LA-1993-370
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-05 |
| Publisert: | LA-1993-00370 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00370 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ben Fegran, Kristiansand). Motpart: Statens v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte, Kristiansand). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, lagdommer Steinar Thomassen, ekstraord. lagdommer Haakon Steen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmålet om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A møtte til sesjon den 17. februar 1987. I spørreblankett for klassifisering krysset han av i rubrikkene for ønske om å gjøre sanitetstjeneste i kystartilleriet. Det fremgår av sakspåtegning fra Vernepliktsforvaltning Sørlandet at han muntlig ga uttrykk for at han ville søke siviltjeneste. Han krysset imidlertid ikke av i blankettens rubrikk for ønske om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A har fire ganger søkt om utsettelse med sin militære førstegangstjeneste, senest ved søknad datert 20. februar 1991. Den siste søknad ble avslått, og A ble innkalt til førstegangstjeneste med fremmøte den 23. april 1991. Den 17. april 1991 sendte han søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I søknaden anførte han:
"Jeg kan ikke utføre militærtjeneste av noen art uten å gå på akkord med min samvittighet. Jeg tok dette standpunkt etter krigen i Golfen. Jeg mener at vold skaper vold og fører til større forråtnelse enn hva jeg klarer.
Og at USA's tilintetgjørelse av irakiske mennesker (hundretusener av kvinner og barn) smaker såpass vondt at enhver ansatt i militæret burde vurdere sine stillinger over å støtte opp om en slik massakre og menneskelig hovmod. Dette kunne ha vært løst på diplomatiske måter, men Vesten hadde ikke tålmodighet til å vente av div. årsaker.
Jeg arbeider gjerne for staten, det har jeg også vist ved mitt arbeid på sykehuset, men ikke i en soldats uniform."
Etter vanlig forberedende behandling, oversendte Kristiansand politikammer saken til Justisdepartementet med innstilling. Politiet anbefalte søknaden imøtekommet. Justisdepartementet fattet den 27. april 1992 vedtak hvorved søknaden ble avslått. Departementet fant ikke grunn til å anta at A ikke kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, idet departementet la til grunn at han ikke hadde en alvorlig pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.
Da A etter forkynnelse av departementets avslag nektet å undertegne villighetserklæring, reiste Staten v/Justisdepartementet sak mot ham ved Kristiansand byrett, med påstand om at vilkårene for å frita ham for militærtjeneste av overbevisningsgrunner ikke er tilstede.
Kristiansand byrett - kst. byrettsdommer Knut Otterbech som enedommer - avsa den 17. februar 1993 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A født xx.xx.68 for militærtjenenste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke tilstede."
Når det for øvrig gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens vurdring av sakens faktiske og rettslige sider, vises til byrettens dom.
A v/advokat Ben Fegran har den 1. april 1993 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse. Staten v/Justisdepartementet v/h.r.advokat Helge Tofte har tatt til motmæle i tilsvar av 30. april 1993, og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 29. juli 1993. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble ikke ført vitner. Partene fremla skriftlige bevis slik det fremgår av rettsboken.
Den ankende part har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som er gjengitt i byrettens dom. Han har således også for lagmannsretten fremholdt at hans overbevisning ikke bare tilfredstiller det innhold som loven forutsetter, men at overbevisningen også har den tilstrekkelige styrke og fasthet som loven krever for fritak. Hans pasifistiske livssyn er absolutt og reservasjonsløst. Han vil ikke under noen omstendighet kunne delta i et væpnet forsvar som forutsetter våpenbruk mot mennesker.
Allerede da han møtte på sesjon i 1987 gjorde han oppmerksom på at han vurderte å søke siviltjeneste. Han hadde imidlertid ikke tatt et helt klart standpunkt til spørsmålet, og det er årsaken til at han ikke krysset av i rubrikken for sivil tjenesteplikt. Han var på dette tidspunkt kun 18 år, og fant det noe vanskelig å avgjøre om han ville være ute av stand til å gjøre enhver form for militærtjeneste.
Hans pasifistiske livssyn har modnet etter hvert som han ble eldre. At han flere ganger søkte om utsettelse av førstegangstjenesten, og ikke søkte om fritak tidligere, skyldtes at han skjøv problemet foran seg sålenge han fikk søknadene om utsettelse innvilget. Da han i 1991 fikk avslag på ytterligere utsettelse, måtte han ta et klart standpunkt. Han hadde på dette tidspunkt allerede kommet så langt i modningsprosessen at han hadde en helt klar overbevisning om at han ikke ville kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i alvorlig konflikt med sitt pasifistiske livssyn. Gulf-krigen påvirket hans oppfatning i meget sterk grad. Mediadekningen av krigshandlingene, særlig reportasjene i TV - hvor krigens grusomheter kom ham nært inn på livet - gjorde det helt klart for ham at han aldri ville kunne delta i en væpnet konflikt og bruke våpen mot andre mennesker. Hans standpunkt i dette spørsmål er idag fast og urokkelig, og det er den ankende parts standpunkt idag som er avgjørende for om han tilfredsstiller loven krav til fritak.
