LA-1993-62
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-08 |
| Publisert: | LA-1993-00062 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00062. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Arnfinn Hval) mot A (Forsvarer: Adv. Borgar Veiding). Bistandsadvokat: Adv. Kirsti Grøtnes, Oslo. |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Hanssen, formann. Ekstraord. lagdommer Finn Elseth. Ekstraord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §207, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 30. juni 1992 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for juni 1992 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for forbrytelse mot:
"I.
Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, ved at han i tiden fra 1979 - 1983 på sin bopel i - -, på hennes bopel på - -, eller under teltturer ved - -, ved en rekke anledninger befølte sitt barnebarn B, født 1969, i skrittet, og herunder førte en eller flere fingre inn i hennes skjede, og i tiden fra 1981 - 1983 ved flere anledninger fikk henne til å onanere ham.
II.
Straffeloven §207 første ledd, 1. straffalternativ, for å ha hatt utuktig omgang med slektning i nedstigende linje, ved at han i tidsrom og på steder som nevnt under post I, forholdt seg som beskrevet der overfor sitt barnebarn B, 1969.
Straffeloven §62 første ledd, får anvendelse."
A, som er pensjonist, er født xx.xx.1921 og bor i - - gate 45 på X. A er gift og forsørger sin ektefelle. Han har ingen formue, men oppgir sin pensjon til noe over kr 5000,- pr. måned. A er tidligere verken straffedømt eller bøtelagt. Han erkjenner seg ikke straffskyldig etter tiltalebeslutningen.
Lagretten er forelagt et spørsmålsskriv med to hovedspørsmål. Spørsmålsskrivet er i hovedsak basert på tiltalebeslutningen, men slik at gjerningsbeskrivelsen i hovedspørsmål 1 ikke omfatter handlinger "på hennes bopel på - - ".
Lagretten har besvart begge hovedspørsmål med ja. Retten - de tre juridiske dommere - har lagt lagrettens kjennelse til grunn. Etter dette blir A å straffedømme for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ og §207 første ledd 1. straffalternativ.
Lagmannsretten - de tre juridiske dommere, lagrettens ordfører og de uttrukne lagrettemedlemmer - legger følgende faktiske forhold til grunn for straffutmålingen:
A, som er født i 1921, har en datter og en sønn. Datteren - C - har igjen en sønn og en datter, fornærmede B, født 1969. På den aktuelle tiden var C gift med og bodde sammen med B's far D. Familien bodde i Y kommune, men var ganske ofte på besøk hos barnas besteforeldre på X. I perioden 1979-83 var også B sammen med sin eldre bror på besøk hos besteforeldrene en rekke ganger uten at foreldrene var med. Således har de vært der 34 ganger årlig på weekendbesøk. I alle fall ved en anledning har de vært der på ferie en hel uke.
I sin bolig på X delte ikke A og hans ektefelle soverom. Når B og hennes bror var på besøk der uten foreldrene, sov de i A seng. B lå da i midten og hadde vanligvis intet annet på seg enn en truse. I 1979 begynte A å beføle B på hennes kjønnsorgan. Han befølte h først utenpå trusen, men stakk etterhvert hånden inn under den og tok også trusen av. Han befølte henne hver gang de lå i samme seng. Det samme skjedde når de enkelte ganger var på fisketur sammen oppover - - og overnattet i telt. Etter å ha holdt på med beføling av Bs kjønnsorgan over en periode på ett år begynte han også å stikke en finger inn i hennes skjede. Dette fortsatte han med frem til handlingene opphørte en gang i 1983, det året B fylte 14 år. Ved noen anledninger fikk A også B til å holde i hans penis og å onanere ham. Retten legger til grunn at dette ikke førte til sædavgang for A. Om han ved disse anledningene hadde erigert penis, kjenner ikke retten til.
B har forklart, og retten legger til grunn at overgrepene fant sted nesten hver gang hun var på besøk hos besteforeldrene. Således mener hun at A har foretatt den utuktige omgangen med henne i form av å stikke en finger opp i hennes skjede mer enn 20 ganger. Han har fått henne til å onanere seg 3-4 ganger. Som nevnt opphørte overgrepene i 1983.
Vinterferien 1985 var B sammen med sin bror på besøk hos sin tante E på - - . Hun fortalte da tanten om overgrepene. E tok dette opp med Bs foreldre, som da nylig var separert. C tok det igjen opp med sin far A som erkjente at han hadde "tuklet" med B. På grunn av "tilståelsen" var Bs foreldre enige om ikke å anmelde forholdet. I 1991 anmeldte B selv forholdet til politiet.
Lagmannsretten har forstått det slik at overgrepene har gått ut over Bs psykiske utvikling og helse. Hun opplyser bl.a. å være blitt svært aggressiv dersom noe går henne i mot, og å vegre seg mot fysisk kontakt med andre mennesker. B har forsøkt psykologisk og psykiatrisk bistand, men har ikke funnet dette hensiktsmessig.
Som et utgangspunkt i slike saker gjør allmenpreventive hensyn det nødvendig med en streng straff. Det er en meget grov krenkelse av et barn når en bestefar, som også har barnets tillit, misbruker det seksuelt. I dette tilfellet har overgrepene dessuten vært mange og pågått i flere år. Mot en slik bakgrunn finner lagmannsretten en straff av fengsel i ett år og fire måneder passende. Lagmannsretten er enig med aktor i at det ikke knytter seg formildende omstendigheter til selve de handlingene A er kjent skyldig i. Likevel har retten - under sterk tvil - kommet til at det må være forsvarlig å gjøre hele fengselsstraffen betinget, slik aktor har nedlagt påstand om. Ved denne vurderingen legger lagmannsrettens vekt på As alder og ikke minst hans svake helse. Han har en meget alvorlig kronisk hjertelidelse med hyppige anfall av brystsmerter, hjertesvikt og en stor risiko for å få nytt hjerteinfarkt med dødlig utfall. Aktor har uttalt at A ikke vil være soningsdyktig, men uten at dette moment er avgjørende for rettens vurdering. Videre legger retten vekt på at det har gått ti år siden det straffbare forholdet opphørte, mer enn åtte år fra det kom opp og to år fra det ble anmeldt. At straffeforfølgningen har tatt lang tid, kan ikke klandres A. Når det gjelder betydningen av tidsmomentet, vises det til en avgjørelse i Rt-1993-239.
Fornærmede har ikke fremsatt krav om erstatning.
Aktor har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger som heller ikke blir å pålegge, jf. straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig.
Domslutning:
1. A, født xx.xx.1921, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ og §207 første ledd 1. straffalternativ, jf. §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 4 - fire - måneder. I medhold av straffeloven §52, §53, §54 utsettes fullbyrdelsen av fengselsstraffen med en prøvetid på 2 - to - år.
2. Saksomkostninger pålegges ikke.