eiendommene gnr. 76 bnr. 3 og bnr. 35 i Tvedestrand og frem til gnr. 76 bnr. 109 i Tvedestrand, mot å betale følgende erstatninger:

Til eier av gnr. 76 bnr. 3, Rolf Bernt Andersen, betales for grunnavståelse, kr 25 - tjuefemkronerpr. m2 oppmålt areal, og ulempeserstatning med kr 150000,- - etthundreogfemtitusenkroner 00/100 -.

Til eier av gnr. 76 bnr. 35, Solveig Borgen, betales for grunnavståelse kr 25,- pr. m2 oppmålt areal, og ulempeserstatning med kr 10000,- - titusenkroner 00/100 -.

3. Erstatningsbeløpene forfaller til betaling ved tiltredelsen av de rettigheter som tillates ekspropriert.

4. Ragnhild Boye og Lauritz Georg Karvel skal betale kr 24050,- - tjuefiretusenogfemtikroner 00/100 - i saksomkostninger til Arnold W. Larsen og Rolf Bernt Andersen, Solveig Borgen og Klara Toxværd innen 14 - fjorten - dager."

Herredsrettens skjønn ble avsagt under dissens, idet rettens formann fant at vilkårene for ekspropriasjon etter vegloven §53 ikke var til stede.

Når det ellers gjelder de nærmere enkeltheter i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for herredsretten og herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige problemstillinger saken reiser, vises til herredsrettens skjønnsgrunner.

Advokat Anders Hald har den 18. januar 1993 begjært overskjønn på vegne av de saksøkte, med prinsipal påstand om at skjønnsbegjæringen ikke tas til følge, subsidiært at de saksøkte tilkjennes full erstatning for avståelse av grunn og rettigheter, samt saksomkostninger. Overskjønnsbegjæringen omfatter ikke herredsrettens fastsettelse av erstatning for anleggsomkostningene på den eksisterende veg.

Advokat Pål Christensen har på vegne av saksøkerne inngitt tilsvar den 21. januar 1993, med påstand om at overskjønnet fremmes og med påstand om tilkjennelse av saksomkostninger.

Overskjønnsforhandlinger ble holdt i Tvedestrand den 14. september 1993, og skjønnskonferanse ble holdt i Arendal den 15. september 1993. Under forhandlingene den 14. september møtte parter og prosessfullmektiger slik det fremgår av rettsboken. For saksøker Ragnhild Boye møtte ektefellen Torgeir Boye med skriftlig fullmakt, og avga forklaring. Saksøkte Rolf Bernt Andersen avga forklaring under forhandlingene.

Under befaringen av den omvistede veg og de omtvistede arealer fikk samtlige parter anledning til å påvise hva de mente hadde betydning for saken, og lagmannsretten mottok forklaring av to vitner slik det fremgår av rettsboken. Partene fremla skriftlige bevis som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse.

For lagmannsretten har partene vært enige om at det skal legges til grunn skjønnsforutsetninger som er noe endret i forhold til de skjønnsforutsetninger som herredsrettens skjønn bygger på.

For overskjønnet legges etter dette følgende skjønnsforutsetninger til grunn:

"1. Ny vei over eiendommene gnr. 76, bnr. 3 og bnr. 35 i Tvedestrand anlegges i en bredde på 3 meter, og maksimums bredde av det areal som beslaglegges fastsettes til 4 meter.

2. Veien forutsettes lagt slik den er stukket ut av oppmålingsingeniør Sven Sevenius i Tvedestrand kommune, dog slik at veien heves 1 meter på det laveste punkt. Anlegget må gjøres minst mulig skjemmende og gå mest mulig i ett med terrenget.

3. Hagen til bnr. 3 på innsiden av planlagt vei oppfylles til veinivå med jord, planeres, tilsås og avgrenses mot veien med gjerde, hekk e.l.

Skråningen på utsiden av planlagt vei over bnr. 3 og bnr. 35 steinsettes, påfylles jord og tilsås.

4. Det må tilrettelegges adkomst til brygga på gnr. 3 over veien, slik at adkomsten ikke forringes i forhold til slik den er i dag.

5. Steinsatt dike på gnr. 76, bnr. 3 legges i rør.

6. Skråninger på gnr. 76, bnr. 109 i forbindelse med den nye veien utformes slik at de gjør minst mulig inngrep i terrenget, og blir minst mulig synlige.

Forstøtningsmurer oppføres i gråstein.

7. Saksøkerne betaler utgiftene til endelig oppmåling av det areal som beslaglegges."

Saksøkerne v/advokat Pål Christensen har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, og som fremgår av herredsrettens skjønn. Når det gjelder forståelsen av vegloven §53 er saksøkerne enig i hva herredsrettens mindretall har uttalt om dette, selv om man en uenig i mindretallets konklusjon. Det er således korrekt lovanvendelse av det ikke skal legges vekt på kulturvern og strandvernhensyn. Heller ikke skal det legges vekt på hvilket syn forvaltningen måtte ha inntatt til spørsmål om byggetillatelse og dispensasjon fra forbudet om bygging i 100-metersbeltet etter plan- og bygningsloven §17-2.

