LA-1993-531
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-25 |
| Publisert: | LA-1993-00531 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr 92-01863 - Agder lagmannsrett LA-1993-00531 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende parter: Tom G. Reichelt, Lily Mathilde Reichelt, Hanne Merethe Reichelt. Ankemotpart: DNB Finans A/S (Prosessfullmektig: Advokat Kjersti Jensen). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Steinar Thomassen 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Forsinkelsesrenteloven (1976), Tvistemålsloven (1915) §176, §180 |
Saken gjelder krav fra finansieringsselskap etter avtale om leasing av en maskin for fremkalling og kopiering av fotografier og selskapets krav mot kausjonister som garanterte for betaling av leien.
Leasingavtale ble inngått 29. januar 1985 mellom Tom Gustav Reichelt og finansieringsselskapet Fabin A/S, som senere er blitt en del av DnB Finans A/S. Beregningsgrunnlaget for leien er i avtalen oppgitt til 792332 kroner, månedlig leie er satt til 19016 kroner (eksklusiv merverdiavgift) og leietiden til 60 måneder. Leverandøren av maskinen, Lars Farnes A/S, stilte seg som selvskyldnerkausjonist for 50 % av Fabins krav mot Reichelt. Reichelts søster, Hanne Merete Reichelt, og hans stemor, Lily Mathilde Reichelt, avga selvskyldnerkausjon for 100000 kroner. Tom Reichelt fikk etter noen tid vanskeligheter med å betale leien, og leasingforholdet ble da endret ved at det to ganger, 15. desember 1987 og 3. oktober 1989, ble inngått nye avtaler. Hver gang ble det utstedt nye kausjonserklæringer, men slik at Hanne Merete Reichelt og Lily Mathilde Reichelt hver garanterte for 50000 kroner. I den siste leasingavtalen var kontraktsbeløpet satt til 418413 kroner, den månedlige leie til 9347 kroner (eksklusiv merverdiavgift) og leietiden til 66 måneder.
Reichelt klarte heller ikke å dekke forpliktelsene etter den siste avtale, og DnB Finans A/S reiste sak mot Reichelt og kausjonistene med påstand om betaling av skyldige beløp. Byretten avsa 6. april 1993 dom med slik domsslutning: "1. Tom Gustav Reichelt dømmes til å betale DnB Finans A/S kr 445665 -firehundreogførtifemtusensekshundreogsekstifem - med tillegg av 24 - tjuefire - % rente p.a. av kr 386817 - trehundreogåttisekstusenåttehundreogsytten - regnet fra 15. februar 1992 til betaling skjer.
2. Lars Farnes A/S dømmes til å betale DnB Finans A/S kr 195755 - etthundreognittifemtusensjuhundreogfemtifem - med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. av kr 193409 - etthundreognittitretusenfirehundreogni - regnet fra 15. februar 1992 til betaling skjer.
3. Lily Mathilde Reichelt dømmes til å betale Dnb Finans A/S kr 50000 - femtitusen - med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. regnet fra 31. august 1992 til betaling skjer.
4. Hanne Merete Reichelt dømmes til å betale DnB Finans A/S kr 50000 - femtitusen - med tillegg av 18 - atten - % rente regnet fra 31. august 1992 til betaling skjer.
5. Tom Gustav Reichelt dømmes til å betale DnB Finans A/S saksomkostninger med kr 23132,50 - tjuetretusenetthundreogtrettito 50/100 -.
6. Lars Farnes A/S dømmes til å betale DnB Finans A/S saksomkostninger med kr 21532,50 - tjueentusenfemhundreogtrettito 50/100 -.
7. Lily Mathilde Reichelt dømmes til å betale DnB Finans A/S saksomkostninger med kr 6532,50 - sekstusenfemhundreogtrettito 50/100 -.
8. Hanne Merete Reichelt dømmes til å betale DnB Finans A/S saksomkostninger med kr 6532,50 - sekstusenfemhundreogtrettito 50/100 -.
9. Punkt 1 til 8 forfaller til betaling senest 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Tom Reichelt, Hanne Merete Reichelt og Lily Mathilde Reichelt har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett idet det anføres at byretten har gjort seg skyldig i feil ved såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 19. mai 1994. De ankende parter, som møtte uten prosessfullmektig, avga forklaring. DnB Finans A/S var representert ved sin prosessfullmektig. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for byretten.
