LA-1993-193
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-11 |
| Publisert: | LA-1993-00193 |
| Stikkord: | Panterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00193 A. Anket til Høyesterett. Saken hevet. HR-1994-00039. |
| Parter: | Ankepartar: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Ove Soltvedt). Ankemotpart: UNI Storebrand Sør AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Furre). |
| Forfatter: | 1. Lagdomar Asbjørn Nes Hansen, formann. 2. Eks.ord. lagdomar Håkon Børresen. 3. Eks.ord. lagdomar Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saka gjeld krav om sletting av ein pantobligasjon og krav om skadebot for tap ved at obligasjonen ikkje er sletta.
Ankemotparten UNI Storebrand Sør AS - som ved fusjonar har teke opp i seg Arendal Forsikringsselskab A/S - har tre tinglyste pantobligasjonar i eigedomen gnr. C bnr. D i X, Bergen. Ein av obligasjonane, som lyder på kr 302500, er og tinglyst som hefte på gnr. C bnr. E, og det er denne obligasjonen som er omstridd i saka. Bnr. D er ein bustadeigedom med påståande hus på Y i X, medan bnr. E er ei nausttomt i det same området.
Ankepartane A og B fekk i 1985 eit marknadslån formidla av Arendal Forsikringsselskab A/S på kr 600000, og som trygd for lånet skulle selskapet ha ein 1. prioritets pantobligasjon på kr 500000 og ein pantobligasjon på kr 100000 i eigedomen gnr. C bnr. D. Ein del av lånet skulle nyttast til å kjøpa ei livstrygdingspolise med eingongspremie på kr 250000, og polisen skulle deponerast i selskapet som ytterlegare trygd. Etter at det var gjort frådrag for eingongspremien og ein del andre postar, vart restlånesummen, kr 322500, overførd til dåverande advokat F 23. april 1981. Det er opplyst at F, som representerte B, gav inneståingsfråsegn overfor selskapet for den nemnde summen.
Det er på det reine at låntakarane misheldt lånet ved at dei aldri svara dei halvårlege terminane, og at dei heller ikkje makta å gje obligasjonane til selskapet den prioriteten som var avtala. Dei to obligasjonane vart ikkje dagbokførde før etter nærare 3 år, den 5. februar 1988. Det kan henga saman med at A fyrst let til å ha fått tinglyst heimel til eigedomen bnr. D denne dagen. Det er opplyst at ho hadde kjøpt eigedomen på tvangsauksjon. Etter tinglysinga av dei to obligasjonane stod det likevel att eitt hefte på betre prioritet, ei utpantingsforretning på kr 44618.
Den summen F fekk overførd frå Arendal Forsikringsselskab A/S i 1985, vart seinare saman med andre midlar nytta til å innfri ei gjeld A/B hadde til Agder Assuranceselskab A/S. Dette selskapet hadde ein pantobligasjon på kr 302500 i bnr. D og bnr. E. I samband med innfriinga transporterte selskapet obligasjonen in blanco 6. juni 1986 og Storebrand Arendal A/S (no ankemotparten) vart så oppført i transportrekkja som kravshavar etter obligasjonen.
I samband med krav om tvangauksjon over eigedomane gnr. C bnr. D og E i 1989 gjorde UNI Storebrand Sør AS gjeldande alle dei tre førnemnde obligasjonane som grunnlag for kravet. A/B tok til motmæle mot at obligasjonen på kr 302500 vart gjord gjeldande av selskapet. Denne tvisten for namsstyresmaktene førde til at selskapet berre har nytta dei to obligasjonane på kr 500000 og kr 100000 som tvangsgrunnlag ved den vidare innsøkinga, og førebels avgrensa tvangsauksjonskravet til å gjelda bnr. D. Etter det som er opplyst, er stadfestinga av bod ved 3. gongs tvangsauksjon anka til Høgsterett.
Etter at obligasjonen på kr 302500 vart nytta som tvangsgrunnlag som nemnt ovanfor, gjekk A/B ved stemning 15. april 1991 til sak ved Nedenes heradsrett med påstand om at selskapet ikkje hadde nokon rett etter obligasjonen og var pliktig til å avlysa den. Det vart og kravt skadebot for det tapet A/B meinte å ha lide ved at pantobligasjonen ikkje var sletta. Heradsretten sa dom i tvisten 26. november 1992 med slik domsslutning:
"1. UNI Storebrand Sør A/S frifinnes.
