LA-1993-658
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-24 |
| Publisert: | LA-1993-00658 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett 93-00276 - Agder lagmannsrett LA-1993-00658 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Tom Ellis Hansen 2. Frank E. Stave (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Malmgren). Motpart: Sparebaken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Stig B. Andersen v/adv.flm. Kjersti Sandvig). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann 2. Lagdommer Gunnar Hanssen 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Foreldelsesloven (1979) §15, Panteloven (1980) §1-8 |
Saken gjelder spørsmålet om omfanget av ansvaret etter to selvskyldnerkausjoner. Skien og Porsgrunn byrett avsa den 27. april 1993 dom i saken med slik slutning:
"1. Tom Ellis Hansen og Frank E. Stave dømmes til å betale til sparebanken NOR kr 394873,78, kronertrehundreognittifiretusenåttehundreogsyttitre 78/100 med tillegg av 22 - tjueto - % renter fra 1. januar 92 til betaling skjer.
2. Tom Ellis Hansen og Frank E. Stave dømmes til å betale saksomkostninger til sparebanken NOR med kr 10304,- -kronertitusentrehundreogfire 00/100.
Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker etter denne doms forkynnelse."
Tom Ellis Hansen og Frank E. Stave har den 7. juli 1993 påanket dommen til Agder lagmannsrett, og Sparebanken NOR har den 10. august gitt tilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Skien den 13. januar 1994. I tillegg til prosessfullmektigene møtte de ankende parter, hvorav Frank E. Stave ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt protokollasjon slik rettsboken viser.
De tre vitnene er nye for lagmannsretten. For øvrig står saken for lagmannsretten i det alt vesentlige slik den gjorde for byretten. Lagmannsretten finner det likevel hensiktsmessig å gjengi følgende hovedpunkter i saken:
I 1985 stiftet Roger Nilsen, Tom Ellis Hansen og Frank E. Stave bilforretningen Inter Car AS. Selskapet ble den 16. januar 1986 innvilget en kassekreditt på 500.000 kroner i Sparebanken ABC, senere Sparebanken NOR og i det følgende kalt banken. Det heter blant annet i kassekredittkontrakten at kreditten er en driftskreditt. Renten er fastsatt til 10 prosent årlig. Det heter videre at dersom ikke kundens gjeld innfris ved forfall, beregnes av den samlede gjeld en årlig rente på minimum 18 prosent over kassekredittrenten. Provisjonene utgjør etter kontrakten tilsammen fire prosent årlig. Som sikkerhet for kassekreditten ble det blant annet avtalt varelagerpant, og de tre innehaverne stilte seg som selvskyldnerkausjonister overfor banken. Kausjonserklæringene er både påført kassekredittkontrakten og avgitt i særskilte dokumenter, begge datert 16. januar 1986. Selskapet fikk etter hvert økonomiske problemer, og det alt vesentlige av driften opphørte tidlig i 1987. I brev av 25. februar 1987 til Inter Car AS sa banken opp kassekreditten med øyeblikkelig virkning, og det uttales at innestående forfaller til umiddelbar innbetaling og senest innen 14 dager. Banken nedla videre forbud mot salg av varelageret uten bankens samtykke. Endelig ble det i brevet gjort oppmerksom på det personlige kausjonsansvaret for eierne av selskapet. Etter to innbetalinger fra selskapet til banken var saldoen på kassekredittkontoen 164.486 kroner ved utgangen av mars måned 1987. Det har senere ikke vært foretatt inn- eller utbetalinger, men banken belastet kassekredittkontoen med omlag 25 prosent renter og provisjoner frem til 31. desember 1987. Saldoen var da i følge fremlagt kontoutskrift 197.762 kroner. Hvor vidt kassekreditten ble belastet også senere er ikke opplyst, men banken har fortsatt å beregne seg renter og provisjoner etter omlag samme prosentsats frem til 1. januar 1992. Beløpet var da i følge stevningen kommet opp i 394.873 kroner. Fra dette tidspunkt er det krevet et tillegg på 22 prosent i årlig rente til betaling skjer.