Tom Reichelts anførsler kan sammenfattes slik:
Det anføres av avtaleforholdet, slik det har utviklet seg, må anses i strid med avtaleloven §36. Etter den opprinnelige kontrakt skulle han ha innbetalt 1369140 kroner, og han har totalt innbetalt 1238203 kroner. Med tillegg av renter innebærer byrettens dom at han idag skylder DnB Finans A/S over 630000 kroner. Ved fortsatt forrentning og uten nedbetaling vil gjelden ha steget til omkring 55 millioner kroner ved oppnådd pensjonsalder. Med utgangspunkt i en rente på 12 % for dagslån i Norges Bank kan DnB's tap på engasjementet settes til ca 60000 kroner. Han anfører at han med sin lønn som flygesjef og etter fratrekk av nødvendige utgifter til livsopphold, bolig m.v., har disponibelt bare ca 1300 kroner. Han er således avskåret fra å kunne nedbetale gjelden, som på grunn av rentebelastningen øker med ca 12000 kroner pr. måned. Dette gjelder selv om han skulle selge hus og bil, hvilket forøvrig ville påføre familien betydelige skadevirkninger av velferdsmessig art bl.a. ved at kjæledyr måtte avlives og barna skifte skole og oppvekstmiljø. Som følge av de økonomiske vanskeligheter har hans ektefelle pådratt seg en hjertelidelse. Reichelt har videre opplyst at han har mistet all egenkapital som var investert i driften av forretningen, og at det har skjedd en forverring i hans formuesstilling på omkring 800000 kroner.
Sammenfatningsvis anfører Reichelt at konsekvensene av den leasingsavtale han inngikk, medfører slik urimelighet at avtaleloven §36 må komme til anvendelse. Banken har tilnærmelsesvis fått den godtgjørelse som opprinnelig var avtalt uten å ha lidt noe vesentlig tap, mens han sitter igjen i en bunnløs og raskt voksende gjeld som ikke lar seg dekke, uten at denne situasjon kan tilbakeføres til noen spekulativ eller uansvarlig opptreden fra hans side.
Hanne Merete Reichelt og Lily Mathilde Reichelt har i det vesentlige anført sammenfallende synspunkter.
De slutter seg til det Tom Reichelt har gjort gjeldende som frifinnelsesgrunnlag, og hevder at dersom hans forpliktelse overfor banken bortfaller, kan det heller ikke gjøres krav gjeldende overfor dem.
Subsidiært gjør de gjeldende at deres ansvar er begrenset til 50000 kroner for hver av dem. De viser i denne forbindelse til at de ved den siste kausjonsstillelse begge strøk over formularets bestemmelser om at det skulle påløpe rente etter at de var krevet av banken.
De hevder at banken har forsømt sin opplysningsplikt overfor dem og ikke har sørget for å underrette dem om forverringen i debitors økonomi og om at deres ansvar ville bli aktuelt. Ingen av dem har økonomiske muligheter for å dekke sitt ansvar. Hanne Merete Reichelt oppgir at hun gjennomsnittlig har 2300 kroner til livsopphold pr. måned for seg og sitt barn etter at faste utgifter er trukket fra. Hun har en mindre og tildels usikker inntekt på provisjonsbasis og er forøvrig attføringstrygdet. Hun har en gjeld på 433000 kroner etter kjøp av leilighet og bil. Lily Mathilde Reichelt oppgir at hun i 1993 tjente ca 90000 kroner i halvdagsstilling som avdelingsleder i barnehage. Hun mottar 3000 kroner brutto i måneden i enkepensjon, mens hennes datter får 1000 kroner i måneden i barnepensjon. Hun har en samlet gjeld på ca 175000 kroner.
De ankende parter har nedlagt slik felles påstand:
"1. Tom G. Reichelt, Lily Mathilde Reichelt og Hanne Merethe Reichelt frifinnes.
2. Tom G. Reichelt, Lily Mathilde Reichelt og Hanne Merethe Reichelt tilkjennes saksomkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett."
Anførslene fra DnB Finans A/S kan sammenfattes slik:
Det bestrides at debitor kan påberope seg avtaleloven §36. Det hefter ingen urimelighet ved den opprinnelige leasingavtale slik den ble inngått. At avtalen ikke lar seg oppfylle på grunn av debitors manglende betalingsevne, er ingen omstendighet som medfører at avtalen kan anses som stridende mot avtaleloven §36. Ved de to refinansieringene ble det ved diskonteringen av restleien til nåtidsverdi anvendt en for debitor gunstigere prosentsats enn det som fulgte av avtalen. Ved annen gangs refinansiering frafalt DnB påløpne morarenter med omkring 42000 kroner og satte ned kontraktsrenten fra 19 til 15 prosent. Refinansieringene medførte også den fordel for debitor at nedbetalingsperioden ble forlenget med flere år.
Selv om debitor skulle kunne påberope seg avtaleloven §36 følger det ikke uten videre at også kausjonistene fritas for sitt ansvar. Det forhold at kausjonistene overstrøk renteklausulen i kausjonsformularet, kan ikke ha den virkning at de ikke skal betale renter for den tid som går etter at de er krevet. Overstrykningen medfører bare at det ikke kan kreves den rentesats som følger av formularet og man istedet må falle tilbake på en alminnelig rente etter morarenteloven. Det bestrides at det foreligger noe brudd på opplysningsplikt fra DnB Finans A/S. Kausjonistene, som forøvrig sto debitor nær, er selv de nærmeste til å holde seg underrettet om hans situasjon. I forbindelse med refinansieringene måtte de forstå at debitors økonomiske stilling var kritisk, og dersom de ikke hadde tegnet kausjon på ny, ville dette ha medført at de var blitt krevet for den bestående kausjonsforpliktelse.
