LA-1993-5

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-02-18
Publisert:	LA-1993-00005
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00005 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Y AS (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie, Larvik). Motpart: A, Tjodalyng (Prosessfullmektig: Advokat Lars Holo, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Steinar Thomassen, formann, 2. Lagdommer Gunnar Hanssen, 3. Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson, meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §180, §61, §62

Den 31. august 1991 ble A oppsagt fra sin stilling i firma Y AS. Saken gjelder krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, idet A hevder at oppsigelsen av ham var usaklig.

Y AS ble opprinnelig stiftet i 1983. Med virkning fra 1. januar 1990 fusjonerte Y AS med selskapet Z AS. I det nye selskap, som fikk firma Z AS, hadde familien B 50 % av aksjene. Den 1. februar 1991 kjøpte familien B tilbake de aktiva i Z AS som opprinnelig skrev seg fra det tidligere Y AS, og stiftet den 15. februar 1991 et nytt selskap under det gamle firma Y AS. Flere av de ansatte fulgte med over i det nye selskap, herunder A. Foruten Y AS driver familien B selskapet X AS, som er et datterselskap til Y AS.

A hadde tidligere vært ansatt i det gamle Y AS fra 1. februar 1987 til 31. desember 1989. Fra 20. juni 1990 var han ansatt i Z AS og fulgte som nevnt med over i det nystiftede Y AS, hvor han var ansatt frem til oppsigelsen den 31. august 1991, hvoretter han fratrådte stillingen den 7. oktober 1991.

Oppsigelsen av 31. august 1991 har følgende ordlyd:

"Oppsigelse grunnet innskrenkninger/rasjonaliseringer.

Styret i Y AS har etter lengere vurderinger av organisasjonen kommet frem til følgende.

Den stilling som du betjener i dag er det ikke grunnlag å ha som en egen enhet. Arbeidsoppgavene vil bli fordelt på andre i firmaet. Da vi ikke kan se å ha noe annet passende arbeid å tilby. Må vi desverre gå til det skritt å si deg opp med virkning fra i dag 30.8.

Oppsigelsestiden er 1 mnd.

Mener du at det ikke er grunnlag for det ovenstående har du rett til å kreve forhandling og reise søksmål etter bestemmelsene i §61 i arbeidsmiljøloven. Se vedlegg.

Y AS

Hans Petter B (s)

Arbeidsmiljøloven §61 vedlagt."

A godtok ikke oppsigelsen, og forhandlingsmøte i medhold av arbeidsmiljøloven §61 ble holdt den 18. september 1991 uten at partene kom til enighet. Under møtet krevde A å få stå i stillingen mens saken varte, idet han bebudet søksmål med påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig.

Til tross for at A hadde fremsatt krev om å få stå i stillingen mens saken varte, ble han den 7. oktober 1991 i samtale med styreformann Hans Petter B bedt om å fratre straks, og varslet om at han ville bli sendt hjem om han møtte på arbeide den neste dag. A møtte etter dette ikke opp den 8. oktober 1991.

I stevning av 3. desember 1991 til Tønsberg byrett anla A v/advokat Lars Holo sak mot Y AS, med påstand om at oppsigelsen manglet saklig grunn. Han krevet ikke å få gjeninntre i sin stilling, men påsto seg tilkjent erstatning for inntektstap og utgifter samt oppreisning. Det ble bl.a. anført at når oppsigelsen var begrunnet i rasjonaliseringstiltak og behov for bemanningsreduksjon, var dette kun kamuflasje for det bakenforliggende motiv, nemlig å bli kvitt A som arbeidstaker.

Y AS v/advokat Steinar Sørlie tok til motmæle og påsto frifinnelse.

Tønsberg byrett avsa den 23. september 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Y AS dømmes til å betale innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til A kr 80000,- - kroneråttitusen -.

2. Y AS dømmes til å betale innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til A kr 31930,- - kronertrettientusennihundreogtredve - i saksomkostninger."

