LA-1993-468
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-04 |
| Publisert: | LA-1993-00468 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 92-01028 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00468 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Nelly og Eilif Jacobsen, Kristiansand (Prosessfullmektig: Advokat Terje Nordvi, Oslo). Motpart: Espen Solum, Kristiansand S (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Launes, Kristiansand S). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg 2. Lagdommer John Årseth 3. Eks. ord. lagdommer Haakon Steen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
"1. Espen Solum frifinnes.
2. Nelly og Eilif Jacobsen betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Espen Solum med kr 37.800,- - kroner - trettisjutusenåttehundre 00/100-."
Espen Solum er statsautorisert eiendomsmegler. Etter anmodning fra Nelly og Eilif Jacobsens sønn, skipsmegler Hans Jacobsen, sa Solum seg villig til å bistå med kjøp av en boligeiendom, Gyldenløvesgate 61 i Kristiansand. Det ble inngått kjøpekontrakt 5. april 1989 hvoretter kjøperne Nelly og Eilif Jacobsen overtok påhvilende pantegjeld på eiendommen kr 1.700.000,- til Den Norske Hypotekforening (DNH). Da eiendommen skulle overtas av kjøperne 1. juni 1989, hadde Nelly og Eilif Jacobsen ordnet med annen finansiering og ønsket følgelig ikke å overta pantelånet til DNH. Da dette skulle innfris, krevde DNH en såkalt "overkurs" på kr 148.750,- som av megleren ble belastet Nelly og Eilif Jacobsen. Det er dette beløpet tvisten mellom partene i utgangspunktet gjelder, idet Nelly og Eilif Jacobsen mener at Espen Solum har opptrådt på en ansvarsbetingende uaktsom måte som rådgiver og medhjelper i forbindelse med kontraktsforhandlingene og kjøpet. I tillegg krever de erstattet kr 50.060,- som Nelly og Eilif Jacobsen ble dømt til å betale selgeren av Gyldenløvesgate 61 i et mislykket søksmål mot ham vedrørende samme krav.
Om saksforholdet for øvrig, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til byrettens domsgrunner.
Nelly og Eilif Jacobsen v/advokat Terje Nordvi har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.
Espen Solum v/advokat Kristian Launes har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand 15., 16. og 17. februar 1994. Både de ankende parter og Espen Solum møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 7 vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten.
Nelly og Eilif Jacobsen v/advokat Nordvi har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Om bevisbedømmelsen er anført:
Espen Solum var på kjøpstidspunktet - i motsetning til hva byretten har lagt til grunn - kjent med at Nelly og Eilif Jacobsen ikke hadde til hensikt å overta DNH-lånet. Det Nelly og Eilif Jacobsen ønsket, var å få en opsjon på å kunne overta lånet hvis det ikke skulle lykkes dem å skaffe annen finansiering. Nelly og Eilif Jacobsen hadde gjennomgått finansieringsspørsmålet med sønnen Hans, og det forelå et konkret opplegg hvor overtagelse av DNH-lånet ikke inngikk. Det var imidlertid visse usikre forutsetninger knyttet til dette opplegget, og derfor ønsket de å ha mulighet for å kunne overholde oppgjørsfristen ved å overta DNH-lånet. Solum har selv i ettertid tilkjennegitt at han mente kjøpekontrakten måtte forstås slik at det var en opsjon på overtagelse av lånet som var avtalt.
Som følge av et uriktig utgangspunkt med hensyn til hva kjøpernes forutsetning på kontraktstidspunktet var, har byretten også vurdert helt feil med hensyn til hva som ville ha skjedd hvis Solum hadde sagt fra om overkursen til Eilif Jacobsen under kontraktsmøtet 5. april 1989. Det har formodningen mot seg at Eilif Jacobsen ikke ville ha reagert på en slik opplysning.
