LA-1993-477
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-11 |
| Publisert: | LA-1993-00477 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal skifterett Nr. 91-00166 - Agder lagmannsrett LA-1993-00477 A - HR-1994-00333K . Anket til Høyesterett. Anken nektet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Bjørn Salvesen, Farsund). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Tore H. Pettersen, Kristiansand). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer John Årseth. 3. Ekstraord. lagdommer Haakon Steen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §153, §172, §180, Skifteloven (1930) §26, Ekteskapsloven (1991) §68 |
A og Bs felleseiebo er under skifte ved Lyngdal skifterett. Under bobehandlingen oppsto tvist om hvorvidt verdien av varelageret i partenes gatekjøkken er medtatt i en avholdt skiftetakst for gatekjøkkenet, og dessuten om hvilken verdi som skal tas med på felleseiets aktivaside for så vidt gjelder felleseiets Mercedes personbil, som er solgt under skiftet. Lyngdal skifterett avsa 12. mai 1993 kjennelse i tvisten, med slik slutning:
"1. As krav om at varebeholdningen på gatekjøkkenet medtas som aktivapost på skiftet avvises.
2. Registreringsforretningens post 235 - Mercedes stasjonsvogn - medtas på skiftet som aktivapost med kr 58.500,-.
3. A pålegges å betale B saksomkostninger med kr 4000,- firetusen, innen 2 - to - uker fra forkynning av kjennelsen."
De nærmere omstendighetene ved tvisten, partenes anførsler og påstander for skifteretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av kjennelsen.
A med advokat Andreas Bjørn Salvesen som prosessfullmektig har anket kjennelsen til Agder lagmannsrett. B med advokat Tore H. Pettersen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankemotparten gjorde prinsipalt gjeldende at anken over punkt 1 i skifterettens slutning måtte avvises, fordi det var brukt feil rettsmiddel. Det ble hevdet at en avvisningskjennelse i tilfelle må angripes ved kjæremål. Lagmannsretten fant at riktig rettsmiddel mot nevnte punkt 1 var kjæremål og avsa 6. oktober 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Skifterettens kjennelse stadfestes forsåvidt gjelder slutningens punkt 1.
2. B tilkjennes sakskostnader kr 1500 - femtenhundre som blir å betale innen 2 - to - uker."
Lagmannsrettens kjennelse ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse 9. desember 1993 opphevet lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget la til grunn at skifteretten traff en realitetsavgjørelse i det omtvistede spørsmålet, og at skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1, da skulle ha gått ut på frifinnelse av B, ikke avvisning av As krav. Hennes angrep på skifterettens kjennelse skulle følgelig ha vært behandlet som anke, jfr. skifteloven §26, ikke som kjæremål, slik lagmannsretten hadde valgt å gjøre.
Lagmannsretten underrettet deretter partene om at behandlingen av det omhandlede punkt 1 i skifterettens kjennelse forutsettes å skje under den samme ankeforhandlingen som var berammet for saken forøvrig.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 18. februar 1994. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble ikke avhørt vitner, men det ble fremlagt noe skriftlig bevismateriale og som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Tvistepunktene står i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten. Partenes anførsler under de to tvistepunktene er også i hovedtrekkene de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til skifterettens gjengivelse av anførslene i kjennelsen.
