LA-1993-589

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-09-29
Publisert:	LA-1993-00589
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1993-00589.
Parter:	Kjærende part: Den Norske Stats Husbank, Oslo (Prosessfullmektig: Kons. Kristine Lykke, Oslo). Motparter: 1. A, Sandefjord 2. B, Sandefjord 3. C, Sandefjord 4. D Sandefjord 5. E, Sandefjord 6. F Sandefjord.
Forfatter:	Lagdommer John Årseth, førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer Åse Berg
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §111, §36

Husbanken har begjært tvangsauksjon over gnr. - -, bnr. - - - eier A, gnr. - -,bnr. - - - eier B, gnr. - -, bnr. - - - eier C,gnr. - -, bnr. - - - eier D, gnr. - -, bnr. - - eier E, og gnr. - -, bnr. - - - eier F, alle i Sandefjord. Begjæringene er datert henholdsvis 18. desember 92, 18. desember 92, 30. juni 92, 22. januar 92, 09. november 92 og 26. mai 92. Namsmannen i Sandefjord har avvist samtlige begjæringer. Avvisningen er skjedd med henvisning til at fullbyrdelsen i alle tilfellene er begjært utsatt etter den tidligere tvangsloven og at begjæringene må fremmes på nytt etter den nye tvangsloven når fullbyrdelsen begjæres fortsatt etter 1. januar 1993, jfr. overgangsreglene til den nye tvangsloven. Husbanken påklaget namsmannens beslutning til Sandefjord namsrett. Ved namsrettens kjennelse 8. juni 1993 ble klagen ikke tatt til følge.

De nærmere omstendighetene i saken og namsrettens begrunnelse fremgår av kjennelsen.

Kjennelsen er av Husbanken påkjært til Agder lagmannsrett. Kjæremålet er forkynt for kjæremotpartene. De er samtidig gitt 2 ukers tilsvarsfrist, men ingen av motpartene har gitt tilsvar.

Den kjærende part har anført:

"1. Saksøkt: A

1. gangs tvangsauksjon ble begjært 18. desember 92. Saken ble berostilt til 01. mars 93 etter begjæring fra Husbanken.

2. Saksøkt: B

1. gangs tvangsauksjon ble begjært 18. desember 92. Saken er, såvidt vi kan se, ikke berostilt.

3. Saksøkt: C

1. gangs tvangsauksjon ble begjært 30. juni 92. Saken ble berostilt etter begjæring fra Husbanken. I følge avtale med namsmannen 06. januar 93 skulle saken berammes.

4. Saksøkt: D

1. gangs tvangsauksjon ble begjært 22. januar 92.

Tvangsauksjon var opprinnelig berammet til 06. oktober 92, men saken ble berostilt etter begjæring fra Husbanken. I følge avtale med namsmannen 15. januar 93 skulle saken berammes.

5. Saksøkt: E

3. gangs tvangsauksjon ble begjært 09. november 92. Saken ble berostilt til 01. mars 93 etter begjæring fra Husbanken.

6. Saksøkt: F

3. gangs tvangsauksjon ble begjært 26. mai 92. Saken er berostilt til august måned, etter initiativ fra namsmannen, se vedlagte brev av 30. desember 92.

BEVIS (bilag 1): - Brev fra namsmannen i Sandefjord av 30. desember 92.

Det fremgår her at namsmannen avviser Husbankens seks begjæringer om tvangsauksjon under henvisning til at det er den nye lov om tvangsfullbyrdelse som skal brukes, og at begjæringene av den grunn må fremsettes som begjæringer om tvangssalg etter den nye loven. Husbanken vil bestride namsmannens rett til å avvise Husbankens begjæringer på dette grunnlag.

Lov om tvangsfullbyrdelse av 26. juni 92 §16-2 oppstiller hovedregelen når det gjelder skillet mellom ny og gammel lov. Etter denne bestemmelsen er begjæringstidspunktet avgjørende for hvilken lov som skal brukes.

I kommentarutgaven til den nye tvangsfullbyrdelsesloven av Thor Falkanger m.fl. sies det på side 916, 2. avsnitt: "Dersom saken påbegynnes etter de gamle regler, vil disse være avgjørende helt til veis ende."

Husbankens seks begjæringer ble alle sendt før 01. januar 93, og skal i henhold til hovedregelen i §16-2 behandles etter gammel lov.

Unntak fra hovedregelen i §16-2 er hjemlet i forskrifter gitt ved kongelig resolusjon av 04. desember 92, §1 første ledd, tredje punktum. Her heter det: "Tvangsfullbyrdelsesloven 26. juni 1992 nr. 86 kommer til anvendelse når det etter 1. januar 1993 begjæres fortsettelse av en tvangsdekning som er utsatt etter lov 13. august 1915 nr. 7 om tvangsfullbyrdelse."

Etter ordlyden kan ordet utsatt ha to betydninger:

1. Saken er utsatt mellom to auksjoner (jf. gammel lov §109).

2. Saken er utsatt mellom begjæring og berammelse.

I Justisdepartementets foredrag til den kongelige resolusjon, er den første betydning av ordet brukt som eksempel på hva som menes med at en auksjon er utsatt.

