LA-1993-72
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-09 |
| Publisert: | LA-1993-00072 |
| Stikkord: | Jordskifte, Jordskiftelova, Sameigelova |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder jordskifteoverrett nr. 92-1 - Agder lagmannsrett LA-1993-00072 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende parter: Dagfinn Ivar Haugland m.fl. (19 parter) (Prosessfullmektig: Adv. Carl Johs. Mathiassen). Motparter: 1. Toralf Magne Gåseland 2. Gerd Ingrid Hobbesland 3. Edit Svanhild Sneldal (Prosessfullmektig: Adv. Pål Christensen). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, lagmann Ola Rygg, førstelagmann Arne Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965), Jordskifteloven (1979), Tvistemålsloven (1915) §180, §380, §384, §386, §452, §464, Sameigelova (1965) §6, Jordskifteloven (1979) §2, §43, §61, §71 |
Det ble avsagt slik dom:
Lista jordskifterett avsluttet 8. september 1988 behandlingen av jordskiftesak som var begjært av Toralf Magne Gåseland og Gerd Ingrid Hobbesland etter jordskifteloven §2 bokstav c og bokstav e. Saken gjaldt "forskjellige problem som har forbindelse med veien fra Kalvstøl til Møgedalen", samt grensegang på en kort strekning. Problemene med veien fra Kalvstøl til Møgedalen gjaldt hvem som hadde bruksrett til veien og i hvilket omfang. Saksøkerne ønsket fastsatt fordeling av anleggs- og vedlikeholdskostnader og regler for bruk av veien.
Under inkaminasjonsmøtet 22. juni 1988 ble det reist spørsmål om jordskifterettens kompetanse. Etter at det viste seg å være enighet om hvem som hadde bruksrett til veien, ble partene for veispørsmålenes vedkommende enige om å begrense jordskiftesaken til bare å få fastsatt fordeling av vedlikeholdet, å få oppnevnt et veistyre og å få fastsatt "enkle regler for dette styres virksomhet". Jordskifteretten traff deretter vedtak med slik slutning:
"I denne sak skal retten fordele vedlikeholdet for veien mellom de berørte parter.
Det skal opprettes et styre for veien og gis retningslinjer for dette styres arbeid.
Den forlangte grensegang skal fremmes."
I samsvar med inkaminasjonsvedtaket oppnevnte jordskifteretten i møte 8. september 1988 et veistyre på 3 medlemmer og fastsatte visse regler om funksjonstid, sammensetning og oppgaver for dette. Det ble videre gitt en oppstilling over de bruksberettigede til veien, fastsatt andeler for deres vedlikeholdsplikt, og visse andre supplerende bestemmelser. Når det gjelder de nærmere enkelthetene forøvrig, vises til jordskifterettens avgjørelse i rettsboken 6-10. I grensegangssaken ble det inngått rettsforlik.
Toralf Gåseland, Gerd Hobbesland og Edith Sneldal anket jordskifterettens avgjørelser av 22. juni og 8. september 1988 til Agder lagmannsrett, og ved lagmannsrettens kjennelse 6. august 1990 ble det gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen. I anken ble hevdet at jordskifterettens rettsbok for 22. juni 1988 ikke ga et riktig bilde av forhandlingene, og at det var en klar feil at jordskifteretten ikke brakte partenes standpunkter bedre på det rene og fastsatte regler som fullt ut løste de spørsmålene som var nødvendige for bestyrelse av veien. Det ble anført at jordskifterettens avgjørelse etterlater så mange urimelige, uklare og overraskende konsekvenser at avgjørelsen måtte oppheves i sin helhet på grunn av mangelfull saksbehandling. Lagmannsretten fant at det som er sammenfattet i jordskifterettens vedtak 22. juni 1988, om hva jordskifteretten skulle avgjøre, fullt ut var i samsvar med det som ble uttalt enighet om på møtet, og at det ikke var grunnlag for opphevelse av jordskifterettens avgjørelser. Ved lagmannsrettens kjennelse 28. oktober 1991 ble derfor anken forkastet. Når det gjelder den nærmere begunnelsen, vises til kjennelsen.
