LA-1993-36
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-25 |
| Publisert: | LA-1993-00036 |
| Stikkord: | Jordskifte, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00036. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Hilmar Abrahamsen 2. Ingrid Abrahamsen Kjæremotparter: 1. Statens Vegvesen i Vest-Agder 2. Lyngdal kommune (Advokat Dennis Danielsen). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommerne John Årseth, Åse Berg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §64, §180, Jordskifteloven (1979) §88 |
År 1993 den 25. januar ble rettsmøte holdt på Agder lagmannsretts kontor i Skien.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:
Hilmar Abrahamsen, eier av gnr. 167 bnr. 14 og 20 i Lyngdal, fremsatte 6. februar 1992 krav om grensegang etter jordskifteloven §88 for Lista jordskifterett. Som motparter oppga han Lyngdal kommune som eier av del av tidligere riksvei 43 og Statens Vegvesen som eier av Eierslandsveien K553. Kravet ble angitt å gjelde "Fastsettelse av grensa mellom privat eiendom og veienes eiendom."
Jordskifteretten fant det praktisk å dele saken i 3 områder. For område nr. 2 og 3 ble saken fremmet. For område nr. 1, som er kalt "Området ved Revsvollsvingen", avviste jordskifteretten å fremme saken, idet retten med henvisning til Agder lagmannsretts dom av 26. juni 1990 i ankesak nr. 42/1989 anså det rettskraftig avgjort at rekvirentene ikke er eiere av noe areal som grenser til Eierslandsveien. Jordskifterettens avsa kjennelse om avvisning av denne del av saken 11. november 1992. Hilmar Abrahamsen ble pålagt å betale kr 5.000,- i saksomkostninger til Lyngdal kommune. Grensegangssaken ble avsluttet 17. november 1992 og rettsbokutdrag sendt partene 23. samme måned med angitt kjæremålsfrist 21. desember 1992.
Hilmar og Ingrid Abrahamsen har 21. desember 1992 påkjært jordskifterettens avvisningskjennelse til Agder lagmannsrett. De har begrunnet kjæremålet slik:
"I sak nr. 28/1987 A for Lyngdal herredsrett og sak nr. 42/1989 for Agder lagmannsrett var partsforholdet Edvin Abrahamsen m.fl mot Lyngdal kommune. Statens Vegvesen var ikke part. I den sak som nå skulle behandles av jordskifteretten, var det krevd at jordskifteretten skulle behandle grensa mellom de kjærende parters eiendommer og Statens Vegvesen i fylkesvegen i Revsvollsvingen. Det som er rettskraftig avgjort av herredsretten og lagmannsretten må være det som står i domsslutningene.
Jordskifteretten har supplert domsslutningene med opplysninger fra premissene og det som det prejudisielt er tatt stilling til:
Det er tatt hensyn til at herredsretten har omtalt vegens grense og lagmannsretten har så vidt nevnt området mellom vegen og det regulerte område.
Vegens grense mot aust er ikke rettskraftig avgjort. Vi mener at ved en riktig rekonstruksjon av fylkesvegens område etter "profilene" eller ferdigveisnivellementet fra 1929 - 1930 og dessuten ved at det blir tatt hensyn til de planeringer av skråninger og skjeringer, som tilstøtende private grunneier har gjort, vil det vise seg at det ligger et privat område vest for det område, som er avlagt med grønn farge på kartet dok. nr. 5.
