LA-1993-148

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-03-05
Publisert:	LA-1993-00148
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik namsrett nr.: 93-00018 - Agder lagmannsrett LA-1993-00148. Anket til Høyesterett, deretter trukket tilbake og hevet.
Parter:	Kjærende parter: 1. Arendalgruppen AS, Larvik. 2. Gjensidige Forsikring, Lysaker (Prosessfullmektig: Adv. Claes A. Thorne, Oslo). Motpart: Sentrum Finans & Forsikring AS, Drøbak (Prosessfullmektig: Adv. Sigbjørn Stein, Askim).
Forfatter:	Lagdommerne Trude Sæbø, Tore-Jarl Christensen, Gunnar Hanssen
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §384, §385, §388, §400, §403, Aksjeloven (1976) §13-8, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-8

År 1993 den 5. mars ble rettsmøte holdt på Agder lagmannsretts kontor i Skien.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:

I sak mellom Sentrum Finans & Forsikring AS på den ene side og Arendalgruppen AS og Forsikringselskapet Gjensidige på den annen side avsa Larvik namsrett den 20. januar 1993 kjennelsen med slik slutning:

"1. I medhold av lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) §15-1 kjennes oppsigelse av 20. november 1992 av samarbeidsavtale inngått mellom Arendalgruppen AS og Sentrum Finans og Forsikring AS (tidligere Confidence Norge AS og Confidence Drøbak AS) ugyldig.

2. Arendalgruppen AS har ikke rett til å motregne Sentrum Finans og Forsikring AS løpende provisjoner i Sentrum Finans og Forsikring AS lån hos Arendalgruppen AS.

3. Sentrum Finans og Forsikring datatilknytning til Gjensidige gjenopprettes.

4. Saksomkostninger idømmes ikke."

Arendalgruppen AS og Gjensidige Forsikring med advokat Jeppe Normann v/advokat Claes A. Thorne som prosessfullmektig har påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett. I kjæremålet er anført:

"Kjennelsen påkjæres under henvisning til at namsretten har bygget på feil faktum og feil rettsanvendelse. Med hjemmel i tvistemålsloven §400 begjæres kjæremålet gitt oppsettende virkning.

Undertegnede er i kjæremålet anmodet om å være prosessfullmektig også for Gjensidige Forsikring som i namsretten var representert ved avd. dir. Øivind Skar.

1. Nærmere om sakens bakgrunn.

Arendalgruppen AS (heretter kalt Arendalgruppen) ble stiftet 20. april 1988 av diverse forsikringskontorer, som også tegnet seg som aksjonærer.

Bevis: Kopi av aksjonæroversikt pr. 25. juni 1991. Bilag 1 Arendalgruppen inngikk 17. oktober 1988 en rammeavtale med Gjensidige Forsikring (heretter kalt Gjensidige) som medførte at kontorer tilsluttet Arendalgruppen fikk rett til å tegne forsikringer for Gjensidige. Arendalgruppen inngikk deretter samarbeidsavtaler med enkeltstående kontorer om salg av Gjensidiges forsikringsprodukter. Arendalgruppen inngikk en sådan samarbeidsavtale med Sentrum Finans & Forsikring AS (heretter kalt SFF) i 1990. Namsretten har derfor uriktig lagt til grunn at SFF er agent for Gjensidige, jfr. rettsbokens pkt.2.

Bevis: Kopi av samarbeidsavtale mellom Confidence Drøbak AS (nå SFF) og Arendalgruppen. Bilag 2. Det enkelte kontor utarbeidet ovenfor Arendalgruppen salgsbudsjetter som Arendalgruppen på sin side inkorporerte i et totalbudsjett overfor Gjensidige. Basert på disse budsjettene utbetalte således Gjensidige forskudd på provisjon til Arendalgruppen, som deretter fordelte forskuddene proratarisk til kontorene basert på det enkelte kontors andel av det totale salgsbudsjett. Det viste seg snart at budsjettene var for optimistiske, med den følge at Gjensidige pr. 31. desember 1991 hadde kr 10,7 mill. utestående i for meget utbetalte provisjoner til Arendalgruppen. Arendalgruppen på sin side hadde et tilsvarende krav på samtlige av kontorene. SFFs andel av denne gjelden utgjorde pr. 31. oktober 1991 kr 317.670,-.

Bevis: Kopi av gjeldsoversikt med forslag til nedbetalingsordning utarbeidet av Arendalgruppen. Bilag 3.