DnB Finans A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom pkt. 1, 3, 4, 5, 7, 8 og 9 stadfestes, dog slik at rentebelastningen i pkt. 3 og 4 endres i samsvar med morarenteloven regler fra 01. januar 1994.
2. DnB Finans A/S tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er enig med byretten. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket.
Således er lagmannsretten enig i at den opprinnelige avtale på avtaletiden ikke kunne anses som urimelig og i strid med avtaleloven §36, og at manglende betalingsevne hos debitor ikke kan bringe forholdet inn under denne bestemmelse. Det foreligger heller ingen andre forhold som medfører slik urimelighet som bestemmelsen krever. Som påpekt av byretten og ankemotparten har debitor tvert i mot blitt innrømmet lettelser i forhold til den opprinnelige avtale ved valg av diskonteringsfaktor, ettergivelse av påløpt rente, nedsettelse av kontraktsrente og forlenget kontraktstid. Reichelt bygger sitt urimelighetsresonnement på at DnB Finans A/S ikke har lidt noe vesentlig tap sammenlignet med den situasjon at selskapet ikke hadde innlatt seg med ham, med andre ord at tapet sett under synsvinkelen for den såkalte negative kontraktsinteresse er ubetydelig. Avtaleloven §36 kan imidlertid ikke medføre at DnB Finans A/S taper sitt krav på oppfyllelse av avtalen og må nøye seg med med å få erstattet den negative kontraktsinteresse.
Kausjonistene har ikke påberopt seg avtaleloven §36 som et selvstendig grunnlag. De gjør gjeldende at banken har forsømt sin opplysningsplikt, såvidt skjønnes ved å unnlate å opplyse om hva kausjonen innebar for dem og hvordan leasingforholdet utviklet seg. Kausjonistene er debitors søster og stemor. De kan ikke høres med at de ikke var klar over hvordan debitors økonomiske situasjon utviklet seg og hvilken risiko de løp. Det foreligger ikke opplysninger som overfor kreditor skulle tilsi at kausjonistene ikke var klar over disse forhold. Heller ikke kan kausjonistene høres med at DnB Finans A/S lot forholdet drive for lenge før de endelig sa opp leasingforholdet og krevet kausjonistene. Kausjonistenes ansvar er ikke med dette blitt noe større enn om DnB Finans A/S hadde aksjonert på et tidligere tidspunkt.
Heller ikke kan kausjonistene få medhold i sin subsidiære innsigelse om at de ikke skal betale renter utover de 50000 kroner som deres garanti er begrenset til. Den overstrøkne passus om renter i kausjonsformularet ved den siste refinansiering lyder slik: "Fra den dag jeg/vi blir krevet under denne kausjon, påløper rente med 2,5 % pr påbegynt måned." Det kausjonsformular som var brukt ved den opprinnelige leasingavtale og ved den første refinansiering inneholdt ingenting om renter. Lily Mathilde Reichelt har forklart at hun strøk passusen for på dette punkt å bringe kausjonserklæringen på linje med de foregående erklæringer, mens Hanne Merete Reichelt har opplyst at hun ved overstrykningen ønsket å begrense sitt ansvar til 50000 kroner. DnB Finans A/S har hevdet at overstrykningen ikke har annen virkning enn at man må falle tilbake på den vanlige rente etter morarenteloven 17. desember 1976. Lagmannsretten er enig i dette. I norsk rett gjelder etter morarenteloven et alminnelig prinsipp om betaling av morerente ved mislighold av betaling av pengeforpliktelser i kontraktsforhold. Skal noe annet gjelde, må det som utgangspunkt gjelde at partene har truffet uttrykkelig avtale om dette. Strykingen av renteklausulen bør derfor ikke ha annen virkning enn at situasjonen anses på samme måte som om erklæringen ikke inneholdt noen bestemmelse om renter, slik som i de kausjonserklæringer som var brukt ved inngåelsen av den opprinnelige leasingavtale og ved den første refinansiering. Endringen i morarentesatsen fra 1. januar 1994 er kommet til uttrykk i domsslutningen.
Anken har vært forgjeves, og de ankende parter bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave som viser 36182 kroner, hvorav 34780 kroner gjelder salær. Lagmannsretten finner at salærkravet overstiger det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført og setter den samlede erstatning til 18000 kroner, jfr. tvistemålsloven §176 første ledds 1. punktum. Beløpet fordeles med 4/6 på Tom Reichelt og 1/6 på hver av de to øvrige ankende parter. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket, dog slik renter etter domsslutningens pkt. 3 og 4 skal løpe med 12 prosent årlig fra 1. januar 1994.
Tom Gustav Reichelt, Hanne Merete Reichelt og Lily Mathilde Reichelt dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til DnB Finans A/S erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten med henholdsvis 12000 - tolvtusen -, 3000 - tretusen - og 3000 - tretusen - kroner.