Den ankende part har i hovedsak anført:
Gatekjøkkenets varebeholdning må vurderes som en selvstendig aktivapost ved boskiftet. Varebeholdningen var bedriftens omløpsaktiva og ble i motsetning til anleggsaktiva ikke tatt med ved takseringen av gatekjøkkenet. Dette fremgår av taksten, hvor de momenter som er medtatt ved vurderingen er listet opp, og i denne forbindelsen er varebeholdningen overhodet ikke nevnt. Varebeholdningen er heller ikke blitt bedt vurdert. Dette fremgår av takstmennenes mandat som gikk ut på å gi en takst over gatekjøkkenets verdi "vurdert som bedrift". Dette må forstås slik at gatekjøkkenet skulle takseres slik det var på takseringstidspunktet med de anleggsaktiva som da fantes. Det er i taksten ikke tatt hensyn til varebeholdningen som på skjæringstidspunktet (februar 1991) hadde en verdi på ca 48000,-, basert på oppgaver fra bedriftens regnskapsfører. Denne verdien har den ankende part rett til å få sin del av. Når taksten ikke ble satt høyere enn kr 60000,-, bekrefter også dette at varebeholdningens verdi som omløpsaktiva ikke ble tatt med. Det var således ingen feil ved taksten i forhold til det mandatet som var gitt. Den ankende part hadde heller ikke noen foranledning til å oppfatte taksten på annen måte enn som nevnt, og hadde derfor heller ingen grunn til å begjære overtakst.
Den omhandlede Mercedesen ble i registreringsforretningen verdsatt til kr 98000,-. Bilen ble hele tiden utelukkende brukt av ankemotparten, og verdireduksjonen skyldtes delvis hans ordinære bruk i ca 1 1/2 år, og delvis påførte skader ved hans kjøreuhell i denne tiden. Bilen ble solgt i februar 1993 for kr 65000,-, herav kr 50000,- kontant som ble innbetalt til boet, og dessuten en innbyttebil til antatt verdi kr 15000,-. Denne er senere solgt av ankemotparten for kr 8500,-.
Prinsipalt hevdes at bilens verdi på skjæringstidspunktet - februar 1991 - skal legges til grunn ved skiftet. I mangel av takst på dette tidspunktet aksepteres taksten ved registreringen, som fant sted i november 1991. Subsidiært krever ankemotparten godtgjørelse av den ankende part for hans eksklusive bruk av bilen. Det vises i denne forbindelsen til at partene opprinnelig var enige om boskiftet, ved at hun skulle løses ut ved et kontantvederlag på kr 203000,-. For å få fortgang i skifteoppgjøret med grunnlag i nevnte enighet, så den ankende part seg nødt til i september 1991 å kreve offentlig skifte. Da ankemotparten fikk problemer med å skaffe et slikt kontantvederlag som tidligere avtalt, ba han i begynnelsen av april 1992 om reforhandling av skifteavtalen. Den ankende part krevde da umiddelbart leie for ankemotpartens bruk av boets aktiva. På grunn av den opprinnelig inngåtte avtalen om boskifte hadde ikke den ankende part noen foranledning til på noe tidligere tidspunkt å kreve slik leie. Ankemotpartens påstand om at kravet om leie er for sent fremsatt, er derfor ikke holdbar.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Mercedesen medtas som aktivapost i boet med verdi kr 98000,-.
2. Verdien av varebeholdningen på gatekjøkkenet på skjæringstidspunktet 13. februar 1991 medtas som aktivapost i boet.
3. B dømmes til å erstatte A, eventuelt det offentlige, saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Ved skiftetaksten er det tatt hensyn til gatekjøkkenets varebeholdning. Mandatet gikk ut på å taksere gatekjøkkenet "vurdert som bedrift", og dette må bety hele bedriften med varelageret. Det er riktig nok ikke sagt i mandatet hvilket tidspunkt som skulle legges til grunn, men det må åpenbart være ment og blitt oppfattet å være varebeholdningen på skjæringstidspunktet, som er lovens regel i slike sammenhenger. I mandatet er det ikke noe som angir at varebeholdningen skulle komme i tillegg. Det måtte i tilfelle foreligge klare indikasjoner i taksten på at varebeholdningen ikke ble tatt med, og slike indikasjoner foreligger ikke. Skifteretten - som har gitt mandatet - har også uttalt at varebeholdningen er med i taksten og at dette er i samsvar med mandatet. Når varebeholdningen således er tatt med i taksten, måtte rettsmidlet mot taksten være overskjønn, og det er ikke begjært. Dette må derfor lede til frifinnelse for den ankende parts påstand.