Den 28. februar 1992 ble det inngått en nedbetalingsavtale mellom SFF og Arendalgruppen.

Bevis: Kopi av nedbetalingsavtalen. Bilag 4. Her fremgår det at gjelden skal nedbetales ved månedlige trekk på kr 5.300,- i opptjent provisjon. Det er ikke korrekt når namsretten legger til grunn at lånets løpetid er 5 år fra 1. januar 1992. Effekten av de månedlige trekk på kr 5.300,- er riktignok sådan at lånet de facto vil være nedbetalt etter 5 år. Nedbetalingsavtalen forutsetter at Arendalgruppen som kreditor er en operativ enhet. Nettopp av den grunn er det ikke avtalt noe om lånets løpetid. På generalforsamling den 10. juni 1992 ble Arendalgruppen enstemmig vedtatt avviklet, etter anbefaling fra et enstemmig styre. Daglig leder i SFF, Tore Svendsen, satt som styremedlem i Arendalgruppen både da dette vedtaket ble fattet og da låneavtalen av 28. februar 1992 ble inngått. Det skal bemerkes at på tidspunktet for låneavtalens inngåelse, forhandlet Arendalgruppen med Gjensidige om en reorganisering av virksomheten som grunnlag for fortsatt drift. Forhandlingene førte imidlertid ikke frem, og selskapet ble besluttet avviklet.

2. Nærmere om oppsigelse av samarbeidsavtalen mellom SFF og Arendalgruppen.

Samarbeidsavtalen mellom Arendalgruppen og SFF ble sagt opp med øyeblikkelig virkning den 20. november 1992 under henvisning til §9.1.b.

Bevis: Kopi av oppsigelsesbrevet datert 20. november 1992. Bilag 5.

De kjærende parter vil prinsipalt hevde at namsretten tar feil når den legger til grunn at oppsigelsen er ugyldig.

Namsretten legger til grunn at det er berettiget av SFF å se spørsmålet om avtalens gyldighet i sammenheng med den situasjon som ville foreligge etter 28. februar 1993, idet Gjensidige da ville tre inn i Arendalgruppens funksjoner vis vis de ulike agentkontorer. Retten har her lagt galt faktum til grunn idet det ikke foreligger noe faktisk grunnlag for Gjensidige til å fortsette samarbeidet med det enkelte kontor etter avviklingen av Arendalgruppen.

Bevis: Det vedlegges kopi av brev fra Gjensidige til advokat Sigbjørn Stein datert 16. november 1992. Bilag 6.

Av brevet fremgår at SFF ikke vil bli tilbudt agenturavtale med Gjensidige. Spørsmålet om Arendalgruppen hadde hjemmel til å si opp avtalen eller når avtalen endelig opphørte, må løses med basis i avtaleteksten. Hvilken forventning saksøker hadde til et mulig samarbeid med Gjensidige, har ingen betydning i denne sammenheng.

Oppsigelsen er begrunnet i følgende forhold:

i. Oppsigelse av SFF basert på selskapets økonomi.

Det avgjørende etter §9. 1 b er at Arendalgruppen har grunn til å anta sviktende betalingsevne.

Bevis: Kopi av årsberetning for 1990. Bilag 7.

Bevis: Kopi av årsberetning for 1991. Bilag 8.

I styreberetningen for 1991, datert 30. juni 1992, erkjennes det at aksjekapitalen er tapt i sin helhet og at selskapet drives for kreditorenes regning. Fra årsberetningen refereres videre:

"Selskapet var i 1991 tilknyttet Gjensidige Forsikring gjennom en provisjonsavtale med Arendalgruppen AS. Dette selskapet er besluttet oppløst i løpet av 1992. I løpet av sommer/høst 1992 vil det bli forhandlet med regionskontorene i Gjensidige om nye avtaler. Når resultatet av disse forhandlingene er kjent, vil styret foreta ny vurdering av driften."

Ut over høsten 1992 ble SFF flere ganger gjort skriftlig og muntlig oppmerksom på at selskapet ikke ville bli tilbudt noen ny samarbeidsavtale med Gjensidige. Det vises til brev av 16. november 92 fra Gjensidige fremlagt som bilag 6. Styret burde på denne bakgrunn ha innstillet den videre drift i selskapet ved å begjære oppbud.