Byretten fant etter en totalvurdering at bedriftens økonomiske fundament hadde vært såvidt svakt at det var behov for å redusere bemanningen. Byretten fant imidlertid at Y AS ved å velge å si opp nettopp A og ikke en annen ansatt med kortere ansettelsestid, hadde fraveket ansiennitetsprinsippet, og slik at oppsigelsen ikke bygget på et forsvarlig skjønn og en samvittighetsfull vurdering av alle relevante forhold. Oppsigelsen ble således funnet ikke å være saklig begrunnet. Når det før øvrig gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens vurdering av de faktiske og rettslige problemstillinger saken reiser, vises til byrettens dom med domsgrunner.

Y AS v/advokat Steinar Sørlie har den 22. oktober 1992 påanket dommen til Agder lagmannsrett, med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. A v/advokat Lars Holo har den 18. november 1992 inngitt tilsvar og har samtidig erklært aksessorisk motanke over byrettens erstatningsfastsettelse.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 26. og 27. oktober 1993. Lagmannsretten ble satt med fire arbeidslivsfagkyndige meddommere. For Y AS møtte formann i styret Hans Petter B og styremedlem Hans Willy B, sammen med prosessfullmektigen. Hans Petter B avga partsforklaring, mens Hans Willy B forklarte seg som vitne. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga partsforklaring. Foruten forklaringen fra Hans Willy B mottok lagmannsretten forklaring av ytterligere fem vitner, slik det fremgår av rettsboken, og partene dokumenterte flere skriftlige bevis.

Den ankende part har sammenfatningsvis anført:

Årsaken til at ankemotparten ble oppsagt fra sin stilling var at bedriften så seg nødsaget til å redusere bemanningen på grunn av dårlig lønnsomhet. Oppsigelsen var således et nødvendig rasjonaliseringstiltak. Bedriften hadde intet annet arbeid å beskjeftige ankemotparten med. Det kan derfor ikke på dette grunnlag hevdes at oppsigelsen mangler saklig grunn, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Ved avgjørelsen av om oppsigelsen har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak skal det etter loven §60 nr. 2 foretas en avveining mellom bedriftens behov og de ulemper oppsigelsen har påført ankemotparten.

Det fastholdes at bedriften hadde behov for å redusere bemanningen. Allerede våren 1991 hadde Y AS så dårlig ordretilgang at det ga grunn til bekymring. At dette var reelt fremgår også av resultatregnskapet pr. 31. desember 1991, som viser et underskudd på kr 254255,-. For 1992 ble resultatet enda dårligere, med et underskudd på hele kr 809913,-. Riktignok skyldtes underskuddet hovedsaklig det dårlige driftsresultat i datterselskapet X AS. Det må imidlertid være riktig å vurdere lønnsomheten i de to selskaper under ett. Det er tale om et konsern-underskudd.

Ankemotparten har hevdet at overtidsbruken i Y AS viser at det ikke kan ha vært behov for bemanningsreduksjon. Dette er ikke riktig. At det ble nødvendig å bruke overtid skyldtes hovedsaklig sykefravær, og marginale behov for ekstrainnsats. For det aktuelle tidsrom var sykefraværet hele 1001 timer, mens overtidbruken var 612 timer. Det kan derfor ikke av overtidsbruken trekkes den slutning at oppsigelsen av ankemotparten var unødvendig. Den senere utvikling har vist at oppsigelsen av A var nødvendig. Bedriften har måttet foreta ytterligere bemanningsreduksjon, bl.a. ved ikke å foreta nyansettelser etter avgang. I Y AS er det nå kun fire ansatte, mot opprinnelig åtte. I X AS er det oppsagt en ansatt, slik at det nå er kun tre tilbake.

Ved oppsigelsen av A har Y AS fraveket ansiennitetsprinsippet. Av de øvrige ansatte var både C og lærlingen D ansatt senere enn A. Når bedriften likevel valgte å gå til oppsigelse av A, og ikke en av de to nevnte, hadde dette flere årsaker. At det er anledning til å fravike ansiennitetsprinsippet er forøvrig ikke tvilsomt. Det må også kunne legges vekt på andre momenter, herunder også tas sosiale hensyn, jfr. særlig Rt-1986-879.