Den ankende part er ikke medlem av noen pasifistisk organisajon. Han har heller ikke lest pasifistisk litteratur som har påvirket hans livsyn. Hans pasifistiske grunnholdning bygger på estetikk, moral og ærlighet. Hans overbevisning om ikke å kunne utføre militærtjeneste av noen art er således ikke fundert på religion eller politikk, men på et rent moralsk verdigrunnlag. Han søker ikke fritak for militærtjeneste av bekvemmelighetshensyn. Han er villig til å utføre siviltjeneste, og aksepterer således å utføre tjeneste av lengre varighet enn den militære førstegangstjeneste.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.68 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede."
Ankemotparten har også i det vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten. Det aksepteres således at den ankende parts overbevisning, slik han har redegjort for den, innholdsmessig tilfredsstiller loven krav for fritak. Han overbevisning har imidlertid ikke den fasthet og styrke som loven forutsetter.
Da den ankende part møtte på sesjon har han neppe hatt alvorlige motforestillinger mot å gjøre militærtjeneste. Hadde han hatt det ville han ikke ha bare muntlig gitt til kjenne at han vurderte siviltjeneste. Han krysset ikke av i klassifikasjonsskjemaet for ønske om sivil tjenesteplikt, hvilket ville vært naturlig å vente, dersom han hadde et slikt pasifistisk livssyn som han nå hevder.
Senere har den ankende part tre ganger oppnådd utsettelse med førstegangstjensten. Søknadene har hver gang vært begrunnet med at hans arbeidssituasjon som musiker har vært slik at det ville passe bedre for ham å utføre militærtjenesten på et senere tidspunkt. Ikke i noen av søknadene har han nevnt noe om at han ville søke siviltjeneste.
Den ankende part har nå anført at Gulf-krigen i avgjørende grad styrket hans overbevisning om ikke å kunne utføre militærtjeneste av noen art. I sin siste utsettelsessøknad, datert 20. februar 1991, og som således er sendt inn etter at Gulf-krigen var startet, nevnte han intet om at krigshandlingene i Irak hadde noen slik betydning for ham. Også denne søknad ble begrunnet med at hans arbeidssituasjon var slik at "det ville være en lettelse å heller ikke utføre førstegangstjeneste i 1992." Dersom det skulle forholde seg slik den ankende part nå hevder, at Gulf-krigen gjorde det klart for ham at han måtte søke fritak for militærtjeneste, er det eiendommelig at han likevel, midt under Gulf-krigen, valgte å søke utsettelse i stedet for å ta konsekvensen av sin overbevisning, og søke fritak. Søknaden må snarere oppfattes slik at han ikke var uvillig til å gjøre militærtjeneste på et senere tidspunkt.
Ankemotparten fastholder at den ankende part ikke har en overbevisning av den tilstrekkelige fasthet og styrke, og at vilkårene for å frita ham for militærtjeneste derfor ikke er til stede.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten er under tvil kommet til at vilkårene for å frita den ankende part for militærtjeneste er tilstede, og skal bemerke:
Partene har vært enige om at den ankende parts overbevisning innholdsmessig tilfredsstiller kravet til fritak etter militærnekterloven §1. Lagmannsretten slutter seg til dette syn.
Spørsmålet blir om den ankende parts ovebevisning om ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art har den tilstrekkelige fasthet og dybde som kreves for fritak. Dette blir et bevisspørsmål, hvor tvilsrisikoen ligger hos Staten.
Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at den ankende part allerede på sesjonen i 1987 ga uttrykk for at han ville søke sivil tjenesteplikt. At det forholder seg slik er bekreftet ved sakspåtegning av 8. mai 1991 fra Vernepliktsforvaltning Sørlandet. Den ankende part har hevdet at han ikke krysset av i klassifiseringsblanketten for ønske om sivil tjeneste, fordi han ikke hadde tatt et helt klart standpunkt til dette spørsmål. Lagmannsretten bemerker at det ikke er nødvendig å ta stilling til om den ankende part allerede på dette tidspunkt hadde en alvorlig overbevisning som tilfredsstilte loven krav til fritak, idet det er hans overbevisning idag som er avgjørende. Det er imidlertid et moment ved bevisvurderingen at den ankende part allerede på sesjonen hadde tanker om å søke fritak av overbevisningsgrunner.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å trekke i tvil den ankende parts forklaring, når han hevder at hans pasifistiske grunnsyn har utviklet seg og modnet i tiden fra 1987 og frem til han søkte fritak i 1991, og at han idag har en slik alvorlig overbevisning at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. At han tre ganger søkte om utsettelse med førstegangstjenesten, og ikke søkte fritak på et tidligere tidspunkt, kan ikke være av avgjørende betydning i den ankende parts disfavør. Han har hevdet at sålenge han fikk innvilget søknader om utsettelse, skjøv han problemet foran seg, samtidig som hans pasifistiske overbevisning tiltok i styrke. Først da han i 1991 fikk avslag på søknad om ytterligere utsettelse, ble spørsmålet om å søke fritak akutt, og han ble tvunget til å ta det endelige standpunkt. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å sette den ankende parts forklaring til side. Det legges således også til grunn at den ankende parts overbevisning ble styrket som følge av Gulf-krigen, og massemedienes dekning av denne, selv om krigen i Irak i seg selv ikke var den utløsende faktor for søknaden om fritak.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A idag har en alvorlig overbevisning på pasifistisk grunnlag om ikke å kunne utføre militærtjeneste av noen art, og at hans overbevisning har den tilstrekkelige fasthet og styrke som kreves for fritak etter militærnekterloven §1. Grunnlaget for å frita ham for militær tjenesteplikt er således tilstede.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1968 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 er til stede.