Etter vegloven §53 blir det spørsmål om "det må reknast for klårt at inngrepet vil vere meir til gagn enn skade". I uttrykket "klårt" ligger krav til bevis, og ikke krav om en kvalifisert overvekt av gavn i forhold til den påførte skade. For overskjønnet blir det derfor spørsmål om å vurdere de skadevirkninger ekspropriasjonsinngrepet vil medføre for de saksøkte opp mot det gagn det vil være for saksøkerne å erverve vegrett frem til sin eiendom. For saksøkerne vil det helt utvilsomt være en nødvendig forutsetning å få vegrett, idet de ikke vil kunne bygge ut sin eiendom uten veg. Mot denne fordel må de saksøktes ulemper vurderes. En av ulempene for de saksøkte vil bestå i at det blir en viss mertrafikk på den eksisterende veg. Noen vesentlig rolle kan ikke dette spille for de saksøkte. Tvert om kan det være en fordel at det blir fler til å dekke vedlikeholdsutgiftene. Videre vil den nye vegen berøre Borgens eiendom, men kun i en liten snipp lengst unna bebyggelsen og derfor kun representere en ubetydelig ulempe. For Rolf Bernt Andersens eiendom vil den nye vegen bety at eiendommen blir delt i to. Det erkjennes at dette vil medføre ikke helt ubetydelige ulemper for Andersen, men disse ulemper er ikke større enn at de mer enn oppveies av saksøkernes fordel ved å få veg frem til sin eiendom.

Når det gjelder grunnerstatningene er saksøkerne enig i herredsrettens vurdering. Kr. 25,- pr.m2 kan være en riktig pris. Saksøkerne betalte i 1987 kr 180000,- for sin eiendom, som er på ca 6870 m2, hvilket gir en m2-pris på ca kr 26,-. Det bør være ens m2-pris for all grunn i hele området.

Hva ulempeerstatningene angår er erstatningene til Borgen og Andersen fastsatt for høyt. Det bør vurderes om ikke ulempene ligger innenfor "tålegrensen" i granneloven §2. For Andersens vedkommende kan det foreligge en særulempe, men den betinger ikke så høy erstatning som kr 150000,-. Saksøkte Larsen kan ikke ha krav på ulempeerstatning i det hele tatt.

Saksøkerne har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes.

2. Herredsrettens skjønn, skjønnsslutningens pkt. 1, stadfestes, dog således at eiendommen gnr. 76, bnr. 109 pålegges å betale 2/6 av vedlikeholdsomkostningene for de første 75 m av veien og 4/6 av vedlikeholdsomkostningene for de neste 100 m av veien.

3. Eiendommen gnr. 76, bnr. 109 i Tvedestrand gis rett til mot den erstatning retten fastsetter å anlegge privat vei i en bredde av 3 m med tillegg av nødvendig grunn til grøfter med tilsammen 1 m fra den private vei omtalt i pkt 2 ovenfor og over eiendommene gnr. 76, bnr. 3 og bnr. 35 i Tvedestrand og frem til gnr. 76, bnr. 109 i Tvedestrand.

4. De saksøkte tilpliktes i fellesskap å erstatte saksøkerne deres saksomkostninger for overskjønnet."

De saksøkte v/advokat Anders Hald har også i det vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, og som fremgår av herredsrettens skjønn. Når det gjelder forvaltningens behandling av byggesaken, har herredsretten gjort seg skyldig i en misforståelse. Søknaden om byggetillatelse er over hodet ikke behandlet av bygningsrådet, men utsatt til spørsmålet om vegrett er løst ved rettskraftig skjønn. Bygningsrådet ga imidlertid dispensasjon fra byggeforbudet i 100-meterssonen. Dette vedtak ble av de saksøkte påklaget til Fylkesmannen, som den 6. november 1990 opphevet bygningsrådets vedtak. Fylkesmannen bemerket at bygningsrådet ved en fornyet behandling av saken måtte vurdere om saksøkerne i tilstrekkelig grad hadde godtgjort at de var sikret vegforbindelse, og at saken måtte bli å avvise dersom vegrett ikke ble godtgjort.

Ved den interesseavveiing retten skal foreta etter vegloven §53, er også de saksøkte enig med hva herredsrettens mindretall har uttalt om dette. Det må likevel tillegges betydning hvilke uttalelser som foreligger fra faglige organer, jfr. Arnulf/Gauer: Vegloven med kommentarer 1. utgave side 239. Fylkeskultursjefen i Aust-Agder har i uttalelse av 27. oktober 1992 uttalt seg svært kritisk til den foreslåtte vegfremføringen, og i kommuneplan vedtatt så sent som 8. juni 1993 er Borøykilen inkludert de omtvistede arealer utlagt til antikvarisk spesialområde.

Ved vurderingen i henhold til vegloven §53 må det i denne sak være et vesentlig poeng at saksøkerne kjøpte sin eiendom så sent som i 1987, vitende at de ikke hadde noen vegrett, og at de måtte forstå at det kunne stille seg svært tvilsomt om de ville kunne nå frem med privat ekspropriasjon av veggrunn.