De tre forannevnte partene anket deretter jordskifterettens avgjørelse til Agder jordskifteoverrett med krav om nye vedtekter m.v., idet de hevdet at de bestemmelser som jordskifteretten hadde fastsatt med hensyn til regler for vedlikehold og avgjørelser i viktige saker ble høyst utilstrekkelige. Dagfinn Haugland m.fl. imøtegikk anken og påsto den avvist. Jordskifteoverretten gjorde imidlertid under inkaminasjonsmøtet 4. august 1992 vedtak om at saken fremmes. Ved avgjørelse 6. august 1992 fastsatte jordskifteoverretten nye vedtekter for fremtidig vedlikehold og utbedring av veien. Den andelsmessige kostnadsfordelingen som jordskifteretten hadde vedtatt for vedlikeholdet var ikke påanket, og ble derfor stående uendret. De nærmere omstendighetene i saken, partenes påstander for jordskifteoverretten, samt rettens fullstendige avgjørelse med begrunnelse fremgår av avgjørelsen.
Dagfinn Haugland m.fl. med advokat Carl Johs. Mathiassen som prosessfullmektig har anket jordskifteoverrettens avgjørelse til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil saksbehandling og feil rettsanvendelse. Toralf Magne Gåsland m.fl. med advokat Pål Christensen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Under saksforberedelsen ble det i medhold av tvistemålsloven §380 første ledd bestemt at saken skulle behandles skriftlig.
De ankende parter har i hovedsak anført:
Prinsipalt hevdes at jordskifteoverretten var bundet av det forlik/avtale som ble sluttet mellom partene 22. juni 1988. Jordskifteoverretten har i sin avgjørelse rettsstridig gått ut over denne avtalen. Bakgrunnen for avtalen er blant annet at da ankemotpartene startet opprustingen av Møgedalsveien, lå veien allerede ferdig, tilstrekkelig opparbeidet for de ankende parters behov, med etablerte bruksrettigheter til veien. Derfor måtte kravet om at jordskifteretten skulle fastlegge omfanget av bruksrettigheter falle bort. Møgedalsveien er et sameie, hvor de ankende parter nr. 1 - 4 eier tilsammen 14/18 og to av ankemotpartene tilsammen 4/18. Det påståtte eierforholdet ble heller ikke bestridt i jordskifteoverretten. Bruken av veien, representert ved vedlikeholdsandeler, ble fastsatt av jordskifteretten og gjentatt uforandret av jordskifteoverretten. Denne bruken avviker vesentlig fra eierforholdene til Møgedalsveien etter sameigeloven. Forholdet illustreres ved at de tre ankemotpartenes vedlikeholdsandeler og eierandeler utgjør henholdsvis 55,5 og 22,2 %, mens de tilsvarende forholdstall for de ankende parter nr. 1 - 4 utgjør henholdsvis 21,5 og 77,8 %. Det er således en vesentlig forskjell mellom eierandeler og fastatte vedlikeholdsandeler og dette er en grunn til at de ankende parter i jordskifteretten hevdet at standardvedtekter ikke passet her. Standardvedtektene som ble fremlagt i jordskifteoverretten baserer seg nemlig på at andelene er de samme både for fordeling av anleggskostnader, vedlikeholdskostnader og andre økonomiske rettigheter og plikter. Likevel har jordskifteoverretten lagt disse normalvedtektene til grunn. Rettsforholdene til Møgedalsveien, sammenlignet med vedlikeholdsandeler, var altså i utgangspunktet for kompliserte til å undergis jordskifte, og eventuelt innføre standardvedtekter. Deltakerne i sameiet var heller ikke villige til å overføre sine rettigheter som sameiere til de andre bruksrettshaverne. I den situasjon som forelå ble derfor jordskifterettens kompetanse bestridt, men etter diskusjoner inngikk partene slik avtale som protokollert for jordskifteretten. Avtalen ga jordskifteretten et positivt begrenset oppdrag og denne avtalen gjelder også i ankeomgangen.
Det opprinnelige krav fra ankemotpartene var sak etter jordskifteloven §2 bokstav c og bokstav e, men det går tydelig frem av rettsboken at dette ble frafalt under forhandlingen som førte til den protokollerte avtale for jordskifteretten. Likevel har jordskifteoverretten fremmet saken i samsvar med jordskifteloven §2 bokstav e og §43, jfr. rettsboken 6. Jordskifteretten har gått klart utover det oppdrag retten fikk. Den har opprettet en vegforening og laget omfattende vedteker for den, pålagt vegforeningen kostnader med eventuelle nye parkeringsplasser, og opprettet årsmøte/medlemsmøte med graderte og innviklede stemmerettsregler, i tillegg til styre. Dette er i strid med den bindende avtale mellom partene om hva retten skulle gjøre og derfor en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse og avvisning, jfr. tvistemålsloven §384 nr. 1 og §386 nr. 1.
