LA-1993-253
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-04 |
| Publisert: | LA-1993-00253 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr.92-00767 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00253 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Hennig-Olsen Is A/S (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Steen). Ankemotpart: Kristiansand kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan Morten Olsen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann, 2. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, 3. Eks.ord. lagdommer Haakon Steen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §180, Ligningsloven (1980) §28 |
Saken gjelder spørsmålet om fradragsrett for utgifter i anledning bedriftsbesøk o.l. i utlandet, jfr. skatteloven §44 første ledd.
Hennig-Olsen Is A/S har i flere år arrangert årlige såkalte salgs- og produksjonskonferanser i utlandet for sine ansatte. Frem til 1982 ble utgiftene til disse reisene i sin helhet godkjent som fradragsberettiget, men for årene 1982-1985 ble fradraget vedrørende salgskonferansene godkjent med kun 40 % av de totale kostnadene. Ligningsnemnda i Kristiansand uttalte samtidig at nemnda fant at spørsmålet om å tilbakeføre fradraget for produksjonskonferansene ikke burde tas opp. For årene 1986-1988 vedtok imidlertid ligningsnemnda - ved vedtak av 8. februar 1989 - å tilbakeføre 60 % av kostnadene for både salgs- og produksjonskonferansene, således ble kun 40 % av kostnadene ansett fradragsberettiget.
Bedriften påklaget vedtaket til overligningsnemnda, som 7. november 1991 vedtok ikke å ta klagen til følge.
Ved stevning av 6. mai 1992 reiste så bedriften sak mot Kristiansand kommune med krav om at ligningen for årene 19861988 skulle oppheves og undergis ny behandling, og at utgiftene til produksjonskonferansene i utlandet skulle anses fradragsberettiget i sin helhet ved den nye ligningen. Overligningsnemndas vedtak for så vidt gjelder salgskonferansene er ikke angrepet.
Kristiansand byrett avsa 10. desember 1992 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Kristiansand kommune v/ordføreren frifinnes.
2. Hennig-Olsen Is A/S v/styrets formann dømmes innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Kristiansand kommune v/ordføreren kr 27000,- i erstatning for saksomkostninger."
Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet, fremgår av dommen.
Hennig-Olsen Is A/S har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Kristiansand kommune har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 10. januar 1994. Adm. direktør Otto Hennig-Olsen møtte for den ankende part sammen med prosessfullmektigen, advokat Gunnar Steen. For ankemotparten møtte ligningssjef Helge Støyl og førstekonsulent Tor Thorkildsen samt prosessfullmektigen, advokat Jan Morten Olsen.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Reisene er foretatt av rene bedriftsøkonomiske årsaker og har vært av direkte betydning for bedriften. De har bl.a. hatt stor betydning for utbyggingsarbeider og investeringer som ble foretatt i årene 1988-1990.
Dette dreier seg om en konkurranseutsatt bransje, og det er avgjørende for å kunne følge med i utviklingen at man er i første rekke når det gjelder produktutvikling. Bedriften sendte så mange av sine ansatte til bedrifter og messer i utlandet for å holde seg ajour med det utstyr som fantes i markedet, samt for å utvide de ansattes kompentanse til fordel for bedriften. På grunn av bl.a. konkurransesituasjonen og det begrensede markedet var det ikke aktuelt å legge reisene til Norge.
Man reiste på rimeligste måte og la reisene til week-endene fordi det var nødvendig å ha med seg også produksjonsarbeiderne. Skulle man reise midt i uken, ville det være nødvendig å stanse produksjonen.
Det har hver gang vært nøkkelpersonell som har deltatt på turene. Også de faste produksjonarbeiderne anses som nøkkelpersonell. Det var særlig viktig at også disse fikk anledning til å delta, idet produksjonarbeiderne ville bli direkte berørt av eventuelle feilinvesteringer.
Det er et utstrakt bedriftsdemokrati ved bedriften. Dette er en av de viktigste årsakene til at bedriften har klart omstillinger på en god måte. Alle ansatte, også produksjonsarbeiderne, blir trukket aktivt med når det vurderes å innføre nye metoder eller det vurderes å gå til nyanskaffelser/investeringer. Dette tilsier at flest mulig bør få delta på slike reiser. Dette gjelder også reisen til Hannover-messen som også omfattet artikler som arbeidsstoler og annet utstyr som var viktig for arbeidsmiljøet, og som derfor produksjonsarbeiderne burde få kjennskap til.
