LA-1993-718
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-21 |
| Publisert: | LA-1993-00718 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00718. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjetil Omholt) mot A (Forsvarer: Advokat Tom Urdahl). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann. 2. Eks.ord.lagdommer Rolf Harto 3. Eks.ord.lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Arveloven (1972) §73, §56, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 10. september 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter:
"I. Straffeloven §233 første ledd, for å ha forvoldt en annens død, ved at han natt til søndag 23. mai 93 på bopel i - - veien i X, fra kort hold avfyrte et skudd med et haglgevær mot sin ektefelle B, slik at haglladningen traff henne i øvre del av brystet under halsgropen og skadet brystvegg, lunge, lungepulsåre, hovedpulsåre og bakre brystvegg, og hun døde umiddelbart av skadene."
A er født xx.xx.1919. Han bor i X og er for tiden i varetektsfengsel. Han er pensjonist, enkemann og uten forsørgelsesbyrde. Hans inntekt er ca kr 6500 pr. måned. Han har ingen utdannelse utover grunnskolen.
Han er tidligere ustraffet.
Han har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.
Lagretten er forelagt et spørsmålskrift med ett hovedspørsmål, som svarer til tiltalen. Lagretten har svart ja på spørsmålet.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir etter dette å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd.
Retten legger følgende fakta til grunn for straffutmålingen:
Tiltalte og hans kone, som var omtrent like gammel som han, bodde alene sammen i sin bolig i - - veien i X. Kona hadde visse plager etter en trafikkulykke i 1972, og fra 1982 var hun flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnosen manisk depressiv psykose, med hovedvekten på depresjon. Hun fikk medisiner for sykdommen, men var mye plaget av angst. Bl.a. var hun redd for å være alene, og dette førte til at mannen knapt nok kunne gå ut i haven uten at hun ropte på ham og ba han komme tilbake opp i 2. etasje i huset, hvor de bodde. I perioder var hun på avlastningsopphold på X alders- og sykehjem. Det er videre klart at tiltalte hadde alkoholproblemer, idet han i hvert fall i perioder misbrukte alkohol.
Tiltalte har forklart at han følte konas "mas" som meget plagsomt, og hvis det ble for ille, truet han henne med at hvis hun ikke tidde stille, så ville det smelle. Han har forklart at han også truet henne med et haglgevær som sto i skapet. Videre har han sagt at han kunne ha lyst til å skyte henne, men tanken på familie og de to sønnene gjorde at motet sviktet.
Om kvelden den 22. mai 1993 opplevde han igjen at kona ropte og maste på han da han ville lufte seg litt ute i haven. Han satte seg da til å drikke noen drinker med vodka. Tidligere på dagen hadde han bare drukket litt øl. Han ble etter hvert en del beruset. Senere på kvelden ville han ut en tur igjen, og kona ropte på ham at han skulle komme opp til henne. Han åpnet et skap i gangen i 1. etasje for å finne litt klær å ta på seg. Da så han haglgeværet som sto der, og en patron som lå på en hylle i skapet. Dette var den eneste patronen han hadde i huset, og den hadde ligget der lenge. Han ladde hagla og gikk opp trappen til 2. etasje. I sine forklaringer har tiltalte delvis sagt at han ville skremme henne, men sin forklaring har han også uttalt at han stoppet opp i trappen og tenkte på om han virkelig skulle skyte. Han gikk så opp i 2. etasje og inn i stua, hvor kona satt i en stol. Han holdt hagla med begge hender og støttet den mot mot høyre hofte, med løpet pekende mot kona, og trakk så av. Kona ble truffet i brystet, og haglladningen gikk gjennom henne og deretter gjennom stolryggen inn i veggen bak. Hun må ha dødd ganske umiddelbart av de store indre skader hun fikk. Tiltalte har forklart at det hele skjedde fordi han var meget irritert på grunn av konas mas. Dessuten var han beruset. Det har også fremkommet at han bar nag til kona fordi han mente hun tidligere hadde vært utro.
Ved straffutmålingen legger retten i skjerpende retning vekt på at det er tale om et brutalt drap av en fullstendig forsvarsløs person. Selv om kona på grunn av sin sykdom sikkert var masete og vanskelig å leve sammen med, finner retten det klart at den harmen tiltalte følte på grunn av dette, ikke var noen berettiget harme som kan gi grunnlag for å gå under minstestraffen, jfr. straffeloven §56 nr 1 bokstav b. En eventuell utroskap fra hennes side, som etter rettens syn i tilfelle må ligge mange år tilbake i tid, finner retten helt uten betydning for straffutmålingen. Videre legger retten vekt på at tiltalte har hatt et forsett som ligger opp mot grensen for overlegg.
Tiltalte var ganske beruset da drapet skjedde. Blodprøve tatt kl. 3.40 den 23. mai 1993 viste en promille på 2,02 i minsteverdi. Drapet må antas å ha skjedd i løpet av den siste timen før midnatt. Retten finner imidlertid ikke å kunne tillegge hans beruselse noen betydning i formildende retning. Det er ganske vanlig at drapsmenn er beruset.
I formildende retning legger retten noen vekt på tiltaltes høye alder og helsetilstand. Han har angina pectoris, og under varetektsoppholdet ble han innlagt på sykehus med hjertesvikt. Han får nå medisiner for sin tilstand. Dersom tiltalte hadde vært yngre og friskere, finner retten at han burde vært idømt en høyere straff enn aktors påstand på 9 års fengsel. Selv om individuelle forhold hos domfelte spiller forholdsvis mindre rolle ved straffutmålingen for en så alvorlig forbrytelse som det her er tale om, finner retten likevel at straffen passende kan settes til fengsel i 8 år. Til fradrag kommer 152 dager for utholdt varetektsfengsel.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at A fradømmes retten til å ta arv etter sin kone og til å sitte i uskiftet bo, jfr. arveloven §73. Dette spørsmål er behandlet av rettens juridiske dommere.
Tiltalte har for så vidt ikke hatt innvendinger mot at han fradømmes arveretten. Den bærende betraktning som ligger til grunn for bestemmelsen i arveloven §73, er at arveretten skal være forbrutt dersom man finner det urimelig og umoralsk at gjerningsmannen kan gjøre arverett gjeldende. Ved forsettlig drap av arvelater bør det være utgangspunktet at gjerningsmannen frakjennes retten til å ta arv i sin helhet. Retten finner ikke at det i den foreliggende sak er noen grunn til å fravike dette utgangspunktet. Det samme gjelder retten til å sitte i uskifte, som i forhold til bestemmelsen i arveloven §73 må sees som en arverett, jfr. Lødrup: Arverett 264.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt, jfr. straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1919, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd til en straff av fengsel i 8 - åtte - år. I straffen fragår 152 - etthundreogfemtito - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A kjennes i medhold at arveloven av 3. mars 1972 §73 uberettiget til å ta arv etter sin kone B og til å sitte i uskiftet bo.