LA-1993-365
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-08 |
| Publisert: | LA-1993-00365 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 92-1526 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00365 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne Bergit Jørgensen). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, formann, eks.ord. lagdommer Haakon Steen, eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Barnevernloven (1953) §11, §35 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder krav om foreldreansvar og daglig omsorg for partenes fellesbarn C, som ble født xx.xx.1991. Partene har ikke vært gift og har heller ikke bodd sammen. Barnet bodde i den første tiden hos sin mor. I august 1992 overtok imidlertid barnevernet omsorgen for barnet, som ble satt i et beredskapshjem. I oktober 1992 reiste B sak ved Kristiansand byrett mot A med krav om å bli tilkjent foreldreansvar og daglig omsorg for barnet. Saksøkte påsto seg frifunnet. Byretten avsa 12. februar 1993 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. B gis foreldreansvar og daglig omsorg for C født xx.xx.1991.
2. A betaler innen 2 - to - uker til B /det offentlige kr 17850,- som erstatning for sakens omkostninger."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt rettens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av domspremissene.
A med advokat Jørgen Bugge som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde både rettens bevisvurdering og lovanvendelse. B med advokat Anne Bergit Jørgensen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 23. og 24. november 1993. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Lege, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, Marie Strøm-Olsen var av lagmannsretten oppnevnt som sakkyndig i saken og ga skriftlig uttalelse i oktober 1993. Hun møtte under ankeforhandlingen og ga supplerende uttalelse. Dessuten ble avhørt 13 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten, og det ble fremlagt en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Den ankende part har i det vesentlige anført:
Barnet ville hatt det best om det fortsatt kunne få være i fosterhjem hos familien D. Da dette ikke er mulig, står valget for tiden mellom overføring til nytt fosterhjem eller å la faren overta foreldreansvaret og den daglige omsorgen. I en slik situasjon vil det være det beste for barnet å flytte til et nytt fosterhjem. Barnet er nå restituert og vil klare en slik overføring uten alvorlige problemer, og familien D vil medvirke til en god overgang. Barnet krever en stor grad av oppfølgning og forutsigbarhet. Farens personlighet og karaktertrekk medfører en stor grad av risiko for barnet hvis faren skal overta omsorgen. Det vises til at han har hatt tilknytning til rusmiljøet i X, har fremsatt trusler, og at han er anmeldt for voldtektsforsøk. Uansett hva etterforskningen av denne anmeldelsen resulterer i, viser tilfellet at han ikke kan gi barnet et trygt og godt hjem. Det vil derfor være det beste for barnet fortsatt å være i et fosterhjem, i kraft av morens samtykke.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B pålegges å erstatte sakens omkostninger til det offentlige."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Barnets far har hatt god kontakt med barnet siden det ble født, i den første tiden nærmest daglig og senere etter en fast samværsordning. Samværsordning har faren også hatt i forhold til beredskapshjemmet/fosterhjemmet. Han var den første som ble klar over hvilke problemer barnets mor hadde, og som tok opp spørsmålet om tiltak for barnet og moren. Det er en sterk tilknytning mellom barnet og faren, og det vil utvilsomt være til det beste for barnet at det får flytte til faren.
Når det gjelder farens skikkethet som omsorgsperson, vises til de sakkyndiges og flere vitners uttalelser. Det er utvist stor aktivitet fra den ankende parts side for å sverte ham. Når det gjelder anmeldelsen om forsøk på voldtekt, hevdes at den er falsk, og det vises til at den er henlagt av påtalemyndigheten. Det er heller ikke grunnlag for de andre beskyldningene som er rettet mot ham.
Et barn skal fortrinsvis være hos sine foreldre. I denne saken kan barnet ikke være hos moren og heller ikke i det nåværende fosterhjemmet. I valget mellom et nytt fosterhjem og faren vil det utvilsomt være det beste for barnet å flytte til sin far, slik også den oppnevnt sakkyndige har konkludert. Dette vil også være en fordel for moren ved utøvelse av hennes samværsrett.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. A pålegges å erstatte det offentlige/B sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:
Partene har ikke vært gift, og har heller ikke bodd sammen. Etter barneloven §35 har derfor moren alene hatt foreldreansvaret for fellesbarnet C, født xx.xx.1991. I august 1992 overtok imidlertid barnevernet omsorgen for barnet i medhold av barnevernloven §11. Barnet har siden vært i beredskapshjem/fosterhjem. Denne ordningen kan imidlertid ikke fortsette, og barnet kan ikke i overskuelig fremtid tilbakeføres til moren. Alternativene nå er således enten et nytt fosterhjem, eller å la faren overta foreldreansvaret og den daglige omsorgen. Dette er den reelle situasjonen, slik den er erkjent av begge partene.
