LA-1993-204
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-29 |
| Publisert: | LA-1993-00204 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00204. |
| Parter: | Statsadvokatene i Vestfold og Telemark mot A. |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §5, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §373 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 17. mars 1992 satt A under tiltalte ved Kragerø herredsrett for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 og §5 første ledd.
Grunnlag for tiltalebeslutningen er at A den 9. september 1991 som fører av personbil på riksveg 11 i X kommune mistet herredømmet over bilen og kolliderte med en møtende bil slik at føreren av denne døde.
Den 29. juli 1992 avsa Kragerø herredsrett dom i saken med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av
a) veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3,
b) veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager.
Straffeloven §63 annet ledd er iakttatt.
2. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Når det gjelder domfellelsen for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §3 og §5 første ledd - domsslutningens pkt. 1 - er dommen enstemmig. Frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §239 første ledd er avsagt mot rettsformannens stemme.
Den offentlige påtalemyndighet har begjært fornyet behandling ved lagmannsrett når det gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ. Den 26. november 1992 har Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å tillate lagmannsrettsbehandling på dette punkt. Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 17. desember 1992 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av:
"I.
Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, ved at han mandag 9. september 1991 ca kl. 15.30 på riksvei 38 ved Æ camping i X, som fører av personbil - - - kjørende nordover, ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom under kjøringen, idet han holdt en for høy hastighet etter forholdene og gjeldende fartsgrense og/eller var uoppmerksom under kjøringen, med den følge at han i en høyresving mistet herredømmet over bilen som gikk ut i grusen på høyre side av veibanen, og deretter kjørte over i motgående kjørebane og frontkolliderte med personbil - - - som kom kjørende i motsatt retning, med den følge at føreren av den møtende bil, B, fikk store hodeskader og døde umiddelbart.
Ved Kragerø herredsretts dom av 29. juli 1992 ble tiltalte domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. §3 og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5, første ledd, men mot stemmen til rettens formann frifunnet for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ. I rettsmiddelerklæring datert 28. september 1992 begjærte påtalemyndigheten fornyet behandling for så vidt gjelder tiltalen etter straffeloven §239, 1. straffalternativ. 26. november 1992 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg at lagmannsrettsbehandling tillates."
A er født xx.xx.1964 og bor i Y. Han er tømrer av yrke, ugift, men forsørger et barn. A har ingen formue, men oppgir sin inntekt til ca kr 10.000,- pr. måned netto. Ut over grunnskolen har han treårig videregående skole. Han har ikke avtjent verneplikt. A er ikke straffedømt, men opplyser å være bøtelagt en gang - for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §3.
Hovedforhandling i saken ble holdt i går og i dag. Tiltalte, som møtte sammen med sin forsvarer, avga forklaring. Han erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalebeslutningen. Det ble avhørt åtte vitner og en sakkyndig avholdt befaring og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Etter det som har kommet frem under hovedforhandlingen finner retten følgende faktiske forhold bevist:
A, som er tømrer av yrke, har hatt førerkort fra han fylte 18 år. Han har fra denne tiden kjørt ca 15.- 30.000 km årlig og må derfor karakteriseres som en erfaren sjåfør. Han var også meget godt kjent på den vegstrekningen, riksveg 38 mellom X og Y, der trafikkulykken fant sted. Størstedelen av sitt yrkesaktive liv har A daglig pendlet mellom hjemstedet Y og X. A var også godt kjent med den aktuelle bilen, en BMW 325 I personbil, 1988-modell, med registreringsnummer - - -, som han hadde hatt i tre år. Lagmannsretten legger til grunn at bilen, som var utstyrt med en meget kraftig motor og hadde gått noe over 40.000 km, var i meget god teknisk stand, bortsett fra bakhjulene som var slitt og hadde en noe mindre mønsterdybde enn påkrevd. Denne mangel har imidlertid hatt liten betydning for hendelsesforløpet som ledet frem til kollisjonen. Det samme gjelder den omstendighet at bilen var utstyrt med meget brede lavprofildekk.
Mandag den 9. september 1991 var A som vanlig på arbeid i X. Etter arbeid kjørte han alene i sin bil på riksveg 38 fra X mot Y. Kjøreforholdene var optimale med godt varmt høstvær og sol. Ikke på noe tidspunkt har solen vært generende for A. Ved Vadfoss bru i Z stoppet han for å vente på møtende trafikk. Han ble der stående etter en Opel Senator som ble kjørt av vitnet C med vitnene D og E som passasjerer. Disse registrerte As bil som de mente var flott. Ved Rinde gartneri kjørte C forbi en bil, som ble liggende mellom han og A. Denne bilen tok imidlertid av til venstre i Z-krysset mens C og A tok til høyre mot Y. Lagmannsretten legger til grunn at C derfra økte hastigheten, og at A - som var blitt liggende endel bak - forsøkte å ta dem igjen. Han tok igjen Opelen ved innkjøringen til Æ camping, der riksvegen danner en rett vegstrekning i en svak utforbakke. Fartsgrensen er 60 km/time. C holdt da en hastighet på ca 80 km/time, men øket hastigheten til ca 100 km/time da han passerte skilt med 60 km/time fartsgrensen opphevet og kjørte inn i en uoversiktlig høyrekurve. Her hadde A samme hastighet som C og lå 10-20 meter bak denne.
