LA-1993-181
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | LA-1993-00181 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00181 M. |
| Parter: | Førstestatsadvokat Edward Dahl mot A (Forsvarer: H.r.advokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen, formann. Byrettsjustitiarius Håkon Børresen. Sorenskriver Tore Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §233, §39, §49, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §257, §258, §291, §52, §53, §54, §56, §62, §5-1, Straffeprosessloven (1981) §437 |
År 1993 den 19. april ble rett holdt i lagmannsrettens lokale i Tinghuset, Kristiansand i Vest-Agder lagsogn.
År 1993 den 20., 21., 22. og 23. april fortsatte forhandlingene.
Retten trakk seg tilbake.
Det ble avsagt slik dom:
Statsadvokatene i Agder har den 4. mars 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter
I.
Straffeloven §233 første ledd, jfr. §49 som bestemmer at det er straffbart å forsøke å forvolde en annens død, eller medvirke til dette.
Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning til dette:
Natt til 9. februar 1992 på bopel i X forsøkte hun å drepe B ved på kort hold å skyte tre skudd mot ham med en revolver. Ett av skuddene traff B i brystet og gikk ut gjennom ryggen. B ble innlagt på sykehus og overlevde.
II.
Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jfr. §232 som bestemmer at det er straffbart med kniv eller annet særlig farlig redskap å skade en annen på legeme eller helbred eller hensette noen i bevisstløshet eller lignende tilstand, eller å medvirke til dette.
Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning til dette:
Natt til 14. desember 1988 i bolig på - - - 7 i X, slo hun C i ansiktet med en kløyveøks som veide 5,9 kg slik at C fikk flere kutt i ansiktet, brudd i kjeve/kinn og utslåtte tenner.
Det heter i tiltalebeslutningen at straffeloven §62 første ledd får anvendelse.
A er født xx.xx.1958 og bor i X. Hun er arbeidsledig, mottar arbeidsledighetstrygd med kr 4.900,- pr. måned, og er uformuende. Hun er skilt to ganger og er nå samboende med sin mann fra det første ekteskap, som ble oppløst i 1987, og har sammen med ham forsørgelse av tre fellesbarn. Hun har også forsørgelsesplikt til et særkullsbarn fra sitt andre ekteskap som ble formelt oppløst i 1992. Hun har ingen utdannelse utover grunnskolen.
Hun er tidligere ustraffet, men har en overførsel til barnevernsnemnda 29. januar 1975, siktet etter straffeloven §258 jfr. §257 og straffeloven §291.
Tiltalte har erkjent seg straffskyldig etter tiltalens post II, men har nektet straffeskyld etter tiltalens post I.
Lagretten er forelagt to hovedspørsmål overenstemmende med tiltalebeslutningen, og et tilleggsspørsmål om den i post II beskrevne legemsbeskadigelse er forøvet med særlig farlig redskap.
Lagretten har besvart samtlige spørsmål med ja, og lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen.
Tiltalte blir etter dette å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd, jfr. §49 og en forbrytelse mot straffeloven §229, 1. straffalternativ jfr. §232.
Ved straffutmålingen legges følgende faktiske forhold til grunn:
Den legemsbeskadigelse hun er funnet skyldig i fant sted natt til 14. desember 1988. Fornærmede C var tiltaltes ektemann. Partene ble gift i 1987, etter at tiltalte var skilt fra sin første mann, som er den fornærmede i forhold til tiltalens post I. Om kvelden den 13. desember og natt til 14. desember 1988 oppholdt tiltalte og C seg i sitt felles hjem i X. Begge drakk endel alkohol, og ble beruset. Om natten oppsto det uoverensstemmelser mellom dem, som synes å skyldes økonomiske forhold. De hadde en betydelig gjeld, og det var berammet tvangsauksjon over deres felles bolig. Utpå natten gikk fornærmede ned i kjelleren og hentet et spett, en øks og en slegge eller kløyveøks. Med disse redskapene gikk han løs på en panelvegg i stuen, og påførte veggen endel skade. Handlingen synes å være utløst av agressjon forårsaket av den diskusjon partene hadde hatt, og de økonomiske problemene som forelå. Fornærmede satte seg senere i en sofa i stuen, hvor han sovnet. Mens fornærmede satt sovende i sofaen, grep tiltalte sleggen eller kløyveøksen, og tildelte fornærmede flere slag mot hodet. Hun har erkjent at hun slo flere slag, og at hun brukte betydelig kraft.
