LA-1993-391
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-29 |
| Publisert: | LA-1993-00391 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett Nr.: 92-00441 - Agder lagmannsrett LA-1993-00391. |
| Parter: | Statsadvokat Per Halsbog mot A (Forsvarer: Advokat Elisabeth Hagen). |
| Forfatter: | 1. Trude Sæbø, formann. 2. Eks.ord. lagdommer Rolf Harto med meddommere |
| Lovhenvisninger: | FOR-1986-03-21-747-§12, Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §4, §52, §53, §54, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §437 |
År 1993 den 24. juni ble rett satt i Tønsberg Arbeiderforening i Vestfold lagsogn.
År 1993 den 25. juni fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 29. juni ble rett satt på ny i Arbeiderforeningen i Tønsberg med de samme dommere som tidligere.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 20. januar 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter:
"I.
Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved uaktsomhet, herunder bruk av motorvogn, å ha forvoldt en annens død, ved at han torsdag 20. november 1991 ca kl. 17.45, som fører av Mitsubishi varebil - - - nordover rv 319 ved X, ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han under forbikjøring av forankjørende personbil - - - ikke i tide ble oppmerksom på og fikk stanset for eller svingt unna B som sto med sin sykkel i motgående kjørebane, og kjørte på henne med den følge at B pådro seg så store skader at hun døde umiddelbart.
II.
Veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, hvorefter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved at han til tid og på sted som nevnt under post I, og som fører av den der omhandlede varebil forholdt seg som der beskrevet og med den følge som der nevnt, samt at det oppstod materielle skader på sykkelen og varebilen.
III.
Veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §12 nr. 2 a), hvorefter den kjørende før forbikjøring skal forvisse seg om at veien er fri for hinder på en tilstrekkelig lang strekning fremover, ved at han til tid og på sted som nevnt under post I, og som fører av den der omhandlede varebil, ikke forvisset seg om at veien var fri for hinder på en tilstrekkelig lang strekning fremover før han begynte forbikjøringen, idet han kjørte på B som stod med sin sykkel i motgående kjørebane.
Straffeloven §62 første ledd, og eventuelt §63 annet ledd, får anvendelse.
Tiltalte ble ved Holmestrand herredsretts dom av 23. oktober 1992 dømt for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ, veitrafikkloven §31, første ledd, jfr. §3, samt veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §12 nr. 2 a) til en straff av ubetinget fengsel i 45 dager. Han ble dømt overenstemmende med tiltalebeslutning av 18. juni 1992. Dommen ble postforkynt for tiltalte 9. november 1992.
Han fremsatte v/advokat Elisabeth Hagen, Drammen, rettidig rettsmiddelbegjæring av 19. november. Rettsmiddelbegjæringen var prinsipalt angitt å gjelde anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen, subsidiært ble det begjært fornyet behandling av saken ved lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 13. januar 1993:
Lagmannsrettsbehandling tillates.
Postene i denne tiltalebeslutning er likelydende med postene i tiltalebeslutningen av 18. juni 1992."
A er født xx.xx.1968. Han bor i - - -gt. 15, Y, er tømrer, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har en årlig inntekt på ca kr 180.000 brutto og ingen formue. Utover grunnskolen har han gjennomført tre år på tømrerlinje på videregående skole.
Han er ikke tidligere straffedømt.
Han har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.
Den 7. november 1991 ca kl. 17.45 kjørte tiltalte på riksvei 319 fra Y nordover i retning X. Han tok igjen en forankjørende personbil, kjørte med en fart av anslagsvis 60 km/t. Fartsgrensen på stedet er 80 km/t. Tiltalte kjørte en stund bak denne bilen, men ønsket å kjøre forbi. Da han kom til en svak høyrekurve med en etterfølgende rett strekning, mente han å konstatere at det var klart for forbikjøring, ettersom han ikke så lys fra motgående kjøretøy og ellers ingen hindringer i veibanen. Han kjørte over i motgående kjørebane og akselererte. Da han var på høyde med bakenden på den forankjørende bilen, oppfattet han at det var et eller annet foran ham på veien. Han bremset, men det var for sent til å unngå påkjørsel av B, som sto med sin sykkel i kjørebanen. B antas å ha vært på vei fra X til Y, og retten legger til grunn at hun sannsynligvis hadde fått problemer med manglende luft i forhjulet. Ut fra de spor som ble funnet i asfalten fra