LA-1993-364
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-29 |
| Publisert: | LA-1993-00364 |
| Stikkord: | Felleseieskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr. 92-00677 - Agder lagmannsrett LA-1993-00364 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Erik Drangeid). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd Beck Andersen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, lagdommer Erling Strand, kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ektefelleloven (1927) §33, Ektefelleloven (1927) |
Larvik herredsrett avsa 29. januar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Gjeld tilknyttet lån nr. - - -, lån nr. - - - og lån nr. - - -, samt merverdiavgift og skattetrekk er å anse som partenes felles gjeld.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saken er et ledd i gjennomføringen av privat skifte mellom de separerte ektefeller A og B. A mener at de gjeldsposter som er nevnt i domsslutningen knytter seg til mannens næringsvirksomhet - drift av en landbrukseiendom - og at hun ikke har noe ansvar for disse postene. B hevder at A på avtalemessig grunnlag har forpliktet seg overfor ham til å være med på å dekke gjeldspostene. B overtok driften av foreldrenes landbrukseiendom i X 1983. Etter samlivsbruddet mellom partene i 1991 har han bosatt seg der, og i forståelse med sine foreldre og søsken skal han overta eiendomsretten til gården. Innmarken er for tiden leiet bort til andre. B er ufør og har ikke drevet gården etter 1991. A bor i partenes tidligere felles bolig sammen med deres to barn. Meningen er at hun skal overta boligeiendommen og en bil samt gjeld som er knyttet til anskaffelse av boligen og bilen. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse. Ankeforhandling ble holdt i Skien 19. og 20. oktober 1993. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne som er nytt for lagmannsretten. Det ble videre fremlagt en rekke dokumenter som vil bli omtalt i det følgende i den utstrekning det er av betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for herredsretten.
As anførsler kan sammenfattes slik:
Det foreligger intet avtalemessig grunnlag, verken skriftlig eller muntlig, som tilsier at hun skal måtte bære noen del av de omtvistede gjeldsposter. Det påpekes at gjelden er knyttet til mannens næringsvirksomhet og at fellesforpliktelser i første rekke er aktuelt i forbindelse med den felles bolig og det felles underhold. Det er bare B som er ansvarlig utad, og dette er et sterkt moment for at hun ikke har noe ansvar i forhold til ham.
Det har vært nærmest vanntette skott mellom familieøkonomien knyttet til felles bolig, bil og husholdning på den ene side og driften av landbrukseiendommen på den annen side. A lønn som halvdagsansatt kontorassistent og trygdeytelser for B og barna har gått inn på en felles lønnskonto. Innestående på lønnskontoen har gått med til å dekke bl.a. boliggjeld og billån. Inn- og utbetalinger vedrørende landbruksdriften er foretatt over en egen kassakredittkonto. Riktignok har A hatt disposisjonsretten også over kassakredittkontoen, men det er bare rent unntaksvis hun har foretatt uttak fra denne.
De samtaler som har funnet sted mellom partene om gårdsdriften, herunder om låneopptak, kan ikke etablere noe kontraktsmessig ansvarsgrunnlag for A, slik herredsretten er kommet til. Partene har snakket samme på en måte som er vanlig for alle ektefeller i en tilsvarende situasjon. Å kunne bli ansvarlig på en slik formløs måte, ville lett undergrave ektefelleloven system om at den enkelte er ansvarlig for sin egen gjeld.
Et ansvar for A fremstiller seg også som høyst urimelig. Lånene har gått til drift av og investeringer i en eiendom som ikke inngår i skiftet. Et av de aktuelle lån har vært brukt til bl.a. grøfting, som av B for byretten ble anslått å ha kostet 180000 kroner. Det må antas at denne påkostning blir tatt hensyn til i Bs favør når overdragelsessummen for eiendommen skal fastsettes.
Subsidiært gjøres gjeldende at en avtale om at A skal dele gjeldsansvaret innebærer en gaveoverføring til B. Etter §33 i ektefelleloven av 1927 krever dette ektepakts form for å være gyldig mellom partene.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger til A eller det offentlige for begge instanser."
B har i det vesentlige anført følgende:
Det bestrides at det var "vanntett skott" mellom familieøkonomien på den ene side og driften av eiendommen på den annen side. Begge ektefeller disponerte både lønnskontoen og kassakredittkontoen. I stor utstrekning synes det å bero på tilfeldigheter om den ene eller annen av ektefellene har undertegnet lånedokumentene. Også lånemidler har gått til dekning av ulike formål. Et av de aktuelle lån, tatt opp i Kredittkassen i 1990 med 450000 kroner, ble i stor utstrekning brukt til dekning av eldre lån i Larviksbanken, herunder et lån som da sto til rest med 29681 kroner og som i sin tid ble tatt opp til kjøp av fellesboligen. På gjeldsbrevet for et annet av de eldre lån i Larviksbanken, et lån opprinnelig på 100000 kroner til gårdsdriften, har A undertegnet sammen med B. Gjeldsbrevet som knytter seg til kjøp av bil er undertegnet bare av B, men partene er likevel enige om at det her dreier seg om fellesgjeld.
Det fastholdes at gårdsdriften var et fellesforetagende i den forstand at den var ment å bidra til familiens underhold. Alle avgjørelser ble tatt etter omfattende drøftelser mellom ektefellene. Forsåvidt var det tale om et langt nærmere samarbeid mellom partene enn i den dom som er inntatt i Rt-1990-1226 der Høyesteretts flertall kom til at det forelå fellesgjeld. Partene var således enige om å legge om produksjonen fra korn og poteter til en langt mer arbeidsintensiv grønnsakdyrking, hvilket medførte en mangedobling av omsetningen og nødvendiggjorde betydelige investeringer.