Når det gjelder Mercedesen, ble denne solgt av ankemotparten etter pålegg fra skifteretten. For overhodet å få solgt den, måtte han overta en innbyttebil. Dette skjedde også med samtykke av skifteretten. Denne innbyttebilen innbrakte ved senere videresalg kr 8500,-, til tross for at den var verdsatt til kr 15000,-. Også dette salget var i realiteten en del av realiseringen av Mercedesen, og salget innbrakte således kr 58500,- som må bli å legge til grunn ved skiftet.
Noen verdireduksjon på grunn av ankemotpartens bruk av bilen foreligger ikke noe rettslig grunnlag for. Det samme gjelder bilskaden, som ble fullt ut reparert. Bilen ble forøvrig omlakkert og påkostet ca kr 16000,- før den ble solgt.
Bilen tilhørte ankemotpartens rådighetsdel. Kravet om vederlag for hans bruk av den er fremsatt etter at bilen er solgt. Det er ikke rettslig adgang til å tilkjenne vederlag for bruk med tilbakevirkende kraft, og kravet er således for sent fremsatt, jfr. ekteskapsloven §68 i.f. Vederlag kan heller ikke tilkjennes for bruk av egen rådighetsdel, jfr. Lødrup: Materiell skifterett 149.
Det kan etter dette ikke legges til grunn noen høyere verdi for bilen enn det den faktisk innbrakte ved salget, nemlig kr 58500,-.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. B frifinnes for den ankende parts påstands punkt 2.
2. Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 2 stadfestes.
3. A tilpliktes å betale sakens omkostninger både for skifteretten og lagmannsretten til B, eventuelt til det offentlige."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten, både når det gjelder den omhandlede Mercedesen og varebeholdningen, og skal bemerke:
1. Mercedesen.
Skjæringstidspunktet i saken er medio februar 1991, da samlivet opphørte. Ved registreringsforretningen 16. september 1991 ble Mercedesen verdsatt til kr 98000,-. B krevde den utlagt til seg, og etter det som er opplyst ble partene enige om at han skulle overta alle boets aktiva og at hustruen skulle utløses ved et kontantvederlag på kr 203000,-. B har bestridt at det forelå noen slik avtale, men etter det som er opplyst legger lagmannsretten til grunn at slik enighet forelå. Dette er også lagt til grunn i skifterettens kjennelse 31. juli 1992. Etter det som videre ble opplyst under ankeforhandlingen ble offentlig skifte begjært av A i september 1991 for å få fortgang med gjennomføringen av nevnte skifteavtale. Når avtalen heller ikke under det offentlige skiftet ble gjennomført, skyldtes det etter det opplyste at B ikke maktet å skaffe tilveie det kontantbeløpet som A etter avtalen skulle ha. B krevde derfor i april 1992 reforhandling av skifteavtalen. Bilen ble solgt i februar 1993. B brukte den således i 2 år, regnet fra skjæringstidspunktet. I realiteten ble den utlagt til ham, etter hans eget ønske, ved den forannevnte private skifteavtalen. Grunnen til at dette ikke også formelt ble fulgt opp under det senere offentlige skiftet, må han selv bære ansvaret for. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at verdien av bilen ved registreringsforretningen, kr 98000,-, og som opprinnelig ble godkjent av B, må legges til grunn ved skiftet.
2. Varebeholdningen.
I skifterettens oppnevning av takstmenn 4. august 1992 til skiftetakst ble deres mandat angitt slik:
"Det ble i skiftesamling 31. juli 1992 besluttet at boets gatekjøkken på Birkeland - vurdert som bedrift - skal utlegges B til skiftetakst."
Skiftetaksten ble avhjemlet 4. september 1992. I taksten er bl.a. anført:
"Som grunnlag for den avholdte takst har vi fått oss forelagt den registreringsforretning som tidligere er avholdt. Denne er sammenholdt med en nøyaktig gjennomgåelse av det inventar, løsøre og innredning som var i gatekjøkkenet under befaringen, og det utstyr som tilhørte gatekjøkkenet men befant seg i Bs private bolig.