Når det gjelder den eksisterende veg er ikke skadevirkningene påtagelig store. Det dreier seg dog om en smal, svinget veg som er bygget kun for liten trafikk. En utvidet bruk av veien vil klart kunne medføre gnisninger mellom partene. En eventuell ny veg etter den foreliggende plan vil være helt ødeleggende, særlig for Andersens eiendom.

De saksøkte har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Skjønnskravet tas ikke til følge.

Subsidiært: De saksøkte tilkjennes full erstatning for avståelse av grunn og rettigheter.

For eksisterende vei:

Herredsrettens skjønn stadfestes dog slik at gnr. 76 bnr. 109 pålegges å betale en vedlikeholdsandel på 1/3 fra parkeringsplassen til skillevei og 1/2 fra skillevei til veislutt.

For nytt veianlegg:

1. Arnold W. Larsen

1.1. Ulempeserstatning for verdireduksjon av eiendommen.

2. Rolf Bernt Andersen

2.1. Vederlag for beslaglagt hagegrunn.

2.2. Ulempeserstatning for verdireduksjon av eiendommen.

3. Solveig Borgen

3.1. Vederlag for beslaglagt grunn.

3.2. Ulempeserstatning for verdireduksjon av eiendommen.

I begge tilfelle:

De saksøkte tilkjennes erstatning for sine utgifter til teknisk og juridisk bistand."

Lagmannsretten skal bemerke:

For å tillate ekspropriasjon av grunn til privat veg, forutsetter vegloven §53 at det må finnes klart at inngrepet vil være mer til gagn enn til skade. Uttrykket "klart" betyr i denne forbindelse krav til bevis, og ikke at det kreves en kvalifisert overvekt av gagn i forhold til skade.

Som herredsrettens mindretall finner lagmannsretten at det til en viss grad kan tas i betraktning andre hensyn enn de som konkret knytter seg til de eiendommer som blir direkte berørt. Selv om det ikke tillegges avgjørende betydning, må det være riktig å skjele hen til at inngrepet ville gripe meget sjenerende inn i landskapsbildet, på et sted og i et område som ut fra antikvariske verdinormer fremstår som verneverdig.

Når lagmannsretten er kommet til at ekspropriasjon ikke kan tillates, har disse hensyn imidlertid kun hatt liten betydning. Det helt avgjørende for lagmannsrettens vurdering blir at den planlagte veg på helt ødeleggende måte griper inn i Rolf Bernt Andersens eiendom. Det dreier seg om en relativt verdifull eiendom med tomt ned til sjøen, med egen strandlinje og egen brygge med båthus. Den planlagte veg vil dele eiendommen i to, og avskjære adkomsten til strandlinjen. Det er hevet over tvil at eiendommens verdi vil bli meget betydelig redusert. Den ulempeerstatning herredsrettens flertall har tilkjent Andersen ville ikke på noen måte kompensere hans tap. Lagmannsretten deler det syn herredsrettens mindretall har gitt uttrykk for, at veien ville endre eiendommens karakter fra å være en skjermet idyll, til å bli en eiendom med biltrafikk tvers gjennom haven.

Det har hatt en viss betydning for lagmannsrettens resultat at saksøkerne kjøpte sin eiendom så sent som i 1987, og at det måtte fremstå som mer enn tvilsomt om de kunne bebygge eiendommen, kanskje særlig på grunn av vegspørsmålet. Saksøkerne har slik lagmannsretten ser det tatt en kalkulert risiko ved kjøp av arealet.

Overskjønn er begjært av de saksøkte, som har oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. De saksøkte hadde dessuten på grunn av rettsspørsmålets tvilsomme art, og særlig fordi herredsrettens skjønn var avsagt under dissens, rimelig grunn til å begjære overskjønn. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter skjønnsloven §54a første ledd litra a og b, jfr. §54 første ledd. Saksøkerne skal derfor erstatte de saksøkte deres omkostninger både for herredsrett og lagmannsrett. Det gjøres således ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Saksøkerne skal også betale de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet, herunder godtgjørelse til skjønnsmennene. Advokat Hald har innsendt omkostningsoppgave som gjelder omkostningene for lagmannsretten, med kr 17550,-, hvorav kr 15000,- er advokatsalær, kr 350,- reiseutgifter og kr 2200,- utgifter til teknisk bistand. Advokat Pål Christensen har ikke hatt innvendinger mot omkostningsoppgaven, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Overskjønnet er enstemmig.

Det bemerkes av avhjemlingen av overskjønnet er blitt noe forsinket, hvilket skyldes skjønnsstyrerens reisefravær i forbindelse med andre saker. Utkast til overskjønn ble imidlertid sendt ut den 20.september 1993.

Slutning:

1. Vilkårene for ekspropriasjon etter vegloven §53 er ikke tilstede.

2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, skjønnsslutningens pkt.4, stadfestes.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen betaler Ragnhild Boye og Lauritz Georg Karvel - en for begge og begge for en - til de saksøkte v/advokat Anders Hald, kr 17550,- syttetusenfemhundreogfemti kroner 00/100 - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.