LA-1993-236
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-27 |
| Publisert: | LA-1993-00236 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett Nr 92-00485 - Agder lagmannsrett LA-1993-00236 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Hilde Sole (Prosessfullmektig: Advokat Fred Arne Gade, Oslo.) Motpart: Tone Wendelborg Hyrum (Prosessfullmektig: Advokat Einar Abrahamsen jr., Sandefjord). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Tore-Jarl Christensen 3. Ekstraord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §53, §54, Friluftsloven (1957) §6, §7, Fylkeskommuneloven (1961)5-§6, Fylkeskommuneloven (1961)5-§7, Fylkeskommuneloven (1961)5-§8 |
Saken gjelder tvist om grensen mellom to landstedseiendommer på Østerøya i Sandefjord, herunder grensen i sjøen, og om en brygge som er bygget på den ene av eiendommene, strekker seg inn på naboeiendommens sjøgrunn. Bryggen hører til gnr. 100 bnr. 8, som eies av Tone Wendelborg Hyrum. Hilde Sole eier naboeiendommen mot nord, gnr. 100 bnr. 2 feste nr. 1. Sole reiste sak mot Hyrum ved Sandefjord byrett med en påstand bl.a. om en grense som går gjennom bryggen og om fjerning av den del av bryggen som etter denne grenselinje blir liggende på hennes sjøbunn, subsidiært om erstatning dersom bryggen ikke fjernes. Byretten avsa 9. november 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Eiendomsgrensen mellom gnr. 100 bnr. 2 festenr. 1 og gnr. 100 bnr. 8 i Sandefjord fastsettes slik det går fram av skylddelingsforretningen tinglyst 06. februar 1935. Eiendommens nordre ekstremitet på land utgjøres av en tilnærmet rett øst/vest-gående linje gjennom grensepunkt 19 i målebrevkart 9546 tinglyst 07. november 1977 på gnr. 100 bnr. 8. I øst treffer denne linjen den beskrevne grensen langs fjellkanten. I vest treffer linjen sjøen øst for bryggen. Herfra går grensen ut i sjøen etter midtlinjeprinsippet.
2. I øvrig frifinnes Tone Wendelborg Hyrum.
3. Hilde Sole betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr 38192,- - kronertrettiåttetusenetthundreognittito - i saksomkostninger til Tone Wendelborg Hyrum."
Byretten ga Sole medhold forsåvidt gjaldt grensen på land, men kom til at bryggen i sin helhet lå på bnr. 8 etter en grense ut i sjøen etter midtlinjeprinsippet. Nærmere om sakens faktiske sammenheng, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Hilde Sole påkjærte byrettens omkostningsavgjørelse til Agder lagmannsrett, som ved kjennelse 11. desember 1992 stadfestet denne del av dommen.
Hilde Sole har deretter påanket dommen i sin helhet, bortsett fra at hun ikke opprettholder sin påstand for byretten om at bryggen hører til hennes eiendom og den subsidiære erstatningspåstand. Hyrum har motanket med påstand om dom for at grensen på land treffer strandkanten lenger nord enn hva byretten er kommet til. Hyrums samboer, Lars Hyrum, har erklært hjelpeintervensjon til støtte for ankemotparten. Sole har motsatt seg hjelpeintervensjonen. Den saksforberedende dommer har ved beslutning 4. mai 1993 godtatt Lars Hyrum som hjelpeintervenient. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 10. og 12. mai 1994. Partene og hjelpeintervenienten møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 9 vitner og fremlagt en del dokumenter. Retten foretok befaring av det aktuelle område. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Hilde Soles anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Det bestrides at motanken kan føre frem. Motanken er bygget på at det i forbindelse med en kartforretning for bnr. 8 i 1977 ble inngått en avtale mellom partenes rettsforgjengere om en endring i grensen som svarer til den påstand som er nedlagt i motanken. Hyrum må ha bevisbyrden for at en slik avtale ble inngått. Det har formodningen mot seg at de daværende eiere av Soles eiendom ville ha inngått en slik avtale uten vederlag og uten at dette hadde kommet til uttrykk skriftlig. Robert Jørgensen, daværende medeier i bnr. 2 feste nr.1, har som vitne bestridt at han under kartforretningen samtykket i en endring av grensen. Uttalelser fra det kartvitne som opptrådte under forretningen er preget av forbehold i en slik grad at hans forklaring ikke kan tillegges avgjørende vekt. Under forretningen opptrådte høyesterettsadvokat Kjell Hansen Just på vegne av eieren av bnr. 8. Med sin profesjonelle bakgrunn hadde han all mulig foranledning til å sikre bevis for at det var inngått en endringsavtale.