Det strider mot alle praktiske forestillinger å anse Hans Jacobsen og Espen Solum som likeverdige i forhold til kjøp og salg av hus, slik byretten har gjort. Hans Jacobsen er skipsmegler, han har i mesteparten av sitt liv oppholdt seg utenlands og har aldri handlet fast eiendom i Norge. For øvrig må det være uten rettslig betydning for Solums ansvar at han avtalte oppdraget med Hans Jacobsen og ikke med foreldrene. Solum var, i hvert fall på kontraktstidspunktet, klar over at det var Nelly og Eilif Jacobsen og ikke Hans Jacobsen som var kjøpere av boligeiendommen. Solums oppdrag var å bistå disse med å få utformet en kjøpekontrakt som var i samsvar med deres forutsetninger, blant annet med hensyn til oppgjørsmåte for kjøpesummen. Solum handlet således under kontraktsansvar overfor Nelly og Eilif Jacobsen. Ifølge vitnet Marum Flaa, som representerte megleren for kjøpet, Sørlandsbankens eiendomsavdeling i Kristiansand, ville det vært kurant å få inn i kjøpekontrakten en opsjonsklausul med hensyn til overtagelse av DNH-lånet.
Om rettsanvendelsen er anført at Solum ble engasjert i den åpenbare hensikt å oppnå den særskilte trygghet som burde ligge i å ha en velrennomert statsautorisert eiendomsmegler som eksklusiv rådgiver. Hensett til dette har byretten satt kravene til aktsomhet fra Solums side alt for lavt. I den utstrekning det er relevant å operere med en "meglernorm" i denne sammenheng, må kravene til Solum settes strengere i og med at han utelukkende skulle ivareta den ene parts interesser. Det må uansett bebreides Solum som uaktsomt at han unnlot å opplyse til Nelly og Eilif Jacobsen at det aktuelle lån var beheftet med vilkår om overkurs ved innfrielse utenom de fastsatte tidspunkter for renteregulering. Solum må sies å være enda nærmere til å informere kjøperne om dette enn den megler som formidlet handelen. Det er i denne sammenheng vist til dom i Rt-1988-7.
Det er klart årsakssammenheng mellom Solums uaktsomhet og Nelly og Eilif Jacobsens tap, det må sies å ha vært påregnelig for Solum at tapet oppsto, og det er ikke påvist at tapet kunne ha vært redusert hvis ekteparet Jacobsen hadde forholdt seg på en annen måte enn de gjorde. Etter de ankende parters mening var tapet ikke fradragsberettiget ved skatteligningen, fordi det ikke var tale om renter av egen gjeld. Overkursen ville skattemessig blitt vurdert som en del av kjøpesummen - en meromkostning som ville ha blitt tillagt inngangsverdien for eiendommen. Det vil derfor ikke være riktig å trekke fra redusert skatt for Jacobsens hvis beløpet hadde vært ført til fradrag. Subsidiært til dette anføres at hvis overkursen var fradragsberettiget, ville erstatningen fra Solum ha vært skattepliktig inntekt for ekteparet Jacobsen og fradragsberettiget utgift for Solum.
Prosessomkostningene i saken mot selgeren er en følge av at Solum etter kjøpet fastholdt at det bare var en opsjon som var avtalt. Hvis det hadde vært tilfelle, ville overkursen ha vært selgerens ansvar. Solum har dermed foranlediget søksmålet mot selgeren Edvardsen, og må følgelig svare for ekteparet Jacobsens omkostninger knyttet til den saken. Også her er vilkårene om årsakssammenheng og påregnelighet oppfylt. Det kan ikke kreves fradrag for unnlatt benyttelse av rettshjelpforsikring, både fordi forsikringen etter advokat Nordvis vurdering ikke dekket et slikt tap som det foreliggende og fordi forsikringsselskapet under enhver omstendighet kunne ha krevd regress av Solum hvis forsikringen hadde blitt benyttet. Det er om dette vist til dom i Rt-1963-804.
Nelly og Eilif Jacobsen har nedlagt slik påstand:
"1. Espen Solum dømmes til å betale til Nelly og Eilif Jacobsen kr 148500,- med tillegg av: 8 % rente p.a. fra 20. juni 89 til 23. mai 91, 15 % rente p.a. fra 24. mai 91 til 31. desember 93 og 12 % rente p.a. fra 01. januar 94 frem til betaling skjer. Kr. 50060,- med tillegg av: 8 % rente p.a. fra 22. april 91 til 23. mai 91, 15 % rente p.a. fra 24. mai 91 til 31. desember 93 og 12 % rente p.a. fra 01. januar 94 frem til betaling skjer.