2. UNI Storebrand Sør A/S frifinnes for krav om å få betale erstatning.
3. Innen 2- to - uker betaler A og B sakskostnader til UNI Storebrand Sør A/S med 20870,- - tyvetusenåttehundreogsytti - kroner."
Det nærare sakshøvet, partsutsegnene for heradsretten og grunngjevinga for resultatet går fram av domen.
A og B, med advokat Knut Ove Soltvedt som prosessfullmektig, har anka denne domen til Agder lagmannsrett. Anken rettar seg mot rettsbruken og provvurderinga til heradsretten. UNI Storebrand Sør AS, med advokat Erik Furre som prosessfullmektig, har teke til motmæle og påstått domen stadfest. Det var ankeførehaving i Arendal fredag 28. januar 1994. Det var ingen som møtte ved sidan av prosessfullmektigane. Eitt vitne gav forklaring for lagmannsretten. Saka står i hovudtrekk i same stode som for heradsretten. Men under ankeførehavinga har det kome fram som ei ny opplysning at det føreståande heftet på bnr. D - utpantingsforretninga - vart innfridd 23. september 1993, visstnok av A. Dei to obligasjonane på kr 500000 og kr 100000 har etter dette fått den prioriteten som opphavleg vart føresett i samband med låneopptaket i 1985.
Det ankepartane har halde fram, kan samanfattast slik:
Det er sikker rett at rettsverknadene av ein pantobligasjon fell bort ved innfriing. Då obligasjonen til Agder Assuranceselskab A/S vart transportert vidare, var han innløyst og stod såleis i 0. Føremålet med låneopptaket på kr 600000 var nett å innfri det gamle lånet. Panthavaren hadde etter innfriinga ikkje nokon rett å overføra. Dersom ein innløyst pantobligasjon skal kunna fyllast oppatt og transporterast vidare, krev det eit særskilt grunnlag, t.d. ei avtale, og det ligg ikkje føre her. Heller ikkje kan ankemotparten gjera gjeldande sviktande føresetnader som grunnlag for å krevja rett etter denne obligasjonen. Dersom ankemotparten var misnøgd med den prioriteten dei to nye obligasjonane fekk på bnr. D, laut selskapet i tilfelle ha kravt skadebot for det.
Ankepartane var ikkje innforstått med at ankemotparten skulle få transportert til seg obligasjonen på kr 302500 frå Agder Assuranceselskab A/S. Og dersom det var avtala ein transport, slik vitnet F hevda, rimar det ikkje at sistnemnde selskap gav transport in blanco. Vitnet forklara seg heller ikkje om kor mykje obligasjonen i tilfelle skulle vera effektiv for. Forklaringa til vitnet må og vurderast på bakgrunn av at han hadde gjeve ei inneståingsfråsegn til ankemotparten, og såleis har eigne interesser å ta vare på i saka.
I alle tilfelle er ikkje transportpåskrifta på pantobligasjonen i seg sjølv nok for å kunne gjera obligasjonen gjeldande. Til det krevst i tillegg at ankepartane hadde underskrive ei pantsetjingsfråsegn. Det må her takast omsyn til at det var profesjonelle folk på båe sider.
Ikkje under noko omstende kan obligasjonen gjerast gjeldande som hefte på bnr. E. Ankemotparten hadde ikkje nokon panterett i denne eigedomen - nausttomta - etter den opphavlege låneavtala, og det er ikkje ført prov for at pantetrygda skulle utvidast til å gjelda dette objektet. Og dersom ankemotparten hadde som føresetnad at det skulle gjevast slik tilleggstrygd, og det jamvel på ein annan eigedom, lyt selskapet ha vågnaden for at ankepartane vart kjende med det.
Skadebotkravet som er reist i saka, knyter seg til at ankepartane ikkje har makta å refinansiera eller selja eigedomen så lenge den omstridde pantobligasjonen ikkje er sletta. Ankemotparten må vera ansvarleg for tapet som dette fører til. Kravet er etter skjøn avgrensa oppetter til kr 40000.