Når det gjelder hovedanken anfører Sole at midtlinjeprinsippet anvendt i den foreliggende sak med utgangspunkt der byrettens grenselinje ender i strandkanten, må føre til at den ytterste del av bryggen blir liggende på hennes sjøområde. Det vises til de oppmålinger som er foretatt av de målingssakkyndige vitner Einar Runå og Finn Sollie, og som bl.a. er basert på en viss utretting av strandlinjen. De målinger som er foretatt av motpartens prosessfullmektig har tatt hensyn til små innbuktninger som man etter et praktisk skjønn må se bort fra. Det hevdes videre at flere omstendigheter kan tyde på at oppfatningen blant tidligere eiere har vært at bryggen delvis ligger på sjøgrunnen som tilhører Soles eiendom.
Det bestrides at Hyrum har hevdet en rett til å ha bryggen stående. Hun overtok sin eiendom i 1977, og det må legges til grunn at hennes rettsforgjengere ikke var i slik aktsom god tro som et hevdserverv krever. Det anføres at plasseringen av bryggen var et utslag av såkalt tålt bruk som hadde sammenheng med at eierne på hver side var i slekt med hverandre den gang eiendommene ble utskilt i 1935. Til dette kommer at nåværende brygge som ble satt opp i 1990, er større enn den gamle. Eventuell bevistvil om størrelsen må påhvile Hyrum som igangsatte byggingen av den nye brygge uten å innhente tillatelse fra bygningsmyndighetene og uten at Sole fikk nabovarsel eller anledning til forhåndsskjønn etter granneloven §6, §7 og §8.
Foruten å være i strid med Soles eiendomsrett, vil bryggen og bruken av denne komme i strid med Soles strandrett, således hennes tilflotsrett.
Subsidiært anføres at bryggen er en innretning som er i strid med granneloven §2 og at den må kunne fjernes i medhold av granneloven §10. Den fremtrer som skjemmende for området og gir innsyn på Soles eiendom. Det har vært sjenerende oppførsel fra ungdommer som har oppholdt seg på bryggen. Hyrum har en stor strandeiendom med rikelig av muligheter til å sette opp brygge annetsteds. Det må i forhold til §10 annet ledd legges vekt på at Hyrum har "trosset seg frem" ved ikke å ha innhentet tillatelse fra bygningsmyndighetene og ikke sendt nabovarsel til Sole før byggingen og ved å ha fortsatt arbeidet til tross for protester fra Soles side.
Sole har nedlagt slik påstand i hovedanken:
"1. Eiendomsgrensen mellom gnr. 100 bnr. 2 feste nr. 1, og gnr. 100 bnr. 8 i Sandefjord fastsettes slik det går frem av skylddelingsforretningen tinglyst 06. februar 1935. Eiendommens nordre ekstremitet på land utgjøres av en tilnærmet øst/vest-gående linje gjennom grensepunkt 19 i målebrevkart 9546, tinglyst 07. november 1977 på gnr. 100 bnr. 8. I øst treffer denne linjen den beskrevne grensen langs fjellkanten. I vest treffer linjen sjøen etter midtlinjeprinsippet slik at den treffer den eksisterende brygge 2,20 fra bryggekanten. Grensen går videre inn i bryggen til et punkt 2,62 fra nordkanten av bryggen, og går ut gjennom bryggen på et punkt 2,20 fra ytterkanten av bryggen.
2. Tone Wendelborg Hyrum dømmes til å fjerne en del av bryggen fastsatt etter rettens skjønn, dog minst den del som er beliggende på Hilde Soles eiendom.
3. Tone Wendelborg Hyrum har som eier av gnr. 100 bnr. 8, Sandefjord, ikke rett til å passere med båt nord for bnr. 8 brygge mot bnr. 2 feste nr. 1. Det er heller ikke adgang til å fortøye ved bryggens nordside eller la båter være fortøyet langsetter bryggen slik at deler av båten stikker utenfor bryggens nordkant. Det er ikke anledning til å anlegge eller å ha liggende faste eller midlertidige fortøyningsanlegg nord for en øst/vest-linje som trekkes gjennom bryggens nordligste punkt.
4. Tone Wendelborg Hyrum dømmes til å erstatte Hilde Sole saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
I motanken har hun nedlagt slik påstand:
"1. Sandefjord byretts dom stadfestes så langt den er påanket av Tone Wendelborg Hyrum.
