LA-1993-331
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-08 |
| Publisert: | LA-1993-00331 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00331 M. |
| Parter: | Statsadvokat Gunnar Andreassen mot A (Forsvarer: Advokat Heidi Ysen, Oslo. Bistandsadvokat) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen, formann. 2. Eks.ord. lagdommer Haakon Steen. 3. Byrettsdommer Jahn Mydland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §49, §335, §35, §36, §37d, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §437 |
År 1993 den 8. juni ble rett holdt i lagmannsrettens lokale i Tinghuset, Kristiansand i Vest-Agder lagsogn.
År 1993 den 9., 10. og 11. juni fortsatte forhandlingene.
Retten trekte seg attende til rådlegging. Det vart deretter sagt slik dom:
Statsadvokatane i Agder har 22. april 1993 sett A under tiltale ved Agder lagmannsrett til domfelling etter:
"Straffeloven §233 første ledd, jfr. §49 som bestemmer at det er straffbart å forsøke å forvolde en annens død. Grunnlaget er følgende forhold:
Natt til lørdag 21. november 1992, i en leilighet i - - -stien 3 H i Kristiansand, forsøkte han å drepe B. Han stakk eller hugg en samekniv inn i halsen/nakken til B, slik at han fikk skadet en muskel og det oppsto et kutt som ble sydd med 14 sting. Deretter hevet han kniven over hodet, samtidig som han beveget seg på nytt mot B. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet fordi han ble overmannet av C og D, og/eller fordi skaden ikke var livstruende, eller fordi han umiddelbart ble bragt under behandling på sykehus."
I tiltalevedtaket heiter det vidare:
"Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning for økonomisk skade, samt oppreisning til B. Videre vil det bli nedlagt påstand om inndragning av to kniver i medhold av straffeloven §335."
A er født xx.xx.1970. Han er dansk statsborgar, utan fast bustad og utan arbeid. For tida er han innsett i varetekt i Arendal kretsfengsel. Han er ugift og har ingen å forsyte og har inga inntekt. Han opplyser å ha gått 9-årig skule i Danmark og seinare ha utdana seg som skipsassistent. Han er straffedømd og botlagd i Danmark forbrot på våpenlovgjevinga og for innbrot og vinningsbrot. Han er og dømd i England etter våpenlovgjevinga.
Den sakgjevne har ikkje sagt seg skuldig etter tiltalen. Det er lagt fram eit spørsmålsskrift for lagretten med eitt hovudspørsmål, som - med samtykke frå partane - avvik noko frå den faktiske gjerningsomtalen i tiltalevedtaket. Spørsmålet lyder slik:
"Er tiltalte A skyldig i å ha forsøkt å forvolde en annens død ved at han forholdt seg som beskrevet nedenfor? Natt til lørdag 21. november 1992, i en leilighet i - - -stien 3 H i Kristiansand, forsøkte han å drepe B. Han stakk eller hugg en samekniv inn i halsen/nakken til B, slik at han fikk skadet en muskel og det oppsto et kutt som ble sydd med minst 14 sting. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet fordi skaden ikke var livstruende."
Lagretten har svara ja på spørsmålet. Retten - dei tre juridiske domarane - har lagt avgjerda til lagretten til grunn. Den sakgjevne vert etter dette straffedømd etter tiltalen.
Retten - dei tre juridiske domarane, ordføraren i lagretten og dei tre uttrekte lagrettemedlemene - legg desse faktiske tilhøva til grunn for straffutmålinga:
Den sakgjevne A lt til å ha hatt eit noko omflakkande liv dei siste åra. Såleis opplyser han sjølv å ha vore leigesoldat i krigen i det tidlegare Jugoslavia i 45 månader i 1992. Hausten 1992 kom han til Kristiansand, og fekk i fyrste omgang bu hjå ein kjenning av seg. Seinare budde han eit par vekers tid hjå C og E, og flytte deretter inn til F i husværet hans i - - -stien 3 H i Kristiansand. Alle desse er jamaldringar med den sakgjevne. Den siste flyttinga var stutt tid før 21. november 1992. Han hadde då truleg opphalde seg i Kristiansand i eit par månader.