Fornærmede ble påført omfattende skader i ansiktet, med brudd i høyre kjeve og kinnben, flere sårskader og flere utslåtte tenner. Det har senere blitt utført fire operasjoner, med transplantasjon av hofteben til ansiktsskjelettet, innleggelse av kinnbensprotese, korreksjon av neseregionen og inngrep for å løfte høyre munnvik. Han angir at han i ettertid er plaget av hodepine og delvis lammelse av høyre ansiktshalvdel.
Drapsforsøket mot B fant sted den 9. februar 1992. Tiltalte hadde tidligere vært gift med fornærmede fra 1975 til det kom til brudd mellom dem i 1986, da tiltalte traff C. Hun ble skilt fra B i 1987. Etter at hennes samliv med C ble brutt i 1989, flyttet hun tilbake til B og ble samboende med ham i deres tidligere fellesbolig. Om kvelden den 8. februar og natt til 9. februar 1992 hadde tiltalte og fornærmede gjester, ekteparet D og E, som var deres omgangsvenner. Alle, unntatt E, drakk alkohol, og ble etter hvert beruset. Etter at E hadde gått hjem ca kl. 0230, oppsto det noe senere uoverenstemmelser mellom tiltalte og fornærmede. Dette synes å ha sin årsak i at tiltalte ble nektet mer å drikke, og ble bedt om å gå til sengs. Hun har selv erkjent at hun ble sint på grunn av dette. Det kom også til håndgemeng mellom tiltalte og fornærmede, hvilket ble roet ned av vitnet D.
Kort tid senere gikk tiltalte inn på soverommet, og kom tilbake med en revolver som hadde ligget ladd på soverommet. Vitnet D så dette, og både fornærmede og D reiste seg, hvoretter tiltalte avfyrte et skudd som traff et spisebord til høyre for sittegruppen i stuen. Fornærmede gikk nå i retning kjøkkenet og tiltalte fulgte etter inn i stuen. Hun ble stående ansikt til ansikt med fornærmede og på kort hold hevet hun revolveren og løsnet tre skudd mot fornærmede. Et skudd traff B i brystet på høyre side, gikk gjennom kroppen og perforerte høyre lunge, og gikk ut gjennom ryggen. Fornærmede kom raskt under behandling av en sykepleier som ankom sammen med en tilkalt politipatrulje, og ble kort tid senere transportert til X sykehus og tatt under behandling. Han ble derfra overført til Rogaland Sentralsykehus for videre behandling. Han er nå fullt restituert og har ikke fått varig men.
Ved utmålingen av straffen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, byrettsjustitiarius Håkon Børresen og meddommerne Kvareng, Hægeland, Thorsland og Øye, finner at straffen passende kan fastsettes til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder. Flertallet finner at det bør gis en deldom, slik at 120 - etthundreogtyve - dager blir å fullbyrde, mens fullbyrdelsen av den gjenstående del av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Mindretallet, rettens formann og sorenskriver Tore Lindseth, finner at straffen bør fastsettes til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
Straffen fastsettes etter dette i samsvar med det resultat flertallet har kommet til. Ved straffutmålingen er straffeloven §62 første ledd iakttatt. I den ubetingede del av straffen fragår 40 - førti - dager for utholdt varetektsfengsel.
I straffskjerpende retning har den samlede rett lagt vekt på at det av almenpreventive grunner er nødvendig å reagere strengt mot alvorlige voldsforbrytelser som de tiltalte dømmes for.
For begge de forbrytelser det dreier seg om gjelder det at utfallet kunne blitt langt alvorligere enn tilfellet ble. Hadde skuddet som rammet B truffet noe lenger mot midten av brystet, er det høyst tvilsomt om han hadde overlevet. Slik skuddet rammet var det likevel livstruende, og det må etter bevisførselen legges til grunn at fornærmede kunne ha mistet livet dersom det ikke så raskt hadde kommet en anestesisykepleier til stede og iverksatt livreddende førstehjelp. Fornærmede ble intubert allerede på åstedet, og ble brakt til sykehuset under narkose. Ved innleggelsen fantes ikke målbart blodtrykk.