2. Espen Solum dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Espen Solum v/advokat Launes har i hovedsak henholdt seg til byrettens domsresultat og til byrettens domsgrunner, som anses å være meget grundige og velfunderte. For øvrig er sammenfatningsvis anført:
Det er enighet mellom partene om at Solums bistand ved kjøpet ikke omfattet rådgivning med hensyn til finansiering. Det må falle inn under dette å klarlegge vilkårene for det påhvilende DNH-lån som etter salgsprospektet kunne søkes overtatt.
Spørsmålet om opsjon på overtagelse av lånet, som alternativ til slik overtagelse som ordlyden i kjøpekontrakten innebærer, fikk først aktualitet da det viste seg at DNH krevde en overkurs - og en uventet høy overkurs - ved innfrielse. På kontraktstidspunktet var dette med overkurs ved innfrielse ikke noe aktuelt tema, Espen Solum ble ikke bedt om noen bistand med hensyn til dette, og det lå som nevnt utenfor det oppdraget han i utgangspunktet hadde. Det var de ankende parters sønn Hans Jacobsen som hadde føringen av det hele - han fant frem til eiendommen, han innga bud gjennom Solum og han skulle selv ordne med finansiering. Hans Jacobsen forholdt seg også i samsvar med dette; således sendte han 31. mars 1989 telefax til Lillesand Sparebank, uten å sende kopi til Solum, hvor han bekreftet et finansieringsopplegg basert på at "Jeg søker overtatt på vegne av Nelly og Eilif J. Jacobsen det eksisterende lån i Den norske Hypotekforening stort kr 1700000,-." Dette er et nytt dokument, fremlagt av de ankende parter under forberedelsen av ankesaken for lagmannsretten, og som har vært ukjent for Espen Solum. Dokumentet bekrefter etter Solums mening at hans oppdrag ikke omfattet bistand med finansieringen, og at Hans Jacobsen var fullt innforstått med dette. Hans Jacobsen sendte denne telefaxen til Lillesand Sparebank etter at et forsøk på fullfinansiering gjennom en garanti fra Lillesand Sparebank ikke hadde ført frem. Etter Espens Solums mening innebærer telefaxen til Lillesand Sparebank nettopp bruk av en slik opsjon som de ankende parter hevder var forutsatt fra deres side.
Det er på det rene at det ble sendt et kontraktsutkast til Solum fra megleren, og at dette ble endret på to punkter - herunder med hensyn til formuleringen "Kjøper overtar lån i Den Norske Hypotekforening stort kr 1700000,-." Det må anses utelukket at Solum har foretatt disse kontraktsendringene uten forhåndskontakt med Hans Jacobsen, som dermed må ha akseptert den siterte formulering. Etter hva Solum mener å huske, var formuleringen på dette punkt i kontraktsutkastet fra megleren at "Kjøper søker overtatt - - - -". Dette ønsket Hans Jacobsen endret til "Kjøper overtar - - - -", for å gardere seg i forhold til selgeren når det gjaldt sikkerhet for oppgjør.
Når det gjelder kravet på erstatning for saksomkostninger i saken mot selgeren Edvardsen, samt de alminnelige vilkår om årsakssammenheng og påregnelighet og de subsidiære innsigelser som går på omfanget av et eventuelt erstatningsansvar, er det fra Solums side vist til anførslene for byretten som fastholdes også for lagmannsretten.
Espen Solum har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Nelly og Eilif Jacobsen dømmes til å betale Espen Solum saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag for de krav som er reist mot Solum, slik at byrettens frifinnende dom må bli å stadfeste.