Den siste bilen selskapet hadde for salg, var en ny Lancia Thema 2000 1986 modell. Den var omfattet av bankens varelagerpant. Etter et mellomspill høsten 1986 og vinteren 1987 da bilen ble forsøkt solgt til firmaet Riesen Schimre på Stathelle, ble bilen den 8. september 1987 satt inn for salg hos AS Autohuset Larvik. Der ble den stjålet vel en måned senere og påført store skader. Det forelå ingen forsikring som dekket tyveriet og skaden. Bilen ble flere år senere reparert av Autohuset og våren 1992 solgt for 65.000 kroner, hvorav Hansen og Stave fikk utbetalt 40.000 kroner.
De ankende parter har anført at det ble avtalt at bilen skulle settes inn til salg hos Autohuset mot at verdien på mellom 175.000 og 200.000 kroner ble ansett som fullt og endelig oppgjør av bankens krav. Det var banken som bestemte at den skulle selges av Autohuset, og det var banken som eier av bilen som må bære det tapet som oppsto som følge av tyveriet. Subsidiært er det anført at bankens krav må settes til side eller reduseres etter reglene i avtaleloven §36. Dette er særlig begrunnet med at det vil være urimelig i forhold til det som skjedde da bilen ble satt inn for salg hos Autohuset, om banken skulle få medhold i sitt krav. Det var således banken som tok kontrollen over utviklingen og satte firmaet ute av stand til å handle. Banken fulgte imidlertid ikke opp salget av bilen, slik den burde. På grunn av bankens handlemåte er tapet også blitt større enn det kunne ha blitt, og dette kan ikke kausjonistene bære ansvaret for. Under enhver omstendighet er bankens krav i dag urimelig og bør reduseres etter avtaleloven §36.
På rettens forespørsel har de ankende parter uttalt seg om foreldelse. De har opplyst at de under saksforberedelsen for byretten gjorde gjeldende at kravet helt eller delvis er foreldet, men at innsigelsen ikke ble opprettholdt fordi ankemotparten viste til at kassekreditt inklusive renter og provisjoner er pengelån som foreldes i ti år. Det ligger imidlertid ikke i dette noen frafallelse av en foreldelsesinnsigelse som det måtte være rettslig grunnlag for.
De ankende parter har lagt ned slik påstand:
"1. Tom Ellis Hansen og Frank E. Stave frifinnes.
2. Sparebanken NOR dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten har bestridt at det ble inngått noen avtale om at banken skulle overta bilen som fullt oppgjør av gjelden. Banken benyttet bare sin rett etter varelagerpantet til å nedlegge salgsforbud uten samtykke fra banken. Et slikt samtykke ble gitt, men under den forutsetning at bilen ble satt inn for salg av et firma utenfor Grenland og at salgssummen ble betalt til banken. Eiendomsretten til bilen har aldri gått over fra selskapet til banken, og bilens skjebne er banken uvedkommende. Det er vist til panteloven §1-8. Til de ankende parters subsidiære anførsel er det anført at det etter forarbeidene til endringen av avtaleloven §36 i 1983, skal mye til for at denne generalklausulen kan benyttes. Banken er ikke noe å klandre i forbindelse med det som skjedde i forbindelse med at bilen ble satt til salgs hos Autohuset. Heller ikke foreligger det andre omstendigheter som gjør det urimelig å gjøre fullt ansvar gjeldende overfor kausjonistene. Under en hver omstendighet må ikke kausjonsansvaret settes til side i større utstrekning enn en eventuell urimelighet rekker. I juni måned 1988 skrev de ankende parter til bankens juridiske avdeling og tilbød en for banken uakseptabel løsning. De var i hvertfall da klar over at gjelden var på vel 222.000 kroner.
På rettens forespørsel har ankemotparten uttalt seg om foreldelsesspørsmålet og bekreftet de ankende parters fremstilling.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 23. april 93 stadfestes.
2. Tom Ellis Hansen og Frank E. Stave dømmes til å betale Sparebanken NOR's saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten ser saken slik:
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det ikke ble avtalt at banken skulle overta bilen som fullt oppgjør av selskapets gjeld. Heller ikke kan lagmannsretten se at det ble inngått noen avtale om underhåndsrealisasjon av bilen, noe som i tilfelle ville ha ført til at innleveringen av bilen til Autohuset høsten 1987 skjedde for bankens regning og risiko. Lagmannsretten finner det således bevist at banken bare ga samtykke til at bilen ble satt inn for salg hos Autohuset, og at selskapet innrettet seg etter bankens anvisninger. Eiendomsretten til bilen gikk således ikke over til banken.