Dette private område er avlagt med gul farge. Når det gjelder slutningene i herredsrettens og lagmannsrettens dommer, er heller ikke disse fullstendige. Det vises til stadfestet reguleringsplan av 29. august 1977. Det er ikke framlagt noe dokument som viser hvor grensene for dette område går, på den side som vender mot fylkesvegen. Det er her det ligger et privat område som det er forlangt grensegang for. De kjærende parter mener at det har vært forutsetningen at gang- og sykkelstien skulle være et område langs fylkesvegens grense. Det er fylkesvegens grense som forlanges behandlet av jordskifteretten. Når denne grense bli rettskraftig fastlagt, vil også området for gang- og sykkelveg kunne justeres inn mot denne grense. Slik kommunen har konstruert reguleringsgrensen vil flere tomter bli berørt. Hvis gang- og sykkelstien blir forskjøvet vestover til fylkesvegen grense, vil tomtene unngå å måtte avgi så store arealer. Grensegangkravet gjelder i første rekke grensa mellom privat område og fylkesvegens område. En avgjørelse av grensa vil også kunne ha betydning for forholdet mellom de private og Lyngdal kommune. Hvis området for gang- og sykkelvegen er kommet for langt aust, fordi fylkesvegens grense er feil rekonstruert, vil grunnlaget for herredsrettens og lagmannsrettens dom være feil. Hvis jordskifteretten kommer til at grensa for fylkesvegen går lenger vest, enn det reguleringsmyndighetene har lagt til grunn, vil dette kunne være nye opplysninger eller omstendigheter som kan danne grunnlag for krav om gjenopptagelse av lagmannsrettens dom i sak nr. 42/1989."
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Den forlangte grensegang i området ved Revsvollsvingen fremmes.
2. Hilmar Abrahamsen og Ingrid Abrahamsen tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten i tilknytning til avvisingen av grensegangen og saksomkostningene for behandlingen av dette kjæremål."
Lyngdal kommune v/advokat Dennis Danielsen har i tilsvar til kjæremålet anført:
"Jeg vil hevde at Lista jordskifteretts kjennelse av 25. august 1992 er riktig og henholder meg til dens begrunnelse som fremgår av dommen fra side 7 t.o.m. side 11. Jeg nedlegger slik påstand:
1. Lista jordskifteretts slutning på side 11, pkt. 1, om å avvise den del av saka som angår område nr. 1 ved Revsvollsvingen stadfestes.
2. Lyngdal kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Statens Vegvesen har i tilsvar anført:
"Kjæremotparten - Statens Vegvesen Vest-Agder - står fast ved at jordskiftet angående grensen mellom de kjærende parters eiendommer og den offentlige veggrunnen må avvises for så vidt gjelder området angitt som område nr. 1 Revsvollsvingen, idet det foreligger en rettskraftig avgjørelse mellom vegmyndighetene og de kjærende parter om eierforholdet til nevnte område.
Kjæremotparten viser til den begrunnelse som er gitt i Lista jordskifteretts avvisningskjennelse av 17. november 1992.
Til kjæremålet skal ellers bemerkes:
Tvisten for Lyngdal herredsrett og Agder lagmannsrett dreide seg om det var inngått bindende avtale mellom eierne av de aktuelle eiendommer og Lyngdal kommune om avståelse av "et angitt vegareal, blant annet til gangog sykkelsti", jfr. lagmannsrettens dom side 2. Det areal partene tvistet om, var nærmere beskrevet i en forhandlingsprotokoll av 16. juni 1982, og som påpekt i herredsrettens dom side 7 gjaldt saken "grunn som etter stadfestet reguleringsplan var avsatt til trafikkformål. Dessuten areal som kommunen tidligere hadde tatt i bruk. Det var presisert som en forutsetning at areal som tidligere var tatt i bruk nå ble innløst".
Forholdet var således at den vegmyndighet som var part i saken - Lyngdal kommune - skulle forestå ethvert grunnerverv som sikret at gang-/sykkelvegen og fylkesvegen utgjorde ett sammenhengende trafikkområde slik som forutsatt i plansammenheng. Kommunen skulle derved innløse all privat grunn innenfor det området som i foreliggende plan var angitt til bruk for offentlige vegformål; likegyldig om dette i det foreliggende planmaterialet var beskrevet som fylkesveg eller gang/sykkelveg. Det framgår videre helt klart av premissene både for herredsretten og lagmannsrettens domsavgjørelse, at det ble lagt til grunn at kommunen ved sin avtale med de kjærende parter hadde innløst all privat grunn innenfor de aktuelle planområder. For den nærværende jordskiftesak er det derved uten rettslig betydning at fylkesvegstyresmaktene v/Statens vegvesen Vest-Agder ikke var part i sakene for herreds- og lagmannsrett.