C, som ble ansatt i april 1991, ble etter en samlet vurdering ansett som bedre kvalifisert. C kunne dessuten ikke unnværes, fordi han var bedriftens sjåfør. Også A var tidligere av og til benyttet som sjåfør, men med den begrensning at han ikke ville kjøre i Oslo. Transport til Oslo var en helt nødvendig del av bedriftens virksomhet og det var derfor en forutsetning at sjåføren også kunne påta seg dette arbeidet.

Også andre forhold tilsa at det ble A som måtte gå. Av helsemessige årsaker hadde A mye sykefravær, og selv når han ikke var sykmeldt kom han ofte svært sent på arbeide om morgenen. Videre nektet han å stå ved samme maskin hele dagen, hvilket i høysesonger var en nødvendig forutsetning. A ønsket heller ikke å arbeide overtid. For øvrig var A svært "pratesyk" og kastet bort mye arbeidstid til unødvendige samtaler med kunder og andre. For dette forhold ble han flere ganger irettesatt. Fra bedriftens side var det således ikke tilfredshet med A og den måte han utførte sitt arbeide på. Når det på den annen side gjelder C, var det aldri noe å utsette på ham.

I valget mellom A og C ble det for øvrig lagt en viss vekt på at A flere ganger hadde gitt uttrykk for at han helst ville ha et annet arbeide, og å slutte hos Y AS. A hadde dessuten inntekter fra eget gårdsbruk, som han drev ved siden av sitt arbeide hos den ankende part. C ville kommet i en langt vanskeligere situasjon om han mistet sitt arbeide. På grunn av sin alder ville han ventelig fått store vanskeligheter med å finne annet arbeide.

Når det gjelder A vurdert i forhold til lærlingen D, må det få betydning at en lærlingekontrakt ikke kan likestilles med et vanlig ansettelsesforhold. Bedriften vil således ha særlige plikter i forhold til lærlingen, idet lærlingesystemet har innebygget i seg et opplæringselement. For øvrig er lærlingekontrakten av tidsbestemt karakter, og lærlingen belaster ikke bedriften lønnsmessig på samme måte som en annen arbeidstaker. Det kan på disse grunnlag ikke hevdes at det lå en usaklig utvelgelse bak oppsigelsen av A.

Når det gjelder ankemotpartens erstatningskrav, erkjenner Y AS at A hadde rett til å stå i stillingen innenfor 8-ukersfristen i henhold til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. As inntektstap for denne perioden vil derfor bli dekket. Forøvrig anføres at den erstatning byretten har utmålt ligger altfor høyt. Det må få betydning at A nær sagt umiddelbart etter oppsigelsen kom igang med ny og egen virksomhet. At denne virksomhet etter hvert gikk med tap, kan i denne sammenheng ikke få noen betydning. Det må også tillegges vekt at utviklingen i Y AS ble så dårlig at A under enhver omstendighet ville ha blitt oppsagt på et noe senere tidspunkt. Endelig må det tillegges betydning at det er lite å bebreide Y AS for den situasjon som oppsto. Det er således ikke noe ved arbeidsgiverens forhold som trekker i retning av erstatningsplikt overfor A.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Y AS frifinnes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Ankemotparten har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som fremgår av byrettens dom.

Det anføres således prinsipalt at Y AS ikke har dokumentert at det forelå behov for innskrenkninger eller rasjonalisering/nedbemanning, subsidiært at utvelgelsen av A under enhver omstendighet var usaklig.

"Nye" Y AS ble etablert 1. februar 1991. Omtrent samtidig ble datterselskapet X AS etablert. Det kan ikke være riktig at Y AS gikk dårlig. Derimot er det sikkert riktig at X AS etter hvert ble en klamp om foten. Det fremgår av årsregnskapet for 1991 at Y AS ytet et "konsernbidrag" til X AS på hele kr 490000. Likevel hadde Y AS ved årets slutt en egenkapital på kr 555342,-. Dette viser klart at Y AS var et solid selskap. At ledelsen også ventet fortsatt god drift i Y AS anskueliggjøres ved at det ble foretatt nytilsettinger. I april 1991 ble C ansatt og i juni tok bedriften inn lærlingen D. Dette tyder ikke nettopp på at det var behov for nedbemanning og rasjonalisering.