Ingen av reisene har hatt feriemessig preg, og innslaget av ikke faglig karakter har vært meget begrenset og må anses som rimelig. Reisen i 1988 til Hannover-messen hadde ikke noe ikke-faglig innslag. Det er derfor heller ikke grunnlag for begrensning av fradagsretten etter skatteloven §44 første ledd bokstav a fjerde ledd.
Hensynet til forutberegnelighet tilsier også at utgiftene i sin helhet bør godtas som fradragsberettiget - som de ble i tidligere år.
Subsidiært anføres at det skjønn som er utvist, er vilkårlig. De ulike reisene burde bl.a. ha vært vurdert hver for seg, idet innslaget av ikke-faglig karakter har vært forskjellig fra år til år. Ligningsmyndighetene har til tross for dette sett alle reisene under ett, også salgskonferansene. Det burde også ha vært tatt i betraktning at den vesentlige del av utgiftene - til reise og hotell - i alle tilfeller ville ha påløpt. Det er således ikke tatt hensyn til at det ifølge skattedirektoratets retningslinjer kun skal gjøres fradrag for merkostnadene som følge av de ikke-faglige innslag.
Vedtakene mangler dessuten premisser som viser hva det er lagt vekt på og hvordan man har kommet frem til den forholdsmessige fordeling av henholdsvis fradragsberettigede og ikke-fradragsberettigede utgifter. Overligningsnemnda har opprettholdt ligningsnemndas vedtak, men med en annen begrunnelse. Bl.a. har overligningsnemnda ikke lagt vekt på det store antall deltakere, slik ligningsnemnda gjorde. Dette tyder på vilkårlighet.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Ligningen for 1986, 1987 og 1988 av Hennig-Olsen Is AS oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved ligningen skal utgifter til foretatte studiereiser for ansatte tilknyttet produksjonen anses som fradragsberettigede i sin helhet.
2. Hennig-Olsen Is AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten har henholdt seg til byrettens dom som hevdes å være riktig både i resultat og i det vesentlige også med hensyn til begrunnelse. Anførslene for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Utgiftene til reisene kvalifiserer ikke i sin helhet for fradrag, slik den ankende part krever. Det er ikke forholdsmessighet mellom utgiftene og det faglige utbyttet for bedriften. En forutsetning for fradrag er at kurset/konferansen kan sies å være målrettet og forbeholdt en engere krets av fagfolk. Det er ikke tilfellet i denne sak der bedriften har sendt avgårde 40-50 personer, hvorav en stor gruppe har manuelt arbeid ved bedriften. Besøkene blir derfor av generell karakter for denne gruppen. For en del av deltakerne er imidlertid tilknytningskravet i skatteloven §44 første ledd oppfylt. Spesielt nevnes at Hannover-messen var innrettet mot en bedrifts beslutningstakere og fagfolk, og ikke beregnet på de som står ved et samlebånd. For disse vil derfor messen mer fremstå som en attraksjon - en opplevelse.
Bedriften kan ikke høres med at så mange som har deltatt på disse reisene, er med å bestemme innkjøp. Det er ikke noe som tyder på at det praktiseres et så utstrakt bedriftsdemokrati ved bedriften. Det vises til at ansatte ikke er representert i styret, og det er heller ikke opprettet bedriftsforsamling. Når det gjelder opplæringsbehovet, dekkes dette ved at de ansatte får opplæring/skolering når maskinene er montert.
Det ville sprenge alle grenser dersom man skulle tillate fradrag for så store grupper som det her er tale om. Det er tilsammen over 90 personer som har deltatt på de tre aktuelle reisene, og det har vært en forholdsvis stor utskifting hver gang. Det er en særdeles uensartet gruppe, og for manges vedkommende synes det faglige å ha kommet noe i bakgrunnen. Ved andre kurs og fagmesser ellers i året sendes det vanligvis kun 2-3 personer, og dette er gjerne driftssjefen og et par andre særlig fagkyndige ved bedriften.