Subsidiært hevdes at den avtale som ble inngått mellom partene var en voldgiftsavtale, slik det også ble hevdet for jordskifteoverretten, og at denne ikke kan påankes, jfr. tvistemålsloven §452. Det foreligger da en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av jordskifteoverrettens avgjørelse og avvisning fra samme rett.
Atter subsidiært hevdes at avgjørelsen om avstemninger på årsmøte, jfr. punkt 9 i jordskifteoverrettens avgjørelse, lider av slike feil og tvetydigheter at en ikke kan prøve det rettslige grunnlag for dem. Det gjelder spesielt avsnitt 6, 7 og 8 under punkt 9, og det er gjort nærmere rede for dette i prosesskriv 18. februar 1993. Avstemningsreglene kan føre til at sameierne i veien fratas deres viktigste eiendomsbeføyelse, jfr. sameigeloven §6. Det må derfor være feil både ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. Feilene må føre til opphevelse av jordskifteoverrettens avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §384 nr. 5.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Agder jordskifteoverretts avgjørelse av 06. august 92 oppheves og avvises til like fra samme rett.
Subsidiært: Agder jordskifteoverretts avgjørelse av 06. august 92 oppheves.
I begge tilfeller: Ankende parter tilkjennes sakens omkostninger både for Agder jordskifteoverrett og for nærværende sak i Agder lagmannsrett."
Ankemotpartene har i det vesentlige anført:
Jordskifteoverretten har ikke gått utenfor de angitte rammer for saken. I jordskifterettens rettsbok er sagt at det skulle fastsettes enkle regler for veien. Hva som er enkle regler kan det naturligvis være delte meninger om, men under enhver omstendighet er poenget at angivelsen i rettsboken ikke gir noen presis ramme for saken. Det er et skjønnsspørsmål hvor omfattende reglene for veien etter dette må bli, og lagmannsretten kan ikke overprøve dette. Forøvrig vil ankemotpartene tilføye at Landbruksdepartementets standardvedtekter er lagt til grunn som mønster for veivedtektene, slik at disse ikke kan sies å være spesielt kompliserte.
Det er vanskelig å se at de ankende parters subsidiære grunnlag skiller seg fra deres prinsipale. Hva enten protokollatet betegnes som en voldgiftsavtale eller som en ordinær avtale, vil realiteten med hensyn til hva som er avtalt like fullt være det samme.
Det er ingen motstrid mellom de såkalte avsnitt 6 og 7 under punkt 9 i jordskifteoverrettens avgjørelse. Avsnitt 6 angir hvor stor andel hver av de møtende kan stemme for, mens avsnitt 7 angir at simpelt flertall er tilstrekkelig for at vedtak treffes.
Henvisningen til sameigelova regler i avsnitt 7 retter seg mot vedtakets innhold og i avsnitt 8 reguleres spørsmålet om hvorledes det skal forholdes ved stemmelikhet. Når de to avsnitt leses i sammenheng, kan det ikke være rimelig tvil om innholdet.
De ankende parters eiendomsrett er ikke beskåret som følge av jordskifteoverrettens avgjørelse. Eiendomsretten var nemlig også før jordskiftet begrenset av samtlige brukeres rett til å benytte veien. Det er uforståelig at de ankende parter skal ha mistet noe som følge av jordskiftet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. De ankende parter tilpliktes i fellesskap å erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Et overjordskifte kan bare ankes til lagmannsretten til hel eller delvis opphevelse på grunn av feil rettsanvendelse eller feil saksbehandling, jfr. jordskifteloven §71.
Sentralt i saken er hva som ligger i Lista jordskifteretts vedtak 22. juni 1988. Vedtaket lyder slik:
"I det opprinnelige krav var det forlangt sak etter jordskifteloven §2 bokstav c og bokstav e. Etter at alle parter har kunnet uttale seg om kravet, er de blitt enige om at retten bare skal fordele vedlikeholdet og sette ned et styre for veien. Det skal være enkle regler for dette styres virksomhet.
Det er enighet om hvem som har veirett.
Retten finner det unødvendig å ta opp spørsmålet om rettens kompetanse i denne sak da det er full enighet om hva retten skal gjøre.
Det er behov for å fastlegge den grense som det er tvist om i og ved myra i Møgedalen.
Slutning.
I denne sak skal retten fordele vedlikeholdet for veien mellom de berørte parter.
Det skal opprettes et styre for veien og gis retningslinjer for dette styres arbeid.
Den forlangte grensegang skal fremmes."
