LA-1993-527
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-07 |
| Publisert: | LA-1993-00527 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 93-01174 - Agder lagmannsrett LA-1993-00527 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum). Motpart: B. |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommerne Gunnar Hanssen, Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §36, §37, §38, §43, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
År 1993 den 7. juli ble rettsmøte holdt på Agder lagmannsretts kontor i Skien.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:
Skien og Porsgrunn byrett avsa 28. juni 1993 kjennelse - feilaktig benevnt beslutning - med slik slutning:
"A forbys å ta med seg barna C, født xx.xx.1985 og D, født xx.xx.1987, ut av Telemark fylke inntil videre."
Sakens bakgrunn er i korthet:
A er far til C og D. Han var gift med barnas mor E. Ektefellene ble separert høsten 1992. Moren hadde alene foreldreansvaret og den daglige omsorgen for begge barna, inntil hun døde 29. mai 1993. Da moren døde, var barna på besøk hos faren. De har bodd hos ham siden, og gjør det fortsatt. Det er reist sak etter barneloven §36 om foreldreansvaret for barna, idet både A og Es foreldre B og F har krevd å få foreldreansvaret. A har planlagt å ta barna med på en reise til Nord-Norge. Dette har B og F motsatt seg. De mener at det vil være uforsvarlig av hensyn til barna, og har ved begjæring til Skien og Porsgrunn byrett mottatt der 28. juni 1993 bedt truffet slik avgjørelse som fremgår av kjennelsen foran.
Byretten har truffet sin avgjørelse under henvisning til barneloven §38, og har begrunnet den med at barna bør forbli i distriktet inntil det er truffet i det minste en midlertidig avgjørelse i tvisten om foreldreansvaret. Av tidshensyn er byrettens kjennelse avsagt på grunnlag av begjæringen fra B og F, uten at A er gitt anledning til imøtegåelse.
A v/advokat Bjørn Nærum har påkjært byrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, og har begrunnet kjæremålet slik:
"Kjennelsen er begrunnet ut fra Barneloven av 8. april 1981 §38. §38 gir anledning til å gjøre "førebels avgjerd" m.h.t. hvem som skal ha foreldreansvaret for et barn, eller hvem barnet skal bo hos. En kan ikke se at retten har anledning til å sette begrensninger for å reise utenfor Telemarks grenser.
Forøvrig bemerkes at ensidige og udokumenterte påstander som er fremsatt ikke skulle tilsi at slike begrensninger settes.
A skulle 28. juni 1993 reist sammen med barna til sitt foreldrehjem i X på ordinær sommerferie. 19. juli 1993 vil familien være tilbake da A igjen skal på arbeid på Y, hvor han er fast ansatt."
A har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
B og F har overfor byretten tilkjennegitt at de motsetter seg opphevelse av kjennelsen, men at de ikke ønsker å avgi noe skriftlig tilsvar til kjæremålet.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er enig med A i at barneloven §38 ikke gir noen direkte hjemmel for en slik avgjørelse som byretten har truffet i den påkjærte kjennelsen. Lagmannsretten viser til Backer: Barneloven 247, hvor det sies at "§38 gir bare hjemmel til å treffe foreløpig avgjørelse om foreldreansvaret generelt, eller om hvor barnet skal bo, ikke om de enkelte spørsmål som foreldreansvaret gir kompetanse til å bestemme i." Den påkjærte avgjørelsen gjelder helt klart et slikt enkeltstående spørsmål som det siterte sikter til. På 273 nederst i samme bok sies det - om barneloven §43 første ledd annet punktum, som gjelder "stutte utanlandsferder" - at heller ikke dette dekkes av reglene om foreløpig avgjørelse i §38, og at et slikt eventuelt forbud derfor må treffes ved midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke forstå barneloven §38 slik at den regulerer domstolenes kompetanse i en slik situasjon som den foreliggende - når den av foreldrene som alene hadde foreldreansvaret og den daglige omsorgen er død, og det ikke er truffet noen ny bestemmelse. Selv om A er barnas far og barna for tiden bor hos ham, har han pr. idag ingen formell status som forsørger eller omsorgsperson. I en slik situasjon mener lagmannsretten at domstolene - i analogi med bestemmelsen i barneloven §37 fjerde ledd, jfr. §36 - må kunne treffe en slik bestemmelse som byretten i det foreliggende tilfelle har gjort, når de betingelser §37 fjerde ledd nevner anses å foreligge. Vilkår som kan settes i forbindelse med tildeling av foreldreansvar, må etter lagmannsrettens mening også kunne settes i en situasjon hvor det ikke er truffet avgjørelse om foreldreansvaret.
Når det gjelder realiteten i saken, er lagmannsretten enig med byretten og tiltrer dens begrunnelse. Selv om barna nå bor hos faren, er omsorgssituasjonen så uavklart at barna bør bli hvor de er inntil det er foretatt en vurdering av hvem som skal overta foreldre- og omsorgsansvaret.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. B og F har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger i anledning kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.