sykkelens parkeringsstøtte og venstre pedal, har sykkelen stått med fronten mot syd, i retning Y. B antas å ha stått mellom sykkelen og veikanten i ferd med å pumpe forhjulet, noe foroverbøyd ut i veien. Hun var kledd i rosa langbukser og blå boblejakke uten refleks. Sykkelen hadde et refleksmerke foran, men såvel dette som refleks på pedalene kan meget vel ha vært skjult for tiltalte, ettersom B sto bøyd over sykkelen foran. Sykkelens "kattøye" bak var ikke synlig forfra. Den oppnevnte sakkyndige har ut fra bremsesporene beregnet hastigheten på tiltaltes bil i kollisjonsøyeblikket til 70 - 80 km/t. Han har gitt uttrykk for at det knytter seg visse usikkerhetsmomenter til målingen, og at med sikkerhetsmarginer til fordel for tiltalte bør man gå ut fra en hastighet på 70 km/t. På ulykkestidspunktet var det mørkt, oppholdsvær og bar vei, som stedvis var fuktig. Det er ikke veibelysning på stedet, og ikke gang- og sykkelvei. Tiltalte hadde kjørt ofte på veien og kjente den godt. Han har forklart at han brukte nærlys da han påbegynte forbikjøringen, ettersom han kjørte bak en annen bil. Ved den tekniske undersøkelse av bilen etter ulykken var fjernlyset på, men ifølge den sakkyndige kan dette ha skjedd i forbindelse med påkjørselen. Tiltalte kan ikke huske at han slo på fjernlyset under forbikjøringen. Det er uklart hvorvidt den forankjørende bil kjørte med fjernlys eller nærlys. Føreren av bilen har som vitne i lagmannsretten forklart at han tror han kjørte med nærlys, uten at han kunne gi noen begrunnelse for hvorfor han i mørket ikke brukte fjernlys. Han så for øvrig ikke B før påkjørselen.
Tiltalen omfatter tre poster. Ved vurderingen av skyldspørsmålet har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - alle så nær som meddommer Solberg vurderer forholdet slik:
Tiltalens post III gjelder overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §12 nr. 2 bokstav a, som fastsetter at den kjørende før forbikjøring skal forvisse seg om at veien er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning fremover. "Forvisse seg" er et sterkt uttrykk. Etter flertallets syn ligger det i dette at den som starter en forbikjøring ikke bare skal ha grunn til å anta at veien er klar tilstrekkelig langt fremover til at forbikjøring forsvarlig kan foretas - han må vite at veien er klar, ikke bare for så vidt angår motgående kjøretøyer, men også syklister og fotgjengere. I den foreliggende sak har den sakkyndige anslått den nødvendige strekning for en forsvarlig forbikjøring til ca 180 meter, forutsatt at den forankjørende bil holdt en fart på ca 60 km/t. Titalte forvisset seg om at det ikke kom kjøretøyer mot ham. Dette kunne han gjøre, ettersom det er tale om en rett strekning og han ikke så noen lys i motgående kjørebane. Etter flertallets syn har han imidlertid ikke forvisset seg om at det ikke fantes andre hindringer i veien, som fotgjengere eller syklister uten lys. Det er sannsynlig at tiltalte overhodet ikke hadde mulighet til dette, ettersom det var mørkt og han selv måtte kjøre med nærlys for ikke å blende den forankjørende bilføreren. Dette innebærer imidlertid at tiltalte ikke burde foretatt forbikjøringen. Selv om den forankjørende bil kjørte sakte ut fra fartsgrensen og vanlig hastighet på strekningen, hadde tiltalte ikke noe krav på å kunne kjøre forbi. Trafikkreglene stiller som nevnt meget strenge krav til den forbikjørende, fordi forbikjøring er en av de farligste handlinger som foretas i trafikken. Flertallet finner etter dette at tiltalte har overtrådt trafikkreglenes §12 nr. 2 bokstav a ved å ha foretatt en forbikjøring uten å ha visshet for at veien var fri for hinder på den strekningen som var nødvendig for forbikjøringen.
Tiltalens post II gjelder veitrafikkloven §3. Spørsmålet her er om tiltalte ved sin forbikjøring opptrådte uaktsomt, slik at det ble voldt skade eller oppsto fare. Etter flertallets syn var det uaktsomt av tiltalte å foreta en forbikjøring når han på grunn av mørket ikke kunne vite om motgående kjørebane var fri for "myke" trafikanter uten lys eller refleks. Videre burde han forstått at dette kunne føre til skade eller fare. Han var kjent på stedet, og visste at det ikke var gang- og sykkelvei. Ulykkesstedet ligger ikke langt fra X sentrum, og det er spredt bebyggelse langs veien der. Ulykken skjedde litt før kl. 18 om ettermiddagen. Tiltalte måtte regne med at det kunne ferdes fotgjengere eller syklister langs veien, som kunne bli skadet når han under forbikjøringen måtte bruke størstedelen av motgående kjørebane. Etter flertallets syn er tiltalte derfor skyldig i overtredelse av veitrafikkloven §3.