Når det gjelder størrelsen av kausjonsgjelden, tar lagmannsretten utgangspunkt i bankens brev av 25. februar 1987 til Inter Car AS, der banken sa opp kassekredittlånet med øyeblikkelig virkning og krevde full innbetaling. Brevet må tolkes derhen at forfallstiden for hovedkravet først var 14 dager senere, eller med andre ord 11. mars 1987. Dette tidspunktet var samtidig forfallstiden for kausjonsgjelden, som de ankende parter var ansvarlig for i kraft av selvskydnerkausjonene. Brevets formuleringer på dette punkt må således betraktes som et påkrav til kausjonistene. Kassekredittkontoen viste en saldo på 164.486 kroner ved utgangen av mars måned. Den gjeld kausjonistene fra 11. mars 1987 var ansvarlig for kan ha vært noe mindre enn dette beløpet. Dette er imidlertid ikke påberopt, og det er heller ikke lagt frem tilstrekkelige opplysninger til at lagmannsretten kan beregne det eksakte beløpet. Kausjonsgjelden fastsettes derfor til 164.486 kroner.
De ankende parter har subsidiært anført at kausjonsgjelden skal slettes eller reduseres med hjemmel i avtaleloven §36. Denne bestemmelse gir domstolene en generell og skjønnsmessig adgang til både å endre og sette til side en inngått avtale. Det skal ved avgjørelsen legges vekt ikke bare på om avtalen var urimelig da den ble inngått, men også på om den er blitt urimelig på grunn av etterfølgende forhold. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke var meningen med lovendringen i 1983 å foreta vesentlige endringer av den tidligere rettstilstanden. Selv om loven ordlyd kan tyde på en nokså fri adgang til å anvende bestemmelsen dersom en avtale fremstiller seg som urimelig, må "urimelig" oppfattes som et ganske strengt kriterium.
Lagmannsretten finner det klart at det i omstendighetene rundt overleveringen av bilen til Autohuset og det som skjedde etterpå, ikke ligger noen urimelighet fra bankens side som gjør det berettiget å anvende avtaleloven §36 overfor kausjonsavtalen og den størrelse på kausjonsgjelden som lagmannsretten er kommet frem til.
Banken har lagt til grunn at den har adgang til å kreve renter og provisjoner av kausjonsgjelden i samme utstrekning som det er avtalt for Inter Car AS i kassekredittkontrakten, nemlig tilsammen inntil 32 prosent pr år. Det vil i så fall være hjemmel for de omlag 25 prosent som er krevet frem til 1. januar 1992 og for renten på 22 prosent videre til betaling skjer. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at bestemmelsene om renter og provisjoner i kassekredittkontrakten ikke kan anses som avtalt rente for kausjonsgjelden, som materialiserte seg og fikk sitt eget "liv" den 11. mars 1987. Disse bestemmelsene er spesielt knyttet til et kassekredittlån til et aksjeselskap i full virksomhet, jf kontraktens vilkår om at kreditten er en driftskreditt. For kausjonsgjelden vil derfor den alminnelige morarenten komme til anvendelse, jf morarenteloven §3. Morarenten for kausjonsgjelden settes således til 18 prosent før 1. januar 1994 og deretter 12 prosent, jf kongelig resolusjon 17. desember 1993.
Det er ikke opplyst når forliksklagene mot de ankende parter ble tatt ut, men de ble behandlet av forliksrådet den 9. desember 1992. Lagmannsretten legger 10. november 1992 til grunn for avbrytelsen av foreldelsesfristen på tre år for rentekrav, jf foreldelsesloven §15 nr 2. Renter av kausjonsgjelden kan dermed kreves fra 10. november 1989.
Saken er dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Tom Ellis Hansen og Frank Stave dømmes in solidum til innen 2 - to - uker å betale til Sparebanken NOR 164.486 - etthundreogsekstifiretusenfirehundreogåttiseks - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 10. november 1989 til 1. januar 1994 og deretter 12 - tolv - prosent rente til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.