De kjærende parter vil hevde at namsretten tar feil når den legger til grunn at SFF har sannsynliggjort at de fremlagte regnskaper ikke avspeiler noe prinsipielt annet enn det man må forvente av et selskap i SFFs situasjon, og at det følgelig ikke foreligger oppsigelsesgrunn.

Det er dokumentert at SFF ble drevet for kreditorenes regning. Blant de største kreditorene var Arendalgruppen. SFFs eneste grunnlag for drift var provisjonsinntektene fra Arendalgruppen.

I forbindelse med SFFs underbalanse anfører namsretten at den legger vesentlig vekt på de garantier som er stillet for SFFs gjeld. Disse garantiene omfatter imidlertid ikke gjelden til Arendalgruppen. De kjærende parter vil hevde at når retten skal vurdere hvorvidt Arendalgruppen hadde grunn til å anta sviktende betalingsevne, må det være irrelevant å legge vekt på de garantier som er stillet overfor andre kreditorer sålenge gjelden til Arendalgruppen ikke var omfattet av noen garanti.

Namsretten finner det ikke dokumentert at ikke SFF har vært istand til å oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller. Retten ser i denne forbindelse bort fra den utpanting for skyldig arbeidsgiveravgift som har funnet sted, da denne finnes bevist å være en del av en frivillig ordning mellom SFF og Frogn kommune. De kjærende parter vil hevde at dette ikke er en korrekt vurdering av hverken faktum eller jus. Utpantingsforretningen har jo nettopp sin årsak i misligholdt arbeidsgiveravgift. At gjennomføringen av sikringsstadiet (utpantingsforretningen) er del av en frivillig ordning, beviser ikke at SFF har vært istand til å oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller. Det foreligger et klart og dokumentert mislighold som nettopp dokumenterer at saksøker ikke har vært istand til å oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller.

Det er ikke korrekt når SFF hevder å ha vært forespeilet en driftsstøtte på kr 175.000,-. SFF ble tilknyttet Arendalgruppen etter at driftsstøtteordningen opphørte.

Bevis: Kopi av notat datert 16. november 92 fra Gjensidige. Bilag 9.

ii. Oppsigelse med bakgrunn i at SFF har misligholdt kravet til aktiv markedsføring, jfr. samarbeidsavtalens §2.5.

Namsretten har lagt til grunn at faktum knyttet til betjening av SFFs kontor ikke er tilfredsstillende opplyste fra noen av partene. For å belyse de kjærende parters påstand om at kontoret ikke var betjent som forutsatt i samarbeidsavtalen, vil SFFs kontordame forklare seg som vitne.

Bevis: Vitneforklaring av Ingrid Jenhsen, Museumsveien 14, 1440 Drøbak. Vitnet bes innkalt av retten.

iii. Mislighold under henvisning til samarbeidsavtalens §2.8.

Namsretten har overhodet ikke drøftet Arendalgruppens atter subsidiære grunnlag for å si opp samarbeidsavtalen med SFF. Det er dokumentert at daglig leder Tore Svendsen var heltidsansatt i Sjøsenteret Marina fra april/mai 1992. Dette ble bekreftet av Tore Svendsen i hans vitneforklaring for namsretten. De kjærende parter hevdet i namsretten at Tore Svendsen på denne måten skadet Arendalgruppens virksomhet.

I 2. halvår 1992 var daglig leder praktisk talt ikke engasjert i livsforsikringssalg. Listene over opptjent provisjon fra juli og ut året viser klart effekten av Tore Svendsens engasjement i marinavirksomheten. Mens gjennomsnitts opptjent premie pr. måned for livsforsikring/Verdikonto (hovedproduktet) i 1. halvår var ca kr 30.000,-, var gjennomsnittet i årets 6 siste måneder ca kr 6.000,-.

Bevis: Kopi av brev datert 1. februar 1993 fra avdelingsdirektør Øivind Skar i Gjensidige. Bilag 10.

De kjærende parter vil følgelig hevde at Arendalgruppen på dette grunnlag også hadde hjemmel til å si opp samarbeidsavtalen.

3. Nærmere om motregningsadgangen.

Etter at Arendalgruppen hadde sagt opp avtalen med SFF, ble det ikke utbetalt provisjon til SFF. Namsretten har uriktig lagt til grunn at Arendalgruppen som motregningsgrunnlag alene har anført at avtalen mellom SFF og Arendalgruppen er gyldig sagt opp og at dette forhold bringer hovedkravet - Arendalgruppens lån til SFF - til forfall.

