LA-1993-125

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-26
Publisert:	LA-1993-00125
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 92-00086 - Agder lagmannsrett LA-1993-00125. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Jokamuovi Oy, Finland (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Haugsnes, Oslo). Motpart: Arnar Hansson, Kristiansand (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Steen, Kristiansand).
Forfatter:	1. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, formann 2. Lagdommer Åse Berg 3. Eks. ord. lagdommer Haakon Steen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder et gjeldskrav og spørsmålet om vilkår for motregning er til stede pga uaktsomhet ved kontraktsinngåelsen - "culpa in contrahendo".

Sakens bakgrunn fremgår i det vesentlige av byrettens dom. Det vises derfor til denne. I forbindelse med ankeforhandlingen for lagmannsretten nevnes i korthet:

Partene møtte hverandre på messe i Tammerfors høsten 1988 hvor de begynte å diskutere samarbeid. Arnar Hansson var på utkikk etter ny leverandør av PVC-hansker. Hansson fremstod som en interessant samarbeidspartner for Jokamouvi OY da han på det daværende tidspunkt etter eget utsagn stod for 70 % av omsetningen av arbeidshansker i Norge. 16. februar 1989 ble inngått en fremstillings- og markedsføringsavtale mellom Jokamouvi OY og Nokia OY.Denne skulle tre i kraft fra 1. august 1989. Den gikk i hovedsak ut på at Jokamouvi skulle produsere hansker mens Nokia skulle ta hånd om markedsføring og distribusjon. I denne avtalen ble avtalt et eget punkt om konkurransebegrensning hvor Jokamouvi forpliktet seg til ikke selv å markedsføre, eller selge direkte, eller selge gjennom tredjemann. Bestillinger Jokamouvi mottok, skulle umiddelbart transporteres til Nokia som skulle bekrefte eller forkaste bestillingen. Avtalen var hemmelig.

I mai 1989 var Arnar Hansson i Finland og drøftet videre produksjon og samarbeid. Det ble ikke inngått konkret avtale om samarbeid over en viss tidsperiode eller visst omfang. Jokumouvi gav uttrykk for at det kunne bli endringer i markedsføringen fra august av. Det er forøvrig uenighet mellom partene om hva som ellers ble sagt, avtalt eller ansett for å komme frem som partenes forutsetninger for videre samarbeid.

I løpet av høsten 1989 bestilte Arnar Hansson flere ganger et relativt sett mindre kvantum hansker enn han totalt hadde forespeilet ved de tidligere møter. Hanskene ble levert, dog med visse forsinkelser. Et parti a 1200 hansker ble ikke levert, med en forklaring som partene er uenige om var den reelle begrunnelse. 3 fakturaer består ubetalt, det er totalt FIM 71.240 samt renter. Beløpet refererer seg til faktura 16. desember 1989 FIM 21.200,- forfallstid 45 dager, 16 % "overtidsrente" (morarente), 5. januar 1990 FIM 29.120,-, forfallstid 45 dager,16 % overtidsrente (morarente), og faktura 16. februar 1990 FIM 21.000,- forfallstid 45 dager, 17 % overtidsrente (morarente).

I brev av 23. august 1989, inntatt i byrettens dom, fremgår at Arnar Hanson mottok et standardbrev fra Jokamouvi om at Nokia Safety fra 1. august 1989 har "ensamforsaljingsretten" til alle våre hansker, og at Nokia Safetys "forsaljningschefer" i Norge og Sverige "skall kontakta Er vid førsta møjliga tillfalle".

I telefax av 1. september 1989, i forbindelse med varebestilling, ba Hansson om en orientering vedrørende Nokia og seg selv med hensyn til enesalg av hanskene fra Jokamuovio.

Senere gjentok han dette, også delvis i forbindelse med bestillinger av varer etc, den 12.september, 13. september, 15. september og 23. oktober 1989.