Etter lagmannsrettens mening følger dette allerede av det begrensede oppdrag Solum hadde i forbindelse med kjøpet. Det Solum skulle bistå Hans Jacobsen med, synes opprinnelig å ha vært begrenset til å inngi bud på en allerede utpekt eiendom og få istandbragt en avtale på best mulige vilkår. Det er på det rene at Solum i tillegg påtok seg å møte selgeren og megleren sammen med Eilif Jacobsen 5. april 1989, for sluttforhandling og utforming av endelig kjøpekontrakt. Det har etter lagmannsrettens mening ingen betydning om dette siste - slik Hans Jacobsen har fremstillet det - inngikk i oppdraget helt fra først av, eller om det - slik Espen Solum har forklart - ble slik fordi Hans Jacobsen selv var forhindret fra å delta på møtet 5. april på grunn av en tjenestereise til utlandet. Det er ikke tvilsomt at Solum må anses som engasjert rådgiver og medhjelper også med hensyn til kontraktsforhandlingene og kontraktsutformingen, og forsåvidt kan holdes ansvarlig for eventuelle feil og forsømmelser også i denne fase av saken.
Det inngikk imidlertid ikke på noe tidspunkt i Solums oppdrag å gi råd med hensyn til alternative måter å ordne finansieringen av kjøpet på, og følgelig heller ikke å avklare på hvilke nærmere betingelser DNH-lånet kunne overtas. Dette kommer etter lagmannsrettens mening helt klart frem i det nye dokumentet de ankende parter har fremlagt i ankesaken - telefax av 31. mars 1989 fra Hans Jacobsen til Lillesand Sparebank. Hans Jacobsen skriver her slik til banken:
"Jeg viser til vår tlf.samtale idag og tør foreslå vedlagte erklæring som De bes telefaxe til Sørlandsbanken v/Marum Flaa dersom De finner teksten iorden for Deres bank.
Eilif Jacobsen vil ringe Dem senere idag for å bekrefte dette."
Den vedlagte erklæring som Hans Jacobsen viser til, lyder slik:
"Finansieringsbekreftelse.
Jeg bekrefter herved Nelly og Eilif J. Jacobsens finansiering av eiendommen Gyldenløvesgate 61, Kristiansand som følger:
1) Jeg søker overtatt på vegne av Nelly og Eilif J. Jacobsen det eksisterende lån i Den norske Hypotekforening stort Kr. 1700000,-.
2) Restbeløpet Kr. 450000,- pluss omkostninger beror i vår bank til utbetaling til Sørlandsbanken, Eiendomsavd. i henhold til kjøpekontraktens bestemmelse."
Lagmannsretten er enig med Solum i at denne telefax med finansieringsbekreftelse er et viktig og avklarende dokument i saken. Det viser etter lagmannsrettens mening to ting: For det første at Hans Jacobsen - i hvert fall på dette tidspunkt - har ansett finansieringen av huskjøpet og betingelsene knyttet til DNH-lånet for å være hans eget og foreldrenes ansvar. Hadde han ment noe annet, måtte han nødvendigvis ha sendt kopi også til Solum av sin telefax til Lillesand Sparebank med vedlegg. Han måtte i så fall også ha bedt Solum ta kontakt med DNH før han - slik han faktisk gjorde 31. mars - forpliktet seg til å overta lånet uten nærmere kjennskap til lånebetingelsene. For det annet viser dokumentet at overtagelse av DNH-lånet inngikk i det finansieringsopplegg som på dette tidspunkt var det aktuelle. Den utforming av §2 i kjøpekontrakten som Espen Solum nå søkes holdt ansvarlig for, svarer til pkt. 1 i den finansieringsbekreftelse Hans Jacobsen sendte Lillesand Sparebank med anmodning om å videresende til megleren.
