LA-1993-673
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-26 |
| Publisert: | LA-1993-00673 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00673 A |
| Parter: | Ankende part: Halvor Bråten (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen) Ankemotpart: Lydia Aslaksen (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen) |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen, Lagdommer Årseth,, Lagdommer Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Tinglysingsloven (1935) §27, §180, §373 |
Halvor Bråten eier eiendommen gnr.70 bnr.56 i tidligere Moland Halvor Bråten eier eiendommen gnr.70 bnr.56 i tidligere Moland kommune, nå Arendal. Eiendommen er en "bryggeparsell" på ca.25 m2 med en strandlinje på ca.6 meter. Bråten fikk skjøte på eiendommen i 1990. På parsellen var det tinglyst en bryggerett for Anker Gundersen, som i 1991 overdro denne rett til Lydia Aslaksen.
Halvor Bråten tok ut stevning mot Lydia Aslaksen ved Nedenes herredsrett, og hevdet at Anker Gundersen ikke hadde noen bryggerett, subsidiært at bryggeretten bare var en personlig rett for ham i hans levetid, og at den derfor ikke var overførbar. Lydia Aslaksen kunne derfor ikke bygge noen rett på overdragelsen fra Anker Gundersen. Lydia Aslaksen anførte prinsipalt at den bryggerett Gundersen hadde ervervet i 1980 var en stedsevarig og overførbar rettighet, subsidiært at hun under enhver omstendighet hadde vunnet rett ved god tro ved overdragelsen fra Anker Gundersen til henne i 1991.
Nedenes herredsrett avsa den 13.mai 1993 dom med slik domsslutning:
1. Lydia Aslaksen frifinnes.
2. Halvor Bråten betaler innen 14 - fjorten - dager i saksomkostninger til Lydia Aslaksen 19968,- nittentusennihundreogsekstiåtte - kroner.
Herredsretten la til grunn at Lydia Aslaksen hadde vært i god tro med hensyn til bryggerettens stedsevarige og overførbare karakter, og at hennes rettserverv derfor fulgte av reglene i tinglysningsloven §27.
Halvor Bråten påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 23.mai 1995 avsa dom med slik domsslutning:
1. Lydia Aslaksen har ikke bryggerett på eiendommen gnr.70 bnr.56 i Arendal.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Lydia Aslaksen til Halvor Bråten v/advokat Pål Christensen kr 45745,- førtifemtusensyvhundreogførtifem 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten la til grunn at bryggeretten hadde vært en personlig rett for Anker Gundersen og at den var overdragbar, men begrenset til hans levetid. Han var avgått ved døden i tiden som var gått fra avsigelsen av herredsrettens dom og inntil lagmannsrettens dom. Lagmannsretten la videre til grunn at vilkårene for godtroerverv for Lydia Aslaksen med hensyn til rettens varighet, ikke var oppfylt.
Lydia Aslaksen påanket dommen til Høyesterett, som nektet anken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr.4. Lydia Aslaksen erklærte også særskilt kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og anførte at det var i strid med loven å pålegge henne saksomkostninger også for herredsretten i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd, da det etter lagmannsrettens premisser ikke kunne vært avsagt dom i samsvar med punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning på det tidspunkt herredsrettens dom ble avsagt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 14.desember 1995 kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, jf domsslutningens punkt 2, oppheves.
Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken utstår til den kjennelse som avslutter saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at saksomkostningsspørsmålet for herredsretten ikke kunne avgjøres etter tvistemålsloven §172 første ledd i dette tilfellet. Dette ble begrunnet med at at Lydia Aslaksen ikke ville ha tapt saken for herredsretten hvis det materielle rettsgrunnlag som lagmannsretten bygget på, var lagt til grunn også i herredsretten. Det vises til opplysningen om at den tidligere innehaver av bryggeretten først døde etter herredsrettens dom, men før lagmannsrettens dom ble avsagt. En slik endring i det faktiske saksforhold kan ikke uten videre legges til grunn for avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for herredsretten.
Lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostningene bygger på Halvor Bråtens saksomkostningsoppgave for henholdsvis herredsretten og lagmannsretten. Lagmannsretten hadde i domslutningen tilkjent saksomkostninger med et samlet beløp, og kjæremålsutvalgets fant at saksomkostningsavgjørelsen måtte oppheves og hjemvises til lagmannsretten i sin helhet, selv om den nye behandling i realiteten vil være begrenset til saksomkostninger for herredsretten.
Etter at sakens dokumenter var mottatt av Agder lagmannsrett, ble partene ved lagmannsrettens brev av 17.januar 1996 gitt frist til 31.januar 1996 for ytterligere bemerkninger.