Når det gjelder fornærmede C var det også en tilfeldighet at skadene ikke fikk et enda alvorligere omfang. Slagene mot fornærmedes hode ble utført med en slegge eller kjøyveøks som veide 5,9 kg, og tiltalte har forklart at hun brukte stor kraft. Hadde slagene truffet i pannen eller issen, er det etter lagmannsrettens oppfatning nærliggende at skadene kunne blitt livstruende. Tiltaltes forhold finnes å ligge nært opp mot forsøk på forsettelig drap. Hun har erkjent at hun slo for å tilføye fornærmde skade og hun kan vanskelig ha unngått å forstå at handlingene var egnet til å forvolde betydelige skader på fornærmede.
Når flertallet, tiltross for de straffskjerpende omstendigheter som foreligger, finner å kunne gjøre den vesentligste del av straffen betinget, er det lagt vekt på følgende formildende omstendigheter:
Da tiltalte var ca 12 år gammel ble hun utsatt for voldtekt. Hun fortalte ingen om dette, og flertallet legger til grunn at voldtekten satte dype spor i hennes sinn, og førte til at hun allerede som 13 - 14 åring begynte å misbruke alkohol. Hun har helt frem til voksen alder misbrukt alkohol, og har i dag en utviklet kronisk alkoholisme. I sitt første ekteskap, med fornærmde B, fungerte hun forholdsvis bra, men dette endret seg radikalt etter at hun i 1987 inngikk sitt andre ekteskap, med fornærmede C. C misbrukte alkohol, og det ble til at tiltalte drakk sammen med ham, og at hun selv i betydelig grad kom til å misbruke alkohol.
Det legges etter bevisførselen til grunn at C fra tidlig i ekteskapet jevnlig mishandlet tiltalte. Han var i utpreget grad sjalu, og dette førte til at han ved en rekke anledninger slo henne, sparket henne og ved en anledning også brant henne med en sigarett. Disse overgrep mot tiltalte foregikk så hyppig at ekteskapet nærmest kan karakteriseres som en sammenhengende mishandling av tiltalte. Når hun på grunn av slag og spark bar tydelig preg av mishandling, forekom det at fornærmede om natten bandt tiltaltes ben sammen med sitt ene ben med tape, for å forhindre henne i å rømme. Av samme årsak hendte det at han stengte henne inne og spikret igjen døren. Han skal også ha fremkommet med alvorlige trusler mot tiltalte og også mot hennes nære familie.
Flertallet legger til grunn at det hos tiltalte over tid bygget seg opp agressjon mot ektemannen, og at denne agressjon fikk sitt utløp i den voldsanvendelse hun utsatte fornærmede for, og som hun nå dømmes for. Så sent som kvelden i forvegen hadde fornærmede slått henne. Selv om fornærmede den aktuelle kveld ikke hadde utøvet vold mot tiltalte, anser flertallet at hennes handlemåte må forklares med den oppdemmet agressjon den tidligere mishandling hadde skapt hos tiltalte. Dette må tillegges betydelig vekt i formildende retning. Det er dog ikke grunnlag for anvendelse av straffeloven §56 nr. 1b, slik forsvareren har anmodet om.
Ved straffutmålingen må det tillegges betydning at saken er blitt svært gammel, uten at dette kan lastes tiltalte. Forholdet ble tatt under etterforskning av X politistasjon i 1988, men ble liggende ubehandlet helt frem til 1992. Også påtalemyndigheten har reist sterk kritikk mot politiet for denne sendrektighet i etterforskningen.
Når det gjelder drapsforsøket mot fornærmede B, legger flertallet til grunn at dette i alle fall delvis kan forklares med at tiltalte på grunn av de følelsesmessige defekter hun gjennom oppveksten og i samlivet med C har blitt preget av, den aktuelle kveld kom i affekt, og dette resulterte i at hun løsnet skuddene mot fornærmede. Revolveren lå tilgjengelig til på soveværelset, og det er godtgjort at den lå ladd fordi C i lang tid hadde fremkommet med alvorlige trusler mot tiltalte og B, og revolveren var defor ment til bruk dersom C skulle komme og trenge seg inn i hjemmet.
Etter skyteepisoden har tiltalte og fornærmede fortsatt sitt samboerforhold. Fornærmede føler fortsatt omsorg for tiltalte, og flertallet ser det slik at han representerer det sikre holdepunkt i tiltaltes tilværelse. Dersom hun nå skal måtte sone langvarig fengselsstraff, ser flertallet det slik at den rehabiliteringsprosess som tiltalte nå tilsynelatende er inne i, vil bli brudt, og at dette vil kunne få store skadevirkninger for hennes senere utvikling, og også skadevirkninger for hennes forhold til sine mindreårige barn, som hun føler stor omsorg for og som er avhengig av henne. Også dette er omstendigheter som flertallet finner det riktig å ta et visst hensyn til som straffemildende omstendigheter.