I 1992 skjedde det ingen utgiftsreduksjoner på lønnssiden. Regnskapene viser at i Y AS var lønnsutgiftene de samme i 1992 som i 1991, henholdsvis kr 1621456,- og kr 1689721,-. I X AS viser regnskapene at lønnsutgiftene økte i 1992. Sett på bakgrunn av disse regskapstallene har den ankende part ikke ført bevis for at det var nødvendig med noen bemanningsreduksjon, - at dårlig økonomi i Y AS gjorde det nødvendig å si opp A.

Ved å velge å si opp A og ikke en av de senere ansatte, har Y AS fraveket ansiennitetsprinsippet. Man valgte å si opp A som hadde en samlet ansettelsestid på over fire år, og lot de nyansatte C og D fortsette. Slik fravikelse av ansiennitetsprinsippet krever saklig grunn. Y AS har fremholdt flere omstendigheter som hadde betydning for valget av A. Ingen av disse momenter er holdbare.

Det medfører riktighet at A tidligere var noe plaget av magesmerter, og at dette av og til førte til at han kom noe sent på arbeide. Dette var imidlertid et sterkt avtagende problem etter mai 1991.

At A har nektet å kjøre lastebil i Oslo, er ikke riktig. Han vegret seg ved én anledning, men dette hadde sammenheng med at han da eventuelt måtte forsømme et kurs. At han ikke ellers ville kjøre bil i Oslo er galt, han har ved en rekke anledninger kjørt bil i Oslo. Dersom hans vegring den ene gang ble oppfattet slik at han for ettertiden helt nektet å kjøre lastebil i Oslo, burde ledelsen ha tatt dette opp med ham og gjort det klart for ham at slik kjørenekt kunne få konsekvenser for hans ansettelsesforhold. A hørte aldri noe slikt, og fikk derfor ikke forklart seg om forholdet.

Det er heller ikke riktig at A nar nektet å arbeide overtid. A jobbet ofte overtid, men forlangte ikke betaling. Han arbeidet overtid uten lønn for å kompensere for de timer han fikk fri i forbindelse med gårdsdriften.

Det er anført mot A at han ikke ville stå hele tiden ved samme maskin. Dette har A uttalt ved én eneste anledning, og han har aldri nektet å utføre sitt arbeide.

Y AS har hevdet at det lå sosiale hensyn bak når bedriften valgte å beholde C og å la A gå. Dette stemmer ikke. C var allerede pensjonist da han ble ansatt i Y AS, og hadde full pensjon å falle tilbake på. A hadde gårdsdriften, men den kastet ikke mye av seg. Samlet sett var C i en langt gunstigere økonomisk situasjon enn A.

Da C og D ble ansatt, var det A som ble satt til å lære dem opp. I As ansettelsestid hadde han et langt mer selvstendig arbeide enn de to øvrige. Av As sluttattest fremgår at han hele tiden hadde ansvaret for driften av kløvsagene, hadde ansvar for lager og forsendelse av varer, samt at han deltok i planleggingen av den daglige drift.

Det fastholdes etter dette at oppsigelsen av A savner saklig grunn. Det hefter dessuten saksbehandlingsfeil ved oppsigelsen. A ble aldri foreholdt at det fra ledelsens side var misnøye med måten han skjøttet sitt arbeide på. Hadde han det fått ville han selvsagt ha innrettet seg etter kritikken, uansett om den var berettiget eller ei. A hørte imidlertid aldri noe som kunne tyde på at han ikke var en vel ansett medarbeider. Han hadde jo forøvrig blitt tilbudt arbeide i "nye" Y AS, da dette ble nyregistrert i 1991. Oppsigelsen av A kom som lyn fra klar himmel, uten noe som helst forhåndsvarsel.