Ved midnattstider natt til 21. november kom dei før nemnde C og E saman med B og D heim til F i - - -stien 3 H. Dei hadde sete og drukke i bustaden til C og E, og hadde med seg drikkevarer derfrå. Dei må ha teke med seg minst 1 liter sterk sprit då dei kom til F, truleg 95 % desinfeksjonssprit. Drikkinga heldt fram inne i stova til F. Ved sidan av han kom den sakgjevne til; han hadde lagt seg og vart vekt då gjestene kom.
Alle vart sitjande der utetter natta. Bortsett frå D, som hevdar han ikkje drakk i det heile denne kvelden og natta, smaka alle på spriten gjestene hadde med seg og denne vart etter kvart drukken opp. Den sakgjevne har forklara at han fekk 4 tablettar Vival av E og at han i det minste tok 2 av desse i samband med at han drakk det fyrste glaset med sprit. Det er uklårt kor mange tablettar den sakgjevne tok inn; vitnet E har i retten sagt at det var 8 tablettar Vival 5 mg. Det vart teke blodprøve av den sakgjevne neste dag kl. 14.30. Analyseresultatet viste ein alkoholkonsentrasjon på 0,04 promille i medelverdi. Vidare vart det påvist diazepam (virkestoffet i Vival) i konsentrasjonen 1,0 mikromol pr. literblod. Det vart og påvist tetrahydrocannabinol og aceton i blodet.
Den sakgjevne har i ettertid forklara at han ikkje minnest noko av det som hende etter at han tidleg på natta hadde teke tablettar og drukke 3-4 glas med sprit, og fram til langt ut på neste dag. Dei oppnemnde psykiatrisk sakkunnige har i den skriftlege fråsegna si konkludert med at A korkje var utan medvit eller hadde forbigåande sterkt nedsett medvit på gjerningstidspunktet. Den eine av dei sakkunnige, lege Tor Gamman, har møtt i retten og supplert den skriftlege fråsegna. Dersom ein legg til grunn eit slikt større tablettinntak somopplyst av vitnet E, kan dette saman med eit raskt alkoholinntak likevel ha ført til ein tilstand av forbigåande sterkt nedsett medvit på gjerningstidspunktet, etter det legen heldt fram i retten. Legen opplyste på spørsmål at han ikkje trudde det var spel frå den sakgjevne si side når han seier han ikkje minnest noko.
Ut frå vitneforklaringane må retten byggje på at det utvikla seg til skarpe ordvekslingar og mindre fysiske konfrontasjonar mellom den sakgjevne og fleire av dei andre utetter natta, men at desse episodane glei over. Motsetnadene lt til å henge saman med samtaler om bakgrunnen den sakgjevne hadde som leigesoldat frå krigen i Bosnia. Retten legg til grunn at det hadde vore eit basketak mellom den sakgjevne og den krenkte B medan dei båe sat i ein sofa. Etter at B hadde reist seg og var på veg ut av romet av di han ikkje ville slost, kom den sakgjevne etter han og stakk han i halsen/nakken slik det går fram av tiltalen. Den sakgjevne nytta ved dette høvet ein såkalla samekniv, som han hadde til rådvelde. Nokre av vitna har forklara at den sakgjevne like før knivstikket sa han ville drepe B, men det er noko uvisst kva som vart sagt og kva som kunne leggjast i det, og retten legg ikkje vekt på dette omstendet.
Etter knivstikket bar den sakgjevne seg slik åt at han måtte overmannast av dei andre, som fekk kontroll over han. I denne samanhengen vart det eit basketak som førde til at den sakgjevne vart banka opp. Han fekk fleire skader kring augo og elles i andletet og truleg eit ribbeinsbrot, og klaga over å ha vondt i hovudet i lang tid etterpå. Det vart straks etter desse hendingane, like før kl. 06.30, gjeve melding til Falken og til politiet, som kom til. Både B og A vart sende på sentralsjukehuset.