Her står det å lese: "Det må imidlertid presiseres at den nye loven også kommer til anvendelse når en tvangsdekning som er utsatt etter den eldre loven, begjæres fortsatt etter 1. januar 1993, jf. tredje punktum. Det mest praktiske eksempel på det siste er at det før 1. janauar 1993 er holdt en eller flere tvangsauksjoner over fast eiendom som ikke har ført til salg.

Ønsker saksøkeren å fortsette forfølgningen etter 1. januar 1993, skal det skje ved en begjæring om tvangsdekning etter den nye loven kapittel 11 og ikke som begjæring om gjentatt auksjon etter den eldre loven."

At en ny auksjon begjæres etter 01. januar 93, der det tidligere har vært avholdt auksjoner som ikke har ført til salg (etter den gamle loven kalt gjentatt auksjon), fører altså til at den nye loven må brukes.

Spørsmålet er om også tilfeller der en auksjon er blitt utsatt mellom begjæring og berammelse, skal føre til at den nye loven må brukes, og om vi her kan skille mellom utsettelser foretatt av namsmannen på egen hånd, og "utsettelser" begjært av Husbanken.

Tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 omhandler namsmannens utsettelser i flere paragrafer, se for eksempel §36 og §111.

"Utsettelser" begjært av Husbanken er ulovfestede og kalles i praksis berostillelser.

Husbanken vil hevde at forskriftenes bruk av ordet utsatt verken omfatter "utsettelser" i form av berostillelser eller namsmannens adgang til utsettelser etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Berostillelser blir ofte brukt i forbindelse med betalingsavtaler, som et alternativ til å tilbakekalle saker. Berostillelser har vært brukt i stedet for tilbakekallelser nettopp for å slippe å sende ny begjæring.

Ved berostillelse har det tidligere (etter den gamle loven) ikke vært nødvendig å begjære gjentatt auksjon.

Det har i disse tilfellene vært tilstrekkelig å be namsmannen om berammelse.

Når namsmannen har utsatt saken i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven, har han berammet saken av eget tiltak. Ny begjæring har heller ikke vært nødvendig i disse tilfellene.

Dersom namsmannen vilkårlig returnerer saker til tross for tidligere inngåtte avtaler, med den følge at

Husbanken må fremsette en ny begjæring om tvangssalg, kan Husbanken risikere å miste prioritet for renter ved at fristene etter tvangsfullbyrdelsesloven og panteloven ikke blir overholdt.

Omkostninger, som til sist blir belastet saksøkte, vil øke dersom ny auksjon må begjæres.

Praktiske hensyn taler for at en ny begjæring ikke er nødvendig i og med at det dreier seg om samme auksjon og begjæring.

Husbanken har ikke fått tilsvarende saker i retur fra andre namsmenn eller namsretter enn namsmannen i Sandefjord. Husbanken tar dette til støtte for at andre namsmenn og namsretter er enige i Husbankens tolkning av overgangsreglene.

Husbanken hevder, på bakgrunn av ovennevnte, at de avviste begjæringene må behandles etter lov om tvangsfullbyrdelse av 1915.

Det tas forbehold om ytterligere anførsler og bevis."

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Begjæringene om tvangsauksjon tas til følge."

Lagmannsretten skal bemerke:

Samtlige omhandlede tvangsauksjonsbegjæringer er fremsatt før 1. januar 1993, da den nye tvangsloven trådte i kraft. Etter den nye tvangsloven overgangsbestemmelser gjelder loven for saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring der begjæringen er inngitt etter at loven trådte i kraft, jfr. loven §16-2. Det er således tidspunktet for når sak om tvangsfullbyrdelse er påbegynt som blir avgjørende for om det er de gamle reglene eller den nye loven som skal anvendes. Av dette følger at en tvangsauksjonsbegjæring vedrørende fast eiendom som er fremsatt i 1992 skal behandles etter 1915 loven, jfr. Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer (1992) 916.

I forskrift om overgangsregler til tvangsfullbyrdelsesloven, fastsatt ved kongelig resolusjon 4. desember 1992 i medhold av den nye loven §16-2, er bestemt at den nye loven kommer til anvendelse "når det etter 1 januar 1993 begjæres fortsettelse av en tvangsdekning som er utsatt etter lov av 13 august 1915 nr. 7 om tvangsfullbyrdelse". I foreliggende sak er tvangsauksjon i samtlige tilfeller, unntatt ett, ikke berammet, idet berammelsen i de fleste av tilfellene er stilt i bero etter begjæring fra Husbanken. I ett tilfelle ble auksjon berammet, men deretter stilt i bero (gnr.- -, bnr. - -, eier D ). I ingen av tilfellene dreier det seg om en fortsettelse av en tvangsdekning som er midlertidig innstilt med hjemmel i noen bestemmelse om utsettelse etter tvangsloven av 1915.

Lagmannsretten antar etter dette at de 6 omhandlede tvangsauksjonsbegjæringene skal behandles etter den gamle loven. Husbankens klage over namsmannens beslutning om å avvise de nevnte begjæringene tas således til følge.

Det foreligger ikke noe saksomkostningskrav å ta standpunkt til.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Begjæringene om tvangsauksjon blir å fremme til behandling.