2. Tone Wendelborg Hyrum dømmes til å erstatte Hilde Sole saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Hyrum har i hovedsak anført følgende:
Som begrunnelse for motanken vises til at den grense som der er påstått svarer til den grenselinje som ble trukket ved kartforretning for bnr. 8 avholdt i 1977 der begge eiendommer var representert. Det er mye som kan tale for at den grense som ble fastsatt ved skylddelingen av bnr. 8 i 1935 var trukket ennå lenger nord enn grensen i kartforretningen. Hvis så er tilfelle representerer grensetrekkingen i 1977 et kompromiss. Av vitneforklaringen fra Albert Hansen, som var kartvitne i 1977, fremgår at både han og oppmålingssjefen oppfattet det slik at det var enighet mellom de møtende om dette kompromiss. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved vitneforklaringen fra Robert Jørgensen, som møtte for bnr. 2 feste nr. 1, når han bestrider at det ble inngått noen avtale. Kartforretningen må under enhver omstendighet ha en bindende virkning for Sole selv om hennes rettsforgjengere ikke skulle være bundet. Hun hadde mulighet og oppfordring til å gjøre seg kjent med kartforretningen, og ut fra passivitetsbetraktninger må hun være avskåret fra å gjøre innsigelser mot den grense som som fremgår av forretningen under en rettssak som reises først 11 år etter at hun har ervervet sin eiendom.
Når det gjelder hovedanken bestrides at en grense i sjøen etter midtlinjeprinsippet med utgangspunkt i byrettens grensetrekking på land medfører at noen del av bryggen blir liggende på Soles sjøgrunn. Målingene fra de sakkyndige vitner som resulterer i en grense gjennom bryggen, er basert på metoder som ikke er i samsvar med en riktig praktisering av midtlinjeprinsippet. Det er ikke grunnlag for å hevde at det hos tidligere eiere har vært en alminnelig oppfatning at bryggen delvis ligger på sjøgrunn som tilhører bnr. 2 feste nr. 1.
Subsidiært gjøres gjeldende at Hyrum og hennes rettsforgjengere har hevdet en rett til den plassering bryggen nå har. Det kan ikke antas at oppsettingen av bryggen i 1935 var bygget på såkalt "tålt bruk" slik at tillatelsen var undergitt begrensninger f.eks. til å gjelde bare for daværende eier av bnr. 8. Det er videre uten betydning at utbedringen av bryggen i 1990 medførte at den ble noe større enn tidligere. Det er tale om svært små endringer som ligger innenfor hva en bryggerett i alminnelighet gir anledning til av vedlikehold og utbedring.
Det avvises at hovedanken kan føre frem med hjemmel i granneloven, slik Sole subsidiært gjør gjeldende. Bryggen har ligget på stedet siden 1935. Utbedringen i 1990 innebar ingen gjennomgripende endring. Bryggen slik den er i dag kan derfor ikke sies å være en innretning som er "urimeleg eller uturvande" i forhold til granneloven §2. Når det gjelder Soles anførsler om betydningen av manglende varsel m.v. i forhold til granneloven §10 annet ledd, vises til at Sole var klar over byggingen uten at hun benyttet muligheten for å gripe inn med relevante rettslige midler for å stoppe anleggsarbeidet.
Hyrum har nedlagt slik påstand i hovedanken::
"1. Sandefjord byretts dom stadfestes.
2. Hilde Sole dømmes til å erstatte Tone Wendelborg Hyrums saksomkostninger for lagmannsrett."
I motanken har hun nedlagt slik påstand:
"1. Kartforretning 11. mai 1977 med tilhørende målebrev av 28. oktober 1977 over gnr. 100, bnr. 8 i Sandefjord legges til grunn for fastleggelsen av grensen mot festenr. 1 under gnr. 100, bnr. 2 i Sandefjord.
2. Hilde Sole dømmes til å betale til Tone Wendelborg Hyrum sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at at hovedanken ikke for noen del kan gis medhold og at motanken må føre frem. Etter lagmannsrettens oppfatning må grensen mellom de to eiendommer trekkes slik det fremgår av kartforretningen fra 1977. I så fall må det være på det rene at bryggen i sin helhet ligger på sjøgrunnen som tilhører bnr. 8 uansett hvordan man vil trekke grensen etter midtlinjeprinsippet. Dette er forøvrig innrømmet fra Soles side. Med den grensepåstand som er nedlagt fra Hyrums side blir det derfor ikke nødvendig å ta stilling til hvilken metode for beregning av midtlinjen som er den riktige med utgangspunkt i grensen på land. Heller ikke er det nødvendig for lagmannsretten å drøfte Hyrums subsidiære hevdsgrunnlag.