Med omsyn til tilstanden for den krenkte B, vart det konstatert eit 6-8 cm langt og 2-3 cm djupt kutt på bakre laterale kant av nakken. Det var gjort skade på den breie ryggmuskelen, men ikkje teikn til nerveskade eller karskade. Skaden var i seg sjølv ikkje livstrugande. Etter at såret var sydd att, kunne han forlate sjukehuset. I ettertid har B klaga over hovudverk, nakkesmerter og skjelving, og det må leggjast til grunn at dette heng saman med muskelstrammingar etter skaden.
Retten har kome til at straffa høveleg kan setjast til fengsel i 2 år og 7 månader. Den sakgjevne har sete i varetektsfengsel sidan 21. november 1992, og det kjem difor 203 dagar til frådrag i straffa for varetektsopphaldet.
Retten har i straffaukande lei teke omsyn til at domfellinga gjeld grov valdsferd utan mål og meining. Allmennpreventive omsyn talar for at domstolane gjennom ein streng straffereaksjon freistar å motverke slik forkasteleg og farleg åtferd, som er aukande i samfunnet i dag. Det må kunne karakteriserast som rein slump at knivstikket ikkje fekk langt meir alvorlege fylgjer. Den sakgjevne er ikkje tidlegare dømd for valdsbruk, men ut frå bakgrunnen hans meiner retten at det og av individualpreventive omsyn trengst ein fast straffereaksjon i dette høvet.
På den andre sida må det ved straffutmålinga takast noko omsyntil at den krenkte trass alt ikkje fekk så alvorlege skader. Og retten har ikkje grunnlag i prova for å byggje på at den sakgjevne handla med ei kvalifisert form for forsett. Til det er dei nærare omstenda før og etter handlinga for lite klårlagde.
Retten tek til fylgje kravet frå påtalemakta om inndraging til fordel for statskassa av den kniven (samekniven) som vart nytta ved handlinga, jf. straffeloven §35, jf. §36 og §37d. Ein kan derimot ikkje sjå at det er heimel for inndraging av den andre kniven (jaktkniven) som har vore framme i saka.
Påtalemakta har på vegner av den krenkte B sett fram påstand om at den sakgjevne skal dømast til å svare skadebot (oppreising) til han for ikkje-økonomisk skade etter skadebotlova §3-5a) med inntil kr 30.000. Dei juridiske domarane, som avgjer dette kravet, viser til at den sakgjevne forsettleg har valda skade på person som nemnt i denne lovføresegna. Det er ikkje omstridd at vilkåra for å gje dom på skadebot er oppfylte. Ein viser til det som er nemnt ovanfor om skadene som B har fått. I tillegg har han i retten forklara seg om psykiske plager etter hendinga. Til all lukke ser det ikkje ut som han vil få varig mein av knivstikket. Retten har ved fastsetjinga av skadebota teke omsyn til det som er opplyst om utbetalingar frå fylkesmennene etter ordninga med skadebot til valdsoffer. Alt i alt meiner retten det er rimeleg med ei skadebot på kr 10.000 i dette høvet, og gjev namsdom for det.
Det er ikkje påstått sakskostnader, og etter omstenda vert sakskostnader ikkje pålagde, jf. straffeprosessloven §437 tredje leden.
Domen er samrøystes.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1970, vert dømd for eitt brotsverk mot straffeloven §233 fyrste leden, jf. §49, til ei straff av fengsel i 2 - to - år og 7 - sju - månader. Til frådrag i straffa kjem 203 - tohundreogtre - dagar for varetektsfengsel.
2. I medhald av straffeloven §35 vert det inndrege ein kniv (samekniv) til fordel for statskassa.
3. A vert dømd til, innan 2 - to - veker frå forkynninga av domen, å betale 10.000 - titusen - kroner til B som skadebot (oppreising) for ikkje-økonomisk skade.