Etter den nevnte høyrekurven går riksvegen over i en svak og oversiktlig venstrekurve før den igjen går over i en ny og uoversiktlig høyrekurve. Høyrekurvene er uoversiktlige fordi det på høyre side av riksvegen i kjøreretningen er bratte fjellskjæringer nær vegen. På venstre side er det vegfyllinger ut mot et vann. Der er det satt opp aluminiumsgjerde. Riksvegen besto av grovkornet asfalt som den aktuelle dagen var tørr. Kjørebanens bredde er 7,4 meter merket med hvite heltrukne linjer på kantene og gul stiplet linje i midten. På høyre side av riksvegen befant den hvite linjen seg helt ute på kanten av asfaltdekket. Det var her en høydeforskjell mellom asfaltdekket og en meget smal grusskulder på ca 10-15 centimeter.
Før A kom til midten av den første høyrekurven la han seg ut til venstre slik at begge venstrehjul på hans bil kom over i motsatt kjørefelt. Denne manøver ble foretatt for at han skulle få bedre sikt fremover og forbi den forankjørende C, trolig for å kjøre forbi denne i den oversiktlige venstrkurven. A ble imidlertid klar over at det kom en bil imot og svingte derfor brått til høyre. Han var da omtrent midt i den nevnte høyrekurven. Denne bevegelsen mot høyre førte til at A kom for langt ut til høyre og fikk de høyre hjulene på bilen ut i grusen utenfor asfaltkanten. Dette førte til at han foretok en meget brå og panikkartet venstresving for å unngå å kjøre inn i fjellskjæringen med den følge at bilen begynte å skrense med i alle fall høyre bakhjul utenfor asfalten. Etter en skrens på noe over 20 meter langs vegkanten skar bilen inn på asfalten igjen og over i motsatt kjørefelt der den kolliderte mot en møtende bil.
Den møtende bilen - en ganske ny Volkswagen Passat stasjonsvogn - ble ført av B. Lagmannsretten må legge til grunn at B holdt lovlig hastighet på ca 80 km/time og befant seg midt i sitt kjørefelt da han oppdaget As bil som kom mot ham. Retten må videre legge til grunn at han ikke hadde mulighet for å styre unna, og at han bremset så snart han overhode hadde mulighet for det. Bremsesporene etter hans bil er målt til ca 3,8 meter. As BMW traff Passaten foran, litt til venstre for midten. Det var BMW'ens høyre fordel som traff Passaten med den følge at Passaten stoppet svært brått og veltet over på høyre side mot aluminiumsgjerdet. As bil ble slengt rundt i horisontalplanet og til slutt stående i høyre kjørefelt noe lenger fremme enn på kollisjonsstedet. Etter kort tid begynte Passaten å brenne. Begge bilene ble totalt ødelagte.
B ble påført så store hodeskader at han døde ganske umiddelbart mens A brakk et ben og ble påført en hofteskade. A har ikke fått varig fysisk men som følge av sammenstøtet, men har fått psykiske problemer i form av en tiltagende depresjon. Det foreligger uttalelse om at hans reaksjon er klart sterkere enn det en regner som en normal krisreaksjon.
Lagmannsretten finner det hevet over rimelig tvil at A har opptrådt uaktsomt. Retten legger her avgjørende vekt på at han har holdt en ulovlig og etter forholdene alt for høy hastighet. I en meget uoversiktlig høyrekurve har han kjørt ca 100 km/time. Videre legger retten vekt på at han har kjørt alt for nærme en forankjørende bil. Avstanden har ikke vært mer enn 10-20 meter. I en slik hastighet skulle den teoretiske avstanden ha vært 80-90 meter. Med en slik fart og så nærme en forankjørende bil har A foretatt brå svingbevegelser, først mot høyre da han ble klar over den møtende bilen, deretter til venstre da han så fjellskjæringen komme mot seg, med den følge at han mistet kontroll over bilen. For retten er det ikke avgjørende om A mistet herredømmet over bilen i høyresvingen eller i venstresvingen, noe som kan være litt uklart etter bevisføringen for lagmannsretten. Ved uaksomhetsvurderingen kan lagmannsretten heller ikke legge særlig vekt på at riksvegen muligens var sporete etter piggdekker, at As bil var utstyrt med svært brede dekk, og at disse omstendigheter kan ha bidratt til at han mistet herredømmet over bilen. Dette er omstendigheter han måtte være klar over.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for rimelig tvil om at As uaktsomhet også omfatter dødsfølgen. Dersom en fører mister herredømmet over en bil som har en hastighet på ca 100 km/time på en riksveg er det høyst sannsynlig og påregnelig at noen kan bli drept.
A blir etter dette å straffedømme for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ. I samsvar med straffeprosessloven §373 femte ledd 1. punktum skal det fastsettes en felles straff for dette forhold og de forhold A ble dømt for ved Kragerø herredsretts dom av 29. juli 1992. Lagmannsretten har funnet en straff av fengsel i 5 måneder passende. I straffskjerpende retning må det legges vekt på at siktedes uaktsomhet ikke er ubetydelig. Særlig på grunn av den fart som ble holdt må hans kjøring karakteriseres som helt unødvendig og ganske uforsvarlig. Allmenpreventive hensyn gjør det nødvendig med en betydelig ubetinget fengselsstraff. I formildende retning må det legges vekt på at det har gått lang tid siden den straffbare handlingen fant sted uten at dette på noen måte kan klandres A. Det må også tas hensyn til at A tidligere ikke er straffedømt og at hans psykiske reaksjoner etter ulykken oppgis å ha vært klart sterkere enn en normal krisereaksjon.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å pålegge A saksomkostninger i dette tilfellet der det er påtalemyndighetene som har begjært fornyet behandling, jfr. Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer bind II side 449.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ og de forhold han ble dømt for ved Kragerø herredsretts dom av 29. juli 1992, jfr. straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder.
2. Saksomkostninger pålegges ikke.