Vi har ikke funnet det nødvendig med beskrivelse av lokalene m.m. og den foretatte oppussing av disse, ettersom dette ikke er gatekjøkkenets eiendom. De oppussede lokalene er oppmålt.
Vi har heller ikke foretatt noen opplisting av inventar, utstyr m.m. dette er gjennomgått og sammenholdt med tidligere avholdt registrering av disse objekter."
I den registreringsforretningen som det i taksten er henvist til ble det ikke foretatt opptelling av varebeholdningen, men verdien ble oppført med kr 20000,-.
På bakgrunn av dette og med utgangspunkt i bedriftens regnskaper har takstmennene, som hjelpemidler for den endelige vurdering, vurdert bedriften ut fra 1) avkastningsmetoden og ut fra 2) substansverdimetoden. Takstmennene kom frem til at avkastningsmetodens beregninger ikke gir positivt resultat, "men vil innvirke på taksten ved at gatekjøkkenet ikke har vist grunnlag for rentabel drift." Ved vurdering etter substansverdimetoden har takstmennene lagt inn en "anslått verdi på varebeholdning" på kr 17000,-, og har kommet frem til et "korrigert grunnlag for substansverdi kr 109150,-."
I den oppsummerende vurderingen har takstmennene uttalt:
"Som grunnlag for taksten er tatt hensyn til de regnskapsmessige resultater. Det er tatt hensyn til bokførte og aktiverte kjøp av inventar, utstyr og materialer m.m. til oppussing av lokalene. Aktiveringen inkluderer også det som ble betalt for overtakelsen av gatekjøkkenet. Det er også hensyntatt den egeninnsats som er nedlagt i oppussingen, og som ikke er bokført. Manglende skriftlig leieavtale har også vært hensyntatt i forbindelse med verdiansettelsen av bedriften."
Taksten ble satt til kr 60000,- som "uttrykk for gatekjøkkenets fulle verdi". Det er bemerket i taksten at det ikke er tatt hensyn til finansiering og/eller låneforhold/gjeld i forbindelse med overtakelse og drift av gatekjøkkenet.
I skifterettens kjennelse 12. mai 1993, som er avsagt av samme dommer som utformet mandatet for takstmennene og som også var med ved avhjemlingen av skiftetaktsten, er anført (s. 6-7) at retten "finner ... grunn til å bemerke at skiftetaksten i overensstemmelse med mandatet har søkt å finne fram til gatekjøkkenets omsetningsverdi som bedrift. I denne vurderingen ligger nødvendigvis også en vurdering av bedriftens passiva og aktiva - herunder også ibefattet varelageret. Antatt verdi av varelageret er for øvrig uttrykkelig nevnt i takstens side 2."
Skifteretten har ikke nærmere begrunnet hvorfor skiftetakstens vurdering "nødvendigvis" også omfatter varelageret. Den omstendighet at en anslått verdi av varebeholdning (kr 17000,-) er tatt med som et moment ved vurderingen av bedriften etter substansverdimetoden - og som gir et helt annet resultat enn takstsummen - medfører etter lagmannsrettens oppfatning ikke "nødvendigvis" at varelageret er regnet med i selve taksten. De to beregningsmetodene som er redegjort for i taksten kan åpenbart ikke ha vært noe annet enn hjelpemidler for den endelige vurderingen som førte frem til takstresultatet. Den anslåtte verdien av varebeholdningen som ble tatt med som et moment ved vurderingen etter substansverdimetoden, var forøvrig verdien av varebeholdningen ved årsskiftet før samlivsbruddet. Det er fra den ankende parts side hevdet at regnskapsmaterialet viser at det etter nevnte tidspunkt og frem til skjæringstidspunktet ble foretatt betydelig innkjøp av varer, slik at nettoverdien av varelageret på skjæringstidspunktet var ca kr 48000,-. Det er ikke bestridt av ankemotparten at vareinnkjøp ble foretatt i januar/februar 1991, men han har anført at det ikke var i et slikt omfang som hevdet av den ankende part.