I brev av 24.januar 1990 da Hansson purret på varer, avsluttet han med et eget punkt hvor han skrev: "

Jeg har satset på Jokamuouvi som leverandør - hjelp meg."

Arnar Hanson tok inititiv til et møte vinteren 1990 i Kristiansand, men det kom ikke i stand. Det var i den forbindelse en del kontakt mellom partene med hensyn til tidspunkt. Videre ønsket Jokamouvi at Nokia skulle være med på møtet, noe Hansson avviste, da han ikke har forbindelse med Nokia. Han mente at diskusjonen først burde skje mellom partene.

I telefax av 21. mars 1990 gav Arnar Hansson uttrykk for at han stod uten varer og ikke visste hvordan han skulle forholde seg, og at han foreløpig unnlot å betale fakturaene.

I brev av 3. april 1990 fra Hansson til Jokamouvi ble dette gjentatt.

5. april 1990 sendte Jokamouvi telefax til Hansson hvor det ble sagt at Jokamouvi mange ganger hadde gitt uttrykk for at det ikke er mulig å levere varer direkte til Hansson, og at fakturaen måtte betales før man kunne drøfte fremtiden mellom partene.

Sommeren 1990 møttes partene i Kristiansand uten å komme til enighet, og fakturaene ble deretter sendt til inkasso.

Forliksklage ble tatt ut 7. mai 1990, og Kristiansand byrett avsa den 8. desember 1992 dom med følgende slutning:

"1. Arnar Hansson frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger".

Jokamouuvi OY, ved sin prosessfullmektig advokat Aksel Haugsnes, har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand tinghus 6. januar 1994. For den ankende part møtte advokat Aksel Haugsnes som prosessfullmektig, og Pekka Sulkakoski, daglig leder, møtte for Jokamouvi OY sammen med advokat Vesa Niinikangas. Advokat Gunnar Steen møtte som prosessfullmektig for ankemotparten, som også var til stede. Det ble opptatt forklaring av ett vitne. De fremlagte dokumenter vil bli nevnt i den utstrekning det er av betydning for lagmannsrettens avgjørelse. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Jokamouvis anførsler kan sammenfattes slik: Det aksepteres at det foreligger culpa in contrahendo dersom faktum er at Jokamouvi var klar over på møtet i mai 1989 at Nokia skulle inn på det norske markedet slik at Arnar Hansson ville bli utelukket fra det norske markedet, og dette i realiteten medførte at Arnar Hansson gjorde markedsføringsarbeid for Nokia. Det var imidlertid ikke slik.

Saksforholdet gjelder et regulært salg fra fabrikk til en av flere norske grossister til god pris basert på kvanta. Hansson fikk de hanskene han bestilte, bortsett fra i ett tilfelle.

Arnar Hansson stod fritt i om han ville bestille. Han hadde ingen plikt til å kjøpe noe minstekvanteum, og heller ikke krav på spesiell pris. Det var et løpende avtalemessig forhold mellom partene inntil Arnar Hansson er den som bryter samarbeidet.

Hanskene som ble levert, er en del av Jokamouvis ordinære produksjon, men hvor Hansson ønsket at hanskene skulle tilføres en egen logo med "Handi-grip". Dette var årsak til at det ble noe lenger leveringstid, og ble gjort uten pristillegg. Jokamouvi ble bedt om å lage en spesiell hanske med mansjett. Hansson fant ikke Jokamouvis type tilfredsstillende. Hansson ble heller ikke belastet noe for dette arbeidet. Sett fra Jokamouvis side lå det en mulighet for forretning over tid.

Det var drøftelser om Hansson skulle være eneselger, men dette har han aldri blitt forespeilet, og Hansson på sin side var klar over at han ikke hadde enestatus som grossist i Norge. Hansson kjøpte atskillig mindre enn forespeilet fra hans side.