A krever erstatning med et samlet beløp på kr 390000,-. Hvis A ikke hadde blitt oppsagt ville hans årlige lønn inkludert feriepenger ha beløpt seg til kr 183000,-. A har fått lønn for åtte uker (åtte-ukersfristen etter arbeidsmiljøloven §61), og dette er det gjort fradrag for. Han krever lønn for tidsrommet 12. november 1991 til 12. november 1993 og fra 12. november 1993 til 12. januar 1994, samlet kr 396000,-. Etter oppsigelsen arbeidet A en tid på provisjonsbasis for forsikringsselskapet Forenede Liv. Det gjøres fradrag i erstatningskravet med kr 29000,- som ble oppebåret i provisjon. Hans inntektstap som følge av oppsigelsen kan etter dette fastsettes til kr 367000,-, som med tillegg av renteavsavn på kr 23000, gir et samlet erstatningskrav på kr 390000,-. Når det gjelder renteavsavnet, er dette beregnet ved at netto inntektstap fratrekkes mottatt arbeidsledighetstrygd på kr 129000. Restbeløpet, kr 238000,- forrentes med 10 % for en periode på ett år, - gjennomsnittlig forfallstidspunkt i to-års perioden.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Y AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A med det beløp lagmannsretten fastsetter, begrenset oppad til kr 390000,-.

2. Tønsberg byretts dom, slutningens punkt 2, stadfestes med tillegg av 18 % rente av omkostningsbeløpet, fra 8. oktober 1992 til betaling skjer.

3. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Den ankende part har hevdet at rasjonaliseringshensyn var grunnlag for oppsigelsen av A, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, og at A måtte slutte fordi bedriften ikke hadde annet passende arbeid å tilby ham. I et tilfelle hvor bedriften finner å måtte redusere arbeidsstokken for å bedre konkurranseevnen eller fortjenestemulighetene, vil dette i utgangspunktet være en saklig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Nå har A hevdet at oppsigelsen av ham ikke hadde sin årsak i rasjonaliseringshensyn, men at denne begrunnelse ble gitt kun for å kamuflere et bakenforliggende motiv, nemlig et ønske om å bli kvitt nettopp ham som arbeidstaker.

Det bemerkes at dersom en arbeidsgiver anfører rasjonaliseringshensyn som grunnlag for oppsigelsen, vil domstolene kunne prøve om dette hensyn er den egentlige grunn til oppsigelsen. Denne kan settes til side som usaklig dersom økonomiske eller driftsmessige hensyn er påberopt for å kamuflere utenforliggende motiver, for eksempel å bli kvitt en arbeidstaker som oppfattes som "brysom", jfr. Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, 2. utgave side 111. Hvorvidt det fra bedriftens side har foreligget slike utenforliggende hensyn, vil være et bevisspørsmål. Arbeidstakeren vil ha bevisbyrden for at det er tatt slike utenforliggende hensyn, mens bedriften på sin side må kunne dokumentere det økonomiske grunnlag for å redusere bemanningen. Dette betyr således at bedriften har bevisbyrden for at oppsigelsen var en økonomisk nødvendighet. Det må også kunne kreves at bedriften har gjort det som med rimelighet kan kreves for å løse vanskelighetene på en annen måte enn ved oppsigelse.

Lagmannsretten er kommet til at Y AS ikke har godtgjort at oppsigelsen av A skyldtes økonomisk nødvendig driftsinnskrenkning eller var et nødvendig rasjonaliseringstiltak. Det er intet i de fremlagte regnskaper som indikerer at Y AS var i en vanskelig økonomisk situasjon, og at denne i såfall kunne rettes opp ved å si opp den ene av de ansatte. Den ankende part har anført at resultatregnskapet for 1991, som viser et underskudd på kr 254255,-, godtgjør at bemanningsreduksjon var nødvendig. Lagmannsretten ser anderledes på dette. Underskuddet skyldtes i all hovedsak det dårlige resultat i datterselskapet X AS. A var imidlertid ansatt i Y AS, og for dette selskap isolert sett kan ikke driftsresultatet for 1991 ha gitt grunn til bekymring. Det fremgår av årsregnskapet for 1991 at Y AS ytet et "konsernbidrag" til X AS på hele kr 490000,- og at egenkapitalen i Y AS ved årets slutt likevel var kr 555342,-. Lagmannsretten må være enig med ankemotparten i at disse regnskapstall kan indikere at X AS viste seg å bli en "klamp om foten" for familien B. Regnskapene viser imidlertid også at Y AS som selvstendig selskap var et forholdsvis solid foretagende, og A s ansettelsesforhold knyttet seg som nevnt til dette selskap, ikke til datterselskapet X AS.