Ankepartane har sett fram slik påstand:
"1. Storebrand Sør A/S er forpliktet til å slette pantobligasjon, stor kr 302500,-, tinglyst 11. desember 1981 på eiendommen gnr. C, bnr. D, og på gnr. C, bnr. E i X i Bergen.
2. Storebrand Sør A/S er forpliktet til å betale A og B erstatning, fastsatt av retten og begrenset oppad til kr 40000.-.
3. Storebrand Sør A/S dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Det ankemotparten har halde fram, kan samanfattast slik:
Ettersom ankepartane misheldt lånet og ikkje makta å gje pantobligasjonane til ankemotparten den prioriteten som var føresett, fekk ankemotparten tilbod om å overta obligasjonen til Agder Assuranceselskab A/S. Ut frå vitneforklaringa til den dåverande advokaten deira, kan det ikkje vera særleg tvilsamt at ankepartane var innforstått med denne overføringa av obligasjonen. Og ordninga hadde gode grunnar for seg i den trengde økonomiske stoda ankepartane var i. På grunn av mishaldet deira måtte ankemotparten svara dei fyrste terminane til långjevaren og deretter innfri det opphavlege lånet.
Det var naturleg med ei overføring in blanco frå den gamle panthavaren, av di dette selskapet og ankemotparten ikkje stod i kontraktstilhøve med einannan. Og det er etter gjeldande rett ikkje noko til hinder for at ein ny långjevar som innfrir pantegjelda, set som vilkår at obligasjonen skal transporterast til han. Det avgjerande er ei tolking av disposisjonane til partane.
Agder Assuranceselskab A/S hadde etter kvart til gode over kr 440000 av ankepartane, slik at dei midlane som vart overførde F frå ankemotparten i 1985 ikkje var nok til å innfri denne gjelda. Ankepartane skaffa difor til veges midlar frå andre kjelder etter kvart. Dessutan var det ei rekkje andre føreståande hefte på bnr. D, som vart sletta etter kvart. Det var grunnen til at det tok så lang tid å få ordna med tinglysing av dei to pantobligasjonane til ankemotparten. Ankemotparten la for sin part ut vel kr 50000 mot slutten av 1987 i samband med innfriing av somme av desse hefta, og dette vart lagt til det opphavlege lånet på kr 600000. Gjelda vart avrekna ved at ankepartane 30. august 1988 skreiv under eit omsetningsgjeldsbrev på kr 599759, som då var restgjelda etter at livstrygdingspolisen var innløyst.
Opphavleg hadde ikkje ankemotparten panterett i nausttomta, bnr. E, men har seinare fått det ved at den nemnde obligasjonen er stilt som sidetrygd. Obligasjonen må då kunna gjerast gjeldande etter teksten sin til trygd for lånet som ankemotparten har ytt ankepartane. Transporten av obligasjonen var ikkje berre ei mellombels ordning. For ein panthavar gjev det best trygd å ha pant i båe eigedomsobjekta, ettersom det kan oppnåast ein høgre pris ved å selja dei samla. Innfriinga av det førestånde heftet på bnr. D vart fyrst kjend for ankemotparten like før ankeførehavinga. Praktisk sett vil ikkje den omstridde obligasjonen verta gjort gjeldande på denne eigedomen. Men sidan obligasjonen framleis hefter på bnr. E, kan det ikkje vera nokon grunn til å sletta han på bnr. D. Det kan heller ikkje spela noka rolle for ankepartane, av di eigedomen er pantsett over verdien.
Når det gjeld det framsette skadebotkravet, har ankemotparten ikkje fått noko krav om sletting av pantobligasjonen før saka vart reist for domstolane, og skadebotkravet er ikkje underbygt. Ikkje under noko omstende kan ankemotparten ha vore pliktig til å sletta obligasjonen før prioritetsrekkjefylgja på bnr. D vart ordna 23. september 1993.
Ankemotparten har sett fram slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten er komen til at anken ikkje kan føra fram. Spørsmålet er om ankemotparten på avtalerettsleg grunnlag kan gjera den tiltransporterte pantobligasjonen gjeldande ved mishald av lånet. Lagmannsretten er som heradsretten komen til at ankemotparten har høve til det.