I de muntlige forhandlinger for namsretten ble det prinsipalt anførte at det ikke hadde funnet sted noen motregning mellom Arendalgruppens krav på tilbakebetaling av hovedlånet og SFFs krav på utbetaling av provisjon, fordi Gjensidige ikke hadde utbetalt SFFs andel av provisjonen til Arendalgruppen. Det var følgelig intet å motregne i. I sin partsforklaring ble det påpekt av avd.direktør Skar at Gjensidige gjorde dette fordi samarbeidsavtalen mellom Arendalgruppen og SFF var sagt opp. Følgelig anså Gjensidige at SFF ikke hadde krav på ytterligere provisjonsbetaling.

Subsidiært ble det anført fra Arendalgruppen at samarbeidsavtalen mellom Arendalgruppen og SFF var gyldig oppsagt, og at det fulgte av samarbeidsavtalens §4.2, at SFF ikke hadde krav på provisjon.

Atter subsidiært ble det anført av saksøkte at hovedkravet - Arendalgruppens lån til SFF - måtte anses forfalt i sin helhet som følge av antesipert mislighold.

På tidspunktet for oppsigelsen kunne man med visshet fastslå på basis av SFFs regnskaper at debitor ville misligholde sin gjeld til Arendalgruppen når Arendalgruppen var endelig avviklet.

Arendalgruppen vil videre anføre at hovedkravet må anses forfalt på grunn av bristende forutsetninger. Nedbetalingsavtalen av 28. februar 1992 var inngått mellom Arendalgruppen og SFF under den forutsetning at Arendalgruppen skulle drives videre som en operativ enhet så lenge nedbetalingsordningen eksisterte. SFF ble tilskrevet om dette med anmodning om å stille betryggende sikkerhet for gjelden. SFF unnlot imidlertid å svare på brevet.

Bevis: Kopi av adv. Jeppe Normanns brev datert 2. november 1992. Bilag 11.

Dette har den konsekvens at hovedstolen forfaller til betaling i sin helhet etter at lånetager er gitt en rimelig tid til å refinansiere lånet.

4. Nærmere om SFFs krav på datatilknytning.

Som følge av at Arendalgruppen sa opp samarbeidsavtalen med SFF, ble datatilknytningen til Gjensidige nedkoblet i begynnelsen av desember 1992. Gjensidige er ikke rettslig forpliktet til å opprettholde dataforbindelsen etter at oppsigelsen hadde funnet sted.

Dette må iallefall gjelde etter at Gjensidige skriftlig har sagt opp rammeavtalen med Arendalgruppen.

Bevis: Kopi av brev fra Gjensidige til Arendalgruppen av 22. januar 1993. Bilag 12.

5. Vilkårene for å avsi kjennelse om midlertidig forføyning etter lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring av 26. juni 1992 nr. 86.

A. Nærmere om hva den midlertidige forføyning skal gå ut på. §15-8.

De kjærende parter vil anføre at namsretten har gått utover sin kompetanse til å avgjøre hovedkravet etter §15-1.

Det følger av §15-8 at namsretten skal fastsette de forholdsregler som den finner påkrevet. I kjennelsen om midlertidig forføyning skal retten avgjøre hvilke tiltak som skal settes i verk til beskyttelse av retten. Det er m.a.o. forføyningen som skal avgjøres og ikke selve hovedkravet. Namsretten skal m.a.o. begrense seg til å fastslå den midlertidige ordning som er nødvendig for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Namsretten har ikke fastsatt de forholdsregler som den finner påkrevet for at SFF skal kunne fortsette samarbeidet med Arendalgruppen ut avviklingsperioden til 28. februar 1993. Likeledes har namsretten heller ikke fastsatt de forholdsregler som den finner påkrevet for å avverge den urettmessige motregning. De kjærende parter vil derfor hevde at namsrettens kjennelse i realiteten har avgjort hovedkravet, og at namsretten på denne måten har gått ut over sin kompetanse. Det foreligger en sådan feil i saksbehandlingen som medfører at feilen ubetinget skal tillegges virkning etter tvistemålsloven §384, annet ledd, pkt. 2.

Det følger derfor av tvistemålsloven §385 at denne del av namsrettens kjennelse skal oppheves. De kjærende parter vil anmode lagmannsretten om å selv oppta denne del av kjennelsen til hovedforhandling med hjemmel i tvistemålsloven §388.