Under kartforretningen i 1977 oppsto det diskusjon om hvor det nordligste grensepunkt for bnr. 8 lå. Det står en gammel jernbolt i det som er betegnet som pkt. 19 i kartforretningen, og det er dette punkt som byretten i sin dom har betegnet som "den nordre ekstremitet på land" for bnr. 8. Etter de opplysninger som foreligger, må lagmannsretten legge til grunn at det under forretningen ble reist spørsmål om nordligste grensepunkt lå noe nord for pkt. 19 og opprinnelig var markert med restene av en jernbolt innved bryggen på Soles eiendom. Det punkt som i kartforretningen er markert som nordspissen på bnr. 8 - i forretningen betegnet som pkt. 18 - ligger omtrent midt mellom pkt. 19 og Soles brygge. Etter det opplyste foreslo høyesterettsadvokat Hansen Just - som under kartforretningen representerte bnr. 8 - pkt. 18 som en form for kompromiss og markerte dette med et blått spraymalingsmerke i fjellet. Det er videre opplyst at han under forretningen var opptatt av å sørge for at bryggen som tilhørte bnr. 8 uomtvistlig ble liggende innenfor denne eiendoms grenser.
Fra Soles side er det vist til at Robert Jørgensen, som under kartforretningen representerte eierne av bnr. 2 feste nr. 1, i sitt vitneprov har benektet at det under forretningen ble inngått avtale om endring av grensen og at Hyrum må ha bevisbyrden for en slik avtale. Lagmannsretten skal bemerke at det ikke synes helt treffende å betrakte det som skjedde under kartforretningen som en avtale om endring av en bestående grense. Det kan være mer nærliggende å se det slik at det under befaringen ble konstatert en uklarhet om hvor grensen gikk og at denne uklarhet ble brakt ut av verden ved den grense som ble trukket ved kartforretningen. Det er her tale om en tvil som gjaldt noen kvadratmeter svaberg. I slike tilfeller er det praktisk og formodentlig vanlig at tvil som oppstår under en kartforretning, klargjøres på stedet og at den aktuelle grensestrekning inntegnes uten ytterligere formalisering. At det ikke foreligger noen egen skriftlig avtale mellom eierne på hver side er derfor i bevisbyrdemessig sammenheng intet tungtveiende argument som taler mot at det forelå en sammenfallende oppfatning om den grensestrekning som fremgår av kartforretningen.
Den inntegnede grense i kartforretningen er i seg selv en omstendighet som med styrke tilsier at oppmålingsmyndighetene oppfattet forholdet dithen at partene hadde samme forståelse av hvor grensen gikk på den omtvistede strekning og at kartet svarer til partenes oppfatning da forretningen ble avsluttet. Albert Hansen, som var kartvitne, har i sitt vitneprov for lagmannsretten forklart at han og kartforretningens administrator, oppmålingssjef Olaf Bjørnetun, forsto saken slik.
Lagmannsretten påpeker videre at kartforretningens grense etter forholdene fremtrer som mer naturlig og mer i samsvar med de grenser som kan ha blitt fastsatt ved skylddelingen i 1935, enn den grense som byretten er blitt stående ved. Også dette forhold styrker antagelsen om at partene ved kartforretningen hadde en felles grenseoppfatning i samsvar med det målebrevet viser. På det siste stykke frem til det omforenede punkt 19 går grensen mellom de to eiendommer langs foten av en fjellskrent. Punkt 19 er markert med en jernbolt som ligger et par meter fra vannkanten. Den grense byretten er blitt stående ved, vinkler ca 120 grader i punkt 19 idet den bøyer av fra bolten og ned til vannkanten. En slik vinkling fremgår ikke av grensebeskrivelsen i skylddelingen fra 1935 og medfører at det blir liggende igjen noen kvadratmeter svaberg nord for punkt 19 som skulle tilhøre Soles eiendom. Dette lille restområdet er på grunn av fjellskrenten vanskelig tilgjengelig fra Soles side og fremtrer naturlig som en del av bnr. 8. Videre synes kartforretningens grense å stemme bedre med bryggens plassering enn den grense byretten er kommet til. Bryggen var anlagt før bnr. 8 ble skilt ut og er benevnt som bnr. 8's brygge i skylddelingsforretningen fra 1935. Det har formodningen for seg at partene ved kartforretningen i 1977 var innforstått med at grensen skulle settes slik at bryggen med rimelig grad av sikkerhet i sin helhet ble liggende på sjøgrunn tilhørende bnr. 8. Lagmannsretten legger til grunn at den nybygde brygge som ble satt opp i 1990, ikke strekker seg særlig mye lenger mot nord enn den gamle, og at også bryggen i sin nåværende utforming i sin helhet ligger på den del av sjøgrunnen som ved kartforretningen i 1977 har vært forutsatt skulle tilhøre bnr. 8.