Vilkårene for en ytterligere begrensning av utgiftsfradragene er i denne sak tilstede i henhold til skatteloven §44 første ledd bokstav a fjerde ledd. På reisen i 1986 gikk nesten halve tiden med til ikke-faglige innslag. Året etter begrenset det faglige innslag seg til en times bedriftsbesøk søndag og noe over halve dagen mandag. Når det gjelder reisen i 1988 til Hannover-messen, aksepteres at det ikke var noe ikke-faglig innslag.
Det bestrides at det utviste skjønn er vilkårlig eller åpenbart urimelig. I innstillingen til overligningsnemnda, som har fattet det vedtaket som retten skal prøve, er det en grundig gjennomgang av saken, og de hensyn som er lagt vekt på, er alle relevante og av saklig art. De enkelte reisene ble nøye gjennomgått, og man kom til at de ikke avvek så mye at det var grunn til å skjelne mellom dem ved vurdering av hvor stor del av utgiftsfradraget som kunne godtas. Dette må det være adgang til. Overligningsnemnda har lagt vekt på både det uforholdsmessige store deltakerantall og på den omstendighet at innslaget av ikke-faglig karakter ikke kunne sies å være rimelig.
Det avvises videre at overligningsnemnda har gitt en manglende begrunnelse. Lovens krav er at det gis en kort begrunnelse for vedtaket, jfr. ligningsloven §28. Dette kravet er oppfylt.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom av 10. desember 1992 stadfestes.
2. Kristiansand kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Fradragsrett for utgifter til slike bedriftsreiser/konferanser det her er tale om, er hjemlet i skatteloven §44 første ledd. Det er ikke bestridt fra kommunens side at vilkårene for fradrag i utgangspunktet er til stede etter nevnte bestemmelse, hvilket også lagmannsretten legger til grunn. Uenigheten knytter seg til spørsmålet om hvor stor del av de totale utgiftene kan anses fradragsberettiget. Avgjørende ved denne vurdering vil være om bedriften må sies å ha latt et uforholdsmessig stort antall ansatte delta, og/eller om innslaget av ikke-faglig karakter ikke har vært rimelig, jfr. §44 første ledd bokstav a fjerde ledd.
Lagmannsretten finner - i likhet med byretten - at det ikke har hatt direkte betydning for bedriften at en så stor gruppe som 40-50 personer fikk delta på reisene, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse på dette punkt. Det tilføyes at det ikke betviles at samtlige deltaker har hatt et visst faglig utbytte av reisene, og at det kan ha hatt positiv innvirkning på produktiviteten og arbeidsmiljøet at så mange som mulig av de ansatte fikk delta på disse årlige turene. Dette synes likevel ikke være tilstrekkelig for å kunne innrømme fradragsrett. Adgangen til fradragsrett er snever. Både ligningspraksis og rettspraksis synes forholdsvis streng på dette området. En innrømmelse av fullt fradrag i et tilfelle som dette, ville etter lagmannsrettens oppfatning innebære en utvidelse av fradragsretten og være i strid med lovgivers forutsetning. Vilkårene for en skjønnsmessig reduksjon av utgiftene som følge av et uforholdsmessig stort deltakerantall finnes således å være til stede.
Når det spesielt gjelder utgifter til kurs o.l. i utlandet, tok lovgiver sikte på med endringen av skatteloven §44 i 1981 å gi en nærmere presisering av reglene og å begrense adgangen til å føre medgåtte utgifter til fradrag ved skattleggingen, jfr. §44 første ledd bokstav a fjerde ledd. Med hensyn til spørsmålet om hva som ligger i "ikke rimelig innslag av ikke faglig karakter", må det blant annet ses hen til varigheten av kurset/reisen. I dette tilfelle er det tale om weekend-reiser. Om slike kortvarige kurs m.v. heter det i
Skattedirektoratets retningslinjer (Sk nr. 1/1982) på side 3:
"Ved kurs mv. av kortere varighet vil ikke faglige aktiviter i større grad måtte anses å være "ikke rimelige innslag". Varer f.eks. kurset to til tre dager, vil utenomfaglige aktiviteter måtte medføre en reduksjon av fradraget."