Espen Solum har åpenbart rett i at spørsmålet om det var en forpliktende overtagelse av lånet eller en opsjon som var avtalt, først kom opp som en aktuell problemstilling i månedsskiftet mai/juni, i forbindelse med at lånet skulle innfris. Det var DNH's krav om betaling av en solid overkurs som aktualiserte denne problemstillingen. Den ville ikke ha oppstått hvis kjøperne hadde sagt fra at de ikke ønsket å overta lånet. Den ville heller ikke ha oppstått hvis kjøperne hadde overtatt lånet for å benytte det som en mer langsiktig finansiering av kjøpet. Etter den aksept som var gitt, sto Nelly og Eilif Jacobsen fullstendig fritt med hensyn til å overta lånet eller å ordne med finansiering på annen måte. Men de måtte foreta et valg, og et eventuelt alternativt finansieringsopplegg måtte gi selgeren Edvardsen en slik sikkerhet for riktig oppgjør at han ikke kunne fragå aksepten av budet med henvisning til at salgssummen ikke var sikret. Det var dette Hans Jacobsen ikke lyktes med, og som gjorde at han valgte det i forhold til selgeren sikre opplegg med å avgi erklæring om overtagelse av lånet. Det er mulig at Hans Jacobsen, hvis han hadde bedt om det, isteden kunne ha fått inn i kjøpekontrakten en opsjonsklausul - en bestemmelse om at han på oppgjørsdagen 1. juni 1989 enten skulle overta DNH-lånet eller fremlegge ordnet alternativ finansiering av denne del av kjøpesummen. Det ville i så fall ha gitt kjøperne en romsligere frist for å ordne alternativ finansiering og dermed for å ta endelig standpunkt til spørsmålet om overtagelse av DNH-lånet. Det kan neppe tas for gitt at Edvardsen ville ha stillet seg imøtekommende til en slik anmodning. Slik den kontraktsmessige situasjon var etter aksepten av budet, var det i Edvardsens interesse å få kjøperne til å overta lånet da han i motsatt fall selv ville måtte innløse det. En forlenget frist ville ha bedret kjøpernes mulighet for å ordne annen finansiering, og dermed minsket mulighetene for at de ville overta DNH-lånet. Men poenget er at det ble ikke rettet noen slik anmodning fra kjøperne til megleren. Det som skjedde var at megleren utarbeidet kontraktsutkast basert på den finansieringsbekreftelsen Hans Jacobsen hadde avgitt til Lillesand Sparebank 31. mars. I et fremlagt brev av 1. juni 1989 fra Sørlandsbankens eiendomsavdeling til Nelly og Eilif Jacobsens advokat Fredrik Nesheim er det sagt om dette:
"Før kontrakt ble inngått tok vårt kontor kontakt med Lillesand Sparebank for å kontrollere finansieringen til kjøper som da hadde opplyst at vedkommende bank skulle finansiere hele kjøpesummen. Vi fikk opplyst fra vedkommende saksbehandler at Deres klient, i samarbeid med banken, var kommet frem til at ett lån som påhviler eiendommen skulle overtas. Det lån det siktes til er det aktuelle lån i Den Norske Hypotekforening. Eventuelle ytterligere lånebehov ble innvilget gjennom Lillesand Sparebank."
Siste setning i det refererte avsnitt av brevet synes å måtte bero på en misforståelse, idet pkt. 2 i finansieringsbekreftelsen fra Hans Jacobsen av 31. mars gjelder et beløp Nelly og Eilif Jacobsen hadde innestående på konto i Lillesand Sparebank og ikke et beløp som var søkt lånt og som var innvilget av banken. Men dette er uten betydning; det som betyr noe for saken er at Hans Jacobsens erklæring om å overta DNH-lånet ble formidlet til megleren og følgelig etter all sannsynlighet lagt til grunn i det utkastet til kjøpekontrakt som deretter ble skrevet og sendt Espen Solum. Dette kontraktsutkastet forefinnes ikke, men Espen Solum mener å huske at punktet om overtagelse av DNH-lånet var formulert identisk med pkt. 1 i Hans Jacobsens finansieringsbekreftelse av 31. mars. Det er også på det rene og uomtvistet at i kontraktsutkastet fra megleren var det Hans Jacobsen som var oppført som kjøper. Kontraktsutkastet ble endret på to punkter - ved at Nelly og Eilif Jakobsen ble oppført som kjøpere istedenfor Hans Jacobsen, og ved at punktet angående DNH-lånet ble lydende "Kjøper overtar lån i Den Norske Hypotekforening stort kr 1700000,-". Det må være hevet over tvil at Solum ikke kan ha foretatt disse endringene på egen hånd; det må med andre ord ha vært kontakt mellom Solum og Hans Jacobsen om hva som skulle stå i den endelige kjøpekontrakten. I og med at også punktet om DNH-lånet ble endret, må den formuleringen som her kom inn enten ha vært foreslått slik av Hans Jacobsen eller i hvert fall godkjent av ham. Hvis det er riktig slik Solum har forklart at utkastet fra megleren hadde ordlyden at lånet "søkes overtatt" - og dette er meget sannsynlig på bakgrunn av at det var denne formulering som var benyttet av Hans Jacobsen i finansieringsbekreftelsen av 31. mars, er det vanskelig å forstå hvorfor Solum på eget initiativ skulle ha foreslått dette endret i den endelige kontraktsteksten. Hans Jacobsen derimot kunne ha en foranledning til å ønske en endret formulering, idet det fremkom under hans partsforklaring at han la et noe forskjellig innhold i de to formuleringene. Etter lagmannsrettens mening er formuleringene likeverdige med hensyn til det som her er av betydning, nemlig hvorvidt kjøper ved å undertegne i forhold til selger blir forpliktet til å overta lånet. Uansett hvilken formulering som ble valgt, måtte kjøperen godtas som ny debitor for lånet av DNH.