Lagmannsrettens domslutning om at de kjærende parter pliktet å avstå "nødvendig areal" til anlegg av gang- og sykkelsti i henhold til den stadfestede reguleringsplan, må forstås med bakgrunn i det ovenstående. Med "nødvendig areal" siktes her til det areal som var beliggende mellom eiendommenes tidligere grense med fylkesvegen og den nye grense som framgikk av reguleringsplanen. At det var dette areal de kjærende parter pliktet å avstå, framgår eksplisitt av lagmannsrettens domspremisser der det framheves at de kjærende parter hadde fått oppgjør "for all grunn fra den gamle vegen og til de nye regulerte grenser for gang- og sykkelstien", jfr. side 12.
Det følger av det ovenstående at de kjærende parters eiendomsgrense mot fylkesvegen er identisk med grensen mot gang- og sykkelvegen, og at det ikke er noen lommmer med privat grunn innenfor det areal som i plansammenheng er avsatt til offentlig trafikkformål. Da det foreligger en rettskraftig domsavgjørelse vedrørende eierforholdet til det areal som i plansammenheng er avsatt til formål som nevnt, må jordskiftesaken avvises. De kjærende parter har ingen rettslig interesse i å få gjennomført noe jordskifte for å få klarlagt eiendommenes tidligere grense mot fylkesvegen.
Det nedlegges slik påstand:
Grensegangssaken avvises for så vidt gjelder område nr. 1 Revsvollsvingen."
Lagmannsretten skal bemerke: Kjæremålssaken gjelder spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort ved Agder lagmannsretts dom av 26. juni 1990 i ankesak nr. 42/1989. Det er rettskraftvirkningen av denne dommen som har vært grunnlaget for jordskifterettens avvisning av grensegangskravet forsåvidt gjaldt området ved Revsvollsvingen. Pkt. 1 i domsslutningen i nevnte dom har slik ordlyd:
"1. Hilmar Abrahamsen og Ingrid Abrahamsen dømmes til å avstå nødvendig areal til anlegg av gang- og sykkelsti i henhold til stadfestet reguleringsplan av 29. august 1977, av sine eiendommer, uten å kreve ytterligere erstatning enn den som allerede er utbetalt."
Parter i ankesaken var Lyngdal kommune og Hilmar og Ingrid Abrahamsen. I herredsrettssaken var det andre parter på grunneiersiden, men da saken kom opp for lagmannsretten hadde ekteparet Abrahamsen overtatt samtlige eiendommer som saken gjaldt. Statens vegvesen var ikke part verken i ankesaken eller i herredsrettssaken.
Lagmannsrettsdommen er en fullbyrdelsesdom, som direkte bare avgjør om Lyngdal kommune skulle betale erstatning for det areal Hilmar og Ingrid Abrahamsen ble pålagt å avstå til anlegg av gang- og sykkelsti i henhold til reguleringsplanen av 1977. Dommen avgjør ikke direkte noe om eiendomsgrenser, men lagmannsretten har lagt til grunn at et erstatningsbeløp på kr 12.500,- som ble utbetalt og mottatt i januar/februar 1983 var "et totaloppgjør for all grunn fra den gamle vegen og til de nye regulerte grenser for gang- og sykkelstien", og at Hilmar Abrahamsen var klar over dette og aksepterte det (domsutskriften 12). Med "den gamle vegen" er åpenbart ment fylkesveien (Eierslandsveien). Det er således klart nok at de kjærende parter ved sitt grensegangskrav nå angriper et rettsfaktum som lagmannsretten tok stilling til i dommen av 1990, selv om dette rettsfaktum ikke inngår i domsslutningen i lagmannsrettens dom. De kjærende parter har i kjæremålserklæringen presisert at "Det er fylkesvegens grense som forlanges behandlet av jordskifteretten." Men grensegang mot fylkesvegen kan de bare kreve hvis de eier grunn som grenser til fylkesvegen, og det har lagmannsretten i dommen av 1990 lagt til grunn at de ikke gjør - fordi lagmannsretten mente Hilmar Abrahamsen hadde inngått en avtale om erstatning "en gang for alle" for alt areal mellom fylkesvegen og den nye reguleringsgrensen, jfr. foran. Hvis kommunen i 1990 hadde tatt med i sin påstand et krav om fastsettelsesdom for at alt areal mellom fylkesvegen og den nye reguleringsgrensen var avstått og erstattet, ville det formodentlig ha vært helt kurant å få dette fastslått i domsslutningen.