Den ankende part har som nevnt anført at A ble oppsagt for å bedre selskapets lønnsomhet. Dette må forstås slik at selskapet ønsket å redusere lønnsutgiftene. De fremlagte regnskapstall for Y AS viser at det ikke skjedde noen utgiftsreduksjoner på lønnssiden etter at A sluttet. I 1991 var lønnsutgiftene i overkant av 1.6 mill kroner, og omtrent det samme i 1992. Det er også dokumentert et meget betydelig overtidsbruk i tiden etter at A sluttet.

Y AS har hevdet at ordretilgangen sviktet allerede våren 1991, hvilket ga grunn til bekymring og senere førte til beslutningen om å redusere bemanningen. Hvis situasjonen var denne, finner lagmannsretten det noe påfallende at bedriften likevel gikk til nyansettelser. Dette skjedde imidlertid, idet C ble ansatt i april 1991 og lærlingekontrakt med D ble inngått i juni 1991, - kun ca to måneder før bedriften gikk til oppsigelse av A. Nyansettelsene styrker lagmannsrettens oppfatning av Y AS som et forholdsvis solid foretakende. Lærlingekontrakten med D synes også å indikere en viss optimisme med hensyn til selskapets fremtid. Lagmannsretten har oppfattet det slik at D er stillet i utsikt senere ansettelse i selskapet.

At det ikke er godtgjort at oppsigelsen av A var et nødvendig rasjonaliseringstiltak eller et ledd i en nødvendig driftsinnskrenkning, må lede til at oppsigelsen ikke er saklig begrunnet i virksomhetens forhold. Forøvrig bemerkes at Y AS ikke har kunnet dokumentere at det ble forsøkt å finne noen andre løsninger på eventuelle økonomiske problemer i selskapet - enn oppsigelse av A. Det er ikke holdt noe orienteringsmøte for de ansatte, det er ikke overveiet permitteringer. Det må også legges til grunn at oppsigelsen av A kom uten noe som helst forhåndsvarsel, slik han selv har karakterisert det - som "lyn fra klar himmel".

Under forhandlingene for lagmannsretten har den ankende part forklart at det knyttet seg misnøye til A og den måte han utførte sitt arbeide på. Dette skal ha vært årsaken til at ansiennitetsprinsippet ble fraveket ved utvelgelsen av den som måtte slutte. Lagmannsretten må legge til grunn at all den stund det ikke er godtgjort at oppsigelsen var økonomisk nødvendig, er det nettopp i misnøyen med A som arbeidstaker man finner den egentlige årsaken til at han ble oppsagt. Også på dette grunnlag vil oppsigelsen av A være usaklig og således ugyldig.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til ovenfor, blir det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt det eventuelt ville være saklig grunn til å fravike ansiennitetsprinsippet.

A har krevet erstatning i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, og har erklært aksessorisk motanke over byrettens erstatningsutmåling. Advokat Holo har nærmere redegjort for erstatningskravet, jfr. foran.

Lagmannsretten bemerker at erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd skal fastsettes til det beløp som finnes rimelig. Det skal ikke bare tas hensyn til det økonomiske tap, men også til arbeidsgiver og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig. Med andre ord skal retten ved fastsettelsen av erstatningsbeløpet foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering.

As erstatningskrav og tapsberegning har sitt grunnlag i en årslønn på kr 183000, som han oppebar i full stilling hos Y AS.