B. Nærmere om hovedkravet, §15-1.

i. Motregning.

Det følger av §15-1 at saksøker må ha et krav som går ut på annet enn betaling av penger. De kjærende parter vil prinsipalt anføre at spørsmålet om Arendalgruppens adgang til å motregne ikke er gjenstand for midlertidig forføyning, da kravet i realiteten går ut på betaling av penger. Både hovedkravet - Arendalgruppens lån til SFF - og motkravet - SFFs krav på provisjon - er pengekrav som ifølge §15-1 ikke er gjenstand for midlertidig forføyning.

Subsidiært vil det anføres at SFF ikke har et "krav" i henhold til §15-1 på at Arendalgruppen unnlater å motregne i provisjonsinntekter. Det vises til drøftelsen under 3.

ii. Oppsigelsen.

Videre vil de kjærende parter hevde at namsretten bygger på feil rettsanvendelse når den legger til grunn at oppsigelsen er ugyldig og at kjæremotparten har et krav etter §15-1. Det vises til drøftelsen under 2.

iii. Datatilknytning.

Tilsvarende har namsretten uriktig lagt til grunn at SFF etter §15-1 har et krav på at datatilknytning til Gjensidige gjenopprettes. Det vises til drøftelsen under 4.

Av namsrettens kjennelse fremgår det overhodet ikke hvilke grunnlag namsretten her bygger på. Det er dokumentert at SFFs kontraktspartner er Arendalgruppen, og ikke Gjensidige. Når namsretten legger til grunn at SFF likevel har et krav mot Gjensidige, må dette være basert på et ikke-kontraktsrettslig grunnlag. Som følge av at kjennelsen overhodet ikke drøfter disse forhold, vil de kjærende parter anføre at namsretten på denne måten har gjort seg skyldig i en saksbehandlingsfeil som må anses å ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. tvistemålsloven §384 første ledd, og at denne del av kjennelsen må oppheves i medhold av tvistemålsloven §385.

Med hjemmel i tvistemålsloven §388 anmodes lagmannsretten selv å realitetsbehandle spørsmålet om SFF har krav på å få gjenopprettet datatilknytningen til Gjensidige. De kjærende parter vil anføre at SFF ikke har et sådant krav. Det vises til drøftelsen under 4.

C. Nærmere om sikringsgrunn, §15-2.

i. Ugyldig oppsigelse.

De kjærende parter vil subsidiært anføre at det ikke foreligger sikringsgrunn etter §15-2. pkt. b). Tore Svendsen som daglig leder i SFF var selv med på å bestemme avvikling av sin samarbeidspartner. I medhold av aksjeloven §13-8 kan Arendalgruppen endelig oppløses 15. januar 93, som er 6 måneder etter siste kunngjøring. Avviklingsstyret har i samarbeid med kontorene, herunder SFF, imidlertid satt 28. februar 1993 som dato for selskapets endelige avvikling.

I sin vitneforklaring for namsretten erkjente daglig leder Tore Svendsen at samarbeidet med Arendalgruppen ville opphøre pr. endelig avviklingsdato 28. februar 1993. Det sentrale spørsmål er hvorvidt en ugyldig oppsigelse pr. 20. november 1992 påfører SFF en vesentlig skade eller ulempe i perioden frem til 28. februar 1993 som det ved en midlertidig ordning finnes nødvendig å avverge. En naturlig forutsetning er at skaden vil kunne avverges gjennom den midlertidige forføyningen.

De kjærende parter vil påpeke at SFFs omsetning allerede var vesentlig redusert da daglig leder var engasjert i marinavirksomhet. Som følge av dette opplevet SFF et dramatisk provisjonsfall. Det vises til bilag 9. De kjærende parter vil derfor hevde at denne driftsstansen og det tap som oppsigelsen påførte SFF, ikke kan anses å representere en vesentlig skade eller ulempe som nødvendiggjør en midlertidig ordning.

ii. Rettstridig motregning.

Tilsvarende vil de kjærende parter anføre at selv en urettmessig motregning i SFFs krav på løpende provisjoner ikke nødvendiggjør at SFF får en midlertidig ordning for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Motregningen medførte at SFFs gjeld til Arendalgruppen ble tilsvarende redusert, og de kjærende parter vil anføre at dette ikke kan anses å representere en vesentlig skade eller ulempe som nødvendiggjør en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, pkt. b.

iii. Rettstridig datafrakobling.