Lagmannsretten er enig med byretten i at barnets far må anses å ha de vanlige forutsetningene for å overta ansvaret for barnet, både når det gjelder rent praktisk og med tanke på barnets utvikling. Faren har ordnet økonomi, bra bolig i et barnevennlig strøk, og har familie og venner i nærheten. Barnet er gjennom den besøksordning som har vært praktisert blitt vel fortrolig med miljøet, og er nært knyttet til faren. Han har vist stor omtanke for barnet, og søkte tidlig å rette hjelpeapparatets oppmerksomhet mot morens problemer for at hun skulle få hjelp, og for derved også å bedre forholdene for barnet. Det er lagmannsrettens inntrykk, i likhet med byretten, at han gjennom den økende uroen for C også er blitt mer bevisst sitt ansvar og rolle overfor den andre sønnen, E som er ca 7 år og bor på Y.
Ved vurderingen av faren som omsorgsperson kan lagmannsretten i det vesentlige tiltre byrettens premisser, jfr. byrettens dom 9-11. Etter at byrettens dom var falt, og med tanke på at faren eventuelt skulle overta foreldreansvaret, har sjefspsykolog Kenneth Pettersen, etter oppdrag fra sosialkontoret, foretatt en vurdering av faren som omsorgsperson. Hans uttalelse og vurdering av 20. juli 1993 er fremlagt i saken. Lagmannsretten viser til uttalelsen, som gir en beskrivelse og vurdering av såvel barnets situasjon som av faren som omsorgsperson. I konklusjonen beskrives barnets tilknytning til faren som "betydelig", og at faren "viser adekvat evne til å forstå barnets behov og til å tilrettelegge omsorgssituasjonen på realistisk måte", og at "samspillet far barn bærer preg av gjensidig hengivenhet". Det konkluderes ellers med at "det registreres i dag hverken på det fysiske eller psykiske plan forhold ved B som skulle være til hinder for utøvelsen av en forsvarlig omsorgsrolle." Sjefspsykolog Pettersen har som vitne under ankeforhandlingen fastholdt sin konklusjon, under de forutsetningene den er gitt. I valget mellom nytt fosterhjem eller faren som omsorgsperson for barnet, og på spørsmål om hvilket av disse alternativene som vil være det beste for barnet, ga vitnet uttrykk for at faren utvilsomt må foretrekkes.
Som oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten har spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Marie Strøm-Olsen gitt uttalelse og vurdering i oktober 1993. I uttalelsen er gitt en omfattende beskrivelse av partene, av deres forhold enkeltvis til barnet, med fremtidsanalyser, m.v. Uttalelsen er gitt uten kjennskap til forannevnte uttalelse fra sjefspsykolog Pettersen. Lagmannsretten viser til den sakkyndiges uttalelse. Faren beskrives ( 9) som "en jordnær, rolig og sindig person, vanlig begavet og med oppriktig interesse for sine medmennesker", og som "har mye å tilby gutten, et trygt bomiljø, bra hus, alminnelig godt stell, tid og oppmerksomhet og en ekte interesse for guttens ve og vel". Gutten er "trygg på far" og de har "et nært forhold til hverandre, som er preget av at far gir gutten oppmerksomhet på guttens premisser". Den sakkyndige vurderer faren som "godt skikket til å inneha foreldreansvar og daglig omsorg for C". Den sakkyndige har fastholdt sin konklusjon under ankeforhandlingen, og etter på ha hørt det som der fremkom av beskyldninger mot barnets far. Hun har også sterkt advart mot å flytte barnet til et nytt fosterhjem, av hensyn til faren for barnets personlighetsmessige utvikling ved enda en flytting.
Lagmannsrettens inntrykk av faren og av hans skikkethet til å overta foreldreansvar og daglig omsorg for C stemmer overens med den sakkyndiges vurdering, og som også er i overensstemmelse med sjefspsykolog Pettersens konklusjon, jfr. foran.