Lagmannsretten må etter dette konkludere med at det var Hans Jacobsens og ikke Espen Solums ansvar å ordne finansieringen av huskjøpet, herunder å klarlegge betingelsene for en eventuell overtagelse av DNH-lånet. Dette er kommet til uttrykk blant annet ved at Hans Jacobsen har avgitt finansieringsbekreftelse på vegne av kjøperne, hvor overtagelse av DNH-lånet inngår, uten å sende kopi til Solum. Solums ansvar som rådgiver og medhjelper under kontraktsforhandlingene var, når det gjelder finansieringen, begrenset til å påse at kjøpekontrakten stemte overens med det opplegg kjøperne selv hadde valgt - så langt Solum var blitt gjort kjent med dette. Den bestemmelse som kom inn i kjøpekontrakten om overtagelse av DNH-lånet, var i samsvar med den finansieringsbekreftelse Hans Jacobsen hadde avgitt og som megleren var blitt gjort kjent med. At det ikke ble forsøkt forhandlet frem en opsjon på overtagelse av lånet istedenfor en slik overtagelsesplikt som Hans Jacobsens finansieringsbekreftelse innebar, skyldes etter lagmannsrettens mening at overkurs-problemet var uaktuelt på tidspunktet for kontraktsforhandlingene, og kan ikke bebreides Solum.
Noe ansvarsgrunnlag i forhold til Espen Solum foreligger etter dette ikke, og byrettens dom blir å stadfeste idet lagmannsretten er enig også i byrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger.
Anken har vært forgjeves. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de ankende parter tilpliktes å erstatte Espen Solums omkostninger også i ankesaken, idet slike særlige omstendigheter som kreves for å bli fritatt for omkostningsansvar ved forgjeves anke ikke kan ses å foreligge. Prosessfullmektigene har inngitt omkostningsoppgaver med salærkrav på omtrent likt nivå og som ligger en god del høyere enn det beløp Espen Solum ble tilkjent i saksomkostninger for byretten. Ankeforhandlingen varte i 3 dager - en dag mer enn hovedforhandlingen i byretten. Lagmannsretten kan imidlertd ikke forstå annet enn at denne ekstra dagen i retten oppveies ved at det må være medgått mindre tid til forberedelse av ankesaken, idet saken på alle vesentlige punkter står i samme stilling som for byretten og advokatene har vært de samme i begge instanser. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det beløp Nelly og Eilif Jacobsen skal betale til Solum i saksomkostninger i ankesaken, ikke bør overstige det beløp Solum ble tilkjent i saksomkostninger for byretten. Tilkjente omkostninger for lagmannsretten fastsettes etter dette til samme beløp, kr 37.800,-, som foruten advokatsalær også inkluderer oppgitte omkostninger til kopiering, porto og telefon/telefax.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nelly og Eilif Jacobsen in solidum til Espen Solum kr 37.800,- - trettisjutusenåttehundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.