Tilsvarende vil de kjærende parter anføre at dersom SFF har krav på at datatilknytningen til Gjensidiges datanett gjenopprettes, er det heller ikke her påvist en sådan skade som nødvendiggjør en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, pkt. b."

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

"1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Arendalgruppen AS og Gjensidige Forsikring tilkjennes saksomkostninger både for namsretten og lagmannsretten."

Sentrum Finans & Forsikring As med advokat Sigbjørn Stein som prosessfullmektig har imøtegått kjæremålet. I tilsvaret er anført:

"Oppsigelsen av avtalen mellom partene er fra Arendalgruppens side begrunnet med antatt sviktende betalingsevne.

Når det gjelder vurderingene omkring selskapets økonomi og regnskaper, vises til namsrettens betraktninger. Det skal imidlertid tilføyes at SFF såvidt vites har hatt den gunstigste økonomiske utvikling av samtlige agenturer tilknyttet Arendalgruppen.

Til rettens orientering fremlegges regnskaper for 1991 for to andre agenturer i Arendalgruppen som ikke har mottatt oppsigelse av samarbeidsavtalen. Begge har opparbeidet en betydelig større negativ egenkapital enn SFF.

Bevis: Kopi av regnskaper for Knut Andresen A/S og Focus A/S Finans og Forsikring. (Bilag 1 og 2).

Kjærende parter hevder at daglig leder i SFF praktisk talt ikke var engasjert i livsforsikringssalg i annet halvår 1992. Dette begrunnes med en lavere opptjent premie pr. måned enn foregående halvår. Den reelle årsak til nedgangen var Gjensidiges beslutning om å halvere agentenes provisjoner etter å ha laget et økonomisk mislykket forsikringsprodukt. Det forhold at Gjensidige skapte en betydelig utrygghet med hensyn til agenturforretningens fortsatte engasjement etter Arendalgruppens opphør var også en medvirkende årsak til at motivasjonen på salgssiden ikke var like stor. Det avvises at Arendalgruppen hadde hjemmel til å si opp samarbeidsavtalen på et slikt grunnlag.

For kjæremotparten står det fremdeles som uklart om det er Arendalgruppen eller Gjensidige som har gjennomført motregningen i SFFs løpende provisjoner. I kjæremålserklæringen frengår det at Gjensidige skal ha nektet utbetaling av provisjon til SFF fordi samarbeidsavtalen mellom Arendalgruppen og SFF var sagt opp. Kjæremotparten har vanskelig for å se logikken i et slikt utsagn. Som anført i begjæring om midlertidig forføyning er SFF kjent med at styret i Arendal- gruppen anmodet Gjensidige om å utbetale opparbeidet provisjon til SFF pr. november 1992 ut fra "rimelighetshensyn". Gjensidige opplyser i brev til undertegnede av 30. november 1992 at det ikke er Gjensidige som utbetaler provisjoner til de enkelte agenturer. Dette tilligger Arendalgruppen, som er agenturenes kontraktspartner. Det meddeles videre i brevet at Gjensidige kun regner ut provisjonsbeløpene for de enkelte agenturer på vegne av Arendalgruppen.

Bevis: Brev av 30. november 1992. (Bilag 3).

På grunn av det spesielle forretningsmessige forhold mellom partene avvises kjærende parters anførsler om at Arendalgruppens lån til SFF må anses forfalt som følge av antesipert mislighold og/eller bristende forutsetninger.

Kjæremotparten fastholder påstanden om at SFF er forespeilet en driftsstøtte på lik linje med de øvrige agenturer.

Kjæremotparten vil hevde at namsretten i sin kjennelse har fastslått en midlertidig ordning som er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for kjæremotparten. Hvorvidt disse forholdsregler vil være identiske med hovedkravet eller ikke, kan ikke være avgjørende. Kjæremotparten tilbakeviser påstanden om at namsretten her har gått utover sin kompetanse. Kjæremotparten vil hevde at spørsmålet om adgangen til motregning er gjenstand for midlertidig forføyning. Spørsmålet er av prinsipiell karakter og derfor ikke uten videre et krav på betaling av penger.