Det er under saksforberedelsen for lagmannsretten fra den ankende parts side fremkommet opplysninger/beskyldninger av forskjellig art mot barnets far, herunder om voldtektsforsøk, trusler, m.v. Den ankende part har under ankeforhandlingen søkt å nærmere underbygge disse beskyldningene. Opplysningene som er gitt er delvis av alvorlig karakter. Lagmannsretten finner imidlertid - i likhet med den sakkyndige - ikke å kunne tillegge de gitte opplysningene noen avgjørende vekt. Anmeldelsen av barnets far for voldtektsforsøk er ikke gjort av "fornærmede", men av en tredjeperson og etter opplysninger fra "fornærmede". Vedkommende person har som vitne forklart at han nå ikke er sikker på om han kan stole på de opplysningene som ble gitt ham av "fornærmede". "Fornærmedes" opplysninger står i motstrid til det barnets far har forklart til politiet og til retten om omstendighetene ved det omhandlede tilfellet. Anmeldelsen ble senere trukket tilbake, og etterforskningen av saken har etter det opplyste resultert i henleggelse. Hva som har vært den faktiske situasjonen, er således uavklart. Uten å ta standpunkt til om det var reelt grunnlag for anmeldelsen, er det lagmannsrettens oppfatning - slik også den sakkyndige ga uttrykk for - at det som skjedde ved anledningen har vært en situasjonsbestemt utskeielse fra barnefarens side, som følge av at han på vedkommende tidspunkt hadde valgt et negativt miljø og latt seg drive med i ting som han ikke burde, og dette til tross for at han har tilknytning til et aktivt kristent miljø i X. Det kan med en viss rett hevdes at tilfellet indikerer et noe uheldig karaktertrekk, men det er likevel ikke egnet til på avgjørende måte å svekke inntrykket av faren som en skikket omsorgsperson for barnet. Det samme gjelder det som forøvrig er anført fra den ankende parts side om farens trusler, om hans omgang med et belastet miljø, m.v., og som er hevdet å være utslag av karaktertrekk hos faren som gjør ham uskikket som omsorgsperson. Det er lagmannsrettens bestemte inntrykk at de nevnte anførslene i ikke liten grad synes å være preget av morens og delvis av hennes families bestrebelser på å fremstille barnets far som en lite skikket omsorgsperson, og anførslene er lite egnet til belysning av hva som i den foreliggende situasjonen best vil tjene barnets interesser.
Ved avgjørelsen legger lagmannsretten avgjørende vekt på hva som vil være det beste for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd tredje punktum. Slik situasjonen ligger an, vil den beste ordning for barnet etter lagmannsrettens vurdering være at faren overtar foreldreansvaret og den daglige omsorgen. Det antas også å tjene barnets interesser på lengre sikt at det nå flytter til faren. Faren har gitt uttrykk for at han vil legge forholdene til rette for en videreutvikling av kontakten mellom mor og barn, jfr. den sakkyndiges uttalelse. Ved en overføring til faren blir det færre personer å etablere samværsordning for enn om barnet skulle bli i et fosterhjem. Barnets opplevelser av samvær med foreldrene vil da bli mindre stressende, og overføringen vil dermed også kunne tjene morens behov for samvær bedre. Det er ansett som viktig for barnet etter overføringen fra fosterhjemmet at det fortsatt får ha en viss tilknytning til dette hjemmet, og fostermor har sagt seg villig til å medvirke til en god overgang. Den sakkyndige har anbefalt barnevernsmyndighetene å tillate at nåværende fostermor blir kontaktperson for barnet, og at dette hjemmet kan være besøkshjem for barnet. Den sakkyndige har antatt at det ikke er nødvendig med ytterligere tiltak i forbindelse med overføringen til faren.
Det vises til det som er anført foran. Av dette fremgår at lagmannsretten har lagt betydelig vekt på de uttalelsene og vurderingene som er gjort av sakkyndige personer, og som bekreftes av det inntrykk retten har fått av parter og vitner under ankeforhandlingen.
Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, blir således å stadfeste.
Saksomkostninger. Lagmannsretten finner at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å få den prøvet for retten. Den ankende part bør derfor fritas for erstatningsplikten når det gjelder saksomkostningene for byretten, i samsvar med unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. For lagmannsretten bør derimot den ankende part erstatte motpartens saksomkostninger, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartens prosessfullmektig har levert arbeidsoppgave, som oppnevnt prosessfullmektig, og omkostningsoppgave. Prosessfullmektigens salær er fastsatt til kr 20666,-. Dette er et redusert salærkrav og salærfastsettelsen er gjenstand for kjæremål. I tillegg til nevnte beløp kommer diverse utgifter på tilsammen kr 2172,50. Ankemotparten har fått innvilget fri sakførsel, og erstatningen for saksomkostninger skal da tilfalle det offentlige. Det beløp den ankende part blir dømt til å erstatte det offentlige settes således til kr 22838,-, eller det beløp som fremkommer når forannevnte salær etter eventuelt kjæremål over salærfastsettelsen er endelig fastsatt.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til det offentlige, som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten, kr 22838,- - tjuetotusenåttehundreogtrettiåtte -, eventuelt det omkostningsbeløp som fremkommer når ankemotpartens prosesssfullmektigs salær etter eventuelt kjæremål blir endelig fastsatt.