B imøtegår de rimelighetsbetraktninger som er blitt gjort gjeldende fra den annen side. De foretatte jordforbedringstiltak - som kan verdsettes til 130000 kroner - er et motstykke til at det ikke ble betalt leie til hans foreldre for bruk av eiendommen. Forøvrig ville det være høyst urimelig om han ble sittende igjen med eneansvar for de omtvistede gjeldsposter uten å få overført tilsvarende aktiva, bortsett fra landbruksmaskiner av sterkt redusert verdi, mens A blir eier av hus og bil til en samlet verdi som overstiger den gjeld hun overtar.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. A eventuelt det offentlige tilpliktes å betale sakens omkostninger i begge instanser."
Lagmannsretten er kommet til at anken må gis medhold.
Innledningsvis bemerkes at uttrykket "felles gjeld" i herredsrettens domsslutning ikke sikter til at partene hefter felles utad. Det er enighet mellom partene om at bare B er ansvarlig direkte overfor de respektive kreditorer. Meningen med hans påstand for herredsretten var å få dom for at A hadde plikt til å refundere ham en forholdsmessig del av gjeldsbeløpene.
De omtvistede gjeldsposter gjelder tre låneforhold samt krav på merverdiavgift og skattetrekkansvar og utgjør tilsammen ca 580000 kroner eller mer. En nærmere spesifikasjon av postene er gitt i herredsrettens dom. Det er enighet mellom partene om at alle gjeldspostene knytter seg til landbruksdriften, bortsett fra et beløp på kr 29681 som etter Bs oppfatning gjelder kjøp av boligeiendommen og som ble dekket ved et av de lån saken gjelder. Det nevnte beløp var det som gjensto av et lån opptatt i 1984 på 340000. Lånet på 340000 dekket, foruten huskjøpet, også et eldre lån som sto til rest med 97000 kroner og som var brukt til kjøp av redskaper til landbruksdriften. Lånet på 340000 kroner ble nedbetalt til 29681 kroner ved husbanklån, kommunalt etableringslån og nettobeløp ved salg av den leilighet partene hadde før huskjøpet. Det naturlige må etter dette være å si at restbeløpet på 29681 kroner i sin helhet er det som gjenstår av næringslånet som sto til rest med 97000 kroner. Alle de omtvistede gjeldsposter må etter dette anses å knytte seg til landbruksdriften.
Det må videre legges til grunn at B har stått for driften av landbrukseiendommen. Han har hatt ansvaret for virksomheten siden starten i 1983, og arbeidet med gården har vært hans eneste beskjeftigelse siden han ble syk i 1986. As har hatt sitt arbeid som kontorassistent i halv stilling. Dessuten har hun tatt seg av husarbeidet. Bortsett fra høsten 1990 har hun ikke i nevneverdig grad arbeidet på eiendommen.
Lagmannsretten må videre gi den ankende part medhold i at det i all hovedsak er praktisert et skille mellom landbruksdriftens økonomi på den ene side og familieøkonomien på den annen side. På dette punkt står den foreliggende sak i en vesentlig annen stilling enn saken referert i Rt-1990-1226 som B har påberopt seg. Familiens lønns- og trygdeinntekter gikk inn på en felles lønnskonto, som ble brukt til å dekke låneterminer for bolig og bil og til vanlige husholdningsutgifter, mens inntekter og utgifter knyttet til landbruksdriften, herunder låneterminer, ble innbetalt og dekket gjennom en egen kassakredittkonto. Fra Bs side er det gjort gjeldende at kassakredittkontoen kunne disponeres også av A, at hun har undertiden brukte av kontoen til dekning av utgifter som gjaldt familieøkonomien og at kassakredittkontoen også forøvrig i stor grad har vært brukt til privatuttak. Meningen med landbruksdriften var imidlertid å styrke familiens økonomi, og lagmannsretten kan derfor ikke se noe påfallende eller unormalt i at det har vært foretatt privatuttak fra kassakredittkontoen.
Sakens faktiske side kan etter dette oppsummeres dithen at de omstridte gjeldsposter knytter seg til Bs næringsvirksomhet, at han alene står ansvarlig for gjelden utad og at det er praktisert et skille mellom næringsøkonomien og familieøkonomien. På denne bakgrunn må det kreves sterke holdepunkter for å kunne fastslå at A har påtatt seg en forpliktelse overfor mannen til å være med på å dekke landbruksdriftens gjeld. Det hevdes ikke fra Bs side at det foreligger noen uttrykkelig avtale mellom partene. Han gjør gjeldende at det gjennom samtaler og diskusjoner mellom partene om landbruksdriften er skapt en avtalemessig basis ut fra forutsetningssynspunkter. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan danne et grunnlag for B krav. Samtaler og rådslagninger mellom ektefeller som gjelder den enes næringsvirksomhet, kan ikke uten videre gjøre den annen ansvarlig for de forpliktelser som næringsvirksomheten fører med seg. Skal slikt ansvar kunne statueres, må det foreligge særlige omstendigheter som i kvalifisert grad godtgjør at dette har vært partenes mening. Den slags forhold er ikke påvist i den foreliggende sak.
Anken har ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten og byretten reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Saken har frembudt slik bevismessig tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger i medhold av unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A frifinnes.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.