Selv om avtalen av 16. februar 1989 med Nokia var hemmelig, ble det sagt på møtet med Hansson i mai 1989 at distribusjonen fra august skulle gå via Nokia. Kundene ble forøvrig orientert i brev av 23. august 1989. Dette brevet mottok Hansson. I tillegg ble sendt en fax til Hansson om dette i september 1989.

Utover høsten, da Hansson bestilte varer av Jokamouvi, ble varene levert etter at ordrene ble akseptert av Nokia, i henhold til avtalen. Dette hadde ingen praktiske konsekvenser for Hansson. Han fikk sine varer bortsett fra 1200 hansker som av produksjonstekniske årsaker ikke lot seg levere. Hansson fikk varer svært rimelig, tatt i betraktning det beskjedne kvantum.

Sett fra Jokamouvis side var det ingen uoverensstemmelse mellom partene. Jokamouvi hadde forklart at Nokia overtok distribusjonen, og Jokamouvi hadde også bedt Nokia om å besvare Hanssons henvendelser. Dette viser telefaks av 5. april 1990 da Jokamouvi ga uttrykk for at man mange ganger hadde sagt at det var umulig å levere direkte til Hansson, og at fakturaene forøvrig måtte betales før nærmere samarbeid kunne drøftes. Samarbeidet opphørte fordi Hansson ikke foretok flere bestillinger.

Den telefaks fra Nokia Norge AS som Jokamouvi mottok 13. mars 1990 hvor Nokia Norge pekte på at Jokamouvi solgte nesten med de samme priser til Hansson som til Nokia, og at det heretter måtte være "utesluttet" med direkte leveranser fra Jokamouvi til Hansson, hadde ikke betydning. Hansson bestilte da ikke lenger varer fra Jokamouvi.

Subsidiært bestrides at det er økonomisk tap som Jokamouvi skal erstatte. Arnar Hansson visste om avtalen med Nokia da han satte i gang markedsføringen. Det forelå ingen avtale med Jokamouvi om markedsføring. Tapet er forøvrig konstruert.Det er ikke dokumentert at det påståtte antall hansker er sendt ut, eller at de er distribuert som gaver, eller hvor meget dette egentlig kostet. Regnskapet viser ikke portoutgifter. Brosjyreunderlaget er ikke fremlagt. Markedsføringen må forøvrig stå for Hanssons egen regning og risiko. At Hansson ikke lykkes, er ikke Jokamouvis ansvar.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Arnar Hansson dømmes til å betale Jokamouvi OY FIM 80.021,75 med tillegg av 18 % rente pa av FIM 71.240,- fra 1. desember 1990 til 31. desember 1993 og deretter 15 % rente.

2. Arnar Hansson dømmes til å betale Jokamouvi OY sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Arnar Hansson har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det erkjennes at de tre fakturaene som samlet utgjør FIM 71.240,- og renter er ubetalt, men mener at man har et erstatningskrav mot Jokamouvi for et høyere beløp, og at vilkårene for motregning foreligger.

Arnar Hansson var da saken startet den største hanskeimportør i Norge. Da partene møttes mai 1989, ble det forutsatt og lagt opp til et langsiktig og omfattende samarbeid. Arnar Hansson gav klart til kjenne at han ønsket en ny langvarig forbindelse som hanskeprodusent da han solgte en spesiell type hanske med granulat på utsiden som gjorde den ekstra velegnet til både bruk i kulde og overfor olje og syrer. I tillit til hverandre ble samarbeidet innledet og bestillingene ble inngitt utover høsten.

Under møtet i mai 1989 visste Jokamouvi på grunn av den avtalen de hadde inngått med Nokia at de ikke kunne innfri Hanssons forventninger. Oppfyllelse med hensyn til langvarig samarbeid var umulig. Likevel drøftet partene mulighetene for at Hansson kunne få enerett i Norge, og opplysninger om Hanssons konkurrenter i Norge.

Når det gjaldt Nokia, ble nevnt at Jokamouvi kanskje skulle overta produksjonen til Nokia, og det ble antydet muligheten for at Hansson også kunne være aktuell som forhandler av Nokias hansker i Norge.