Tiltalens post I gjelder straffeloven §239 1. straffalternativ. Aktsomhetsnormen er den samme etter denne bestemmelse som etter veitrafikkloven §3. Forskjellen ligger i dødsfølgen - døden må være forårsaket av tiltaltes uaktsomhet. Videre må det kunne bebreides tiltalte som uaktsomt at han ikke innså muligheten av en slik følge. Flertallet finner det klart at det her er årsakssammenheng mellom tiltaltes uaktsomme forbikjøring og det forhold at B ble påkjørt og døde. At hun selv opptrådte uaktsomt ved uten refleks å stå i kjørebanen og pumpe sykkelen, i stedet for å sette sykkelen utenfor den hvite kantlinjen, hvor det var plass, kan ikke få betydning ved denne vurderingen. Videre finner flertallet at det kan bebreides tiltalte som uaktsomt at han ikke innså muligheten for en slik følge av forbikjøringen. Som nevnt burde han innsett muligheten av at det kunne være "myke" trafikanter i motgående kjørebane. Ved kjøring i ca 70 km/t ville han ha små muligheter til å stoppe for en slik trafikant, og ved påkjørsel er det på ingen måte upåregnelig at den påkjørte omkommer. Tiltalte blir etter dette å dømme også etter tiltalens post I.
Mindretallet, meddommer Solberg, finner at tiltalte bør frifinnes. Etter hans syn kan ikke trafikkreglenes §12 nr. 2 bokstav a tolkes så strengt som flertallet gir uttrykk for. En slik forståelse av bestemmelsen innebærer at forbikjøring ikke kan foretas i mørket med mindre det er veibelysning eller man kjører med svært lav hastighet, f.eks. ved forbikjøring av traktor eller lignende. Forbikjøringen skjedde på en rett strekning hvor oppmerkingen i veien viser at det i utgangspunktet er tillatt å kjøre forbi. Tiltalte overskred ikke fartsgrensen på stedet, og han forvisset seg i den grad det overhodet var mulig om at det ikke var noen hindringer i veien.
På denne bakgrunn kan mindretallet heller ikke se at tiltalte har opptrådt uaktsomt og i strid med vegtrafikkloven §3. Det synes helt upåregnelig at det skulle stå en person i kjørebanen og pumpe opp sykkelen i stedet for å stå utenfor den hvite kantlinjen hvor det var god plass. Forulykkede hadde ingen refleks, og flere vitner som passerte henne før ulykken har gitt uttrykk for at hun var svært vanskelig å se, og at de selv ikke hadde oppdaget henne før de var ganske nær henne. Hun synes også å ha vært lite oppmerksom på trafkken rundt seg, til tross for at hun sto mørklagt på en trafikert riksvei. Etter mindretallets syn skyldtes påkjørselen et sammentreff av uheldige omstendigheter, og kan ikke tilskrives noen uaktsomhet fra tiltaltes side. Når tiltalte ikke har utvist uaktsomet, blir han å frifinne både for overtredelse av vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239.
Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelser av straffeloven §239 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3 og vegtrafikkloven §31 jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §12 nr. 2 bokstav a. Straffeloven §62 første ledd får anvendelse, og §63 annet ledd for så vidt angår overtredelsen av trafikkreglenes §12 nr. 2 bokstav a.
Ved straffutmålingen legger retten til grunn at tiltalte ikke har utvist noen stor uaktsomhet. Hans kjøring fremtrer ikke som hensynsløs eller spesielt graverende. Han har neppe gjort seg skyldig i større uaktsomhet enn de flest vanlige bilkjørere utviser over noen tid. Når hans kjøring førte til en så tragisk ulykke, skyldtes dette også forulykkedes egen opptreden, som må karakteriseres som klart uaktsom.
Retten finner det på denne bakgrunn forsvarlig å gi betinget fengsel. Det er da også lagt vekt på at det nå er nesten 20 måneder siden det straffbare forhold fant sted, og særlig at det tok ca ett år fra ulykken til saken ble pådømt i herredsretten, uten at dette kan bebreides tiltalte. Retten finner at den betingede fengselsstraffen passende kan settes til 90 dager.
Spørsmål om å idømme en bot i tillegg til en betinget fengselsstraff ble ikke behandlet under hovedforhandlingen. Tiltalte opplyste om sin inntekt i forbindelse med at han oppga personalia, men ellers ble ikke hans økonomiske situasjon berørt. Av den fremlagte personundersøkelse av 14. oktober 1992 fremgår at han har en ganske stor gjeldsbyrde, og betaler kr 6.500 i renter og avdrag pr. måned av en utbetalt lønn på ca kr 9.000 pr. måned.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt, jfr. straffeprosessloven §437 siste ledd.
Slutning:
A, født xx.xx.1968, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §239 1. straffalternativ og overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3 og vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §4 jfr. trafikkreglenes §12 nr. 2 bokstav a, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager, som i medhold av straffeloven §52, §53 og §54 gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.