Foruten det rettsforhold som direkte blir avgjort i en fullbyrdelsesdom, har også "rettsforhold som kravet umiddelbart avhenger av" tradisjonelt vært ansett omfattet av dommens rettskraftsvirkning, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind I 323 og de rettsavgjørelser som det der er vist til. Etter lagmannsrettens mening er det nettopp et slikt rettsforhold de kjærende parter har krevd behandlet av jordskifteretten. Lagmannsrettens domsresultat i 1990 avhang umiddelbart av bedømmelsen av om det var foretatt et endelig oppgjør i 1982-83, det er det eneste spørsmål lagmannsretten har drøftet og den eneste begrunnelse som er gitt for det resultat retten kom til. Det beror nærmest på en tilfeldighet at en konstatering av dette rettsfaktum ikke ble tatt med i kommunens påstand og dermed heller ikke er kommet til uttrykk i selve domsslutningen.
Lagmannsretten er etter dette som jordskifteretten kommet til at det må anses rettskraftig avgjort at de kjærende parter ikke er eiere av noe areal som grenser til fylkesvegen. De kan da ikke kreve grensegang for å få fastsatt grensene for fylkesvegen, og jordskifterettens avvisning av denne del av saken er følgelig korrekt. Lagmannsretten er enig med Statens Vegvesen i at det, slik forholdene her ligger an, ikke kan få noen betydning at det formelt var Lyngdal kommune som var motpart i lagmannsrettssaken i 1990 og at det således ikke foreligger noen rettsavgjørelse i forhold til Statens Vegvesen. Jordskifteretten kunne ha avvist denne del av saken uten at det hadde foreligget noen rettsavgjørelse overhodet, hvis jordskifteretten på annet prejudisielt grunnlag hadde kommet til at rekvirentene ikke var eiere av noe areal som grenset til fylkesveien.
Det kan muligens reises spørsmål om det er riktig å anse Lyngdal kommune som motpart i den del av saken som ble avvist. I kravet om grensegang er som nevnt kommunen oppgitt som motpart i egenskap av "eier av del av tidligere riksvei 43" mens Statens Vegvesen er oppgitt som motpart i egenskap av "eier av Eierslandsveien K-553". Den avviste del av saken gjelder såvidt skjønnes bare fastsettelse av en eventuell grense mellom rekvirentene og Statens Vegvesen som eier av Eierslandsveien. Hvis kommunen ikke skulle ha vært regnet som part i denne tvisten, er omkostningsavgjørelsen uriktig. Dette er imidlertid ikke tatt opp av de kjærende parter, og lagmannsretten oppfatter kjæremålet slik at det ikke gjelder jordskifterettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet hvis avvisningen opprettholdes.
Jordskifterettens kjennelse, slutningens pkt. 1, blir etter dette å stadfeste.
Lyngdal kommune har påstått seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken, uten angivelse av omkostningsbeløp. Påstanden tas til følge, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er inngitt et minimumstilsvar. Omkostningsbeløpet settes til kr 500,-. Statens Vegvesen har ikke fremsatt noen omkostningspåstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens kjennelse, slutningens pkt. 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hilmar og Ingrid Abrahamsen in solidum til Lyngdal kommune v/advokat Dennis Danielsen kr 500,- - femhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.