Det ble ikke nevnt noe om innholdet av den avtale som var inngått mellom Jokamouvi og Nokia, heller ikke at Nokia skulle overta markedsføringen. I så fall ville hele samarbeidet være uaktuelt da Hansson ikke ville begynne å kjøpe hansker av en mindre konkurrent i Norge. Dette var Jokamouvi klar over, og unnlot derfor å orientere Hansson.

Tidlig i løpet av høsten oppstod også samarbeidsvansker, både knyttet til enkeltleveranser, opplysninger fra Jokamouvis side om problemer med produksjonen og usikkerhet med hensyn til fremtidige leveranser. Årsaken til at 1200 hansker ikke kunne leveres, skyldtes at man ikke var villig til å levere.

Første gang man fikk klar beskjed om at levering var umulig, var 5. april 1990. Det var etter at instruksen fra Nokia Norge AS var kommet, den som forbød mer direktesalg.

Betalingsmislighold fra Hanssons side kan ikke være forklaring på at levering ble utsatt og hindret, da man leverte varer også etter at Hansson hadde unnlatt å betale.

Hansson satte inn store ressurser på et godt markedsførings- og salgsarbeid med utsending av prøver og deretter personlig besøk hos forhandlerne. Denne høsten 1989 ble det satset ekstra på de nye hanskene produsert av Jokamouvi for å få dem introdusert på markedet.

På bakgrunn av den uaktsomhet, såkalt "culpa in contrahendo", som er utvist i forbindelse med forhandlingene som ledet frem til samarbeidet og bestillingene, foreligger erstatningsplikt for den såkalte negative kontraktsinteresse.

Det er krevet erstattet / motregnet følgende tap:

1) Utsendelse av gratishansker til 365 kunder a kr 125 pr pakke (FM 73,6 x 1,7) x 365: 45.700,-

2) Portoutgifter 365 pakker a kr 27: 9.855,-

3) Konvolutter/ pakking, herunder medgått tid: 10.000,-

4) Salgsarbeid, man konsentrerte seg særskilt om disse hanskene: 40.000,-

5) Reise til Finland: 9.000,-

6) Utarbeidelse av reklamebrosjyre: 10.000,-

SUM 124.555,- + i tillegg 18 % renter i 1/2 år før fakturaene forfalt til betaling: 17.000,-. Samlet sum ca kr 140.000,-. Dette går opp i opp med kravet slik at Arnar Hansson må bli å frifinne.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.

2. Arnar Hansson tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten ser saken slik: Betalingsplikten for de tre faktueraer med samlet sum FIM 71.320 samt renter er i utgangspunktet uomtvistet.

Det sentrale spørsmål i saken er hvorvidt Jokamouvi fortiet relevante opplysninger eller på annen måte unnlot å gi informasjon som de visste eller burde forstå ville være en relevant forutsetning for Arnar Hansson å ta i betraktning for å innlede samarbeidet og å satse på markedsføring av produktene. Foreligger det "culpa in contrahendo", eller har Jokamouvi vist den lojalitet og åpenhet som man bør, alminnelige konkurranse- og forhandlingshensyn tatt i betraktning.

For det tilfelle at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet, er spørsmålet om det er oppstått adekvate økonomiske tap på Arnar Hanssons hånd som kan kreves motregnet.

Først behandles spørsmålet om erstatningsgrunnlag. Etter bevisføringen er det på det rene at møtet våren 1989 var ment som innledningen til og for å legge rammene rundt et forhåpentligvis lengre samarbeid. Hansson la ikke skjul på sine hensikter, og det var i hans interesse å etablere et slikt samarbeid. Jokamouvi ønsket naturlig nok å selge hansker.

Jokamouvis ledelse var klarligvis godt kjent med avtalen av 16. februar 1989 med Nokia. Det kan ikke ses bevist at Jokamouvi på dette møtet gav uttrykk for at Jokamouvi for sin del ikke kunne samarbeide direkte og selvstendig med Hansson lenger frem enn til 1. august 1989.