Når det gjelder kravet om datatilknytning til Gjensidige, antas det at namsretten har bygget sin avgjørelse på bestemmelsene i rammeavtalen mellom Arendalgruppen og Gjensidige, hvor det i punkt 7 fremgår at Gjensidige skal forestå og bekoste nødvendig terminaloppkobling hos den enkelte assuranseforretning. Det tas til etterretning av avtalen ikke kan anses å gjelde etter Arendalsgruppens planlagte opphør pr. 28. februar 1993.

Bevis: Kopi av rammeavtale. (Bilag 4).

På samme måte som namsretten, legger ankemotparten til grunn at SFF i nærværende sak har den fornødne sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, pkt. b). Da daglig leder i SFF i generalforsamling var med på å bestemme avvikling av sin samarbeidspartner, har det sammenheng med at SFF på dette tidspunkt var forspeilet en ny avtale med Gjensidige. Hvorvidt SFF er berettiget til ny avtale med Gjensidige eller ikke etter Arendalgruppens opphør, vil bli gjenstand for en senere sak. Det forhold at det er ulike oppfatninger om dette spørsmålet, kan ikke bety at namsretten legger galt faktum til grunn når retten antar at det er berettiget av SFF å se spørsmålet om samarbeidsavtalens gyldighet i sammenheng med den situasjon som vil foreligge etter 28. februar 1993. For å hindre ytterligere skadevirkninger og økonomisk tap for selskapet, begjærer ankemotparten at kjæremålet ikke gis oppsettende virkning, jfr. tvistemålsloven §400. Det er på det rene at skaden allerede på meget kort sikt vil bli uopprettelig, og at arbeidsplasser kan gå tapt.

Kjæremotparten vil videre begjære kjæremålet behandlet i henhold til tvistemålsloven §403 første ledd. En kan ikke se at det foreligger særlige grunner som skulle betinge muntlig forhandling. Kjæremålet inneholder ingen nye grunnlag eller anførsler."

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Sentrum Finans og Forsikring A/S tilkjennes saksomkostninger både for namsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Kjæremålet er begjært gitt oppsettende virkning. Namsretten har ikke behandlet spørsmålet om oppsettende virkning. Kjæremålet innkom til lagmannsretten den 22. februar 1993. Lagmannsretten har valgt å realitetsavgjøre kjæremålet med en gang fremfor å gå inn på spørsmålet om oppsettende virkning.

Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at en midlertidig forføyning kan gå ut på at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling, eller på at et formuesgode skal settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-8. Lagmannsretten kan ikke se at en midlertidig forføyning kan gå ut på at en oppsigelse av en avtale kjennes ugyldig, slik namsretten har gjort her. Dette er en avgjørelse av selve hovedkravet. Lagmannsretten ser imidlertid ikke bort fra at namsrettens slutning kunne vært formulert på annen måte i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven §15-8. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Forholdet er at den samarbeidsavtale som ble oppsagt den 20. november 1992, opphørte 28. februar 1993. Samarbeidsavtalen mellom Arendalgruppen AS og Sentrum Finans & Forsikring AS er således ikke lenger gjeldende. Lagmannsretten kan ikke se at Sentrum Finans & Forsikring AS lenger har rettslig interesse i å få fastsatt midlertidig forføyning som i realiteten innbærer at oppsigelsen av avtalen var ugyldig. Hvorvidt Sentrum Finans & Forsikring AS har krav på å få inngå ny avtale med Gjensidige Forsikring, er et annet spørsmål. Dette er omtvistet mellom partene.

Punkt 2 og 3 i slutningen i namsrettens kjennelse om motregning i løpende provisjoner og datatilknytning til Gjensidige synes avledet av punkt 1 om oppsigelsens gyldighet. Når samarbeidsavtalen nå i alle fall er bortfalt, er det heller ikke grunnlag for datatilknytning til Gjensidige eller utbetaling av provisjoner. Dersom den motregning Arendalgruppen AS har foretatt er urettmessig, vil Sentrum Finans & Forsikring AS ha krav på å få utbetalt det beløp Arendalgruppen AS har motregnet med. Dette er imidlertid et pengekrav, som isolert sett ikke er gjenstand for midlertidig forføyning.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og begjæringen om midlertidig forføyning å avvise. Kjæremålet har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175 første ledd. Ettersom kjæremålet er avgjort på et grunnlag som er inntrådt etter at namsretten avsa sin kjennelse og kjæremålet ble inngitt, finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge retter.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse oppheves, og begjæringen om midlertidig forføyning avvises.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for namsretten og lagmannsretten.