Lagmannsretten er kommet til at en erstatning på kr 80000,- som utmålt av byretten, kan være passende. Erstatningbeløpet inkluderer samtlige tapsposter, også eventuelt rentetap/ fremtidstap. Det økonomiske tap A er påført ved oppsigelsen er vanskelig å beregne. Det er opplyst at han i den tid han var ansatt i Y AS ble innvilget adskillig fritid for å ta seg av egen gårdsdrift. Lagmannsretten må forutsette at han i tiden etter oppsigelsen har hatt adskillig bedre tid til å ta hånd om sin egen landbrukseiendom, og at han har hatt mulighet til å øke inntektene fra gårdsdriften. Han har også drevet annen næringsvirksomhet, med import og salg. Det er hevdet at denne virksomhet etter hvert gikk med tap, men konkrete tall er ikke fremlagt for lagmannsretten.

Ved erstatningsutmålingen har lagmannsretten tatt hensyn til at A selv hadde opptrådt på en slik måte at han må ta en del av ansvaret for at han ble sagt opp. Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at Y AS hadde grunn for sin misnøye med A som arbeidstaker. Det legges således til grunn at A ikke var villig til å arbeide overtid når arbeidssituasjonen gjorde dette påkrevet. Videre må det anses godtgjort at hans vegring mot å kjøre lastebil i Oslo var reell og generell, at han vegret seg for å stå for lenge ved den samme maskin og at han kastet bort arbeidstid ved unødvendig kommunikasjon med andre ansatte og med kunder. Det sistnevnte forhold ble påtalt av arbeidsgiveren uten at det skjedde noen forbedring. Under bevisførselen har flere av As tidligere arbeidskolleger uttalt at A generelt sett var kritisk til bedriftsledelsen og at han flere ganger ga uttrykk for dette overfor kolleger. Han skal videre ha uttalt at han selv var på jakt etter annet arbeide, og at han vanskelig kunne forstå de av kollegene som ville fortsette hos Y AS på ubestemt tid. At A så seg om etter annet arbeide må bedriftsledelsen ha vært klar over. Det er på det rene at A fikk permisjon for å reise til Tyskland i forbindelse med planlegging av egen import- og salgsvirksomhet.

Ved erstatningsutmålingen har lagmannsretten vært oppmerksom på at A kan bli pålagt helt eller delvis å refundere mottatt arbeidsledighetstrygd.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til har verken anke eller motanke ført frem.

I anken avgjøres saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §180 første ledd. Y AS bør derfor erstatte A hans omkostninger for lagmannsretten, idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Advokat Holo har innsendt omkostningsoppgave som for hovedanken utgjør kr 48670,- hvorav kr 43000,- er advokatsalær og kr 5670,- diverse utlegg. Advokat Sørlie har i prosesskrift av 28. oktober 1993 anført at omkostningene overstiger hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten finner å burde godta omkostningsoppgaven, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Det gjøres ingen endring i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Også i motanken avgjøres saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §180 første ledd. A bør derfor erstatte Y AS' saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger noen særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Advokat Sørlie har inngitt omkostningsoppgave med tilsammen kr 43625,-, hvorav kr 3500,- gjelder motanken. Advokat Holo har ikke hatt innvendinger mot omkostningsoppgaven, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Dommen er enstemmig.

Det bemerkes at domsavsigelsen er blitt vesentlig forsinket, hvilket skyldes fagdommernes reisefravær i forbindelse med andre saker, og rettens formanns forholdsvis langvarige sydomsfravær i desember 1993. Domskonferanse ble imidlertid holdt umiddelbart etter ankeforhandlingens avslutning den 27. oktober 1993. Domsutkast ble sendt de øvrige fagdommere og de arbeidslivsfagkyndige meddommere den 3. januar 1994. Det har senere ikke før nå vært mulig å finne en dag for domsavsigelse som har passet for samtlige dommere/meddomere.

Domsslutning:

1. I anken:

Tønsberg byretts dom stadfestes.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Y AS, v/styrets formann, til A v/advokat Lars Holo kr 48670,- førrtiåttetusensekshundreogsytti,- som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.

2. I motanken:

Y AS v/styrets formann frifinnes.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler A til Y AS v/styrets formann v/advokat Steinar Sørlie kr 3500,- tretusenfemhundre - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.