Det er ikke nødvendig å gå inn på om Jokamouvi må bebreides at man ikke opplyste konkret om denne avtalen som man hadde forpliktet seg til å holde hemmelig. Jokamouvi må bebreides at man gav Hansson inntrykk av at samarbeidet mellom Jokamouvi og Hansson kunne bli langsiktig selv om de var klar over at etter 1. august 1989 skulle Nokia overta markedsføringen, med mindre man fikk Nokias samtykke til å forestå utad den enkelte levering.

De opplysninger om eventuelle endringer i markedsføringen ble lagt frem på en tilsynelatende positiv måte for Hansson.

Hansson reagerte umiddelbart på standardbrevet som ble sendt til forhandlerne 23. august 1989 i og med at han allerede 1. september henvendte seg til Jokamouvi for å få orientering. Hansson gjorde videre hva som kan kreves for å få de relevante opplysninger.

Jokamouvi fortsatte videre å levere i eget navn, uten at det fremgikk at Nokia hadde akseptert dette, slik at for Hansson fremstod det hele tiden som om Jokamouvi var hans medkontrahent, ikke Nokia. Jokamouvi har ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at de tok initiativ overfor Nokia og besørget at Nokia tok kontakt med Arnar Hansson eller selv sørget for å opplyse Hansson om sakens rette sammenheng. Hansson fikk heller intet varsel om at leveringene når som helst kunne ta slutt, enda Jokamouvi var kjent med dette. Først i april 1990 fikk Hansson kjennskap til at det ikke kunne bli flere leveringer.

Gjennom sine fortielser av relevante opplysninger i forbindelse med inngåelsen av samarbeidet og også utover høsten knyttet til spørsmålene om de enkelte leveranser, misligholdt Jokamouvi sin opplysningsplikt. I alle fall uaktsomt fortiet Jokamouvi informasjon som Joakmouvi visste eller burde forstå var av vesentlig betydning for kjøper. Det foreligger på denne bakgrunn grunnlag for erstatning.

Det siteres fra Krüger/ Kjøpsrett 320:

"Det må som utgangspunkt og hovedregel legges til grunn at et uaktsomt klanderverdig forhold på selgers side ved avtaleinngåelsen gir kjøperen krav på erstatning dersom forholdet forårsaker økonomisk tap."

I tilfelle hvor det foreligger "culpa in contrahendo" skal i så fall den såkalte negative kontraktsinteresse erstattes, jf Krüger 321. Den negative kontraktsinteresse skal som utgangspunkt gi tapsdekning som stiller kreditor økonomisk som om avtale ikke var inngått, eller, en dekning av det tap som kreditor har lidt ved å stole på kontrakten, se Hagstrøm/ Fragmenter fra obligasjonsretten 202.

Arnar Hansson har krevet erstatning for en rekke poster. Disse er utgiftsposter som omfattes av den negative kontraktsinteresse slik den tradisjonelt beskrives da kravet gjelder forhandlingsutgifter, slutningsutgifter og oppfyllelsesutgifter (jf også Hagstrøm 203).

Lagmannsretten finner imidlertid å måtte redusere erstatningskravenes ulike poster. Lagmannsretten har vurdert om Arnar Hansson burde bære risiko og ansvaret for de markedsføringstiltak han iverksatte, men finner at markedsføringsutgifter var påregnelige og adekvat hensett til at det var et nytt produkt Hansson lanserte overfor sine kunder. Rent tidsmessig var det sannsynligvis ikke praktisk mulig å utsette markedsføringen inntil de nærmere omstendigheter var klarlagt. Dette styrkes av den omstendighet at det ikke hadde hjulpet om Hansson utsatte markedsføringen i kort tid, da den endelige avklaringen først kom i april 1990. Derimot må Arnar Hansson selv bære noe av ansvaret som følger av at tapene er mangelfullt dokumentert.