Lagmannsretten er enig med jordskifteoverretten i at jordskiftesaken i realiteten ble fremmet i samsvar med jordskifteloven §2 bokstav e og §43. Å "skipe" sams tiltak, jfr. §2 bokstav e, omfatter både det å få i stand nye tiltak og det å endre på omfang eller utforming av eksisterende tiltak, jfr. Austenå/Øvstedal: Jordskifteloven med kommentarer 31. Vilkåret er at situasjonen er utjenlig eller vil bli det, og det var nettopp slik forholdet var i denne saken. Anken til jordskifteoverretten var et angrep på en skjønnsmessig avgjørelse truffet av jordskifteretten. Det var derfor riktig av jordskifteoverretten å fremme saken, jfr. jordskifteloven §61.
Lagmannsretten kan ikke se at jordskifteoverretten i sin avgjørelse har gått utover den ramme som ble gitt ved partenes avtale 22. juni 1988. Etter vedtaket skulle retten fordele vedlikeholdet for veien, sette ned et styre og gi enkle regler for styrets virksomhet. Noen presis ramme kan ved dette ikke sies å være gitt, idet det kan være delte meninger om hva som er "enkle regler for dette styres virksomhet". Begrunnelsen for anken til jordskifteoverretten var at de reglene jordskifteretten hadde fastsatt, og slik de ble tolket, var utilstrekkelige og utjenlige. Landbruksdepartementet fastsatte 1. juni 1990 normalvedtekter for skogsvegforeninger som er etablert ved jordskifte, og ga kommentarer til disse i rundskriv 22. juni 1990. De ankende parter ved overjordskiftet henviste til disse normalvedtektene, og jordskifteoverretten har lagt dem til grunn i sin avgjørelse. Lagmannsretten kan ikke se at retten dermed har gått utover den rammen som ble gitt i vedtaket av 22. juni 1988. Den rent faktiske utformingen av reglene er en skjønnsmessig avgjørelse som lagmannsretten ikke kan prøve, jfr. jordskifteloven §71.
De ankende parter har subsidiært gjort gjeldende at grunnlaget for jordskiftet må anses å være en voldgiftsavtale, slik at anke av den grunn er avskåret etter tvistemålsloven §464 annet ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning må det være klart at i et tilfelle som dette, hvor det i og for seg var enighet mellom partene om hva retten skullle avgjøre, men hvor rammen likevel ikke ble presist angitt, jfr. ovenfor, er ikke partene avskåret fra å anke rettens skjønnsmessige avgjørelse. Vedtaket av 22. juni 1988, som partene var blitt enige om, kan således ikke anses som noen voldgiftsavtale, men kun en avtale om begrensning av jordskifterettens oppgave i forhold til hva kravet om jordskifte opprinnelig gikk ut på.
Heller ikke den atter subsidiære innsigelsen kan føre frem. Det er særlig avstemningsreglene i punkt 9 avsnitt 6, 7 og 8 innsigelsen retter seg mot. Som anført av ankemotpartene angir avsnitt 6 hvor stor andel hver av de møtende kan stemme for, mens avsnitt 7 angir at simpelt flertall er tilstrekkelig for at vedtak treffes. Samtidig er det i avsnitt 7 presisert at "innhaldet i fleirtalsvedtak må ikkje vere i strid med reglane som gjeld for fleirtalsvedtak i lov om sameige av 18. juni 1965 nr. 6." Dette innebærer såvidt lagmannsretten kan forstå blant annet at eierne av veien har fått sikret sine interesser på betryggende måte i forhold til vegforeningen. Avsnitt 6 i pkt. 9 må leses i sammenheng med avsnitt 5, og innebærer etter lagmannsrettens forståelse ikke at veiforeningen kan treffe bindende vedtak i spørsmål som det tilligger eierne av veien å avgjøre. Eierne er således ikke fratatt sine rettigheter etter sameigelova, noe de ankende parter også synes å være enig i, jfr. deres prosesskriv 26. mars 1993 punkt 1 a.
Det fremgår av de ankende parters anførsler at anken gjelder både saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken har ikke ført frem og jordskifterettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket.
Ankemotpartene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at de ankende parter in solidum bør erstatte motpartene i fellesskap deres saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Omkostningskravet er på kr 6500,- som er prosessfullmektigens salær. Ankemotpartene har ikke gitt bemerkninger til kravet og lagmannsretten legger det til grunn
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Jordskifteoverrettens avgjørelse stadfestes så langt den er påanket.
Dagfinn Ivar Haugland m.fl. plikter in solidum og innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 6500,- - kronersekstusenfemhundre - til Toralf Magne Gåseland, Gerd Ingrid Hobbesland og Edit Svanhild Sneldal i fellesskap v/advokat Pål Christensen som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.