Mindretallet kan i det vesentlige tiltre hva flertallet har fremholdt som formildende omstendigheter, for så vidt angår legemsbeskadigelsen mot fornærmede C.
Når det imidlertid gjelder drapsforsøket mot fornærmede B, finner mindretallet at de formildende omstendigheter flertallet har lagt vekt på må tillegges mindre betydning. På grunnlag av de psykiatrisk sakkyndiges erklæring legger mindretallet til grunn at tiltaltes handling kun kan forklares med at hun i beruset tilstand lett blir agressiv, og at agressjonen i den aktuelle situajon ble utløst fordi hun ble nektet mer alkohol. Mindretallet må legge til grunn at tiltalte hadde et fast forsett om å ta livet av fornærmede da hun løsnet skuddene mot ham. Det er således tale om en meget alvorlig forbrytelse, hvor kun tilfeldighetene førte til at fornærmede ikke døde. Spesialpreventive grunner gjør det nødvendig å reagere med fasthet ved straffutmålingen, og særlig hensynet til almenprevensjonen tilser etter mindretallets mening at det må reageres strengt mot forbrytelser som den det her er tale om. Det er en stadig økende voldsanvendelse i samfunnet, hvilket krever at domstolene i tilstrekkelig grad markerer at vold ikke kan aksepteres som middel til løsning av konflikter. Mindretallet finner således at det i denne sak ikke foreligger omstendigheter som gjør det forsvarlig å gjøre noe av straffen betinget.
Tiltalte har under etterforskningen vært underkastet judisiell observasjon, og de psykiatrisk sakkyndige har konkludert med at hun lider av varig svekkede sjelsevner. De sakkyndige har i sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten uttalt at det er fare for gjentagelse av voldshandlinger dersom tiltalte under alkoholpåvirkning blir provosert.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om sikring av tiltalte i henhold til straffeloven §39 1 a-f, for et tidsrom av 5 - fem - år.
Den samlede lagmannsrett finner at tiltalte har varig svekkede sjelsevner, og at det av denne grunn er en nærliggende fare for at hun påny kan begå voldshandlinger, særlig under påvirkning av alkohol. Statsadvokatens sikringspåstand tas derfor til følge, dog slik at bemyndigelsen til anvendelse av sikring begrenses til de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1, a-e. Lengstetiden for sikringsbemyndigelsen settes til 5 - fem - år. Det bemerkes at tiltalte selv har sagt seg villig til å underkaste seg de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39, nr 1, b og c.
I tillegg til straff og sikring, har statsadvokaten påstått tiltalte dømt til å betale erstatning til C som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, jfr. skadeserstatningsloven §3-5, med kr 50.000,-. Erstatningsspørsmålet avgjøres av lagmannsrettens tre fagdommere, som finner at kravet ikke bør tas til følge. Det må legges til grunn at tiltaltes legemsbeskadigelse av fornærmede i det alt vesentlige skyldtes den agressjon som fornærmedes langvarige midhandling hadde skapt hos henne, og at han derfor i betydelig grad må anses på ha medvirket til det som skjedde, jfr. skadeserstatningsloven §5-1. Det finnes derfor ikke rimelig at tiltalte skal betale oppreisnings-erstatning.
Saksomkostninger er ikke påstått, og idømmes ikke, jfr. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1958, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd, jfr. §49 og forbrytelse mot straffeloven §229, 1. straffalternativ, jfr. §232, - sammenholdt med straffeloven §62 første ledd - til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
Av den idømte fengselsstraff blir 120 - etthundreogtyve - dager å fullbyrde, med fradrag av 40 - førti - dager for utholdt varetektsfengsel.
Fullbyrdelsen av den gjenstående del av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. Påtalemyndighetene bemyndiges til - i sikringsøyemed - å anvende overfor A de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-e, så lenge det er påkrevet, dog ikke utover 5 - fem - år uten rettens samtykke.
3. A frifinnes for Cs krav om erstatning (oppreisning) for skade av ikkeøkonomisk art.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.