Som et subsidiært grunnlag for krav om riving av bryggen har Sole anført granneloven §2 og §10. Lagmannsretten finner ikke rom for å anvende disse bestemmelsene i den foreliggende sak. Det var anlagt brygge på stedet allerede før Soles eiendom ble fradelt i 1935, og den nye brygge innebærer ingen endring som går utover det ventelige eller det som er vanlig for naboforhold i strandsonen. De ulemper i form av ungdomsbråk m.v. i tilknytning til bryggen som er nevnt fra Soles side, dreier seg om enkeltstående tilfeller som ikke kan gi grunnlag for å aksjonere etter granneloven. Bryggen slik den er i dag kan derfor ikke anses som urimelig i forhold til granneloven §2. Heller ikke kan den i forhold til denne bestemmelse anses som "uturvande" under henvisning til at Hyrum kan finne en annen plassering på sin eiendom. Den nåværende plassering er etter det opplyste bestemt av dybde- og vindforhold og kan etter en interesseaveining ikke sies å rammes av det her nevnte alternativ i §2.
Sole har i pkt. 3 i sin påstand i hovedanken krevet begrensninger i bruken av bryggen. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å ta noe av denne del av påstanden til følge. Det kan ikke settes noe generelt forbud mot passering av båt nord for bryggen. Det følger allerede av den frie ferdselsrett etter friluftsloven §6 første ledd 1. punktum. Det foreligger ingen opplysninger om at det fra Hyrums side foreligger overskridelse av denne ferdselsrett eller at det er noen aktuell fare for slik overskridelse. Heller ikke de øvrige innskrenkningene som det er nedlagt påstand om, kan lagmannsretten finne grunnlag for å avsi dom for. Riktignok kan man ikke, utover det friluftsloven §7 gir adgang til, fortøye båt eller sette opp fortøyningsanretninger på en slik måte at annenmanns eiendomsrett eller strandrett blir krenket. Det er imidlertid ingen opplysninger om bruk eller aktuell fare for bruk av bryggen som innebærer slike krenkelser i forhold til den grense mellom eiendommene som lagmannsretten legger til grunn. Pkt. 3 i Soles påstand i hovedanken blir etter dette å avvise på grunn av manglende rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven §53 og §54.
Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig å utforme en felles domsslutning for hovedanke og motanke.
Hovedanken har vært forgjeves, og Sole bør for så vidt erstatte Hyrums saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Hyrums prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver på tilsammen 47428,50 kroner, hvorav 44000 kroner gjelder salær til prosessfullmektigen. Det er oppgitt at maksimalt 20 % av beløpet gjelder motanken. Oppgaven legges til grunn og Hyrums saksomkostningserstatning for hovedanken avrundes til 38000 kroner. Sakens bevismessige side frembyr slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Motanken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet for denne del av saken reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. På bakgrunn av den faktiske tvil som motanken reiser, bør hver av partene på dette punkt bære sine saksomkostninger etter §172 annet ledd. Det tilføyes at lagmannsretten i den foreliggende ankesak er ubundet av den kjennelse retten avsa 11. desember 1992 etter særskilt kjæremål over byrettens omkostningsavgjørelse, jfr. Schei, Tvistemålsloven I 386
Lagmannsrettens avgjørelse er enstemmig.
Slutning:
1. Grensen mellom bnr. 8 og bnr. 2 feste nr. 1 under gnr. 100 i Sandefjord går slik som vist ved kartforretning og tilhørende målebrev 11. mai og 28. oktober 1977.
2. Byrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder pkt. 2 i Hildes Soles påstand i hovedanken.
3. Hovedanken avvises forsåvidt gjelder pkt. 3 i Hilde Soles påstand.
4. Erstatning for saksomkostninger for byretten og i motanken tilkjennes ikke.
5. Hilde Soles dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom og kjennelse å betale til Tone Wendelborg Hyrum 38000 - trettiåttetusen - kroner som erstatning for saksomkostninger i hovedanken.