Lagmannsretten finner at takstmennenes mandat ikke har vært presist nok angitt. Det er bl.a. ikke angitt hvilket tidspunkt som skulle legges til grunn i taksten. Dette er heller ikke oppgitt i taksten. I beregningsmetodene i taksten opereres med forskjellige tidspunkter, således regnskapsresultat bl.a. 1. februar 1992, regnskapsoppsett pr. 30. juni 1992, og en anslått verdi av varebeholdning som etter det opplyste var beholdningen ved årsskiftet 1990/91. Det er nevnt i takstgrunnlaget hva som ved takseringen ble tatt hensyn til og hva som ikke ble hensyntatt, men i ingen av disse spesifiseringene er varelageret nevnt. Den omstendighet at en anslått verdi av varebeholdningen er tatt med som et moment ved en av de beregningsmetodene som er benyttet som hjelpemidler for den endelige vurderingen, kan ikke være avgjørende. Premissene for skiftetaksten er således heller ikke klare.
Lagmannsretten viser også til at dersom varelageret skulle være tatt med i taksten på kr 60000,-, og varelageret herav skulle være satt til kr 17000,-, jfr. foran, ville det bli svært lite igjen i taksten til det som positivt er uttalt å være tatt hensyn til, nemlig bokførte og aktiverte kjøp av inventar, løsøre, materialer til oppussing, og til betaling for overtakelsen, egeninnsats, og regnskapsresultater. Dette tyder derfor også på at varelageret er holdt utenom skiftetaksten.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at verdien av varelageret ikke er tatt hensyn til ved skiftetaksten. Slik har også den ankende part oppfattet taksten og har derfor akseptert den. Etter den uklarheten i mandatet og i takstpremissene som er nevnt foran, var det etter lagmannsrettens oppfatning berettiget av den ankende part å oppfatte taksten som nevnt, og når en slik takst etter omstendighetene ble akseptert, hadde den ankende part ingen foranledning til å begjære overtakst.
Den ankende part har etter dette krav på å få med under boets aktiva en verdiansettelse av gatekjøkkenets varebeholdning på skjæringstidspunktet. Hvordan en slik verdisettelse skal skje, må bli opp til partene å avgjøre, eventuelt av skifteretten i tilfelle tvist om dette. Den avgitte skiftetaksten er rettskraftig. Det er imidlertid ikke noe ved taksten som er til hinder for at partene, hvis de er enige om det, lar avholde en ny takst, med presis angivelse av mandat og takseringstidspunkt, og hvor også verdien av varebeholdningen på skjæringstidspunktet tas med.
Saksomkostninger.
Anken har ført frem for begge de to tvistepunktene. Når det gjelder den omhandlede Mercedesen, finner lagmannsretten at ankemotparten for dette tvistepunktets vedkommende bør erstatte motpartens saksomkostninger, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd, idet det ikke er grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i §172 annet ledd. Når det derimot gjelder gatekjøkkenets varelager, finner lagmannsretten at saken for dette tvistepunktets vedkommende var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten, og at partene for dette punktets vedkommende derfor bør bære hver sine omkostninger for alle rettene.
Den ankende part har fått innvilget fri sakførsel for lagmannsretten. Prosessfullmektigens salær for lagmannsretten er fastsatt til kr 13906,50. Til dette kommer reiseutgifter med kr 732,-, slik at omkostningene for lagmannsretten utgjør tils. kr 14638,50. Omkostningene for skifteretten var ifølge oppgave kr 2475,-. Lagmannsretten antar at omkostningene kan fordeles med en halvpart på hver av de to tvistepunktene, og saksomkostningene fastsettes på dette grunnlaget. De ilagte saksomkostningene settes til avrundet kr 8500,- som blir å betale til det offentlige.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Mercedesen medtas som aktivapost i boet med verdi kr 98000,-.
2. Verdien av varebeholdningen på gatekjøkkenet på skjæringstidspsunktet 13. februar 1991 medtas som aktivapost i boet.
3. B dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til statskassen kr 8500,- - kroneråttetusenfemhundre - som erstatning for saksomkostninger.