Det vises til kravspesifikasjonen. Lagmannsretten foretar følgende justeringer:

1) Utsendelse av gratishansker. Antall kunder det ble sendt til er ikke dokumentert og må anses usikkert. Forsendelsen gjaldt også markedsføring av visse andre produkter. Tapet settes skjønnsmessig til kr 20.000,-

2) og 3) Portoutgifter, konvolutter og pakking. Dette vurderes tilsvarende det som gjelder for antall pakker, post 1. Tapet settes skjønnsmessig til kr 8.000,- for disse poster samlet.

4) Salgsarbeidet. Dette er svakt dokumentert. Det legges også til grunn at selgerne hadde andre varer med seg. Selv om hanskene var et nytt produkt, var de bare en del av vareutvalget. Salgsreisene antas å ha hatt andre funksjoner enn utelukkende knyttet til hanskene fra Jokamouvi. Tapet settes her skjønnsmessig til kr 10.000,-

5) Reisen til Finland. Denne kan ikke kreves erstattet da reisen trolig ville ha funnet sted uansett. Det var på det møtet som da ble avholdt at nærmere samarbeid ble seriøst vurdert, og hvor Jokamouvi kan klandres for ikke å ha gitt de relevante opplysninger.

6) Utarbeidelse av reklamebrosjyrer. Det er ikke fremlagt verken brosjyre eller utkast til dette. Tapet settes derfor skjønnsmessig til kr 2.000,-.

Samlet tap settes etter dette til kr 40.000,- Morarenter tilkjennes ikke fullt ut da kravene ikke kan anses som forfalt før erstatningen er krevet. Kravet ble første gang fremsatt i prosesskrift 6. februar 1992. Det forfaller da 1 måned senere, jf lov om renter ved forsinket betaling §2 første ledd. Renten blir da å beregne fra 6. mars 1992.

Det er ikke bestridt at vilkårene for motregning foreligger i fall det tilkjennes erstatning. Lagmannsretten bemerker at vilkårene for motregning etter alminnelige regler synes å foreligge. De opprinnelige fakturaer samt morarentekrav kan etter dette motregnes med NOK 40.000,- og renter.

Når det gjelder morarente på det opprinnelige kravet, er vist til fakturaenes bestemmelser. Den ankende part har krevet beløpet og renter i henhold til fakturaene inntil 30. november 1990, og deretter 18 % rente. Lagmannsretten anser i dette tilfelle de vilkår som fremgår av fakturaen som avtalt slik at disse vilkår også gjelder etter 30. november 1990. Dog er det endringer i morarenteloven gjeldende fra 1. januar 1994 slik at høyeste morarente, eller forsinkelsesrente som det nå heter, er 12 %. Domsslutningen endres i samsvar med dette. Da det er ulik rentefot på den ankende parts krav, er domsslutningen av praktiske årsaker oppsplittet.

Saken er etter dette dels vunnet og dels tapt. Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd, slik at hver av partene bør bære sine egne omkostninger.Tvistemålsloven §174 annet ledd kommer ikke til anvendelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Arnar Hansson dømmes til å betale Jokamouvi OY:

a) FIM 21.200,- -tjueentusentohundre- med tilegg av 16 % rente fra 3. februar 1990 og 12 % rente fra 1. januar 1994.

b) FIM 29.120,- -tjuenitusenetthundreogtjue- med tillegg av 16 % rente fra 20. februar 1990 og 12 % rente fra 1. januar 1994.

c) FIM 21.000,- -tjueentusen- med tillegg av 17 % rente fra 1. april 1990 og 12 % rente fra 1. januar 1994.

d) Fra dette beløpet, summen av pkt a), b) og c), skal fratrekkes NOK 40.000,- -førtitusen- med tillegg av 18 % rente fra 6. mars 1992 og 12 % rente fra 1. januar 1994.

Oppfyllelse skal skje innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.