Det økonomiske mellomværet mellom partane synest ikkje å ha vore særleg ryddig. Det gjekk såleis bortimot tre år frå kontantdelen av marknadslånet vart utbetala og fram til dei to pantobligasjonane vart tinglyste. I mellomtida hadde det skjedd fleire endringar i rettshøvet mellom partane. Dei framlagde dokumenta kan for så vidt ikkje seiast å kasta fullt ljos over den faktiske hendingsgangen.
Det springande punktet er kva som var grunnlaget for at ankemotparten fekk transportert pantobligasjonen på kr 302500 til seg, etter at den førre panthavaren Agder Assuranceselskab A/S hadde fått oppgjer. Det er ikkje ført skriftleg prov for at ankepartane tilbaud ein slik transport eller samtykte i ordninga. Men vitneforklaringa til tidlegare advokat F, samanhalde med det ein elles kan slutta ut frå heile situasjonen, talar klårt for at overføringa av obligasjonen skjedde i forståing med ankepartane.
Lagmannsretten legg då vekt på at det økonomiske uføret som ankepartane hadde kome ut i, gjorde det naturleg å tilby ankemotparten ein kompensasjon for betalingsmishaldet og den mangelfulle prioriteten dei to nye pantobligasjonane ville få. Meininga med å la ankemotparten få transport på obligasjonen frå Agder Assuranceselskab A/S, kan vanskeleg ha vore anna enn å etablera ei tilleggstrygd. Og same kva slag kontakt som det direkte var mellom partane, måtte ankemotparten kunna byggja på at dåverande advokat F, som ordna med transporten av den omstridde obligasjonen, handla på vegner av ankepartane.
Det kan ikkje vera nokon grunn til å tolka transporten innskrenkande, slik at ankemotparten ikkje skulle få panterett i nausttomta, bnr. E, og. For så vidt kunne ankemotparten ha fått tilleggstrygd i kva som helst eigedom. Heller ikkje er det grunnlag for å slutta at transporten berre skulle vera mellombels, til dess dei to andre pantobligasjonane hadde fått beste prioritet på bnr. D. Ved denne vurderinga legg lagmannsretten vekt på den vidare utviklinga av rettshøvet mellom partane. Alt i juni 1986 hadde ankemotparten innfridd marknadslånet i høve til den opphavlege långjevaren. Mot slutten av 1987 la ankemotparten ut om lag kr 50000 for at ankepartane kunne sletta fleire hefte på bnr. D og det vart sidan lagt eit nytt, sjølvstendig grunnlag for gjeldshøvet ved omsetningsgjeldsbrevet frå 30. august 1988.
Dersom det hadde vore meininga at ankemotparten ikkje skulle ha trygd i form av den tiltransporterte obligasjonen, laut ankepartane iallfall ha teke det opp då dei skreiv under omsetningsgjeldsbrevet. På dette tidspunktet var og dei to andre pantobligasjonane tinglyste. Det har ikkje kome fram at ankepartane har teke noko atterhald. Det er og påtakeleg at ankepartane fyrst har teke til motmæle mot transporten av den fyrste obligasjonen etter at det kom til tvangsinnsøking.
Ankepartane kan etter dette ikkje krevja at obligasjonen på kr 302500 skal slettast som hefte på bnr. D og E, og grunnlaget for det framsette skadebotkravet fell utan vidare bort.
Anken har ikkje ført fram, og ankepartane bør bera sakskostnadene til ankemotparten for lagmannsretten i samsvar med hovudregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, med di det ikkje ligg føre slike særlege omstende at ankepartane bør fritakast for kostnadsansvaret. Advokat Furre har sendt inn kostnadsoppgåve på i alt kr 24320, av dette er kr 17800 salær, og oppgåva vert lagd til grunn. Lagmannsretten er samd i kostnadsavgjerda til heradsretten. Domen er samrøystes.
Domsslutning:
1. Domen i heradsretten vert stadfest.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betalar ankepartane til ankemotparten 24320 - tjuefiretusentrehundreogtjue - kroner innan 2 - to - veker etter at domen er forkynt.