Advokat Pål Christensen har i prosesskrift av 22.januar 1996 på vegne av Halvor Bråten anført:
"Når det gjelder spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger for lagmannsretten, vises til at anken førte frem. Halvor Bråten må således tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180.
Halvor Bråten vil videre gjøre gjeldende at han også må tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. Bråten gjorde både for herredsretten og for lagmannsretten gjeldende en rekke alternative grunnlag til støtte for at Lydia Aslaksen ikke hadde bryggerett på hans eiendom. Det vises til herredsrettens dom 6-8 og lagmannsrettens dom 4-6.
Lagmannsretten valgte å avgjøre saken på ett av disse grunnlag, men også de øvrige ville efter Halvor Bråtens oppfatning ha ført frem, og resultatet ville dermed under enhver omstendighet ha blitt det samme. Forholdet er med andre ord at selv om lagmannsretten avgjorde saken på grunnlag at et senere inntrådt faktisk forhold, så må saksomkostninger likevel tilkjennes også for herredsretten.
Når det gjelder saksomkostningene i kjæremålssaken, krever Bråten seg tilkjent kr 1000,- for Høyesterett, jfr. tilsvar til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og kr 500,- i anledning av lagmannsrettens nye behandling av saksomkostningsspørsmålet."
Advokat Arild Farstadvoll, som har overtatt som prosessfullmektig for Lydia Aslaksen, har i prosesskrift av 31.januar 1996 anført:
"Etter min klients syn er saksomkostningsavgjørelsen i herredsretten korrekt. Dersom dette legges til grunn, og en videre legger til grunn at også den ankende parts omkostninger for herredsretten utgjorde det samme som for Lydia Aslaksen, vil omkostningene for lagmannsretten utgjøre differansen mellom det som ble tilkjent i herredsretten og det som ble tilkjent i lagmannsretten.
Slik min part ser det bør omkostningsavgjørelsen for herredsretten stadfestes. Agder lagmannsretten må så avgjøre omkostningsspørsmålet for lagmannsretten basert på den vurdering Høyesteretts kjæremålsutvalg har gjort i saken. Etter min parts syn viser det faktum at første og annen rettsinstans kom til forskjellig resultat at saken var tvilsom. Unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd bør derfor komme til anvendelse.
Når det gjelder selve kjæremålssaken er det tidligere nedlagt påstand om at min part tilkjennes saksomkostninger. Omkostningene utgjør i kjæremålssaken i alt kr 4910 hvorav kr 2910 er gebyr og kr 2000 er salær til prosessfullmektig."
Det er nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Omkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
3. Lydia Aslaksen tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 4910,-.
Lagmannsretten tar etter dette saksomkostningsspørsmålet opp til ny prøvelse. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten, er det ikke grunnlag for å endre den tidligere avgjørelse. Advokat Pål Christensen innga omkostningsoppgave med krav om kr 16520, hvorav kr 16000,- var salær og kr 520,- utgifter til saksutdrag. I tillegg kommer ankegebyr med kr 11875,-. Samlede saksomkostninger for lagmannsretten blir således kr 28395,-.
I sin nye vurdering av saksomkostningsspørsmålet for herredsretten legger lagmannsretten til grunn Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse om betydningen av den etterfølgende endring i det faktiske saksforhold. Om herredsretten hadde bygget sin avgjørelse på det samme materielle rettsgrunnlag som lagmannsretten bygget på, nemlig at bryggeretten var en personlig rett for Anker Gundersen i hans levetid og at bryggeretten var overdragbar, ville Lydia Aslaksen også i dette tilfellet ha vunnet saken, idet Anker Gundersen fremdeles levde da saken sto for herredsretten. Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens saksomkostningsavgjørelse må bli å stadfeste. Avgjørelsen bygger på hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, og lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd.
Kjæremålet har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Halvor Bråten bør derfor erstatte Lydia Aslaksens omkostninger, idet det ikke foreligger noen omstendighet som etter §172 annet ledd kan frita for erstatningsplikten. Advokat Farstadvoll har påstått Lydia Aslaksen tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 4910, hvorav kr 2910,- er gebyr og kr 2000,- salær. Halvor Bråtens prosessfullmektig har ikke hatt bemerkninger til omkostningskravet, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Nedenes herredsretts dom av 13. mai 1993, domsslutningens punkt 2, stadfestes.
2. Innen 2 - to uker - fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse betaler Lydia Aslaksen til Halvor Bråten v/advokat Pål Christensen kr 28.395,- tjueåttetusentreundreognittifem 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten.
3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse betaler Halvor Bråten til Lydia Aslaksen v/advokat Arild Farstadvoll kr 4.970,- firetusennihundreogsytti 00/100 - som erstatning for saksomkostninger i kjæremålssaken.