LA-1993-555
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-11 |
| Publisert: | LA-1993-00555 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00555. |
| Parter: | Kjærende part: A og B |
| Forfatter: | Kst.lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, lagdommerne Gunnar Hanssen, Steinar Thomassen |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §1-3, §1-1, §2-7, §3-1, §5-4 |
B, født xx.xx.48, med ektefelle A, født xx.xx.47, søkte via deres advokat og oppnevnte medhjelper Andre Berg om gjeldsordning i medhold av lov om gjeldsordning av 17. juli 1992 §3-1.
Namsmannen i Skien og Porsgrunn oversendte 13. mars 92 søknaden til namsretten i det han antok at vilkårene etter loven §2-7 var oppfylt.
Skien og Porsgrunn namsrett avsa 7. juni 1993 kjennelse med følgende slutning:
"Søknad om gjeldsordning fra B og A tas ikke til følge."
Begrunnelsen for avgjørelsen er at søkerne må anses som varig ute av stand til å betjene sine forpliktelser, jf loven §1-3 første ledd. Namsretten fant at åpning av gjeldsforhandling etter omstendighetene ville virke støtende for andre skyldnere og samfunnet for øvrig, jf loven §1-3 annet ledd. Det ble i den forbindelse vist til at namsrettens hovedinntrykk var at det måtte kunne bebreides ektefellene selv den situasjon de var kommet opp i.
Namsrettens avgjørelse er rettidig påkjært av partene 24. juni 93. I kjæremålserklæringen er anført:
"Det nevnes at gjeldsordningsloven formål i første rekke er å gi hjelp til de som er kommet i alvorlige betalingsproblemer uten at dette i vesentlig grad skyldes omstendigheter som kan bebreides skyldneren.
Kjennelsen inneholder forøvrig en del synspunkter på undertegnedes lånedisposisjoner på åtti-tallet.
Undertegnede ønsker å gjøre oppmerksom på at gjeldsordningsloven forarbeider omhandler hvilke forhold som kan virke støtende og få som konsekvens at gjeldsordning etter loven må avslås. Vi viser til Innst.O.nr.90 (1991-92) 11 og 12.
Vi vil hevde at loven forarbeider ikke på noe punkt gir uttrykk for at gjeldsordning skal være forbeholdt de som er uten skyld i den økonomiske situasjonen som har oppstått. Vi viser i denne sammenheng til kjennelse fra Stavanger namsrett sak nr. 219/93 D og kjennelse fra Trondheim namsrett sak nr. 440/93 D.
Namsrettens uttalelse om skyldforholdet synes dessuten ensidig, da det ikke står noe om kreditorenes mangelfulle kredittvurdering.
Ved en tolkning av loven støtende-begrep må det etter vår mening være korrekt å se konsekvensene ved og alvoret i at vi ikke får en ordning etter loven, vurdert opp mot konsekvensene "for andre skyldnere og samfunnet forøvrig."
Dette må bety at jo alvorligere avslaget blir for søkeren, desto mer skal til at saken vil virke støtende etter loven.
For vår del vil et avslag på søknaden om gjeldsordning være meget alvorlig, i og med at gjeldsordningsloven sannsynligvis er den eneste muligheten vi har til noen gang igjen å få kontroll over vår økonomi. Det vises i denne forbindelse til loven formål, beskrevet i §1-1, og til Innst.O.nr.90 (1991-92) 1.
Vi stiller oss uforstående til det formål namsretten angir for gjeldsordningsloven. Vi mener dette ikke harmonerer med lovgivers intensjon. Som et viktig momet vil vi anføre at konsekvensene av namsrettens kjennelse kan bli at vi må leve på dekningsloven normer for livsopphold resten av våre liv.
Med hensyn til namsrettens kommentarer til undertegnedes låneopptak kan vi gi en rekke opplysninger for å belyse hvorfor tingene utviklet seg slik de gjorde. Vi ser imidlertid ingen hjelp i å hengi oss til etter-påklokskap, da dette ikke hjelper oss ut av våre økonomiske problemer."
Lagmannsretten er enig med namsretten at de materielle vilkår for å oppnå gjeldsordning synes å være til stede, jf loven §1-3. Partene har en samlet gjeld på kr 2613372,- aktiva utgjør kr 5000,-. De har brutto inntekter kr 303024,- og sum utgifter pr år er kr 214000,- Ekteparet har to barn født i hhv 1976 og 1978. De bor i leiet bolig etter at huset ble solgt på tvangsauksjon. Nærmere opplysninger fremgår av namsrettens kjennelse.
Det legges til grunn at det ikke er utsikter til vesentlig bedring i ektefellenes økonomi i rimelig fremtid, slik at de er varig ute av stand til å dekke sine forpliktelser.
Spørsmålet her blir hvorvidt eventuell egen adferd har vært avgjørende for situasjonen partene er kommet i, og hvilken betydning dette i såfall skal ha da gjeldsordning skal nektes i de tilfelle hvor det vil virke støtende, loven §1-3 annet ledd jf §5-4 pkt a).
Forarbeidene til loven, Ot.prp.nr.81 (1991-92) og Innst.O.nr.90 10 og 11 nevner ikke det kriteriet som namsretten har lagt til grunn. Men forarbeidene kan trolig bare forstås som å gi visse eksempler og indikasjoner på når gjeldsordning kan virke støtende. Det må foretas en individuell og konkret vurdering, slik namsretten har gjort.
Grunnlaget for gjeldsordningsloven er å hjelpe personer som er kommet i omfattende økonomiske problemer slik at de skal komme i en forhandlingsposisjon med sine kreditorer, og gi dem en mulighet til å kunne reetablere seg økonomisk ved å leve på mager kur i fem år, jf loven kap. 4 og 5.
Det siteres fra Ot.prp.nr.81 (1991-92) 3: "Hensikten med loven er at den skal gi privatpersoner med alvorlige gjeldsproblemer, som er i den ytterste sosiale nød, mulighet til å få kontroll over sin økonomi", jf også loven §1-1 1. punktum: "Loven skal gi personer med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi."
For å komme inn under ordningen må skyldneren ta på seg betydelige plikter og være villig til markert nøktern levestandard. Det vil være krevende for skyldneren. Det vil i seg selv være med på å redusere et eventuelt inntrykk overfor samfunnet av at det vil virke støtende selv om skyldneren kan bebreides situasjonen.
Lovens mål er primært å gi en ny sjanse for dem som er kommet i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Sannsynligvis vil man i mange tilfelle hvor familier er kommet i økonomisk uføre kunne klandre skyldnerne for manglende realisme og prioriteringer hvor partene også på lånetidspunktet burde ha forstått at dette høyst sannsynlig kunne bære riktig galt av sted. I tillegg kommer da de ytre omstendigheter som fall i eiendomsverdier, stigende rente og arbeidsløshet som faktorer som har bidratt til den vanskelige situasjonen man er havnet i. Loven antas derfor ikke til hinder for gjeldsordning i slike situasjoner.
Lagmannsretten finner etter dette ikke å kunne legge til grunn at det i denne saken vil virke støtende å nekte gjeldsordning. Helt eller delvis manglende økonomisk styring, om enn partene kan klandres for dette, gir ikke isolert sett grunnlag for å nekte gjeldsordning ved at gjeldsordning blir å betrakte som støtende i henhold til loven §1-3 annet ledd. I denne sak synes også partene å ha kommet i den vanskelige situasjon også ut fra øvrige samfunnsmessige forhold som nevnt.
Kjæremålet tas derfor til følge.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Slutning
Søknad om gjeldsordning fra B og A tas til følge.