På den annen side er gitt uttrykk for at det ikke bør føre til noen reduksjon eller bortfall av adgangen til å føre utgiftene til fradrag dersom det i forbindelse for eksempel et ukeskurs er lagt inn enkelte sightseeing- eller shoppingturer.
Lagmannsretten finner under henvisning til ovennevnte at vilkårene for en ytterligere begrensning av utgiftene er til stede etter skatteloven §44 første ledd bokstav a fjerde ledd for så vidt gjelder reisene i 1986 og 1987. Reisen til Hannover-messen hadde ikke noe ikke-faglig innslag, slik at det ikke er grunnlag for ytterligere reduksjon for denne reisens vedkommende enn det som tidligere er nevnt. Derimot finner lagmannsretten at de to første reisene hadde et så betydelig ikke-faglig innslag at ligningsmyndighetene hadde adgang til å foreta en ytterligere reduksjon av fradraget. Ved vurderingen er det sett hen til den innstramning som lovendringen av 1981 innebar. På reisen i 1986 som varte fra torsdag ettermiddag til søndag kveld, var de faglige aktiviter begrenset til fredagen og lørdag formiddag. Året etter, da reisen varte fra lørdag morgen til tirsdag morgen, dreide de faglige innslag seg om et bedriftsbesøk av ca en times varighet søndag formiddag samt bedriftsbesøk mandag formiddag frem til lunsj. I programmet for øvrig inngikk blant annet by-sightseeing, museumsbesøk og shopping. Deltakerne i 1987 overvar dessuten europamesterskapet i sprangridning som ble arrangert i Gøteborg. Dette innebærer at den ikke-faglige delen må sies å representere en så vesentlig del at det gir grunnlag for reduksjon av fradraget.
Spørsmålet er så om ligningsmyndighetenes skjønnsutøvelse er vilkårlig eller urimelig. Lagmannsretten finner ikke at så er tilfellet. Videre finner lagmannsretten at den begrunnelse som er gitt, er tilstrekkelig.
Det er ikke påvist vesentlige feil i det faktiske grunnlag som overligningsnemnda har bygget sitt vedtak på, og overligningsnemnda har etter lagmannsrettens oppfatning lagt vekt på de relevante hensyn i denne saken. På bakgrunn av den ankende parts anførsler bør spesielt nevnes at lagmannsretten oppfatter innstillingen til overligningsnemnda slik at overligningsnemnda - i likhet med ligningsnemnda - bygger på at også det uforholdsmessige store deltakerantall må føre til reduksjon av fradraget, i tillegg til omfanget av ikkefaglige innslag. Videre nevnes at det ikke finnes sannsynliggjort at overligningsnemnda ved sitt skjønn har trukket inn at det var et fordyrende element å legge reisene til utlandet. Dette hensyn er riktignok positivt nevnt i ligningsnemndas vedtak, men finnes etter bevisføringen utelukkende å relatere seg til salgskonferansene.
Det utviste skjønn finnes å være forsvarlig, og leder ikke til et åpenbart urimelig resultat. Lagmannsretten finner i den anledning det naturlig å se hen til det antall ansatte som bedriften pleide å sende til andre konferanser og fagmesser ellers i året, idet hensynet til bedriften ikke synes å tilsi vesentlig flere deltakere på de tre omtvistede reisene enn ved øvrig reisevirksomhet.
Lagmannsretten finner heller ikke noe å innvende mot at det ble foretatt en forholdsmessig fordeling basert på de totale utgiftene eller at det ikke ble skjelnet mellom reisene de enkelte år, idet det antas i første rekke å være det uforholdsmessig store deltakerantallet som har begrunnet tilbakeføringen av fradraget. Den fordelingsmåte som ble benyttet, bør da kunne aksepteres og finnes ikke å være i strid med Skattedirektoratets retningslinjer, slik den ankende part anfører.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør erstatte motpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke foreligger særlige grunner som kan frita for erstatningsplikten. Advokat Jan Morten Olsen har inngitt omkostningsoppgave der omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til kr 32000, inkludert utgifter til kopiering og utarbeidelse av juridisk utdrag. Det er ikke reist innsigelser mot oppgaven, som blir å legge til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Hennig-Olsen Is A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Kristiansand kommune sakens omkostninger for lagmannsretten med 32000 - trettitotusen - kroner.